Slaget om Beijing-Tianjin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget om Beijing-Tianjin
Konflikt: Andre kinesisk-japanske krig
Dato Juli-august 1937
Sted Omegnen av BeijingTianjin
Resultat
Japansk seier
Parter
Republikken Kina Republikken Kina Japan Japan
Kommandanter
Den kinesiske hærs krigsflagg Song Zheyuan Den japanske hærs krigsflagg Kanichiro Tashiro
Den japanske hærs krigsflagg Kiyoshi Katsuki
Styrker
? ca. 160 000
Tap
? ?

Slaget om Beiping-Tianjin (25.31. juli 1937) var en rekke slag i den andre kinesisk-japanske krig som ble utkjempet i omegnen av Beijing (tidligere kalt Beiping) og Tianjin. De resulterte i en japansk seier.

Slagorden[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Andre kinesisk-japanske krig 1937-1945
Marco Polo-broenBeijing-TianjinShanghaiTaiyuanPingxingguanXinkouNanjingmassakrenXuzhou (Tai'erzhuang) – WuhanNanchang - Suizao - 1. Changsha - Sør-Guangxi - Zaoyi - De hundre regimenter - Sør-Henan - Shanggao - Sør-Shanxi - 2. Changsha - 3. Changsha - Yunnan-Burma - Zhejiang-Jiangxi - Vest-Hubei - Changde - Ichigo - Vest-Hunan - Mandsjuria
Se også: Den kinesiske borgerkrig

Under hendelsen ved Marco Polo-broen den 8. juli 1937 angrep den japanske hæren i Kina den muromkransede byen Wanping (宛平鎮) etter at et ultimatum om å tillate dens styrker å gjennomsøke området etter en påstått savnet soldat, ikke ble fulgt. Wanping, i nærheten av Lugou Bridge, lå på hovedjernbanelinjen vestpå fra Beijing og var av stor strategisk betydning. Innen juli 1937 hadde japanske styrker gjentatte ganger forlangt en tilbaketrekning av de kinesiske styrkene som var stasjonert på dette stedet.

Den kinesiske generalen Song Zheyuan beordret sine styrker til å holde deres stillinger og forsøke å unngå krig ved hjelp av diplomati.

9. juli tilbød japanerne en våpenhvile. En av betingelsene var at kinesernes 37. divisjon, som hadde vist seg å være fiendtlig mot Japan, skulle skiftes ut med en annen divisjon fra den kinesiske 29. armé. Betingelsen ble akseptert av kineserne samme dag; men fra midnatt den 9. juli begynte de japanske overtredelsene av våpenhvilen å ta til i antall, og japanske forsterkninger fortsatte med å ankomme. Generalløytnant Kanichiro Tashiro, lederen av de stedlige japanske styrker, ble syk og døde 12. juli. Han ble utskiftet med generalløytnant Kiyoshi Katsuki.

Diplomatiske manøvre[rediger | rediger kilde]

I mellomtiden avholdt den sivile japanske regjeringen under statsminister Konoe et ekstraordinært kabinettmøte i Tokyo 8. juli og besluttet å forsøke å minske spenningen og løse saken ved hjelp av diplomati. Den japanske generalstaben ga imidlertid tillatelse til innsettelse av en infanteridivision fra Chosen Arméen, to uavhengige brigader fra Kwangtung arméen og et luftregiment som forsterkninger. Denne innsatsen ble trukket tilbake 11. juli etter nyheten om at det ble forhandlet mellom lederen av den japanske armé i Nord-Kina og den kinesiske 29. armé på stedet samt med japanske diplomater i den kinesiske hovedstaden Nanjing. Selv etter at general Song Zheyuan, lederen av 29. armé, og lederen av Hebei-Chahar politiske råd, rapporterte at de hadde kommet til enighet 18. juli fortsatte den japanske hæren med å innsette forsterkninger og anga manglende oppriktighet fra den kinesiske sentralregjeringen som grunn. General Kanji Ishihara var en kraftig motstander av denne mobiliseringen da en unødvendig opptrapping av konflikten med Kina var en trussel mot Japans stilling i Manchukuo overfor Sovjetunionen. Etter press fra Ishihara ble innsettelsen utsatt mens Konoe benyttet sine personlige kontakter til japanske bekjente av Sun Yat-sen i et forsøk på å skape en direkte diplomatisk løsning med Kuomintang sentralregjeringen i Nanjing. Dette hemmelige diplomatiet slo feil, da elementer innenfor det japanske militæret tilbakeholdt Konoes utsending den 23. juli, og mobiliseringen av forsterkninger blv gjenopptatt 29. juli.

En uke senere rapporterte lederen av den japanske armé i Nord-Kina at etter å ha uttømt alle muligheter for en fredelig løsning hadde han besluttet å bruke makt for "tukte" den 29. kinesiske armé og anmode om godkjennelse fra Tokyo. I mellomtiden ble det utstedt mobiliseringsordre til ytterligere fire infanteridivisjoner.

Langfang-episoden[rediger | rediger kilde]

Til tross for at våpenhvilen var inngått fortsatte det med mange overtredelser, herunder ytterligere bombing av Wanping fra japansk artilleri den 14. juli.

25. juli hadde japanske forsterkninger i form av 20. japanske divisjon ankommet og kampene blusset opp igjen, først ved Langfang, en by ved jernbanen mellom Beijing og Tianjin, mellom kompanier av japanske og kinesiske tropper. Et annet sammenstøt inntraff 26. juli da en japansk brigade forsøkte å trenge gjennom Guanghuamen-porten i Beijing for å "beskytte japanske statsborgere". Samme dag bombet japanske fly Langfang.

Deretter fremsatte japanerne et ultimatum overfor general Sung med krav om tilbaketrekning av alle kinesiske styrker fra omegnen av Beijing til vest for Yungding-elven i løpet av 24 timer. Sung avslo, ga sine tropper ordre om å forberede seg på kamp, og rekvirerte store forsterkninger fra sentralregjeringen som ikke ble imøtekommet.

27. juli, mens japanerne beleiret de kinesiske styrkene i Tungchow, brøt en kinesisk bataljon ut og falt tilbake til Nanyuan. Japanske fly bombarderte også kinesiske styrker utenfor Beijing og rekognoserte Kaifeng, Zhengzhou og Luoyang.

28. juli innledet den 20. japanske divisjon og tre uavhengige kombinerte brigader en offensiv mot Beijing med tett luftstøtte. Hovedangrepet ble satt inn mot Nanyuan og et sekundært angrep mot Beiyuan. Harde kamper fulgte hvor både general Tong Linge, visesjefen for den kinesiske 29. armé, og general Zhao Dengyu, lederen av 132. divisjon, ble drept og deres enheter led store tap. En brigade av 38. kinesiske divisjon under general Liu Chen-san trengte japanerne tilbake i Langfang-området og en brigade fra det kinesiske 53. Korps og en del av 37. kinesiske divisjon gjenerobret jernbanestasjonen i Fengtai.

Dette var dog kun en midlertidig utsettelse, og til kvelden innrømmet general Sung at ytterligere kamper var nytteløs. Han trakk størsteparten av den 29. kinesiske armé tilbake til syd for Yungging -elven. Borgermesteren i Tianjin, general Zhang Zizhong, ble etterlatt i Beijing for å overta ledelsen av de politiske forholdene i Hebei -og Chaharprovinsene stort sett uten tropper. General Liu Ruzhens nye selvstendige 29. brigade ble etterlatt i Beijing for å opprettholde den offentlige roen.

Tungchow-episoden[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tongzhoumytteriet

Den 29. juli gjorde kollaboratørene i Øst Hopei-hæren opprør motjapanerne i Tungchow og drepte flesteparten av deres japanske rådgivere og andre sivile.

Tianjins fall[rediger | rediger kilde]

I mellomtiden angrep den japanske 5. divisjon og japanske flåtestyrker om morgenen 29. juli hver for seg Tianjin og havnen ved Tanggu, som ble forsvart av enheter fra den 38. divisjon og frivillige under den fungerende kommandanten Liu Wen-tien. General Huang Wei-kangs brigade forsvarte Taku-befestningene tappert og angrep også en nærliggende japansk flyplass og ødela mange fly. I takt med at japanerne fikk flere forsterkninger ble hans stilling umulig å holde og om natten 30. juli ble general Zhang Zizhong beordret til å trekke seg tilbake mot Machang og Yangliuching sør for Tianjin og overgi byen og Taku-befestningene til japanerne.

Beijings fall[rediger | rediger kilde]

28. juli ga Chiang Kai-shek Song Zheyuan ordre om å trekke seg tilbake til Paoting i det sørlige av Hebei-provinsen. I de neste to dagene var det intense kamper i Tianjin, hvor de kinesiske styrkene ytet hard motstand, men til slutt trakk kineserne seg sørpå langs Tientsin-Pukow-jernbanen og Peiping-Hankow-jernbanen.

Den 4. august trakk general Liu Ruzhens tilbakeværende tropper seg inn i Chahar. Dermed var Beijing avskåret og ble erobret av japanerne uten ytterligere motstand 8. august 1937. General Masakazu Kawabe marsjerte inn i byen 18. august ved en militærparade og hengte opp proklamasjoner på viktige punkter, hvor han annonserte at han var den nye militærguvernøren i byen. Zhang fikk lov til å beholde sin stilling som borgermester, men forlot byen i hemmelighet en uke senere.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Etter at Beijing og Tianjin hadde falt, var Den nordkinesiske slette hjelpeløs overfor de japanske divisjonene som besatte den fram til årets slutt. Den nasjonale revolusjonshæren var i stadig tilbakegang inntil det harde slaget om Tai'erzhuang.

Zhang ble nådeløst fordømt i de kinesiske avisene og hengt ut som forræder. Etter ankomsten til Nanjing ga han en offentlig unnskyldning. Da han senere døde i kamp mot japanerne, benådet Kuomintang ham posthumt for hendelsene i Beijing.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Hsu Long-hsuen and Chang Ming-kai, History of The Sino-Japanese War (1937-1945) 2nd Ed., 1971. Oversatt av Wen Ha-hsiung, Chung Wu Publishing; 33, 140th Lane, Tung-hwa Street, Taipei, Taiwan Republic of China. s. 177-180, kart nr. 2
  • Dorn, Frank (1974). The Sino-Japanese War, 1937-41: From Marco Polo Bridge to Pearl Harbor. MacMillan.. ISBN = 0025322001. 
  • Dryburgh, Marjor (2000). North China and Japanese Expansion 1933-1937: Regional Power and the National Interest. RoutledgeCurzon.. ISBN = 0700712747. 
  • Lu, David J (1961). From The Marco Polo Bridge To Pearl Harbor: A Study Of Japan's Entry Into World War II. Public Affairs Press.. ASIN: B000UV6MFQ. 
  • Furuya, Keiji (1981). The riddle of the Marco Polo bridge: To verify the first shot. Symposium on the History of the Republic of China. ASIN: B0007BJI7I. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]