Jørleif Uthaug

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jørleif Uthaug
Jørleif Uthaug
Jørleif Uthaug ca. 1970 under arbeid med en jernskulptur
Født 3. august 1911
Ørland
Død 25. august 1990 (79 år)
Oslo
Felt billedhugger, maler, tegner
Utdannelse SHKS 1941–43, Kunstakademiet 1945–47
Periode modernisme
Inspirert av først kubismen; senere britisk kunst; Turner, Moore[1]
Utstilling debut 1949
Offentlig Oslo, Porsgrunn, Mandal, Bergen, Drammen[2]
Innkjøpt NG, RG, NKR

Jørleif Uthaug (født 3. august 1911 i Ørland, død 25. august 1990 i Oslo) var en norsk billedhugger, maler og tegner. Han er særlig kjent for sine relieffer og materialbilder fra 1950- og 1960-tallet, sveisede jernskulpturer fra 1960-tallet og for sine store nonfigurative stålskulpturer fra 1970-tallet.

Jørleif Uthaugs kunstneriske produksjon kom til å utvikle seg gjennom flere ulike faser, som hver for seg bygget videre på foregående erfaringer. Relieffene og materialbildene som ble hans gjennombrudd på 1960-tallet bygget på summen av erfaringer fra kunstutdannelsen, malerkunsten og arbeidet med montasjer i reklamebransjen. Senere utviklet han relieffene til rundskulpturer på fasader, og til frittstående abstrakte og figurative skulpturer.

«Han har utfoldet seg nesten på alle områder av bildende kunst. Begynte som reklametegner og grafiker, debuterte som maler rett etter krigen, fortsatte med materialbilder og med relieffer i metall og farvet glass, for så å gå over til de store nonfigurative skulpturer i messing og sveiset stål og de mange og store dekorative relieffer i cruiseskip[3]

Blant hans hovedverk kan regnes den store relieffmontasjen Tromsøveggen (1960/1961), som nå henger i Troms' fylkestingssal, og stålskulpturene Ekspansjon (1977) og Amfitrite, bølgen og havfuglene (1985).

Livsløp[rediger | rediger kilde]

Jørleif Uthaug var født på Brekstad i Ørland som sønn av Daniel Meyer Uthaug (1886–1977) og Anne Johanne Grande (1890–1962).[4] Faren drev bakeri på Brekstad. Familien flyttet i 1915 til Trondheim, hvor Jørleif vokste opp som den andre av fire søsken. I Trondheim arbeidet faren først i et firma som solgte melkemaskiner. Familien bodde i Credoveita i sentrum fra 1915 til 1925 og i Holtermannsveien 35 på Tempe fra 1925; her etablerte faren egen forretning.[5][6]

Oppveksten var preget av hans interesse for tegning, uvilje mot teoretiske skolefag, interesse for styrkeløft og annen idrett og viserguttjobb i familiens butikk. Et lite forsøk som førstereisgutt på båt foregikk i innenlandstrafikk. Han var elev i Tegneklassen på Trondhjem fagskole 1927–29. I perioden 1932–35 var han elev på professor Harald Krohg Stabells private tegneskole i Mathesongården i Trondheim, hvor han studerte akt; og han fortsatte deretter ett år på reklameskole. Hans første bestillingsverk som kunstner var en scene malt på kjellermuren i Fønix hotell, Munkegata: en kroscene fra middelalderen, med riddere, væpnere og damer.

I 1936 flyttet han til Oslo og fikk arbeid i reklamebyrå: først hos Krognæs, siden i Paul Lorck Eidems byrå. Han studerte ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og ved «det illegale kunstakademi» under Per Krohg og Axel Revold 1941–43. Under krigen rømte han, sammen med andre tegnere og kunstnere til Lom, hvor han arbeidet som dreng på gården Garmo, og i fritiden hadde omgang med unge kunstnere som Kjell Aukrust og Øivind Sørensen. Etter krigen studerte han i malerklassen ved Statens kunstakademi under Jean Heiberg 1945–47. Mens han arbeidet i reklamebyrå hadde han særlig oppdrag med tablåer, vindusutstillinger og montasjer i stort format til bruk under varemesser. Han fikk også oppgaver som illustratør av bokomslag.

Jørleif og Eve Uthaug fotografert i forbindelse med en utstilling i Newcastle 1964.
Maleriene som han stilte ut på sin første utenlandsutstilling i Newcastle 1964 hadde opprinnelig «vært ett eneste stort maleri, et ca. 100 kvadratmeter stort abstrakt nordlys» laget i selvlysende akryl for varemessen «Norge i Nord» i Sjølysthallen. Da kjempebildet ble tatt ned, skar han det opp i flere små og store lerreter. «Deretter tok han fatt på hvert enkelt av dem og malte dem om, inspirert av nordlyset, men også av mose og sten, av bark og jord, av ild og vann, av de rene naturformer, og årstidene selv.»[7]

Jørleif Uthaug var forlovet i om lag seks år med en kvinne fra hjembyen Trondheim, men brøt dette forholdet i 1944. Han var gift fra ca. 1947 til 1950 med Ingeborg Aaberg. Han giftet seg i 1950 med den norsk-engelske journalisten Guri Eve Christopherson (1923–2010), som han hadde møtt via vennen Paul Flood og innledet et forhold til i 1949. Hun var datter av en norsk sjøkaptein som døde tidlig og en engelsk kvinne, og var født i Newcastle. Etter farens død vokste hun opp hos fasteren Nanna Sæknan i Trondheim. Eve og og Jørleif Uthaug etablerte seg i 1952/53 i Meltzers gate 9 i Homansbyen. Her bodde de siden, sammen med hennes fostermor og barna Geir (født 1950) og Gro (født 1953).

Sine kunstneriske inntrykk mottok han særlig fra England, mens mange av reisene gikk til Middelhavet, noen ganger i samarbeid med norske fraktrederi som ga ham gratis reise mot betaling i kunstverk. Han hadde studiereiser til Tyskland 1937, Danmark 1939 og 1946, Sverige 1946 og 1947, Skottland og England 1949, Middelhavet, Suezkanalen og Persiabukten 1949, London, Paris, Spania og Marokko 1953, Middelhavet og Midtøsten 1955, USA 1968 og 1972 og Roma 1980. Fra flere av reisene laget han reisebrev i avisene, enten alene eller sammen med Eve.[8]

Han deltok på Høstutstillingen fra 1945 til 1948, og hadde sin debututstilling med malerier i Trondhjems Kunstforening i 1949[9], hvor han stilte ut sammen med Harald Risberg, og senere samme år en separatutstilling i Galleri Per i Oslo med de samme arbeidene[10]. Responsen fra kritikerne var blandet, og førte til at han i noen år holdt seg unna maleri, og ikke stilte ut på ny før i 1955. Hans første utsmykningsarbeider var et relieff i Redernes Hus 1950, en mosaikk i glass og metall på Stefanhotellet i Oslo 1952 og et veggmaleri «Ungdom og fugler» på Ris skole 1953. Gjennom 1950-tallet vekslet han mellom kunstneriske utsmykninger og lignende store montasjer og illustrasjoner som hadde bakgrunn i reklamefaget. Til de siste kan regnes kartet på veggen i Kon-Tiki Museet 1957. Han laget også illustrasjoner med motiv fra historiske bygninger til et servise for Bøndenes salgslag, trolig på 1960-tallet.

Hans første atelier på Grønland 26 ble tatt i bruk mens han arbeidet med Tromsøveggen fra 1959 til 1961. Etterhvert som han fra 1963 tok i bruk sveising i økende grad trengte han også et mer flammesikkert arbeidsrom, og fant et kjellerlokale på Frogner; hvoretter han alternerte mellom de to verkstedene. Etter at han på slutten av 1970-tallet vant flere utsmykningskonkurranser for kommunale prosjekter, ble han etter søknad tildelt atelier i Oslo Rådhus' vestre tårn. Hans siste atelier var i Maridalsveien.

Av samtidige kunstnere samarbeidet Uthaug særlig med Rolf Nesch (1893–1975), som var en foregangsmann innen materialbilder i Norge, og han assisterte Nesch med noen arbeider på 1950-tallet. Sammenlignet med Nesch' «fabulerende bisarre figurer» var Uthaug selv på dette tidspunktet klassisk figurativ. Forholdet til den noe yngre Arnold Haukeland (1920–83), som var en foregangsmann innen stålskulptur og sveising, var imidlertid preget av rivalisering og skepsis.[11]

Etterhvert som han utviklet sitt arbeid med metallskulpturer tok han i 1961–62 og 1974[12] videreutdanning i sveising, henholdsvis ved Statens teknologiske institutt og ved Norges sveiseskole.

Han fikk et finsk stipend i 1945, stipend fra Tegnerforbundet i 1953, A.C. Houens legat i 1968, Statens reisestipend i 1974 og Statens treårige arbeidsstipend i perioden 1978-80. Han mottok reklamebransjens utmerkelse Gullblyanten i 1963 for sitt arbeid med en kalender for Esso. Hans skulptur Ad astra ble i tre år brukt som prisgave for Farmandprisen.[13]

Etter en trafikkulykke i januar 1981, et halvt år før 70-årsdagen, var han delvis lammet i noen måneder. 70-årsdagen ble markert med Øistein Parmanns biografi og med en retrospektiv utstilling på Galleri F 15 i Moss. Jørleif Uthaug døde av kreft på Diakonhjemmet Sykehus i Oslo 25. august 1990. Hans tolv år yngre kone Eve overlevde ham med 20 år.

Kunst[rediger | rediger kilde]

Jørleif Uthaugs kunstneriske produksjon kom til å utvikle seg gjennom flere ulike faser, som hver for seg bygget videre på foregående erfaringer. Relieffene som ble hans gjennombrudd på 1960-tallet bygget på summen av erfaringer fra kunstutdannelsen, malerkunsten og arbeidet med montasjer i reklamebransjen. Senere utviklet han relieffene til rundskulpturer på fasader, og til frittstående abstrakte og figurative skulpturer.

I verkkatalogen i Parmanns biografi er hans arbeider gruppert i ni kategorier i denne rekkefølgen:

  • skulptur i figurativ form
  • skulptur i abstrakt og fri form
  • relieffer i figurativ form
  • relieffer i abstrakt og fri form
  • malerier i figurativ form
  • malerier i non-figurativ form
  • grafikk
  • utsmykninger
  • akvareller

Tegning, maleri og grafikk[rediger | rediger kilde]

Jørleif Uthaug i 1988 med maleriet «Budbringeren»

Da Uthaug debuterte som maler i 1949 hadde han lagt bak seg tidligere hjemlige forbilder som Harald Kihle, Aage Storstein, Arne Ekeland og Alf Rolfsen, og «kastet seg over det europeiske maleri, kubismen, Braque, Picasso» med bilder som beskrives som «splintrede bilder, halvt figurative, halvt surrealistiske».[10] Kritikerne var imidlertid reserverte, og mente at bildene viste for tett påvirkning fra forbildene; Adresseavisens kritiker Hilmar Bakken så «Picasso og Storstein spøkende i bakgrunnen». Aftenpostens kritiker Stenstadvold berømmet bildene for deres fargerikdom og effektfullhet, men mente at det manglet et personlig uttrykk. Anmeldelsene hadde en sammensatt vurdering, dels preget av at man, som Parmann skriver, «en gang for alle skulle ta Picasso-epigonene», men også med anerkjennelse av Uthaugs billedskapende evner og talent.

Det skulle ta 6 år før han i 1955 igjen stilte ut malerier; også denne gang i Trondhjems Kunstforening og deretter i kunstforeningen Fredrikstad og i Galleri Moderne Kunst i Oslo. Bildene er denne gang «eksotiske og fremmedeartede motiver i varierende grader av abstraksjoner», og det var ved denne anledning at Arbeiderbladets kritiker Arve Moen karakteriserte kunstneren som «robust, praktglad, primitiv og raffinert».[14]

Uthaugs grafiske arbeider utgjør en beskjeden del av hans verk. I verkkatalogen er det registrert 16 arbeider, fra 1947 til 1972, hvorav de fleste er litografier fra 1950-årene. Disse arbeidene ble nyoppdaget av Frances Carey fra British Museums grafikkavdeling i 1993, da hun samlet inn arbeider til en utstilling av skandinavisk grafikk. Museet kjøpte inn 5 av arbeidene, hvorav kan nevnes det det Picassoinspirerte halvfigur kvinneportrettet Eve (1951) og Fiskeflåten (1951), som ser ut til å være inspirert av at Uthaug det samme året laget en 25 m lang frise til fiskeridelen av den norske paviljongen på en internasjonal varemesse i Milano.

Geir Uthaug skriver at han etter skulptur- og maleriutstillingen i 1968 regnet seg som «ferdig med maleriet»[15], og siden ikke arbeidet mer med akrylmaleri. Fra 1975 av arbeidet han stadig oftere med akvareller, som regel med en mer upretensiøst uttrykk og som «rekreasjon, hvilen fra det tunge arbeidet med jern»[15]. Flere av akvarellene er laget på utenlandsreiser; i Frankrike, England, Spania og Marokko. Etter 1978 hadde han flere akvarellutstillinger, den første i Bamble kunstforening.

En siste utstilling med akrylmalerier ble vist på Galleri Kampen i Oslo i 1988. Disse bildene var av to ulike typer: «et slag er enkle, nesten demonstrativt figurative, som store fargelagte illustrasjoner. Det andre er kompliserte komposisjoner av koloristisk karakter».[16]

Utsmykninger og relieffer[rediger | rediger kilde]

Tromsøveggen, 1960/1961[17]

Uthaug utførte flere relieffdekorasjoner for skoler og andre offentlige bygg på Østlandet i løpet av femtiårene: Stefanhotellet 1952, Ris skole 1953, Krøderen skole 1958, Noresund skole 1959, Setskog 1962 og Ugla skole i Trondheim 1967. I økende grad begynte han i 1950-årene å «interessere seg for andre materialer i tillegg til maleriet, og det var denne befatning med materialene – glass, sten, tre, og ikke minst materialer som kobber og messing – som etter hvert skulle lede ham til det frie formspill og arbeidet med tredimensjonal form. Fra begynnelsen av femtiårene til begynnelsen av sekstiårene skapte han en rekke figurative arbeider for offentlige bygg utført ved hjelp av loddebolt, syrer og glasskjæring. Slike tidlige arbeider innbefatter et relieff av en ung gutt med en tiur for Krøderen skole og samfunnshus.»[18] Da han første gang viste relieffer på en utstilling i Galleri Paletten i 1956 skrev kunstnerkollegaen Olav Strømme at «her har han funnet et materiale som ligger godt til rette for ham. Det er flere før ham som har gått den vanskelige vei. En sammensetning av forskjellige arter materialer som metall, sten, glass og tre er fra gammel tid benyttet i den primitive kunst. Nå og da er den dukket opp i moderne kunst. Jørleif Uthaug har her tatt skrittet fullt ut og kastet seg over dette gjenstridige, men fascinerende materiale.»[19]

Varemesser og verdenshandel

I årene 1950-60 utførte Uthaug en rekke oppdrag for Norges Varemesse, både i Norge og utlandet. Slike monumentalfriser med motiv fra industri, skipsfart og landbruk ble laget til varemesser i Buenos Aires, Chigaco, Milano og New York.[20] For SAS fikk han i 1955 i oppdrag å lage et stort oljemaleri, basert på en ny kartprojeksjon, som viste SAS' rutenett, og glimt av menneskers liv verden over. Bildet ble distribuert i store opplag som reklameplakat for SAS. Til denne kategorien arbeider kan også regnes kartet på veggen i Kon-Tiki Museet 1957, som viser Kon-Tikis ferd.

Tromsøveggen

Et av hans hovedverk er relieffet Mennesker på en strand, eller «Tromsøveggen» et 30 kvadratmeter stort relieff til Troms fylkesbygg. Arbeidet måler 10 x 3 meter, og består av 52 figurer montert på en bakgrunn av kobber. Figurene er skåret ut i tre, rammet inn av metallbånd og belagt med farvet glass, kork, stein, drivved og netting.

Skipsutsmykninger

Rundt 1970 fikk Jørleif Uthaug også flere oppdrag av norske rederier, som ønsket seg norsk kunst på sine cruisebåter. Kontakten med rederinæringen startet allerede da han i 1950 gjorde utsmykning på Redernes Hus, og i 1960 utsmykket han Wilh. Wilhelmsens kontorer med sandblåste glassfriser. Han hadde i 1961 laget et figurativt relieff av «Europa og Oksen» for Europafergen, Høegh Line. Hans seks store messingrelieffer kalt Six seamen's knots, som finnes på MS «Royal Viking Sky» fra 1974 er et karakteristisk verk fra Uthaugs hånd.[21] Han hadde også oppdrag på Den norske Amerikalinjes MS «Vistafjord» 1974. I 1982 laget han et 20 m stort monumentalmaleri til cruiseskipet «Song of America», og i 1987 laget han figurative metallrelieffer fra norrøn mytologi til «Sovereign of the Seas». Like før han døde i 1990 fullførte han et veggfelt på ca. 5 x 2 m i tre, messing, kobber og glass, kalt Crowning of a viking prince til MS «Nordic Express».

Uthaugs siste oppdrag ble altertavlen Kristi himmelfart og Jerusalem. Altertavlen var opprinnelig bestilt til Holsen kirke i Førde, hvor man siden kansellerte bestillingen; tavlen ble fullført av assistenter etter hans død og ble i 2001 satt inn i Vassenden kyrkje, Jølster da denne ble innviet i 2001. Kristus er vist oppadstigende, med ansiktet vendt ned mot menneskene.

Ekspansjon, 1977. Mandal rådhus.

«Materialet er rustfritt stål, og hovedformen er en veldig ring, og på skrå inn i denne ringen skyter sterke, sprengende stråler. Som en forklaring på ideen uttalte Uthaug at hvis man ville se et symbol i det, kunne ringen leses som byen, det lukkede samfunn, mens formene som sprenger seg vei innenfor symboliserer de ekspansive kreftene. Det lukkede vernede, lokale i samspill med det utadvendte, søkende, oppadstrebende.» Samspillet mellom «den sluttede form» og «de virile krefter» kan også tolkes som «de skulpturale ur-symboler», representanter for det passivt kvinnelige og det mannlige.[22]

Skulptur[rediger | rediger kilde]

Sort fetisj (1968) er karakteristisk for hans 1960-tallsarbeider: sveiset jern satt sammen av objets trouvés eller «jernskrap».

«Disse jernskulpturene mangler all konvensjonell skjønnhet, de er ikke til pynt, de er rå, ja, brutale, men de taler til oss med sine sterke uttrykk»[23]



«Han ville gjerne gi sine skulpturer kontur, men voktet seg vel for å gi dem profiler, de måtte ikke ligne på noe, aller minst noe de ikke var ment å illudere. Hvis du vil lage en abstrakt skulptur hvor formen er alt, og den fra en viss vinkel for eksempel kommer til å ligne på en hane og fra en annen vinkel en maske, da er ikke skulpturen blitt løst, slik far ville løse den. Den moderne skulptur skulle ikke gjengi kjente former i mulige og umulige varianter, den skulle ikke danne fasonger, den skulle skape nye former man ikke hadde sett før, bli en ny sort individualitet. Skulptur var på vei mot 'form'»[24]

Han laget sin første skulptur, en 32 cm stor hest i bronse, i 1958. Hans neste skulpturelle arbeid kom i 1963; den 6 meter høye skulpturen på Drammen tinghus' fasade[25] er utført i hamrede kobberplater og har et visst preg av å være tenkt som et relieff, men er frigjort fra veggen bak, og er i realiteten en rundskulptur.[26][27] Skulpturen har navnet Justitia etter Justitia, rettferdigheten gudinne, og er klassisk fremstilt med vekt og sverd. Sønnen Geir Uthaug skriver i sin bok om faren at Justitia kan være inspirert av den samtidige britiske kunstneren Jacob Epsteins skulptur av Mikael på Coventrykatedralen.[28]

I utlandet var kunstnerne begynt å ekseperimentere med jernskulptur, satt sammen av såkalte objet trouvé, tilfeldige metallstykker, og dette fascinerte Uthaug. Han lærte seg å sveise på Akers mek og viste sine jernskulpturer for første gang på galleri KB (Kaare Berntsen) i Oslo i 1963. Hans første jernskulpturer var «abstrakte, røffe og ofte agressive i utrykket»[26], men uttrykket endret seg i løpet av 1970-årene til det «roligere og mer harmoniske»[26].

Sitat Jeg er opptatt av det 3-dimensjonale og av rommet - «the Space» - den atmosfære som skulptur må ha, enten man arbeider på det abstrakte plan eller det figurative. …Jeg er fascinert over arbeidet med å skape skulptur fra former som jeg kutter ut av hårdvalsete metallplater, bøyer og bender dem eller hamrer dem over amboltens massive tyngde - gi dem liv - sveise dem sammen ved sveiseflammens varme og sveiseloddets 90°C smeltepunkt - sette formelementene sammen i ekspanderende konstellasjoner og la dem fange rommet, innta rommet, som skulptur, Sitat
– Jørleif Uthaug[29]
Vital movement

I 1964 ble han invitert til England der han holdt en stor utstilling av nonfigurative malerier og jernskulpturer på The Laying Art Gallery. I 1968 holdt Uthaug en stor utstilling i Trondheim med jern- og stålskulpturer og nonfigurative malerier, og samme år ble Uthaug inivitert til å holde utstilling i the Vincent Price Gallery i Chicago i USA. Her viste han flere jernskulpturer og nonfiguratuive metallrelieffer. Utstillingen ble en suksess for kunstneren, som fikk i oppdrag å lage en stor metallskulptur til styrerommet i Kresgee Company i deres administrasjonsbygg i Detroit; bygget er senere overtatt av Kmart. Dette arbeidet, som fikk tittelen Vital Movement, sto ferdig i 1971. Skulpturen måler 2,7 x 1,5 x 0,9 meter, og står i et åttekantet styrerom. Biografen Parmann skriver om Vital Movement at «Det var utvilsomt Uthaugs hittil mest spennende og virkningsfulle skulptur. Sokkelen er en del av hele formen. Skulpturen reiser seg fra sokkelen og slår ut sine former i store, enkle, favnende plan som et stort levende hjerte. Øyet følger uanstrengt formene som åpner og lukker seg, spenner imot og gir etter i en - ja, vital rytmikk.» og «Det vitale, pågående og ungdommelige i Uthaugs kunst fant for første gang sitt toppladede balansepunkt […] Her var han kommet i nærheten av seg selv, og alle de internasjonale forbilder han har søkt inspirasjon og hjelp hos fra Picasso, Julio Gonzales, Pevsner, Gabo, Brancusi, Giacometti, Henry Moore, Chadwick, Reg Butler, Calder, Pasmore og til dansken Robert Jacobsen ikke å forglemme, til alle disse modernismens pionerer har Uthaug kunnet si takk for hjelpen og takk for følget.»[30][31]

Stål og tambak

Hans skulturer på 1960-tallet hadde vært mindre, abstrakte arbeider i sveiset jern, ofte kantete og basert på skrapjernsbiter. Han videreførte dette på 1970-tallet, men tiåret medførte også flere større arbeider i stål og tambak, mer gjennomarbeidet utformet til avrundede elementer. Skulptural front fra 1970 ved Godlia skole Oslo, er et overgangsverk, med røffe kanter men med rundede former. Karakteristiske arbeider fra 1970-årene er Ekspansjon fra 1977 i Mandal, fasaderelieffet hos Bergen Bank 1976 og Hellebard 1980 ved Sogn videregående skole.[32] Til denne gruppen arbeider hører også Guard, 1979, som er i privat eie.[33] De fleste av disse ble utført i stål, men han brukte også materialer som corteenstål, som har en rustrød farge uten å ruste, og kobberlegeringen tambak, som i Bergen.

Amfitrite, bølgen og havfuglene

I 1977 vant han en lukket konkurranse utlyst av Porsgrunn kommune med verket Amfitrite, bølgen og havfuglene. På grunn av sykdomsperioden i 1981 og flere andre forhold tok det tid før verket ble fullført, og senere kunne avdukes i Porsgrunn 11. mai 1985 av daværende kulturminister Lars Roar Langslet. Verket består av en 4 meter høy bølgeform, en svevende kvinneskikkelse, oppkalt etter den greske gudinnen Amfitrite og to fugler i flukt, foran kvinnen. Uthaug hadde ikke laget mange tilsvarende skulpturer med figurative elementer tidligere, men hadde laget flere arbeider med tilknytning til sjø og sjøfart, blant annet som dekorasjoner på cruiseskip. «Bølgen er unik i Jørleifs produksjon. Den er en sammensmeltning av to stilarter – den abstrakte figurasjon og den frie form. Her møtes Jørleif som billedskaper og Jørleif som konstruktør. […] Det ser ut som om kvinnen svever fritt, bare på ett punkt er hun sveiset fast til den bærende hovedformen der hun synes å utfordre selve loven om tyngdekraften».[34]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Spatiale, 1979.

Hver ny dag
møter mitt blikk
blinkende metallplater
og fragmenter av klipp
liggende utover atelierets gulv
forlatt en sen kveld i all hast

anonyme vesener
harde – kalde livløse
Men bøyer en seg ned
og tar dem opp i sine hender
da får de liv

og når sveiseflammens varme
trenger inn i materialets atom
og forløser den indre kjerne
går det hårde stoff inn i en ny epoke
på vei til form.

[35]

En utstilling av Uthaugs tegninger og grafikk ble vist på galleri Holst Halvorsen i Oslo i 1991, og en stor retrospektiv utstilling i alle hans stilarter, fra maleri, grafikk til skulptur ble holdt på Galleri Steen, Oslo i 1997.

Uthaug måtte til sin skuffelse vente lenge på å bli innkjøpt av offentlige samlinger. Ved utstillingen i 1975 kjøpte Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet og Norsk Kulturråd skulpturer av ham.[36] I 1979 kjøpte Nasjonalgalleriet et av verkene fra 1960-tallet.[37] Han er også innkjøpt av Oslo kommunes kunstsamlinger, Trondhjems Kunstforening og flere private samlinger. Fem av Uthaugs grafiske arbeider ble i 1993 innkjøpt av The British Museum.

I forbindelse med 100-årsjubileet i 2011 utkom den andre biografien om ham, skrevet av sønnen Geir Uthaug. Den første utkom til 70-årsdagen i 1981. Jan Christian Mollestad har laget dokumentarfilmen «Jørleif Uthaug, en moderne klassiker». I anledning 100-årsdagen ble det også åpnet tre utstillinger med Uthaugs verker: utstillingen «Kunstneren bak Tromsøveggen» ved Nordnorsk Kunstmuseum; utstillingen «Jørleif Uthaug, en klassisk modernist» i Ørland kultursenter, samt en utstilling med skulptur, maleri, tegning og grafikk ved Galleri KB i Tønsberg.[38]

Utvalgte arbeider[rediger | rediger kilde]

Datering og titulering av Uthaugs arbeider kan variere mellom kildene. Dateringen kan variere fordi skulpturene har blitt til over tid, dertil kan montering og avduking ha foregått senere enn ferdigstillelse, for eksempel står Amfitrite og bølgen (sic!) datert til 1981 i verkkatalogen i Parmanns biografi, og til 1978 i Norsk kunstnerleksikon, mens avdukingen ikke skjedde før i 1985. Han kunne også variere titlene på arbeider fra utstilling til utstilling: Han var «så opptatt av helheten hver gang han skulle holde en utstilling og lage utstillingskatalog, at han ofte forandret tittelen på de samme skulpturene for at de skulle passe til de andre nye skulpturene han hadde laget og deres titler, eller fordi han likte en annen tittel bedre, eller hadde glemt at han hadde gitt den en tittel overhode[39]

  • Fiskerflåten, litografi, British Museum, 1951
  • Dagen og natten, figurativt mosaikkrelieff, Stefanhotellet i Oslo, 1952
  • Ungdom og fugler, figurativ frise i olje og tempera, Ris skole i Oslo, 1953
  • SAS-kartet, maleri med symboler og SAS' daværende rutenett, trykket som kart 1955
  • Kon-Tiki-kartet, veggdekorasjon i olje og tempera, Kon-Tiki Museet i Oslo, 1957
  • Figurativt materialbilde, Krøderen skole, 1958.
  • Mennesker på en strand («Tromsøveggen»), 30 kvm fondvegg med 52 relieffer i metall, glass og natursten, Troms fylkeshus, 1960
  • Utsmykning til Gravdal sykehus og kapell, Vestvågøy, 1965
  • Justitia, 6 meter høy kvinnefigur i emaljert kobber, fasaden til Drammen tinghus, 1963
  • Kornskurd, figurativt kobberrelieff i Norges landbruksbank i Oslo, 1966.
  • Grotid, figurativt relieff, Nes rådhus, 1967
  • Glassrelieff, Ugla skole i Trondheim, 1968
  • Energi, jern-og kobberskulptur, Røros videregående skole, 1968
  • Skulptural Front, 7 meter høy frittstående uteskulptur i corteen-stål, Godlia skole i Oslo, 1970
  • Horisontal rytme, nonfigurativt stålrelieff, Statens husstellærerskole på Stabekk, 1972
  • Vital Movement, kjempeskulptur i tambak for Kresgee, Detroit, USA, 1971
  • Six seaman's knots, abstrakte messingrelieffer, spisesalen Royal Viking Sky. 1974.
  • Ekspansjon, abstrakt stålskulptur, borggården ved Mandal rådhus, 1977
  • The golden wall, messingrelieff i spisesalen, Vistafjord. 1974.
  • Abstrakt relieff i vitrolitt og tambak for Vestvågøy sykehjem, Lofoten. 1975.
  • Hellebard, frittstående abstrakt stålskulptur, Sogn videregående skole i Oslo, 1980
  • Amfitrite, bølgen og havfuglene, fire meter høy abstrakt/figurativ stålskulptur, Porsgrunn, 1985
  • Odin's Wall, figurative friser i, Sovereign of the Seas, RCCL. 1987.
  • The crowning of a Viking prince. Figurativ messingvegg, Nordic Prince, RCCL-
  • Kristi himmelfart og Jerusalem, altertavle i Vassenden kyrkje i Jølster, modell 1989, posthumt fullført av assistenter til kirkevigslen 2001

Viktige separatutstillinger[rediger | rediger kilde]

  • 1949 Trondhjem kunstforening, oljemalerier (debututstilling)
  • 1949 Galleri Per, Oslo, oljemalerier (debututstilling gjentatt)
  • 1955 Galleri Moderne Kunst, Oslo, oljemalerier
  • 1958 Galleri KB, Oslo, materialbilder, mosaikker.
  • 1963 Galleri KB, Oslo, abstrakte jernskulpturer.
  • 1964 The Laying Art Gallery & Museum, Newcastle upon Tyne, England, acrylmalerier og jernskulpturer.
  • 1965 Sunderland Art Gallery, England, acrylmalerier og jernskulpturer.
  • 1966 Westgate Gallery of fine art, Newcastle. Acrylmalerier og jernskulpturer.
  • 1968 Trondhjem kunstforening, acrylmalerier (hard edge) og metallskulpturer.
  • 1968 Sears' Vincent Price Gallery, Chicago, jernskulpturer og mosaikk.
  • 1975 Galleri Tanum, Oslo. Relieffer og skulpturer i messing.
  • 1979 Kunstnernes Hus, overlyssalen, Oslo. Skulpturer og relieffer i metall og tre.
  • 1981 Galleri F15, Jeløya. Maleri, skulpturer og materialbilder. Hele huset og parken.(retrospektiv utstilling).
  • 1988 Galleri Kampen, Oslo, Malerier.
  • 1990 Galleri Holst Halvorsen, Oslo, minneutstilling med tegninger, grafikk og små skulpturer.
  • 1997 Galleri Steen, Oslo. Retrospektiv minneutstilling, malerier,skulpturer,tegning,grafikk og akvareller.
  • 2011 Tre jubileumsutstillinger i Nordnorsk Kunstmuseum, Ørland kultursenter og Galleri KB, Tønsberg

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Uthaug 2011 s 68 «I det norske kunstmiljø var Jørleif lenge nærmest alene om å akte på britisk malerkunst. […] Også moderne britisk kunst fikk Jørleif tidlig sans for. Henry Moore ruvet i hans forestillingsverden.»
  2. ^ uthaug.net «Hvor finnes Jørleif Uthaugs verker?»
  3. ^ sitat fra Øystein Parmanns artikkel i katalogen fra Galleri Steen, 1997.
  4. ^ Jørleif Uthaug i Norsk biografisk leksikon
  5. ^ WikiStrinda «D. M. Uthaug fetevareforretning»
  6. ^ Hovedkilde for avsnittene om familie og oppvekst er kapitlet «Unghest 1911-1947» i Geir Uthaugs bok På vei mot form, 2011
  7. ^ Uthaug 2011, s. 191
  8. ^ Adresseavisen april 1950: «Port Said sover aldri», «Med Bianca gjennom Suez». Aftenposten desember 1953: «Sydover via England». Aftenposten, februar 1954: «Lys og skygge i Barcelona». Aftenposten, juni 1954: «Lys og skygge i Alicante». (Kilde for opplysningene; Uthaug 2011, s. 318).
  9. ^ I Norsk kunstnerleksikon angis debuten i Trondheim til 1948, men Parmann (1981), Galleri Steen (1997) og Trondhjems kunstforening (1968) oppgir 1949.
  10. ^ a b Parmann 1981, s. 8–13
  11. ^ Sitat og resonnement fra Uthaug 2011, s. 117–119
  12. ^ Årstallene er hentet fra Norsk kunstnerleksikon; i Norske billedhoggere i dag (1983) oppgis hhv 1960-61 og 1972; Parmann (1981) oppgir 1960–61 og 1974
  13. ^ Uthaug 2011, s. 184. Ikke oppgitt hvilke år, men hos Parmann 1981 s 82 er verket datert til 1980.
  14. ^ Sitat fra henholdvis Norsk kunstnerleksikon og Parmann 1981, s. 26
  15. ^ a b Uthaug 2011, s. 252
  16. ^ Uthaug 2011, s. 289
  17. ^ Verket dateres ulikt. I Norsk kunstnerleksikon og i verkkatalogen i Parmanns biografi angis 1960, men både Parmann og sønn Geir Uthaug skriver at han arbeidet med verket fra 1959 til 1961.
  18. ^ Uthaug 2011, s. 107–108
  19. ^ Sitert etter Parmann 1981, s. 31. Flere andre kritikere var også positive, og pekte, som Alf Jørgen Aas, på at «motstanden i materialene har lutret og renset talentet».
  20. ^ Parmann 1981, s. 114
  21. ^ uthaug.net Six seamen's knots og Crowning of a viking prince
  22. ^ sitat og resonnement fra Parmann 1981, s. 72
  23. ^ Sitat Parmann 1981,s 36
  24. ^ Geir Uthaug 2011, s. 216
  25. ^ uthaug.net Justitia
  26. ^ a b c Norsk kunstnerleksikon, 1986
  27. ^ Parmann 1981, s. 34; Uthaug 2011, s. 141
  28. ^ Uthaug 2011, s. 138
  29. ^ Uthaugs egenerklæring i boken Norske billedhoggere i dag : forskjellige teknikker og materialer : 131 kunstnere presenterer seg selv. Tanum-Norli, 1983. ISBN 82-518-1721-8
  30. ^ Parmann 1981, s. 56 og 66
  31. ^ Flere vurderinger av verket på http://www.uthaug.net/jorleif/hovedverk07.php
  32. ^ uthaug.net Skulpturer: Skulptural front, Hellebard, Guard og Bergen Bank-fasaden mfl
  33. ^ Arkitekt Njål Eide i katalogen fra Galleri Steen 1997: «En dag kom Jørleif forbi det nye kontorbygget mitt på Lysaker. 'Kan jeg få sette en skulptur som en prøve utenfor bygget ditt?' spurte han. […] Da den kom på plass måtte jeg kjøpe den, og den har gledet meg i alle år.»
  34. ^ Uthaug 2011, s. 275
  35. ^ Jørleif Uthaugs dikt På vei til form gjengis hos Parmann 1981, s. 81 og hos Uthaug 2011 s 180. Det er ikke datert, men Geir Uthaug knytter det til arbeidene fra 1960-årene
  36. ^ Uthaug 2011, s. 222
  37. ^ Uthaug 2011, s. 183
  38. ^ «Jørleif Uthaug: 100-års jubileum», jubileum.uthaug.net.
  39. ^ Uthaug 2011, s. 263

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Jørleif Uthaug – bilder, video eller lyd