Konsekvenser av global oppvarming

Fil:Polar Bears Across the Arctic Face Shorter Sea Ice Season (29664357826).jpg

Isbjørnens reduserte livsgrunnlag på grunn av redusert sjøis er blitt et symbol på konsekvenser av global oppvarming.

Foto: Mario Hoppmann

Konsekvenser av global oppvarming er mange, både for mennesker og miljø for de endringene som har skjedd og forventes å komme. Den pågående globale oppvarmingen er en trend som er forventet å gi betydelige høyere globale gjennomsnittstemperaturer i forhold til førindustriell verdier. Dette har og vil få konsekvenser som havnivåstigning, tilbaketrekning av isbreer, endring av klimasoner, vegetasjonssoner og habitater, endringer av nedbørsmønstre, sterkere eller hyppigere ekstremvær som for eksempel flom, stormer og tørke, spredning av parasitter og tropiske sykdommer. Dette igjen gir menneskelige utfordringer som usikkerhet for matforsyning, tilgang til vann, tap av levebrød, skader på infrastruktur og at mennesker ufrivillig må forlate land og regioner som blir spesielt utsatt.

Selv om karbondioksid (CO₂), som er den mest betydelige klimagassen forårsaket av menneskelige utslipp, ikke er en spesielt potent klimagass, er den årsak til at såkalte tilbakekoblingsmekanismer gjør seg gjeldene. I sum forsterker disse virkningen av klimagassene forårsaket av menneskelige aktiviteter, noe som fører til virkninger på lang sikt. Noen av disse kan også være irreversible på en menneskelig tidsskala. Dette gjelder blant annet smelting av Grønlandsisen og tap av is i Antarktisk. Dermed kan fremtidig reduksjon av klimagasutslipp ikke nødvendigvis føre til at havnivået går tilbake til nivået i førindustriell tid. Det er også bekymring for at den pågående globale oppvarmingen kan føre til utløsning av tilbakekoblingsmekanismer som får brå og alvorlige konsekvenser. En mulig konsekvens er utslipp til atmosfæren av store naturlige karbonreserver som gir sterkt økt drivhuseffekt og oppvarming. Usikkerhetene rundt dette er store, men desto større fremtidig global temperaturøkning, desto større regner en med at risikoen er.

Mens det er utbredt enighet om årsakene til global oppvarming (hovedsakelig menneskelige utslipp av klimagasser), er konsekvensene mer usikre. Noen av konsekvensene, spesielt for biologiske systemer er allerede konkrete, andre er bare prognoser for fremtiden. Klimaendringene skjer samtidig med andre miljø- og ressursproblemer, og dette samvirket er forventet å bli spesielt utfordrende. Utallige studier og forskning gjøres rundt dette, og FNs klimapanel har på vegne av verdens regjeringer fått i oppdrag å sammenfatte denne kunnskapen. Deres oppgave er blant annet å vurdere graden av sikkerhet for forskningsfunnene. Ut fra dette gis det anbefalinger til verdenssamfunnet for hva som kan og bør gjøres for å begrense konsekvensen av klimaendringen og hvilke tilpasninger som anbefales.

Begrepsavklaringer

Noen viktige termer

Noen av de viktigste begreper som benyttes i forbindelse med global oppvarming og konsekvenser er:

• Klimaendringer – refererer til en endring i klimatilstanden som kan undersøkes med for eksempel statistiske metoder for endringer i gjennomsnitt og/eller variabiliteten av egenskaper. Endringen vedvarer i lengre tid, typisk tiår eller lengre. Klimaendringer kan skyldes naturlige interne prosesser eller eksterne påtrykk som endringer av solsyklusene, vulkanske utbrudd og vedvarende menneskeskapte endringer i sammensetningen av atmosfæren eller i arealbruk.
• Tilpasning – er en prosess med tilpasning til faktisk eller forventet klima og dets effekter. I menneskelige systemer søkes tilpasning til moderat skader, til å unngå skade, eller utnytte fordelaktige muligheter. I enkelte naturlige systemer kan menneskelig intervensjon muliggjøre tilpasning til forventet klima og dets effekter.
• Begrensing – tiltak som enten reduserer utslippene av klimagasser eller som reduserer klimagasser i atmosfæren.
• Motstandskraft – kapasiteten til sosiale, økonomiske og natursystemer har til å takle en farlig hendelse, trend eller forstyrrelse, respondere eller omorganisere seg på måter som opprettholder funksjonen, identitet og struktur, samtidig som kapasiteten opprettholdes for tilpasning, læring og transformasjon.

Konfidens og sannsynlighet

Klimapanelets femte hovedrapport kvantifiserer usikkerhet for å få frem graden av sikkerhet i sentrale funn. Dette er er basert på forfatternes vurderinger av den vitenskapelig innsikt. Den samme terminologien brukes i den amerikanske rapporten Climate Science Special Report: Fourth National Climate Assessment, og flere andre. De to klassifiseringene er:

• Konfidens for gyldighet til et funn, basert på type, mengde, kvalitet og konsistens av bevis (for eksempel forståelse, teori, data, modeller, ekspertvurdering) og graden av enighet innenfor det som finnes av av litteratur. Konfidens er uttrykt kvalitativt (ikke med tall), slik at lav konfidens betyr mangelfulle bevis eller uenighet mellom eksperter, mens det motsatte betyr sterke bevis og høy konsensus. Begrepet må ikke oppfattes som en sannsynlighet fordi det brukes forskjellig fra tilsvarende statistisk begrep.
• Kvantifiserte mål for usikkerhet i et funnet uttrykt som sannsynlighet (basert på statistisk analyse av observasjoner, modellresultater eller ekspertvurdering).

Forholdet mellom bevis og enighet, samt disses forhold til konfidens med ulik farge.

Stor enighet Begrenset bevis	Stor enighet Middels bevis	Stor enighet Robuste bevis
Middels enighet Begrenset bevis	Middels enighet Middels bevis	Middels enighet Robuste bevis
Lav enighet Begrenset bevis	Lav enighet Middels bevis	Lav enighet Robuste bevis

Hvert nøkkelfunn er basert på forfatternes (oppgitt i referanselisten) vurdering av tilhørende bevis og enighet. Konfidensgraderingen gir en kvalitativ sammenfatning av forfatternes vurdering av gyldigheten av et funn, som bestemmes av en vurdering av bevis og enighet. Hvis usikkerheter kan kvantifiseres som sannsynlighet, kan det karakterisere ved hjelp språklige uttrykt for sannsynligheten eller en mer presis presentasjon av sannsynlighet.

Følgende betingelser brukes til å beskrive foreliggende bevis: begrenset, middels eller robust, og for graden av enighet: lav, middels eller stor. Dette er illustrert i tabellen med styrken av bevis stigende fra venstre mot høyre og enighet stigende nedover og opp. Konfidensnivå er uttrykt ved hjelp av fem klasser svært lav, lav, medium, høy og veldig høy, og satt i parentes i slutten av setningen. De fem konfidensklassene er vist med hver sin farge i tabellen. Konfidens øker mot øverste høyre hjørne illustrert med fargestyrken. Generelt er et bevis mest robust når det er flere, konsistente uavhengige funn av høy kvalitet.

Følgende termer har blitt brukt til å indikere den vurderte sannsynligheten i klimapanelets femte hovedrapport og Climate Science Special Report: Fourth National Climate Assessment, og er gjengitt i denne artikkelen i anførselstegn:

Engelsk term	Norsk oversettelse	Sannsynlighet for utfallet
Virtually certain	«Så godt som sikkert»	99–100 % sannsynlighet
Very likely	«Veldig sansynlig»	90–100 % sannsynlighet
Likely	«Sannsynlig»	66–100 % sannsynlighet
About as likely as not	«Omtrent like sannsynlig som ikke»	33–66 % sannsynlighet
Unlikely	«Usannsynlig»	0–33 % sannsynlighet
Very unlikely	«Veldig usannsynlig»	0–10 % sannsynlighet
Exceptionally unlikely	«Helt usannsynlig»	0–1 % sannsynlighet

Der det er referert til tekster som ikke har angivelse av konfidens eller sannsynlighet for et mulig utfall, eller usikkerhet rundt årsak og virkning, er dette nevnt eksplisitt i teksten.

Observerte endringer på fysiske systemer

Grafer som viser endringer i klimaindikatorene over flere tiår. Hver av de forskjellige fargede linjene i hvert panel representerer et uavhengig analysert sett med data. Dataene kommer fra mange forskjellige målinger som værstasjoner, satellitter, værbalonger, skip og bøyer.

Syv av disse indikatorene forventes å øke i en verden under oppvarming, og observasjoner viser at det faktisk skjer. Tre faktorer (sjøis, snødekke og utbredelse av isbreer) forventes å reduseres noe som også skjer.

Et bredt spekter av bevis viser at klimaet har blitt varmere, dette gjelder for alle kontinenter og over havområder. Trendene for global oppvarming er vist i grafene. Noen av grafene viser en positiv trend, for eksempel økende temperatur over land og hav, samt at havnivået stiger. De andre grafene viser en synkende trend, for eksempel redusert snø på den nordlige halvkule og redusert arktisk sjøis. Bevis for den pågående oppvarmingen er også tydelig i levende (biologiske) systemer.

Menneskelige aktiviteter har bidratt til en rekke av de observerte klimaendringer. Dette bidraget har i hovedsak vært gjennom brenning av fossilt brensel, noe som har ført til en økning i konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren. For den observerte oppvarmingen gjennom 1900-tallet er det ingen alternative overbevisende forklaring enn at det skyldes menneskeskapte klimagasser.

Den menneskeskapte oppvarmingen kan føre til store, irreversible, og/eller brå endringer i fysiske systemer. Et eksempel på dette er smelting av innlandsis, som bidrar til stigende havnivå. Temperaturøkningen påvirker produktiviteten i landbruk, energibruk, helse, vannressurser, infrastruktur, økosystemer, samt en rekke andre vesentlige deler av samfunnet og naturmiljøet. Sannsynligheten for at oppvarming får uforutsette konsekvenser øker med omfanget og varigheten av klimaendringer.

Endringer i atmosfæren

Atmosfærens sammensetning

Atmosfærens innhold av karbondioksid (CO₂) var 390,5 parts per million (ppm) i 2011 noe som er 40 % mer enn i 1750. Videre var innholdet av nitrogenoksid (N₂O) 324,2 ppb i 2011, en øking på 20 % siden 1750, metaninnholdet (CH₄) var 1803,2 ppb i 2011, en økning på 150 % fra 1750. Hydrofluorkarboner (HFC), perfluorkarboner (PFC) og svovelheksafluorid (SF₆) fortsetter å øke relativt raskt, men deres bidrag til strålingspådrivet er mindre enn 1 % av totalen for blandede klimagasser. Siden 2011 har CO₂-konsentrasjonen passert 400 ppm. Dette er et høyere nivå enn det som har vært de siste tre millioner år av jordens historie. Det forventes at fortsatte økninger frem mot år 2100 og etter, vil gi nivåer som det ikke har vært på jorden på titals til hundretalls millioner år. For øvrig er årlige utslipp av CO₂ på rundt 10 milliarder tonn.

Fuktighet i atmosfæren

Det er meget sannsynlig at global luftfuktighet både nært bakken og i troposfæren har økt siden 1970-tallet. Imidlertid har fuktighet nært overflaten på land blitt redusert i løpet av de siste årene (middels konfidens). Som et resultat har relativt store reduksjoner i relativ luftfuktighet nær jordoverflaten blitt observert de siste årene.

Vanndamp i atmosfæren er den viktigste drivhusgassen. Om denne endres påvirkes alle deler av vannets kretsløp. Mengden av vanndamp domineres av naturlig forekommende prosesser og blir i liten grad direkte påvirket av menneskelige aktiviteter. En spesiell egenskap med atmosfæren er at relativ fuktighet mer eller mindre ser ut til å være konstant selv om det skjer en global oppvarming. Imidlertid viser studier i avanserte klimamodeller at det er en reduksjon av relativ fuktighet rett over landjorden ved økende temperaturer. Et spesielt unntak er at denne effekten ikke gjør seg gjeldene over deler av de tropiske områdene av Afrika. Bidraget til redusert relativ fuktighet er større oppvarming over landjorden, enn over sjø. Over landjorden blir det ikke tilført mer fuktighet til luftmasser i bevegelse, som derimot er tilfelle over havet, dermed reduseres relativ fuktighet. Redusert relativ fuktighet over de fleste landområder er «sannsynlig» (medium konfidens).

Endringer i jordens strålingsbalanse i toppen av atmosfæren

Jordens energibudsjett med innkommende og utgående stråling. Alle verdiene er vist i W/m₂. Energibalansen bestemmer jordens klima, og figuren viser at netto absorbert energi til jorden er 0,6 W/m₂. For at jordens temperatur skal være stabil må denne energibalansen være 0.

Jordens strålingsbudsjett er et sentralt tema i klimasystemet. Den gjennomsnittlig strålingsprosessen er en oppvarming av jordens overflate og kjøling av atmosfæren, noe som er balansert av den hydrologisk syklus og oppvarming. Romlig og tidsmessig energibalanse på grunn av stråling og latent varme er drivkraften bak den generell sirkulasjonen i atmosfæren og havene. Menneskelig påvirkning på klima skjer hovedsakelig gjennom forstyrrelser av komponentene som inngår i jordens strålingsbudsjett.

Strålingsbudsjettet i toppen av atmosfæren består av absorpsjon av solstråling fra jorden, og utgjøres av forskjellen mellom innkommende og reflektert solstråling ved toppen av atmosfæren, samt den termiske strålingen som sendes ut til rommet. Innkommende solstråling i toppen av atmosfæren er rundt 340 W/m² som et globalt gjennomsnitt for hele jorden. Reflektert solstråling i toppen av atmosfæren og ut i verdensrommet er rundt 100 W/m² og dermed er det 240 W/m² av solens innkommende stråling som blir absorbert av jorden. Oppvarming av jordoverflaten gir varmestråling utover og den strålingen som forlater jodens atmosfære er på rundt 239 W/m², altså en ubalanse for inn og utgående stråling. Den globale oppvarmingen er forårsaket av denne ubalanse, som mer eksakt er funnet til å være 0,6 W/m². Dette tallet er basert på måledata fra 2005 til 2010.

I alle fall siden 1970 har det vart en ubalanse mellom innkommende og utgående stråling, og det holdes som «så godt som sikkert» at jorden har mottatt en betydelig mengde energi i perioden 1971–2010. Det er beregnet at en kontinuerlig effekt på rundt 213 TW (TerraWatt) har varmet opp jorden i denne perioden.

Satellittregistreringer av stråling fra toppen av atmosfæren har vært vesentlig utvidet siden klimapanelets fjerde hovedrapport. Det er «usannsynlig» at det eksisterer betydelige trender i globale og tropiske strålingsbudsjetter siden 2000. Årlige variabilitet i jordens energibalanse relatert til El Niño-sørlig oscillasjon er konsistent med varmeinnhold i havet registreres innenfor observasjonsusikkerhet.

Temperaturendringer i atmosfæren

Basert på uavhengige analyser av målinger fra radiosonder og sensorer i satellitter er det «nesten sikkert» at troposfæren globalt har blitt varmere og stratosfæren har blitt avkjølt siden midt av 1900-tallet. Selv om observasjonene viser de samme trendene er det betydelig stor uenighet mellom målingene om størrelsen av temperaturendringene. Spesielt i troposfæren i ekstratropisk områder på den nordlige halvkule er det lite samsvar mellom målingene.

Basert på flere uavhengige analyser av målinger fra radiosonder og satellittsensorer, er det «nesten sikkert» at troposfæren har blitt varmet opp og at stratosfæren har blitt avkjølt siden midten av det 1900-tallet.

Atmosfærens sirkulasjonsmønstre

Skjematisk representasjon av atmosfærens generelle sirkulasjon. Utvidelse av tropene (vist med oransje piler) er forbundet med en forflytning mot polene for de subtropiske tørre sonene.
Kilde: U.S. Global Change Research Program

Det er «sannsynlig» at sirkulasjonsmønstrene i atmosfæren har endret seg siden 1970-årene, generelt med en bevegelse mot polene. Dette innbefatter en utvidelse av det tropiske beltet, et skifte mot polene for stormmønstre og jetstrømmer, og en sammentrekning av den nordlige polarvirvel. Bevisene er mer robust for den nordlige halvkule enn den sørlige. Det er «sannsynlig» at den Antarktiske oscillasjonen har blitt mer positiv siden 1950-årene.

Det er stor variasjon fra år til år og fra tiår til tiår når det gjelder flere av atmosfærens sirkulasjonsmønstre, noe som gjør det vanskelig å trekke robuste konklusjoner om langsiktige endringer. Det er en økningen for vestavind på midtre bredegrader på den nordlige halvkule og Nordatlantisk oscillasjon fra 1950-årene til 1990-årene. Derimot var det en svekkelsen av Walkersirkulasjonen fra slutten av 1800-tallet til 1990-årene, men som i stor grad har blitt kompensert av nylige endringer (2013) (høy konfidens).

For andre deler av de globale sirkulasjonen er det usikkerhet for om det er langtidsendringer på gang. Dette på grunn av begrensede observasjoner eller mangelfull forståelse. Usikkerheten dreier seg om overflatevind over land, den østasiatiske sommermonsunsirkulasjonen og flere andre.

Endringer av vær og klima

Temperaturendringer over land

Endring av global gjennomsnittlig overflatetemperatur siden 1880, i forhold til normalen 1951–1980. En langsiktig oppvarmende trend kan sees. Kilde: NASA GISS.

Den global gjennomsnittlige overflatetemperaturen på jorden har økt siden slutten av 1800-tallet. Hvert av de siste tre tiårene frem til 2010 har vært suksessivt varmere enn alle de foregående årtier i måleserien for jordens overflate. Det første tiåret etter 2000 har vært det varmeste. Globalt gjennomsnittlig kombinert land- og havoverflatetemperatur beregnet som en lineær trend viser en oppvarming på 0,85 (0,65 til 1,06) °C i perioden 1880–2012, når flere uavhengig produserte datasett tas med. For perioden 1951–2012 var oppvarmingen cirka 0,72 (0,49 til 0,89) °C.

Temperaturendringer før 1880 er mer usikre på grunn av det lave antallet estimater, ikke-standardiserte måleteknikker, stor spredning i estimatene og særlig den lave antallet samplinger for observasjonene (lav konfidens).

Det er ubestridelig at urbane varmeøyer, arealbruksendringer og endring av landdekke påvirkninger temperaturmålinger. Et viktig tema er om disse endringene i de fysiske omgivelser over lang tid også har påvirket målseriene for temperaturen på landjorden. For å kompensere for dette sammenlignes datasett for temperatur fra urbane- og landlige områder, slik at rådata kompenseres for slike målefeil. Det er «usannsynlig» at disse effektene har påvirket måleresultatene for temperatur mer enn 10 % i gjennomsnitt (høy konfidens).

Gjennomsnittlig overflatetemperaturer i henhold til ulike rekonstruksjoner fra klima-proxyer de siste 2000 år. (Trykk på figuren og åpen den i wikimedia commons for å se betydningen av fargene.)

Forskere bruker ulike proxydata for å vurdere historiske endringer av jordens klima (paleoclimate). Kilder til proxydata er historiske opptegnelser, for eksempel dagbøker, årringer i trær, koraller, fossilt pollen, iskjerner og sedimenter i sjøen.

Den årlige gjennomsnittlige oppvarmingen av jordoverflaten fra slutten av 1800-tallet har reversert en langvarig nedkjølende trend de siste 5000 år på midlere til høyere breddegrader på den nordlige halvkule (høy konfidens). De gjennomsitteligge årstemperaturer på den nordlig halvkule i perioden 1983–2012 var «svært sannsynlig» den varmeste 30-årsperioden de siste 800 årene (høy konfidens), og «sannsynligvis» den varmeste 30-årsperioden de siste 1400 årene (medium konfidens).

Nedbør

Gjennomsnittlig har det vært en «sannsynlig» nedbørsøkning over landområdene ved midlere breddegrader på den nordlige halvkule (middels konfidens siden 1901, men høy konfidens etter 1951). For andre deler av verden er datasettene mangelfulle. Allikevel kan endringer i noen regioner eller over kortere tidsperioder tallsettes. Det er sannsynlig at det var en brå nedgang i nedbørsmengden ved midlere breddegrader på den sørlige halvkule på begynnelsen av 2000-tallet, i samsvar med en tørkeperiode som nylig har stoppet (2013). Nedbør i de tropiske landområdene har økt (middels konfidens) de siste tiårene, og reversert tørketrenden som inntrådte fra midten av 1970-årene til midten av 1990-årene.

Ekstremvær og vind

Anslag tyder på endringer i hyppighet og intensitet av noen ekstreme værhendelser. Konfidens for anslagene varierer over tid. Globalt sett holdes det for «veldig sannsynlig» at antallet kalde dager og netter har blitt færre. Antallet varme dager og netter har «veldig sannsynlig» blitt hyppigere. Menneskelige aktiviteter har «veldig sannsynlig» bidratt til trendene for flere og varmere dager siden 1950-årene. Det er er også «sannsynlig» at antallet hetebølger i store deler av Europa, Asia og Australia har økt. I tillegg har det vært endringer i andre klimaekstremiteter, som flomer, tørke og sykloner, men disse endringene er vanskeligere å relatere til klimaendringer (lav konfidens) blant annet på grunn av at mange faktorer påvirker disse og at observasjoner over lang tid mangler.

Det er «sannsynlig» at siden 1950 har antall hendelser med store nedbørsmengder over land økt i flere regioner enn det har gått ned. Tallene er sikrest for Nord-Amerika og Europa der det har vært «sannsynlig» økning i enten frekvensen eller intensiteten av kraftig nedbør med noe sesongmessig og/eller regionale variasjoner. Det er «svært sannsynlig» at det har vært trender mot kraftigere nedbør i sentrale deler av Nord-Amerika.

Når det gjelder tørke har det vært en global trend med mer tørke siden midten av 1900-tallet (lav konfidens). Dette har lav konfidens på grunn av manglende direkte observasjoner, metodologiske usikkerheter og geografiske inkonsekvenser i trendene. Dette er imidlertid noen viktige regionale endringer: Frekvensen og intensiteten av tørke har «sannsynlig» økt i Middelhavsområdet og Vest-Afrika, men har sannsynligvis blitt redusert i sentrale deler av Nord-Amerika og Nordvest-Australia siden 1950.

Mønstre for snøstormer har beveget seg nordover siden 1950 på den nordlige halvkule (middels konfidens). Tilfeller med år med ekstremt snøfall i sørlige og vestlige deler av USA har blitt redusert, mens tilfeller av år med ekstreme snømengder i nordlige deler av landet har økt (medium konfidens). En mulig sammenheng mellom frekvens og intensitet av kraftige vinterstormer i Nord-Amerika og akselerert oppvarming i Arktis har blitt fremsatt som en hypotese, men det ligger komplekse sammenhenger bak og teorien er omstridt (lav konfidens).

Statistikk over tornadoer i USA siden midten av 1950-årene.
Kilde: U.S. Global Change Research Program

I USA er tornadoaktiviteten blitt mer variabel, spesielt etter 2000, med et lavere antall dager per år med tornadoer, men med en økning av antallet tornadoer på disse dagene (medium konfidens). Trendene for haglebygger og vinder ledsaget av [[torden] er usikker (lav konfidens).

For langsiktige (kontinentale) endringer i tropisk syklonaktivitet er trendene usikre (lav konfidens). Det er imidlertid «nesten sikkert» at frekvensen og intensiteten til de sterkeste tropiske syklonene i Nord-Atlanteren har økt siden 1970-årene.

Endringer av kryosfæren

Tre fotografier fra Waggonwaybreen ved Magdalenfjorden på Svalbard som tydelig viser reduksjonen av dens utbredelse.

Foto: Andreas Weith

Kryosfæren består av de områdene på jorden som er dekket av snø eller is. Observerte endringer i kryosfæren er nedgang i utbredelse av havis i Arktisk, retrett av alpine isbreer og redusert snødekke på den nordlige halvkule.

Tilbaketrening av isbreer og mindre snødekke

Det er en vedvarende tendens til at isbreer i hele verden krymper, dette gjelder både i lengde, areal, volum og masse (veldig høy konfidens). De få unntakene er regionalt og tidsmessig begrenset. De isbreen som minker mest befinner seg i Alaska, den kanadiske delen av Arktis, periferien av Grønlandsisen, sørlige deler av Andes og fjellområder i Asia (veldig høy konfidens). Tilsammen står disse områdene for mer enn 80 % av det totale isttapet. Det totale istapet fra alle verdens isbreer, unntatt tap fra periferien av iskapper, var «svært sannsynlig» 226 (90–361) milliarder tonn per år. Dette er «veldig sannsynlig» ekvivalent med en havnivåøkning på 0,61 mm (0,25–0,99) per år gjennom perioden 1971 til 2009.

Smeltingen av isbreer er ikke i balanse med dagens (2014) klima, noe som betyr at breer vil fortsette å trekke seg tilbake i fremtiden, selv uten ytterligere temperaturøkning (høy konfidens).

Grønlandsisen har mistet is på grunn av tining de siste tiårene (2014) (veldig høy konfidens). Det har vært tap av is i flere sektorer, og at store massetap har oppstått i stadig større regioner (høy konfidens). Massetapet har økt siden 1992 (høy konfidens). Gjennomsnittlig økte «veldig sannsynlig» smeltingen fra 34 (-6–74) milliarder tonn per år i perioden 1992–2001, til 215 (157–274) milliarder tonn i perioden 2002–2011. Det vil si at Grønlandsisen i årene 2002 – 2011 bidro til en havnivåstigning på 0,59 (0,43–0,76) mm per år. Smeltingen skyldes økt overflatesmelting og avrenning, samt tilbaketrekning av bretunger. Arealet som utsettes for smelting om sommeren har økt de siste to tiårene (2014) (høy konfidens).

Polare iskapper

Utbredelse av arktisk sjøis og alderen for denne i 1984. Kilde: NASA

Utbredelse av arktisk sjøis og alderen for denne i 2016. Som det kan sees er en mye mindre del av isen fire år eller eldre i 2016, enn i 1984.Kilde: NASA

Iskappen over Antarktis har mistet is de siste årtiene (2014) (høy konfidens). Disse tapene skriver seg hovedsakelig fra den nordlige delen av Antarktisk og Amundsenhavet i Vest-Antarktis (veldig høy konfidens). Dette skyldes akselerert hastighet for bretunger (høy konfidens). Gjennomsnittlige tap av is fra Antarktisk økte «sannsynligvis» fra 30 (-37–97) milliarder tonn per år i perioden 1992–2001, til 147 (72–221) milliarder tonn per år i perioden 2002–2011. Det vil si at Antarktis i årene 2002–2011 bidro til en havnivåstigning på 0,40 (0,20–0,61) mm per år.

Deler av de flytende ishyllene i Antarktis gjennomgår betydelige endringer (høy konfidens). Ishyllene i Amundsenhavet blir tynnere (middels konfidens), noe som skyldes varmere hav (lav konfidens). Ishyllene rundt Antarktisk fortsetter en langvarig trend med retrett og delvis sammenbrudd, noe som begynte for flere tiår siden (2014) (høy konfidens).

Utbredelse av den arktiske sjøisen har blitt redusert i årene 1979–2012, både på årlig og flerårig basis (veldig høy konfidens). Den årlig nedgang var «veldig sannsynlig» mellom 3,5 og 4,1 % per tiår, hvilket vil si mellom 0,45 til 0,51 millioner km² per tiår. Den gjennomsnittlige nedgangen av arktisk sjøis har vært raskest om sommeren og høsten (høy konfidens), og utbredelsen har gått ned mer og mer hver sesong. Gjennomsnittlig tykkelse av vinteris i Arktisk ble redusert i årene 1980–2008 (høy konfidens), med en gjennomsnittlige nedgang «sannsynligvis» mellom 1,3 og 2,3 m.

Smeltende sjøis ville bare ha mindre konsekvenser for havnivået. I tillegg kommer den positive effekten av mulighet for skipstrafikk gjennom Nordvest- og Nordøstpassasjen. Siden sjøis består av ferskvann og har lavere tetthet i frosset og flytende tilstand enn havvannet under, vil smelting av all sjøis og flytende ishyller øke det globale havnivået med cirka 4 cm, dette i henhold til en artikkel utgitt av Geophysical Journal International.

Snødekke, is og permafrost

Snødekke på den nordlige halvkule har blitt redusert i omfang på den nordlige halvkule, spesielt om våren (veldig høy konfidens). Satellittmålinger har vist at i perioden 1967–2012 ble snødekket «veldig sannsynlig» redusert, med den største reduksjonen på -53 (-40– -66) % i juni. Ingen måned hadde noen signifikant statistisk økning. I perioden 1922–2012 finnes det data bare for mars og april, og her viser opptegnelsene en reduksjon på «veldig sannsynlig» 7 (4,5– 9,5) %. På den sørlige halvkule er bevisene for begrenset til å konkludere om endringer har oppstått.

Temperaturen i områder med permafrost har økt de fleste regioner rundt om i verden siden tidlig i 1980-årene (høy konfidens). Denne endringen kom som en respons på høyere lufttemperatur, endret tid for tining og redusert tykkelse på snødekke (høy konfidens).

Endringer i verdenshavene

Havene inneholder omtrent 50 ganger mer karbon globalt enn atmosfæren. Havet fungerer som et såkalt karbonsluk og absorberer omtrent en tredjedel av karbondioksidet som frigjøres fra menneskelige aktiviteter, dette i henhold til en artikkel publisert av Woods Hole Oceanographic Institution. Over en periode på hundre år er havet i stand til å oppta inntil 90 % av de menneskeskapte CO₂-utslippene. Imidlertid fører ulike virkninger til at havenes evne til å ta opp CO₂ minker med stigende temperaturer og økende atmosfærisk CO₂-konsentrasjon. Hvor mye kapasiteten reduseres kan være vanskelig å kvantifisere. I et scenario med en kraftig økning av utslippene over det 21. århundre, er andelen som tas opp bare på rundt 22 %. Bare med et fremtidsscenario med sterke klimagassreduksjoner øker andelen som kan tas opp, dette i henhold til en artikkel i Science i 2015.

Økning av havnivået

Havnivåmålinger foretatt på 23 lokasjoner rundt om i verden siden 1880 viser en økende trend.
Kilde: Robert A. Rohde

Global oppvarming har ført til havnivåstigning. Midlere globalt havnivå har økt med 0,19 (0,17–0,21) m i perioden 1901–2010. Det er «veldig sannsynlig» at gjennomsnittlig havnivåstigning i denne perioden var 1,7 mm per år, men at veksthastigheten «veldig sannsynlig» økte til 3,2 (2,8–3,6) mm per år. Lignende stor økning hadde «sannsynlig» også oppstått mellom 1920 og 1950.

Hovedårsakene til havnivåstigning er økt volum av havene på grunn av økt temperatur, samt tilførsel av vann fra smeltende isbreer og iskapper. Et annet bidrag er redusert vann i reservoarer og nedtapping av grunnvannsreservoarer.

Oppvarming av havet

Mer enn 90 % av den energien som er akkumulert i klimasystemet mellom 1971 og 2010 er lagret i havet (høy konfidens). Bare rundt 1 % er lagret i atmosfæren. Globalt sett er oppvarmingen av havet størst nært overflaten, og de øverste 75 m er varmet opp 0,11 (0,09–0,13) °C per tiår i årene 1971 til 2010. Det er «neste helt sikkert» at havet ble oppvarmet i de øverste lagene på 700 m fra 1971 til 2010, og «sannsynligvis» også oppvarmet mellom 1870-årene og opp til 1971. Videre er det «sannsynlig» at havet også i dybden fra 700 til 2000 m ble oppvarmet fra 1957 til 2009, og det nederste laget fra 3000 m dybde og ned til bunnen fra 1992 til 2005.

Det er «veldig sannsynlig» at havområder med høyt saltinnhold har fått høyere konsentrasjon, mens områder med lavt saltinnhold har blitt mindre salte siden 1950-årene. Områder med høyt saltinnhold er dominert av høy fordampning, mens havområder med lite salt får stor tilførsel av ferskvann. Disse variasjonene gir indirekte bevis for endringer i vannets kretsløp på globalt nivå (medium konfidens).

Havforsuring

Utdypende artikkel: Havforsuring

Forsuring av havet er en parallelleffekten av økende konsentrasjon av karbondioksid i atmosfæren. Selv om det ikke er en direkte konsekvens av global oppvarming, er det allikevel ofte i denne sammenhengen fenomenet blir nevnt.

Karbondioksid senker pH-verdien i havet. Hydrosfæren, altså den delen av jorden som består av vann, is og snø, absorberer rundt 92 gigatonn (Gt) atmosfærisk karbon per år. Cirka 90 Gt av dette frigjøres fra havene igjen, og 2 ±1 Gt blir lagret i hydrosfæren (totalt inneholder havene for tiden (2006) 38 000 Gt karbon). I tidsrommet 1800–1994 har havene mottatt rundt 48 % av de menneskeskapte CO₂-utslippene, eller 118 ± 19 milliarder tonn (Gt) karbon (C). Dette i henhold til en rapport skrevet på oppdrag av den tyske regjering og en rapport fra Royal Society.

Korallrev i Stillehavet.

Karbondioksid kombinerer delvis med vannet til karbonsyre, noe som bidrar til forsuring av havene. Måleverdiene har gått ned fra 8,16 pH i 1750 til 8,05 pH i 2014 (høy konfidens). Dette tilsvarer en økning i surhet på 26 % målt som hydrogenionekonsentrasjon. Hastigheten som forsuringen av havet skjer på er den raskeste på minst de siste 66 millioner år av jordens historie (medium konfidens).

I tillegg til økning av CO₂ i havet har det parallelt med havoppvarmingen skjedd en reduksjon av oksygeninnholdet i havvannet i mange områder siden 1960-årene (medium konfidens). Årsaker til dette er økt vanntemperatur i havets overflate, stigende havnivå, endrede nedbørs- og vindmønstre, endret tilførsel av næring og endret havstrømmer. Det er spesielt i mellomliggende havnivåer i innsjøer og elvemunninger, men også ved kysten og på åpent hav at dette har skjedd (høy konfidens).

Endringer i de fysiske systemene som gir risiko

Fem sammenknyttede grunner til bekymring er klimapanelets oppsummering av viktige risikoer på tvers av sektorer og regioner. Disse gir et utgangspunkt for å vurdere farlig menneskeskapte forstyrrelse av klimasystem. Risikoen for hver av disse blir oppdatert på grunnlag av vurdering av litteratur og ekspertvurderinger.

Klimapanelets fem sammenknyttede grunner til bekymring

1. Unike og truede systemer – Herunder økosystemer og kulturer, er allerede i fare på grunn av klimaendringer (høy konfidens). Antallet slike systemer som er utsatt for alvorlige konsekvenser, er høyere ved ytterligere oppvarming på rundt 1 °C. Mange arter og systemer med begrenset evne til tilpasning er utsatt for svært høy risiko ved en ytterligere oppvarming på 2 °C, spesielt arktisk sjøis og korallrev.
2. Ekstreme værforhold – Farer relatert til klimaendringer er hendelser som varmebølger, ekstrem nedbør og kystflom, er allerede moderat (høy konfidens) og høy ved 1 °C ekstra oppvarming (medium konfidens). Risiko forbundet med noen typer ekstreme hendelser (for eksempel ekstrem varme) øker ytterligere ved høyere temperaturer (høy konfidens).
3. Fordeling av virkninger – Risikoene er ujevnt fordelt og er generelt større for vanskeligstilte mennesker og samfunn i land på alle nivåer av utvikling. Risikoen er allerede moderat på grunn av regionalt differensierte klimaendringer spesielt på avlinger (medium til høy konfidens). Basert på forventet nedgang i regionale avlinger og tilgang til vann, vil risiko for ujevnt fordelte virkninger være høy for en ytterligere oppvarming over 2 °C (middels konfidens).
4. Globalt aggregerte virkinger – Risiko for global aggregerte påvirkninger er moderat for ytterligere oppvarming mellom 1–2 °C, reflekterende innvirkning på både jordens biologiske mangfold og den globale globale økonomien (medium konfidens). Omfattende tap av biologisk mangfold med tilknyttet tap av økosystemenes varer og tjenester gir høy risiko rundt 3 °C ytterligere oppvarming (høy tillit). Samlet økonomisk skade akselerer med økende temperatur (begrenset bevis, høy konfidens), men få kvantitative anslag er fullført for ytterligere oppvarming rundt 3 °C eller høyere.
5. Storskala plutselige hendelser: Med økende oppvarming kan enkelte fysiske systemer eller økosystemer være i fare for brå og irreversible endringer. Risiko forbundet med slike vippepunkter blir moderate for rundt 0–1 °C ekstra oppvarming, dette kan observeres ved at både korallrev og arktiske økosystemer allerede opplever irreversibel endring av regime (middels konfidens). Risikoen øker uforholdsmessig mye dersom temperaturen øker mellom 1–2 °C og blir høy med en endring over 3 °C, på grunn av potensialet for en stort og irreversibel havnivåstigning på grunn av tap av iskapper. For varig oppvarming større enn en viss terskelverdi vil tilnærmet fullstendig tap av Grønlandsisen skje over et årtusen eller mer. Dette vil gi opptil 7 m økning av det globale gjennomsnittlige havnivået.

Alle temperaturer i punktene over er relatert til endring av global gjennomsnittstemperatur i forhold til årene 1986–2005 (omtalt som «nylig»).

Forventede fremtidige endringer i fysiske systemer

Fortsatt utslipp av klimagasser vil fortsette trendene med oppvarming og endringer i alle deler av klimasystemet. Disse endringene vil være langvarige, men også øke sannsynligheten for store og irreversible endringer med konsekvenser for mennesker og økosystemer. For å forutsi hvor store endringer som kan komme brukes klimamodeller, der noen er enkle og andre svært avanserte. I tillegg må det gjøres antagelser om fremtidens utslipp av klimagasser. For dette benytter FNs klimapanel noen få hovedscenarier for fremtidig utvikling.

Pådrivere for fremtidens klimaendringer

Scenarier for utslipp av drivhusgasser

Global gjennomsnittlig temperaturøkning på jordens overflate (°F og °C) i forhold til 1976-2005 for fire RCP-scenarier, reduserte utslipp 2.6 (grønn), medium-lav 4.5 (gul), medium-høy 6.0 (oransje) og store fremtidige utslipp 8.5 (rød).
Kilde: U.S. Global Change Research Program

Fremtidens utslipp av drivhusgasser er usikkert. I klimapanelets femte hovedrapport er det presentert fire scenarier for utslipp av klimagasser og resulterende atmosfærisk konsentrasjon, luftforurensning og arealbruk i det 21. århundre. Disse scenariene er kalt The Representative Concentration Pathways (RCP) og bygger på litteraturstudier der en stor mengde fremtidige scenarier er vurdert. Avgjørene faktorer for fremtidige utslipp av klimagasser er økonomisk vekst og befolkningsøkning, livsstil og holdningsendringer, endringer av energibruk og arealbruk, teknologiutvikling og klimapolitikk. Hvordan disse faktorene vil endres frem til år 2100 er fundamentalt usikkert. Scenariene tar hensyn til fremtidige tiltak for å begrense luftforurensning og utslipp av drivhusgasser. Imidlertid tar de ikke hensyn til mulige naturlige pådrag, som for eksempel vulkanutbrudd.

Ytterpunktene som scenariene beskriver er en fremtid med sterke begrensninger i utslipp av klimagasser (RCP2.6) og en med store fremtidige utslipp (RCP8.5). Det er to mellomliggende scenarier, medium-lav (RCP4.5) og medium-høy (RCP6). RCP2.6 representerer en fremtid der global oppvarming «sannsynlig» vil komme under 2 °C av førindustriell verdi i år 2100. Dette scenariet krever at det blir negative klimagassutslipp innen år 2100, altså at klimagasser tas ut av atmosfæren. For scenario med store utslipp av klimagasser (RCP8.5), og noen av de midlere scenariene, vil trolig 2,0 °C overstiges (høy konfidens) innen år 2100. For RCP8.5 ligger forøvrig intervallet for mulig temperaturstigning 2,6–4,8 °C. Spektret i temperaturanslagene gjenspeiler for det første delvis valg av utslippsscenario, og for det andre den såkalte klimafølsomheten, som tallfester hvordan klimasystemet vil respondere, blant annet på grunn av tilbakekoblingsmekanismer.

I Arktis forventes en fortsatt raskere oppvarming enn det globale gjennomsittet (veldig høy konfidens), det forventes større oppvarming over land enn over hav (veldig høy konfidens) og større enn den globale gjennomsnittlige oppvarmingen. Det er nesten sikkert at det blir hyppigere hendelser med høye temperaturer og færre hendelser med lave ekstremverdier over de fleste landområder på daglige og sesongmessige tidsrammer. Varmebølger vil «veldig sannsynlig» oppstå med større hyppighet og lengre varighet, men det et vil fortsette å være år med kalde vintre.

Tilbakekoblingsmekanismer

Utdypende artikkel: Tilbakekoblingsmekanisme

Vann kondenserer fra sjø og jordoverflate og blir til usynlig vanndamp og skyer. Vanndamp er atmosfærens viktigste drivhusgass, og også den viktigste positive tilbakekoblingsmekanismen.

Noen effekter av global oppvarming har en natur som genererer nye påvirkninger på omfanget av den global oppvarmingen. Dette kalles for tilbakekoblingsmekanismer i det globale klimasystemet. En tilbakekobling er et fenomen der en forstyrrelse i en størrelse forårsaker endring i en annen, og endringen i den andre fører til en ytterligere endring i den første. En negativ tilbakekobling er en tilbakekobling der den første forstyrrelsen svekkes av endringene den forårsaker. En positiv tilbakekobling er en der den første forstyrrelsen blir forsterket. Den opprinnelige forstyrrelsen kan enten være et eksternt pådriv eller oppstå som en del av intern variabilitet. Positive tilbakekoblinger har potensiale til å akselerere den klimaendringen som er menneskeskapt, og endog endre jordens klimasystem over i en annen tilstand. Endringen kan skje for hele systemet eller deler av det, og være svært forskjellige fra de tilstandene som er kjent fra den nærmeste tiden av jordens historie. For eksempel endringer av atmosfærens eller havets sirkulasjonssystemer. Noe slike tilbakekoblinger kan modelleres og kvantifiseres, noen kan indentifiseres, men ikke kvantifiseres, samt at noen sannsynligvis fremdeles er ukjente (veldig høy konfidens for potensial for tilstandsendringer og for manglende kunnskap for tilbakekoblinger og potensielle tilstandsendringer).

Vanndamp er den primære klimagassen i atmosfæren, avhengig av regnemetode er dens bidrag til drivhuseffekten anslått til å være to til tre ganger sterkere enn CO₂. Bidraget fra naturlig fordampning betydelig større enn alle menneskeskapte bidrag til sammen. Hvis atmosfærer varmes opp, vil dampens metningstrykk øke, og mengden av vanndamp i atmosfæren vil øke. En økning i vanndampinnholdet føre til at atmosfæren varmes ytterligere opp, oppvarmingen fører til at atmosfæren kan holde på enda mer vanndamp, altså en positiv tilbakekobling. Dette vil fortsette videre til andre prosesser stopper prosessen, slik at likevekt oppstår. Resultatet er en mye større drivhuseffekt enn den som CO₂-utslippene skaper alene.

Fremtidige endringer av atmosfæren

Interne prosesser i atmosfæren og påvirkninger som gir endret strålingspådriv som vulkaner, klimagasser, ozon og aerosoler vil alle bidra til langsiktige endringer i atmosfærens sirkulasjon. Det er «sannsynlig» at den årlige gjennomsnittlige Hadleysirkulasjonen og vestavindsbeltet ved midlere breddegrader på den sørlig halvkule vil bevege seg mot polene. Det er «sannsynlig» at bedringen av tilstanden for stratosfærisk ozon og samtidige konsentrasjonsøkning av klimagasser vil motvirke endringer av bredden på Hadleysirkulasjonen og meridional posisjon for stormmønstre på den sørlige halvkule. Derfor er det «usannsynlig» at disse sirkulasjonsmønstrene vil fortsette å utvide seg mot polene så raskt som i de siste tiårene (2014).

Gjennomsnittlig havnivåtrykk forventes å synke på høyere breddegrader, mens det motsatt forventes en økning på midlere breddegrader etter hvert som globale temperaturer stiger. I tropene vil Hadley- og Walkersirkulasjoner sannsynligvis svekkes. Det forventes at jetstrømmer ved middels breddegrader vil bevege seg mot polene. En endring på 1 til 2 breddegrader er «sannsynlig» mot slutten av det 21. århundre ved store klimagassutslipp (RCP8.5) for begge jordens halvkuler (middels konfidens), men med svakere endring på den nordlige halvkule. Det er vesentlig usikkerhet knyttet til prognoser for stormmønstre på den nordlige halvkule, spesielt i Nord-Atlanteren (lav konfidens). Hadleycellen vil sannsynligvis komme til å utvides, som betyr at den vil bli bredere og nå ut til større tropiske regioner. Videre betyr det en utvidelse mot polene og inntrenging i de subtropiske tørre soner. I stratosfæren vil Brewer–Dobson-sirkulasjon «sannsynligvis» styrkes.

Fremtidig vær og klima

I de nærmeste årene (2014) vil klimaet være lite følsomt for de forskjellige scenarier for fremtidige klimagassutslipp. Det er større følsomhet for usikkerhet relatert til aerosolutslipp, spesielt på regionale skalaer og for hydrologiske sykluser. I noen regioner vil den lokale og regionale nedbør, samt middels og ekstreme temperaturer, være mer påvirket av arealbruksendringer, mer enn av de langtidstrendene for utslipp av drivhusgasser og aerosoler.

Ved slutten av det 21. århundre kan temperaturen øke til et nivå som jorden ikke har opplevd siden midten av Pliocene, for rundt 3 millioner år siden. På den tiden antyder modellberegninger at midlere globale temperaturen var rundt 2–3 °C varmere enn førindustrielle temperaturer. Selv en økning på 2 °C over førindustrielt nivå vil være utenfor det temperaturområdet som menneskelig sivilisasjon noen gang har erfart, dette i henhold til en artikkel fra NASA.

Temperaturendringer frem mot år 2050

Det er «sannsynlig» at den globale gjennomsnittlige temperaturøkningen på jordoverflaten for perioden 2016–2035 vil ligge i området 0,3 °C til 0,7 °C, referert til perioden 1986–2005 (middels konfidens). Forutsetningene for dette er at det ikke oppstår fremtidige langsiktige endringer av solstrålingen, samt at det ikke kommer store vulkanutbrudd. Vulkanutbrudd vil gi betydelig i midlertidig nedkjøling. Dette gjelder for alle scenarier for fremtidige klimagassutslipp.

En mulige fremtidig endringer av solstråling kan påvirke vekstraten for den globale gjennomsnittlige temperaturøkningen på jordoverflaten, men denne innflytelsen vil være liten i forhold til påvirkningen fra økende konsentrasjoner av drivhusgasser i atmosfæren (høy konfidens).

Det er «veldig sannsynlig» at menneskeskapt oppvarming av overflatetemperaturen i løpet av de neste tiårene vil være raskere over landområder enn over hav, og det er «veldig sannsynlig» at oppvarming over Arktis om vinteren vil bli større enn den globale gjennomsnittlige oppvarmingen. Det er «sannsynlig» at i de neste tiårene vil hyppigheten av varme dager og varme netter øke i de fleste landområder, mens hyppigheten av kaldt dager og netter vil reduseres. På grunnlag av modellsimuleringer forventes også økt varighet, intensitet og større utbredelse av hetebølger på nær sikt. Disse endringene kan ha en utvikling forskjellig fra den gjennomsnittlige oppvarmingen. For eksempel viser flere studier at europeiske sommertemperaturer for høye persentiler som statistisk forekommer sjeldent, forventes å øke raskere enn gjennomsnittstemperaturer.

Temperaturendringer fra midten av det 21. århundret

Tørke i 153 dager sommeren 1970 ble etterfult av sandstorm i Phoenix i Arizona, USA. I fremtiden forventes økninger i hyppighet, varighet og størrelse av ekstrem varme.

Foto: EPA

Globale gjennomsnittstemperaturer vil fra midten av det 21. århundre få en sterkere avhengighet av scenariene for fremtidige klimagassutslipp. Relativt til gjennomsnittet i perioden1850–1900 er det prognosert at den globale temperaturer i gjennomsnitt i perioden 2081–2100 «sannsynlig» vil overstiger 1,5 °C for scenariene med medium til store klimagassutslipp (RCP4.5, RCP6.0 og RCP8.5) (høy konfidens) og vil «sannsynlig» overstige 2 °C for scenariene med store utslipp (RCP6.0 og RCP8.5) (høy konfidens). Temperaturendringer over 2 °C i forhold til 1850–1900 ved scenario med små utslipp (RCP2.6) er «usannsynlig» (medium konfidens). Oppvarming over 4 °C innen 2081–2100 er usannsynlig i alle scenarier for utslipp (høy tillit), bortsett fra scenario med store utslipp (RCP8.5) hvor det er omtrent like «sannsynlig som ikke» (middels konfidens).

Det forventes at global gjennomsnittstemperatur over land vil øke mer enn endringer over havet ved slutten av det 21. århundre. Dette med en faktor som sannsynligvis vil ligge i området 1,4 til 1,7. Om det ikke skjer en sterk reduksjon i den meridionale omveltningssirkulasjonen i Atlanterhavet, forventes det at den arktiske regionen vil bli mest oppvarmet (veldig høy konfidens).

Mens jordens globale gjennomsnittstemperaturer stiger vil det være et mønster der atmosfæriske sonale gjennomsnittstemperaturer oppviser oppvarming i hele troposfæren og kjøling i stratosfæren.

Det er «nesten helt sikkert» at det på de fleste steder vil bli flere tilfeller av ekstrem varme og færre tilfeller av ekstreme kulde. Disse endringene forventes for ekstremer både på daglige og sesongmessige tidsskalaer. Det forventes økninger i hyppighet, varighet og størrelse av ekstrem varme. Imidlertid vil kalde vintre med lave temperaturer fortsatt opptre. Tyveårige returverdier av kaldvær forventes å øke hurtigere enn vintermiddeltemperaturen i de fleste regioner, med de største endringene i returverdier for lave temperaturer på høye breddegrader. Tyveårige returverdier for varmt vær forventes å øke tilsvarende eller mer enn økningsraten for middeltemperaturer om sommeren i de fleste regioner. Under scenario med store fremtidige klimagassutslipp (RCP8.5) er det sannsynlig at det på de fleste landområder vil forekomme ekstrem varme med tyveårig returverdi oftere ved slutten av det 21. århundre (i det minste fordobling av frekvensen, men at det i mange regioner blir en årlig eller toårlig hendelse). Videre forventes det at tyveårig hendelser med kaldvær vil bli svært sjeldne.

Temperaturendringer etter år 2100

Global temperatur vil nå likevekt, men dette vil ta flere århundre eller årtusener dersom strålingpådrivet stabiliseres. Fortsatt utslipp av klimagasser etter år 2100, som i forlengelsen av scenariet RCP8.5, vil gi et totalt strålingspådriv over 12 W/m² innen år 2300. En stor del av klimaendringene er i stor grad irreversibel på en menneskelig tidsskala, med mindre det foretas tiltak for opptak av menneskeskapte klimagasser over en lengre periode.

Vedvarende opptak av atmosfæriske menneskeskapte klimagasser etter år 2100, som i scenariet RCP2.6, gir et total strålingspådriv under 2 W/m₂ ved år 2300. Den prognoserte oppvarmingen for årene 2281–2300, i forhold til 1986–2005, er 0,0 °C til 1,2 °C for RCP2.6 og 3,0 °C til 12,6 °C for RCP8.5 (medium konfidens). Omtrent på samme måte som oppvarming etter et rask klimapådriv er forsinket, vil kjølingen etter en reduksjon av strålingspådrivet også være forsinket.

Noen aspekter ved klimaet vil fortsette å endres selv når temperaturen blir stabilisert. Prosesser relatert til vegetasjonsendring, forandringer i iskapper, oppvarming i havdypene og tilhørende havnivåstigning og potensielle tilbakekoblinger som for eksempel mellom hav og iskapper, har egne lange tidsskaler og kan føre til betydelige endringer i hundrevis til tusen år etter at den globale temperatur er stabilisert.

Flere deler eller fenomener i klimasystemet kan potensielt utvise plutselige eller ulineære endringer, noen som er kjent å ha skjedd det i fortiden. Noen eksempler er utbredelse av Arktis sjøis, Grønlandsisen, regnskogen i Amazonas og monsunvinder.

Fremtidige endringer av nedbør på kort sikt

Nedbør fra tordenssky i USA. I fremtiden forventes flere og mer ekstrem nedbør ved midlere breddegrade og i fuktige tropiske regioner.

Foto: NOAA

Sonal gjennomsnittlig nedbør vil med «stor sannsynlighet» øke på høyere breddegrader, på noen steder ved mildere breddegrader, og vil bli «mer sannsynlig enn ikke» redusert i subtropene. På regional skala kan nedbørendringer bli dominert av en kombinasjon av naturlig variasjoner, vulkansk pådriv og effekter på grunn av menneskeskapt aerosol.

I løpet av de neste tiårene (fra 2013) vil det «svært sannsynlig» bli en økningen i relativ luftfuktighet nær bakken. Det er sannsynlig at det vil bli økt fordampning i mange regioner.

På kort sikt er det sannsynlig at hyppighet og intensiteten av ekstremnedbør vil øke over land. Disse endringene er primært drevet av økninger i atmosfærisk vanndampinnhold, men også påvirket av endringer i atmosfærisk sirkulasjon. Virkningene på grunn av globale klimaendringer er mindre tydelig på regional skala, der endringene er sterkere påvirket av naturlige variasjoner. Her vil også fremtidige aerosolutslipp, påvirking fra vulkaner og arealbruksendringer spille inn.

Fremtidige endringer av nedbør på lang sikt

Flom i Sør-Indiana i juni 2008. I Nord-Amerika forventes det hyppigere tilfeller av ekstrem nedbør og flom i fremtiden.

Foto: U.S. Army

For hele jorden sett under et forventes det at den relative fuktighet vil bli forbli nokså konstant, men spesifikk luftfuktighet vil øke (medium konfidens). Det er «nesten helt sikkert» at global nedbør på lang sikt vil øke samtidig som global gjennomsnittlig overflatetemperatur øker.

Endringer av gjennomsnittlig nedbør i en varmere verden vil oppvise store regionale variasjoner ved et scenario med store klimagassutslipp (RCP8.5). Noen regioner vil få en øking, andre regioner vil oppleve nedgang og noen vil ikke oppleve betydelige endringer i det hele tatt. Det generelle mønsteret for endringene tyder på at høye breddegrader «svært sannsynlig» vil oppleve større nedbørsmengder på grunn av den økte spesifikke fuktigheten i en varmere troposfære, så vel som økt transport av vanndamp fra tropene ved slutten av det 21. århundre ved scenario RCP8.5. Mange tørre områder på midlere breddegrader og subtropiske regioner, samt halvtørre områder, vil «sannsynligvis» oppleve mindre nedbør. Mange områder med fuktig klima på midlere breddegrader vil trolig oppleve mer nedbør ved slutten av dette århundret ved scenario RCP8.5.

Over de fleste landområder ved midlere breddegrader og over fuktige tropiske regioner, vil ekstreme nedbørshendelser «veldig sannsynlig» bli mer intens og hyppigere i en varmere verden.

Fremtidig ekstremvær

Syklonen Katarina sett fra den internasjonale romstasjonen. Før 2004 var det bare to tropiske sykloner som var blitt observert i det sørlige Atlanterhavet, og ingen orkaner. Men et sirkulasjonssenter langt utenfor kysten av Sør-Brasil utviklet tropiske syklonegenskaper fortsatte og intensiveres da det beveget seg vestover i mars 2004. Generelt er det forventet en økning av hyppigheten av svært intense tropiske sykloner.

Foto: NASA

Noen endringer i nærmeste fremtid (2016-2035), som for eksempel hyppigere varme dager, vil trolig være tydelig i nær fremtid, mens andre kortsiktige endringer, for eksempel mer intens tørke og tropiske sykloner, er mer usikre.

Langsiktige fremskrivninger (2081-2100) av fremtidige klimaendringer vil være forbundet med flere svært varme dager og færre kalde dager. Hyppighet, lengde og intensitet av hetebølger vil svært sannsynlig øke over de fleste landområder.

Over nordlige landområder og fuktige tropiske område på midlere breddegrader, vil hendelser med ekstrem nedbør «veldig sannsynlig» bli mer intense og hyppige. På midlere bredegrader og subtropiske tørre områder vil derimot midlere nedbør bli redusert. Dette har blitt kalt «våtere blir våtere og tørrere blir tørrere».

På kort sikt er det større naturlig innvirkning for stormmønstre på den nordlige halvkule, både når det gjelder styrke og retning. Virkningen av drivhusgasser har mindre betydning for dette (lav konfidens).

For tropiske sykloner beskrev klimapanelets femte hovedrapport fra 2013 at det er prognoser for endring av intensitet og hyppighet (lav konfidens). Den lave konfidensen for dette skyldes få studier på syklonaktivitet, forskjeller i rapporterte endringer og at det uansett er store naturlige variasjoner for fenomenet. Imidlertid beskriver Climate Science Special Report utgitt av U.S. Global Change Research Program fra 2017 at det generelt forventes en økning av hyppigheten av svært intense tropiske sykloner. For Atlanterhavet og Nord-Stillehavet forventes en økning av orkaner, mens tyfoner i den vestlige delen Nord-Stillehavet også forventes å øke. Dette gjelder med hensyn på intensitet (medium konfidens) og nedbørmengder (høy konfidens). Frekvensen av de mest intense stormene av dette slaget forventes å øke i Atlanteren og vestlige delen Nord-Stillehavet (lav konfidens), samt den østlige delen av Nord-Stillehavet (medium konfidens).

Fremtidige endringer av kryosfæren

Flyfoto som viser et område med sjøis. De lysblå områdene er smeltedammer og de mørkeste områdene er åpent vann. Slike felter har en lavere albedo enn den hvite isen, dermed bidrar den smeltende isen til såkalte is-albedo-tilbakekoblinger.

Foto: NASA

De potensielle virkningene av klimaendringer på den arktiske isen er at den «veldig sannsynlig» vil fortsette å krympe og bli tynnere hele året rundt i løpet av det 21. århundre. Dette i takt med at den årlige gjennomsnittlige globale overflatetemperaturen stiger. Det er også «sannsynlig» at Nordishavet vil bli nesten isfritt i september (definert som mindre enn 1 million km₂ fem år på rad) rundt år 2100 med et scenario med høye klimagassutslipp (RCP8.5) (medium konfidens). Et anslag fra det britiske Met office antyder at Nordishavet kan være isfritt om sommeren så tidlig som i år 2025–2030.

I løpet av det 21. århundre er det anslått at isbreer og snødekke fortsetter sin omfattende retrett. Opptil 85 % av volumet av verdens isbreer (utenom iskappene i Antarktis og Grønnland) kan bli borte innen år 2100 for et scenario med store klimagassutslipp (RCP8.5). Betydelig mindre reduksjon (15 %) forventes med scenarier med begrensning av utslippene (RCP2.6) (medium konfidens).

Det er «veldig sannsynlig» at ved slutten av det 21. århundre vil omfanget av snødekke om våren på den nordlige halvkule være betydelig mindre enn i dag (2013) med scenarier med store klimagassutslipp (høy konfidens).

Rettrett av polare iskapper er en positiv tilbakekoblingsmekanisme ved at det blir redusert albedo, altså refleksjon av sollys, når deres areal blir mindre. Global oppvarming reduserer utbredelsen av sjøis som dekker opp til 15 % av verdens hav. Havene er mindre reflekterende (lavere albedo) for sollys enn is, fordi havet er mye mørkere. Havene absorberer en stor del av det innkommende sollyset, mens sjøisen reflekterer opptil 90 % av solenergien ut i verdensrommet. Etter hvert som arealet av sjøisen gradvis minker, blir mer solenergi absorbert og jorden varmes enda mer opp. Delvis på grunn av nedgangen i sjøis og snø har den gjennomsnittlige årstemperaturen på Arktis økt nesten dobbelt så fort som i resten av verden, dette i henhold til den såkalte ACIA-rapporten.

Fremtidige endringer i verdenshavene

Fremtidig økning av havnivået

Områder markert med rødt står i fare for å bli oversvømt med en havnivåøkning på 6 m. En slik hendelse vil kunne skje med en nær fullstendig nedsmelting av Grønlandsisen. Hvor stor global temperaturøkning som skal til for at dette skal skje er usikkert.

Foto: NASA

Midlere globalt havnivå frem mot år 2050 forventes å øke med 0,05 m for alle scenariene for klimagassutslipp. Først for scenarier etter år 2050 forventes forskjeller i økningen. Når det gjelder perioden 2081–2100 forventes en midlere økning «sannsynligvis» 0,26–0,55 m for scenario med reduserte klimagassutslipp (RCP2.6), for lavere midlere scenario (RCP4.5) forventes 0,32–0,63 m, for høyere midlere scenario (RCP6.0) forventes 0,33–0,63 m og for kraftige økninger av utslippene forventes 0,45–0,82 m (RCP8.5) (medium konfidens). Alle estimatene for økning gjelder relativt til havnivået i perioden 1986–2005. I en rapport fra 2017 utgitt av U.S. Global Research Program sies det imidlertid at en havnivåstigning på 2,4 m innen år 2100 ikke kan utelukkes.

En betydelig økning over disse anslagene for fremtidig havnivåstigning kan, med dagens (2013) kunnskap, bare oppstå om det skjer store utglidninger av ishyller i Antarktisk. Det er ikke konsensus innenfor kunnskapen vedrørende dette, dermed kan heller ikke noen nøyaktige estimater for økning av midlere globalt havnivå gis. På den annen side er det ikke mulig at økningen bare på grunn av dette kan bli på flere desimeter i løpet av det 21. århundre (medium konfidens).

Det som gir det største bidraget til havnivåstigning i fremtiden er termisk ekspansjon av havvannet, som står for 30–55 % av totalen. Bidraget fra smeltevann fra isbreer står for 15–35 %, og innen år 2100 er det forventet at med scenario RCP2.6 vil 15–55 % av dagens (2014) volum av isbreer være smeltet. For scenario RCP8.5 forventes opptil 85 % av isbreevolumet å være smeltet innen år 2100 (medium konfidens). En forventer at økningen av overflatesmelting på Grønlandsisen vil overstige økningen av akkumulering, slik at massebalansen på dens overflate endres slik at den gir en positiv bidrag til havnivåstigning i løpet av det 21. århundre (høy konfidens).

Etter år 2100 vil «omtrent helt sikkert» det midlere globalt havnivået fortsette å stige. Bare få modellberegninger er utført for dette, men det er estimerer at med et scenario med reduserte utslipp som RCP2.6 langt ut i tid, vil havnivået være mindre enn 1 m over nivået relativt til førindustriell tid i år 2300. Derimot for et scenario med store utslipp som RCP8.5 forlenget langt frem, vil havnivået i år 2300 være 1 m til over 3 m høyere. På så lang sikt vil ikke lenger breesmelting gi noe bidrag, siden de uansett vil ha lite volum igjen, derimot er det havvannets termiske ekspansjon som bidrar. Termisk ekspansjon av havvannet vil fortsette i flere århundre og årtusener. Det kan forventes at med økt havnivå etter år 2100 vil overflatesmelting av is i Antarktisk øke mer enn økning i akkumulasjon.

En fullstendig nedsmelting av Grønlandsisen som et verst tenkelig scenario vil resultere i et stigende havnivå på 7 m. Det er høy konfidens for at en temperaturøkning over en viss terskelverdi kan få Grønlandsisen til å smelte i løpet av et årtusen. I klimapanelets femte hovedrapport er denne terskelverdien for globale temperaturøkning, i forhold til førindustrielle temperaturer, estimert til å være større enn 1 °C og mindre enn 4 °C (medium konfidens). En tror at med reduserte temperaturer kan Grønlandsisen komme til å vokse igjen i en fjern fremtid. Imidlertid kan det tenkes at det finnes flere stabile tilstander for dens utbredelse, dette på grunn av samvirke med lokalt klima, dermed kan det være at deler av istapet kan være irreversibelt.

Ved Antarktisk er det store ismasser som hviler på fjell under havnivå, såkalte ishyller. Skissen antyder at kalving av is ut i havet kan skje ved påvirkning av stigende havnivå, vind, luft- og vanntemperatur. Imidlertid er mekanismene rundt dette usikre.

Foto: Hannes Grobe

I motsetning til Grønlandsisen er ikke fremtidig havnivåstigning selvbegrensende for tap av is fra Antarktisk. På Grønnland vil nemlig bretunger ut i fjordene etter hvert trekke seg tilbake og ikke lenger være påvirket av havnivåstigning. Dette i kontrast til Antarktisk hvor store ishyller hviler på fjell som skråner jevnt ut mot havet. Dermed vil stigende havnivå kunne få is til å kalve ut i havet. Dermed vil havet spille inn for å øke ustabiliteten i visse sektorer. Kunnskapen om dette er begrenset, men det kan forventes at om dette skjer vil det ta tusenvis av år før ny is dannes. Dette på grunn av meget liten nedbør over Antarktisk, i tillegg til at breebevegelsen i indre deler av Antarktisk går sakte. En implikasjon av dette er at om det skulle skje et signifikant istap i Vest-Antarktis vil dette være en irreversibel hendelse på en tidsskala fra flere århundre til tusenvis av år.

Det regionale havnivået vil endres på grunn av dynamiske endringer av havsirkulasjoner, endret varmeinnhold og masseendringer i hele jordsystemet og endringer i atmosfærens trykk. Det forventes at i slutten av det 21. århundret vil havnivåendringene ha et sterkt regionalt mønster, der mange regioner «sannsynligvis» vil ha forskjeller som er store fra den globale gjennomsnittlige endringen. Mer en 95 % av havet vil «veldig sannsynligvis» få en havnivåstigning, mens områder nært havstrømmer og i nærheten av tidligere isbreer og iskapper kan få en havnivåsenkning. Regionalt kan det oppstå en nivåstigning på maksimalt 25 % over gjennomsnittlig globalt nivå for så mye som 9 % av havets areal. Konkret forventes lokale endringer opp til 30 % over globalt gjennomsnitt i Sørishavet og rundt Nord-Amerika, rundt 10 til 20 % ved ekvator, mens opptil 50 % under gjennomsittet kan forventes i Arktis og noen steder nært Antarktisk.

Fremtidige endringer av maksimalt havnivå og bølger

Frem mot slutten av det 21. århundret er det «veldig sannsynlig» at det vil oppstå en signifikant økning av ekstreme havnivåer. Dette vil primært skyldes at det globale gjennomsitteligge havnivået øker (høy konfidens). Det er usikkert om dette vil føre til økt regionalt havnivå ved stormflo.

Der er «sannsynlig» at årlig gjennomsnittlig bølgehøyde vil øke i Sørishavet, dette som et resultat av større vindhastighet (medium konfidens). Ellers er det stor usikkerhet rundt fremtidig bølgehøyder i havområdene.

Fremtidig oppvarming av havet

Fremtidig økning av temperaturen i de øverste lagene av havet vil føre til at varme transporteres ned i havdypene. Dette skjer både på grunn av de store havsirkulasjonene og i mindre skala på grunn av vannmiksing lokalt. Endrede havstrømmer kan føre til redistribuering av det eksisterende varmeinnhold, slik at selv om det oppstår en global gjennomsnittlig havoppvarming kan det oppstå nedkjøling lokalt. Med et scenario med små fremtidige klimagassutslipp (RCP2.6) forventes en oppvarming av havets overflate på 1 °C, mens med store utslipp (RCP8.5) forventes en oppvarming over 3 °C ved slutten av det 21. århundre. Miksing og adveksjon (varmetransport i væske) vil gradvis føre varmen ned til havdyp på 2000 m i slutten av århundret. For scenario RCP2.6 forventes at havvannet globalt på 1000 meters dybde kan bli 1 °C varmere, mens med scenario RCP8.5 forventes en oppvarming på 1,5 °C.

Selv med en oppvarming av havet på global skala, forventes en mindre nedkjøling av nordlige havdyp på 1000 m på midlere og høye breddegrader i slutten av det 21. århundre. Omvendt forventes en markert havoppvarming i dypet av Sørishavet.

Fremtidig havforsuring

Endring av pH-verdien ved havoverflaten forårsaket av utslipp av CO₂ fra 1700-tallet og 1990-årene.

Under alle de fire fremtidige scenariene for klimagassutslipp vil havet fortsette å ta opp enda mer CO₂ frem mot år 2100 (veldig høy konfidens). Imidlertid vil havet i fremtiden bli en mindre mottager av CO₂ (karbonsluk) etter hvert som atmosfærens CO₂-konsentrasjon øker. Dette fremtidige CO₂-opptaket i havet vil føre til ytterligere havforsuring. Dette gjelder både i havets overflate og på sikt også lengre ned i havdypet. Med scenario med begrenset fremtidig klimagassutslipp (RCP2.6) forventes en reduksjon av havets pH verdi på 0,065 (0,06–0,07) i år 2100, mens scenario med kraftig økning (RCP8.5) forventes en reduksjon på 0,31 (0,30–0,32) pH.

CO₂ i atmosfæren vil for en stor del tas opp av havet via kjemiske prosesser som omformere gassen til karbonater i form av kalksteiner (blant annet kalsiumkarbonat), samtidig skjer forsuring av havet. Hvor fort dette vil gå er usikkert, blant annet er det avhengig av hvilke andre endringer som skjer i havet på grunn av global oppvarming. Havforskeren David Archer publiserte i 2005 en artikkel der det sies at etter noen hundre år vil en stor del være oppløst i havet, men selv etter 100 000 år vil vil det være en andel på noe over 5 % igjen.

Når det gjelder innholdet av oppløst oksygen i havet forventes «veldig sannsynlig» en reduksjon på noen få prosent fremover mot år 2100, dette som en respons på økende oppvarming. Modellsimuleringer antyder at reduksjonen først og fremst skjer i overflatevann i havområder på midlere breddegrader. Årsaken er endret lagdeling i vannmassene, redusert lufttilgang og oppvarming. Det er liten konsensus om omfanget av hypoksiske (oksygenmangel) og suboksiske (lite oksygen) vann på åpent hav fordi det er store usikkerheter for utviklingen av mulige biokjemiske effekter og havdynamikk i tropene.

Sammensatte hendelser

Rim Fire i Stanislaus National Forest i California i 2013. Skogbranner er et økende problem i USA, og det amerikanske landbruksdepartementet frykter at skogene i landet innen år 2050 kan være svært utsatt for skogbranner. Dette i en så stor grad at skogene vil representere et nettobidrag til CO₂-utslipp, ikke et sluk slik som nå. Dette på grunn av klima-
endringer relatert både til temperatur og endrede nedbørsmønstre.

Foto: U.S. Department of Agriculture

Sammensatte hendelser og overskridelse av vippepunkter utgjør to potensielle overraskelser for fremtidige klimaendringer. Slike hendelser kan være vanskelige å håndtere og øker desto større innflytelse menneskeskapt påvirkning av klimasystemet får.

Forskjellige typer sammensatte hendelser

Sammensatte ekstreme hendelser er en betegnelse på flere ekstremhendelser som oppstår samtidig eller i tett rekkefølge. De kan hende på samme geografiske sted, eller flere steder i et land eller rundt om i verden. Sammensatte hendelser kan bestå av flere ekstreme hendelser, eller hendelser som i seg selv ikke er ekstreme, men sammensatt blir det. Et eksempel er en varmebølge sammen med tørke (uteblivelse av nedbør). Det er også mulig at nettoeffekten av slike hendelser er mindre enn summen av enkelthendelsene fordi effektene av dem kansellerer hverandre. Ut fra et risikoperspektiv er det hendelser som adderes eller endog multipliseres som bekymrer.

Visse områder er spesielt utsatt for sammensatte hendelser. Eksempel på dette er områder der både elveflom ved snøsmelting og stormflo, altså høyvann på grunn av uvær ved kysten. En annen hovedtype av sammensatte hendelser er fenomener med utspring i samme pådriv. Et eksempel er naturlige sykluser som El Niño–sørlig oscillasjon og store sirkulasjonsmønstre i klimasystemet. En tredje type sammensatte hendelser kan oppstå mellom adskilte hendelser som gjensidig forsterker hverandre. Eksempel på dette er tørke og hetebølge som samvirker med jordfuktighet og evaporasjon (fordampning fra bakken).

I sørvestre deler av USA fryktes det at varmere somre og tørke vil bli mer intenst på grunn av mer evaporasjon fra bakken og tilhørende uttørkning. Et annet fenomen på grunn av sammensatte hendelser som fryktes i USA er flere skogbranner. Økt variasjon i nedbør kan føre til lengre perioder med tørke, sammen med temperaturøkning og liten fuktighet. Skogbranner som følges av styrtregn kan gi jordskred og erosjon. Slike hendelser kan gi kraftig bidrag til utslipp av klimagasser, noe en så ved skogbrannen i Fort McMurray i Canada i mai 2016. Et tredje eksempel fra USA er flom på grunn av snøsmelting eller nedbør, forsterket av høye temperaturer. Dette leder videre til høyt grunnvannsnivå, vannmettet jord og flom i elver, som sammen med stormvær gir oversvømmelser, selve om uværet inntreffer mange dager etter snøsmeltingen eller stor nedbør.

Overraskelsesmomentet med sammensatte værhendelser

Selv Manhattan, sentralt i New York, ble rammet av strømbrudd, oversvømmelse av T-banen og andre tunnelsystemer, samt at deler av offentlig kommunikasjon ble satt ut av spill da Orkanen Sandy raste på den amerikanske østkysten i 2012.

Sammensatte hendelser kan overraske på flere måter. For det første kan hendelser av denne typen hendelser gjenta seg, men være sterkere, varer lengre og ha utbredelse over større områder enn de som har hendt tidligere. De vil også fremtre som overraskende om de ikke så lett lar seg seg simulere i modeller for å forutsi fremtidige hendelser. Et slikt scenario er flere samtidige tørkeperioder i viktige jordbruksområder i et land eller flere steder i verden. Dermed kan dette bli en utfordring for matsikkerheten. For det andre kan det komme overraskende sammensatte hendelser som ikke tidligere er opplevd, som ikke lar seg simulere og forutsi på forhånd på grunn av modellbegrensninger, eller på grunn av større hyppighet på grunn av klimaendringer. Eksempel på en slik hendelse er orkanen Sandy som ble veldig sterk og ga tilhørende stor stormflo på grunn av havnivåstigning, unormal høy sjøtemperatur og flo. Samtidig var det et blokkerende høytrykk ved Grønnland som dirigerte orkanen inn over land.

Plutselige og irreversible endringer

Elver av smeltevann på Grønlandsisen. I forbindelse med global oppvarming snakker militære- og etterretnings-
analytikere om «kjente ukjente» og «ukjente ukjente». Fenomener som holdes for potensielle å skje, men vanskelige å tallfeste er «kjente ukjente». «Ukjente ukjente» er hendelser som en ikke har forutsatt som et mulig utfall. Et eksempel på det siste er hastigheten som is smelter på Grønlandsisen, eller istap fra Antarktisk. I de tidlige hovedrapportene fra klimapanelet fra 1990-årene var dette knapt nevnt som en mulig hendelse, men etter årtusenskiftet har dette skjedd stadig raskere. En fremtidig «kjent ukjent» er muligheten for at Golfstrømmen reduseres. Tilbakekoblingsmekanismer som er nevnt i dette avsnittet er klimasystemets «kjente ukjente», men om det finnes andre tilbakekoblingsmekanismer som ikke er oppdaget kommer disse i kategorien «ukjente ukjente».

Økende oppvarming øker sannsynligheten for alvorlige, gjennomgripende og irreversible konsekvenser. Noen risikoer på grunn av klimaendringer er betydelige ved 1 °C eller 2 °C over førindustrielle nivåer. Risikoer på grunn av klimaendringer er høye til meget høye ved en global gjennomsnittlig temperaturøkning på 4 °C eller mer over førindustrielle nivåer, innfor alle klimapanelets grunner til bekymring. Dette gjelder alvorlige og omfattende innvirkning på unike og truede systemer, betydelig utryddelse av arter, store farer for global og regional matsikkerhet, og kombinasjonen av høy temperatur og fuktighet som gjør normale menneskelige aktiviteter vanskelige. Dette gjelder blant annet arbeid som matdyrking eller utendørsarbeid i enkelte områder i året (høy konfidens).

Tilbakekoblingsmekanismer og tippepunkter i klimasystemet

Brå klimaendringer defineres som en storskala endring i klimasystemet som foregår over noen få tiår eller mindre, og som fortsetter (eller forventes å fortsette) i minst noen tiår, og forårsaker betydelige forstyrrelser i menneskelige og naturlige systemer. En rekke deler eller fenomener i jordsystemet har blitt foreslått som potensielt å ha kritiske terskelverdier eller vippepunkter, der brå eller ikke-lineære overganger til en annen tilstand følger. Klimapanelets femte hovedrapport definerer en forstyrret tilstand som irreversibel på en gitt tidsskala hvis tiden for gjenoppretting fra denne tilstanden, på grunn av naturlige prosesser, er betydelig lengre enn tiden det tar for systemet å nå denne forstyrrede tilstanden. I den sammenheng er de fleste aspekter av klimaendringene som følge av menneskeskapte CO₂-utslipp irreversible på grunn av den lange oppholdstiden til CO₂ i atmosfæren og den resulterende oppvarmingen.

De eksakte nivåene av klimaendringer som et tilstrekkelig til å utløse vippepunkter er usikre, men risikoen forbundet med å krysse flere vippepunkter i jordsystemet eller i sammenhengende menneskelige og naturlige systemer øker med økende temperatur (medium konfidens).

Svekkelse av den meridionale omveltningssirkulasjonen i Atlanterhavet

Stilisert fremstilling av Golfstrømmen som er en av mange havstrømmer som transporterer varme fra lave til høye breddegrader.

I verdenshavene er det sterke strømninger som transporterer varme fra lave til høye breddegrader. Det har vært studier som har påvist muligheten for at Golfstrømmen kan svekkes på grunn av global oppvarming. Andre studier derimot har ikke gitt grunnlag for at en slik svekkelse kan skje. Om en slik svekkelse vil inntreffe vil det virke som en negativ tilbakekobling for områder i Nord-Atlanteren, ved at mindre varme transporteres fra sørlige farvann. En mekanisme for denne svekkelsen er at tilførsel av smeltevann fra Grønlandsisen og ut i havet vil redusere dypvanndannelsen (at havvannet synker på grunn av naturen til såkalt termohalin sirkulasjon) i Nord-Atlanteren. Disse mekanismene er ikke godt forstått. En stans av Golfstrømmen vil føre til en sterk nedkjøling av hele Vest-og Nord-Europa, samt påvirke klimaet i Nord-Amerika. Hvis jordens temperatur fortsetter å varmes opp, kan lignende endringer i andre havstrømmer med vidtgående konsekvenser oppstå over tid, dette i følge en artikkel av den tyske oseanografen Stefan Rahmstorf.

Klimapanelets femte hovedrapport sier at det er «veldig sannsynlig» at den Atlantiske termohaline sirkulasjon vil svekkes i løpet av det 21. århundre. Det beste estimatet er en reduksjon på 11 % (usikkerhetsområde 1 til 24 %) med et scenario med lave klimagassutslipp (RCP2.6), mens reduksjonen kan bli 34 % (usikkerhetsområde 12 til 54 %) for scenariet med kraftig økning av utslippene (RCP8.5). Imidlertid er det veldig usannsynlig at den termohaline sirkulasjonen skal kunne gjennomgå en plutselig endring eller kollaps frem mot år 2100. Det kan derimot ikke utelukkes at dette kan skje etter år 2100 ved scenario med svært store klimagassutslipp.

En svekkelse av den meridionale omveltningssirkulasjonen i Atlanterhavet vil kunne få dramatiske innvirkning på tilbakekoblingsmekanismer. Dette fordi havet da vil absorbere mindre varme og CO₂ fra atmosfæren.

En tror at El Niño – sørlig oscillasjon, som er drevet at tilbakekoblinger i hav- og atmosfæresirkulasjoner i Stillehavet, også kan ha et tippepunkt. Simuleringer har vist at oppvarming kan forårsake at terskelverdi som gjør at overgangen mellom El Niño og La Niña reduseres. Dette kan i så fall få betydning for klimaet i mange regioner rundt Stillehavet.

Iskapper

Larsen isbrem er tre store Isbremer eller ishyller på Antarktis, som er kalt Larsen A, Larsen B og Larsen C. De to første gikk i oppløsning i havet i henholdsvis 1995 og 2002. Bildet viser en stor sprekk som er dannet i Larsen C slik at denne også vil kunne gå i oppløsning og smelte. Sprekken er rundt 100 m bred og en halv km dyp. Selv om den er lang og stadig blir lengre, går den ikke tvers over hele bremmen. Om all isen i Larsen C skulle komme til å skli ut i havet er det estimert at det globale havnivået kan stige med 10 cm.

Vedvarende massetap på grunn av smelting fra iskapper vil føre til økende havnivå, og en del av dette massetapet kan være irreversibel. Vedvarende global oppvarming over enn viss terskelverdi vil føre til et nesten fullstendig tap av innlandsisen over Grønnland. Dette kan ta et årtusen eller lengre, og fører til havnivåstigning på opptil 7 meter (høy konfidens). Nåværende estimater antyder at terskelverdien er større enn cirka 1 °C (lav konfidens), men mindre enn 4 °C (medium konfidens) med global oppvarming i forhold til førindustrielle temperaturer.

Ismassene som hviler på fjell under havnivå i Antarktis, såkalte isbremer, vil om de smelter, ha potensiale til øke havnivået med 23 m. Isen her kan kollapse forårsaket av tilbakekoblinger relatert til mekanismer mellom hav og is på den ene siden og mellom is og underliggende fjell på den andre. Tiden for dette er hundrevis eller tusenvis av år. Til nå (2013) har en observert at senkning av isen ved (Pine Island og Thwaitesbreen i Vest-Antarktisk, og ved Totten- and Cookbreen in Øst-Antarktisk). I tillegg er det observert isflak som brytes opp fra den nordlige delen av Antarktisk. Dette har hatt liten betydning for havnivåstigning. Imidlertid er forståelsen av disse prosessene mangelfulle. En tror at fremtidige klimaendringer over flere hundre år kan føre til storskala instabilitet og kollaps av ismassene på Antarktisk.

At en nær fullstendig nedsmelting av Grønlandsisen eller isen i Vest-Antarktis skal kunne skje i løpet av det 21. århundre er ut fra dagens kunnskap vurdert til å være «helt usannsynlig».

Karbonlagre i landområder med permafrost

Opptining av permafrostområder.

I områder med permafrost er den frosne delen av jordsmonnet dekket av et lag med jord som tiner om sommeren, og hvor plantevekst og andre livsformer finner sted. Om temperaturen vår og sommer øker, vil tiningen gå dypere og biologiske prosesser som forråtnelse kan finne sted. Dette frigjør karbon til atmosfæren, men på den annen side vil varmere somre føre til økt plantevekst, noe som igjen kan gi større opptakt av karbondioksid på grunn av plantenes fotosyntese.

Lagret av karbon i jordsmonn med permafrost er anslått til å utgjøre to ganger all karbon i atmosfæren. Tiden for å bygge opp dette karbonlagret er svært lang, mens en mulig tining og frigivelse av karbon ved et varmere klima vil ta kortere tid. På grunn av denne forskjellen er dette vurdert som en irreversibel endring. Slike prosesser med frigivelse av karbon kan gi utslipp av CO₂ eller (CH₄ (metan), og foregå over tidsskalaer på hundrevis til tusenvis av år. Observasjoner tyder på at disse prosessene allerede skjer, og at store områder med permafrost varmes opp og tiner. Imidlertid er det stor usikkerhet relatert til mekanismene som skjer i permafrostområder ved tining. I løpet av det 21. århundre kan det oppstå et nettobidrag av karbon til atmosfæren ved scenarier med sannsynlig fremtidig oppvarming (lav konfidens).

Tropisk regnskog

Satellittbilde av regnskogen i Amazonas. Nederst til høyre og nederst i senter av bildet er det tydelig at avskoging og dyrking foregår, dette sees av de rektangulære formene som avgrenser tomter. Brann er et vanlig middel for å rydde land og denne typen svedjebruk har en ødeleggende virkning på plante- og dyresamfunn, så vel som de innfødte i skogene. Bilde viser også branner (røde prikker) og tykk røyk er synlig nederste venstre bilde. Det er lite kunnskap om arealbruksendringer, varmere klima, mindre nedbør og andre endringer vil føre til redusert biomasse i regnskoger og overgang til annen vegetasjonstype (caatinga).

Foto: NASA

Tropisk regnskog får store sesongmessige nedbørsmengder. Tørke forekommer også en del av året. Med dagens klima skjer den sterkeste veksten under tørkeperioden, og vann lagret i grunnen fra tidligere regntid trekkes opp. En endring kan skje om tørkeperioden blir lengre, da kan regnskog tørkes ut og omdannes til en vegetasjonstype kalt caatinga. Imidlertid kan økt CO₂-konsentrasjon føre til en gjødslingseffekt som gir regnskogen større motstandskraft, slik at den kan motstå lengre tørkeperioder. Skogbranner kan øke i omfang ved tørke, og menneskelige aktiviteter kan være forsterkende, noe som har motsatt effekt, slik at motstandkraften mot varmere klima heller svekkes. Dette er mekanismer som gir plutselige og irreversible endringer i økosystemet.

De forventede forandring av klima og biom i disse områdene som påvirker utbredelse av denne vegetasjontypen antyder at risikoen for at regnskogen i Amazonas skal dø ut er liten. Dette understøttes av at økning av CO₂-konsentrasjon gir gjødslingseffekt. Imidlertid er styrken av gjødslingseffekten på grunn av CO₂ noe det finnes lite kunnskap om. Kunnskapen om mulige kritiske terskler for regnskogen i Amazonas og andre steder som påvirkes av klimaendringer er liten. Det kan derfor ikke utelukkes at kritiske terskler overskrides på grunn av endringer i nedbørsmengde. Om kombinerte effekter av grenser for CO₂-gjødsling, varmere klima, redusert nedbør og effekter av arealbruksendringer kan føre til redusert biomasse i regnskoger, er et spørsmål som er dårlig besvart.

Boreale skoger

Feltobservasjoner og biogeokjemiske modelleringer tyder på at områder med boreal barskog kan tippe over i en annen vegetasjonstilstand ved varmere klima, men usikkerhet om sannsynligheten for dette er svært stor. Dette skyldes kunnskapshull om økosystemet og den plantefysiologiske responsen på oppvarming. Hovedresponsen er mulig utbredelse av boreale skoger nordover, samt en potensielle overgang fra tømmerskog til skog- eller gressletter i tørre sydlige deler av kontinentene. Dette fører til en samlet økning til et vegetasjonsdekke med planter i de berørte delene av den boreal sonen.

De foreslåtte potensielle mekanismene for redusert skogvekst og/eller økt dødelighet for skog er: Økt stress ved tørke ved varmere somre i regioner med lav jordfuktighet, uttørking av unge trær med grunne røtter på grunn av perioder med sommertørke i de øverste jordlagene. Dette gir dårlige forhold for fornyelse av skogen og skader på bladvev på grunn av høye bladtemperaturer når de høyeste sommertemperaturer oppstår i et varmere klima. I tillegg kommer økte insektangrep, flere planteetere og brann som ødelegger skadede trær. Balansen i effekter som styrer biomasse, branntype og frekvens, tinedybde for permafrost, snøvolum og jordfuktigheten forblir usikker. Potensielle kritisk terskler for boreale skoger er ekstremt usikker, at det eksisterer slike terskler kan for tiden (2013) ikke utelukkes.

Permanent reduksjon av sjøis

Undersøkelser av observasjonsdata og modellberegninger gir hentydninger om at den sterke reduksjonen av Arktis sjøis kan nå et tippepunkt, eller at dette allerede har skjedd. Imidlertid er det store naturlige variasjoner over tiår og hundreår, mens de korte måleseriene er gjort over bare noen få tiår. Det er derfor vanskelig å trekke slutninger. I noen klimaprognoser er nedgangen i utbredelsen av arktisk sjøis ikke gradvis, men er karakterisert av sterk reduksjon av is med sykluser 5–10 år. Disse abrupte reduksjonene er nødvendigvis ikke noe som underbygger at det eksisterer tippepunkter i systemet, eller innebærer en irreversibel oppførsel. Det er derfor ikke noe som tyder på at det evige isdekke skal kunne få en overgang der videre tap av sjøis er ustoppelig og irreversibel.

Overgang til et regime med langvarig tørke

Simuleringer av fremtidig klima viser at det kan oppstå utbredd langvarig tørke, såkalt megatørke, over det meste av sørvestlige Nord-Amerika og flere andre subtropiske regioner i midten og mot slutten av det 21. århundre. Noen studier antyder at at slik tørke allerede har inntrådt i det sørvestlige Nord-Amerika, mens andre undersøkelser tyder mer på at redusert nedbør i disse områdene skyldes naturlige variasjoner.

I tidligere geologiske perioder har det vært langvarige tørke i sørvestre deler av Nord-Amerika av naturlige årsaker. Klimamodeller viser at denne regionen vil gjennomgå overgang til å bli tørrere. Dette som del av en generell tørking og utbredelse av de subtropiske tørre klimatyper mot polene, drevet av stigende drivhusgasser. På grunn av den svært lange levetiden for menneskeskapt CO₂ i atmosfæren, vil slik tørke på grunn av global oppvarming i stor grad være irreversibel på en tidsskala av årtusener. Noen studier har vist at om klimagassutslippene blir sterkt redusert, vil tørrere klima i Nord-Amerika, Sør-Europa og vestlige deler av Australia fortsette i lang tid. Dette mener en skyldes varmere klima som varer lenge, ikke endringer av selve vannets kretsløp.

Brå endring av monsuner

Monsun er et sesongmessig skifte av vindretning. Fenomenet er kjennetegnet med et markert årlig variasjonsmønster som skyldes ulik årlig temperaturvariasjon over land og hav. En rask overgang til et grønt Sahara har blitt simulert i en klimamodell på grunn av en rask økning av klimagasser og endring av monsunmønstre. En brå endring av Saharas vegetasjon skjedde i de Yngre dryas og var knyttet til en rask svekkelse av den meridionale omveltningssirkulasjonen i Atlanterhavet. At dette skal kunne skje i det 21. århundre som en konsekvens av global oppvarming regnes som «helt usannsynlig».

Mange studier med kombinert hav-atmosfæremodeller har undersøk muligheten for en menneskeskapt påvirkning av den indiske monsun. Når pådriv fra den forventede økte konsentrasjonen av klimagasser tas med viser flertallet av disse studiene en intensivering av nedbør knyttet til den indiske sommermonsunen. Til tross for intensiveringen av nedbør, viser flere av disse modellstudiene likevel en svekkelse av sirkulasjonen tilknyttet sommermonsunen. Det er også påvist at menneskeskapte aerosoler har betydning for svekkelse av den.

Gitt at effekten av økt regional atmosfærisk belastning av aerosoler motvirkes av den samtidige økningen av klimagasser, er det «usannsynlig» at en plutselig overgang til et regime med tørrere sommermonsun vil bli utløst i det 21. århundre.

Metanutslipp til atmosfæren fra klatrat

Brennende metanhydrat.

Metanklatrat, også kalt metanhydrater, er en form for is som inneholder store mengder metan (CH₄) i sin krystallstruktur. Svært store forekomster av metanklatrat funnes under sedimenter på havbunnen visse steder på jorden. Frigivelse av disse metanlagrene er noe som potensielt kan gi stor økning av drivhuseffekten. Denne frigivelsen tror en kan finne sted ved varmere havvann, men på den annen side kan høyere havnivå føre til stabilisering av disse lagrene.

De globale avsetningen av metanklatrat er estimert til 500–3000 Gt C. Til sammenligning er de påvist kullreserver i verden 900 Gt.

En plutselig og stor destabilisering av metanklatrat i havet eller på landjorden vil kunne være katastrofalt og representere en stor positiv tilbakekoblingsmekanisme, men er vurdert til å være en «veldig usannsynlig» hendelse i det 21. århundre. På en tidsskala på flere årtusen kan dette imidlertid være en potensiell positiv tilbakekoblingsmekanisme på menneskeskapte klimaendringer. På grunn av den store forskjellen for tidsskalaene for henholdsvis dannelse og frigivelse av metan fra metanklatrat, er dette en irreversibel prosess.

Risiko for plutselige og irreversible hendelser med høy oppvarming

Risiko for storskala brå hendelser som beskrevet over, altså isoppløsning, metanutslipp fra klatrat, og utbrudd av langvarig tørke i områder som sørvestlige deler av Nord-Amerika, samt overgang til nye regimer for økosystemer, er høyere med økt oppvarming. Vedvarende oppvarming som er større enn en viss terskelverdi, vil føre til et nesten fullstendig tap av Grønlandsisen over et årtusen eller mer, noe som gir en global gjennomsnittlig havnivåøkning på inntil 7 m (høy konfidens). Nåværende estimater indikerer at terskelen er større enn cirka 1 °C (lav konfidens), men mindre enn cirka 4 °C (medium konfidens) global gjennomsnittlig oppvarming. Det er mulig at det kan oppstå en plutselig og irreversibelt bortfall av is i havområdene i Antarktis som følge av klimaforstyrrelser, men nåværende (2014) kunnskap er utilstrekkelig til å gjøre en tallmessige vurderinger.

Forventede fremtidige endringer i biologiske systemer

Betydelige forstyrrelser i økosystemer er anslått til å øke med fremtidige klimaendringer. Eksempler på forstyrrelser er brann, tørke, skadedyrangrep, invasjon av nye arter, stormer, og korallbleking. Stress forårsaket av klimaendringer kommer i tillegg til andre påkjenninger på økologiske systemer som for eksempel arealbruksendringer, degradering av landjord, jordbruk og forurensning. Dette forventes å gi betydelig skade på, eller fullstendig tap av flere unike økosystemer, samt utryddelse av kritisk truede arter.

Observert effekter på biologiske systemer

Et bredt spekter av fysiske og biologiske systemer over hele Jorden blir påvirket av menneskeskapt global oppvarming.

Klimaendringer de siste tiårene (2014) har forårsaket endringer i biologiske systemer på alle verdens kontinenter og i havene. Det foreligger tusenvis av vitenskapelige studier fra 1980-årene og opp til i dag (2014) som underbygger dette. Påvirkninger fra nyere klimarelaterte ekstremer, som for eksempel varmebølger, tørke, flom, sykloner og skogbrann, avdekker en betydelig sårbarhet som enkelte økosystemer har i møte med dagens klimaendringer (veldig høy konfidens). Konsekvensene av slike klimarelaterte ekstremer inkluderer endring av økosystemer.

Mange dyr og planter som lever på landjorden og i ferskvann har endret sin geografiske utbredelse og sesongvise aktiviteter, samt at antallet er endret. Dette som en respons på klimaendringene de siste årtier (høy konfidens). Mange steder i verden er det observert økt dødelighet for trær, som er relatert til klimaendringer. En annen endring er forstyrrelser av økosystemer som enten øker i styrke eller antall, på grunn av for eksempel tørke, sterk vind, branner og sykdomsutbrudd. Slike hendelser er observert mange steder i verden og er i noen tilfeller forklart som konsekvens av klimaendringer (medium konfidens).

Eksempler på observerbare endringer i Europa for biologiske systemer på landjorden er tidligere løvsprett og modning av frukt for trær i tempererte og boreale skoger (høy konfidens), etablering av stadig flere fremmede plantearter (medium konfidens), trekkfugler ankommer tidligere enn i 1970-årene (medium konfidens), skoggrensen trekker høyere opp (lav konfidens) og større arealer som er utsatt for skogbranner i Portugal og Hellas (høy konfidens).

Noen eksempler på endringer i økosystemer til havs er nordligere utbredelse av dyreplankton, fisk og sjøfugler i nordøstlige deler av Atlanteren (høy konfidens), fisk endrer utbredelse mot nord og mot dypere vann (medium konfidens), endrede fenologi for plankton (sesongvariasjoner) i nordøstlige deler av Atlanteren (medium konfidens) og spredning av varmekjære arter i Middelhavet (medium konfidens). Mange av disse endringene blir også påvirket av andre faktorer enn klima, men for alle er det vurdert at klimaendringer spiller en stor rolle.

Oppvarming har forårsaket og vil fortsette å forårsake endringer i antall, geografisk distribusjon, migrasjonsmønstre og tid for sesongsykluser for marine arter (veldig høy konfidens). Dette vil skje parallelt med reduksjon av populasjonsstørrelser (middels konfidens). Dette har resultert i, og vil fortsette å resultere i, endring av interaksjoner mellom arter, slik som konkurranse og dynamikken mellom predatorer og byttedyr (høy konfidens). Et annet forhold er at sårbarheten for marine organismer bestemmes av deres forskjellige evne til å leve innenfor et vist temperaturintervall.

Forventede fremtidige konsekvenser for biologiske systemer

Økosystemer på landjorden og i ferskvann

Klimaendring vil etterhvert bli en stor trussel mot biodiversistet, i tillegg til andre faktorer som arealbruksendringer. Afrikas fugle- og dyreliv er spesielt utsatt, og det er estimert at opptil 50 % reduksjon av mange arter innen år 2100. Bildet viser Klein Namutomi Waterhole i Namibia.

Klimaendringer forventes å ha stor uheldig påvirkning på økosystemer i ferskvann og i havet i andre del av det 21. århundre. Påvirkningen forventes å bli spesielt stor for scenarier med medium (RCP6.0) eller stort (RCP8.5) utslipp av klimagasser (høy konfidens). Frem til 2040 vil imidlertid menneskelig påvirkning som arealbruksendringer, forurensning og vannressursforvaltning ha størst påvirkning på økosystemer på landjorden (medium konfidens) og i ferskvann (høy konfidens).

Noen modellstudier har påvist stor risiko for skogbranner i deler av verden for en oppvarming under 4 °C. En slik oppvarming innebærer en betydelig økning for risiko for utryddelse av arter på landjorden og i ferskvann, selv om det er lav enighet om antallet arter som er i fare. Økt ødeleggelse av korallrev forventes med betydelig innvirkning på slike økosystemer (høy konfidens). Vurdering av potensielle økologiske virkninger ved en oppvarming over 4 °C innebærer høy risiko for omfattende tap av biodiversitet med samtidig tap av økosystemtjenester (høy konfidens).

Mange arter vil ikke ha mulighet for å forflytte seg til områder med passende klima ved middels eller store klimaendringer (RCP4.5, 6.0 og 8.5) i løpet av det 21. århundre (medium konfidens). Endringer i henhold til scenario med små klimaendringer (RCP2.6) vil gi mindre problemer. Arter som ikke har evne til å tilpasse seg et nytt klima tilstrekkelig fort vil enten reduseres i antall, eller dø ut i visse utbredelsesområder eller i alle. Økt dødelighet for trær og reduserte skogsområder er forventet å skje i mange regioner i løpet av det 21. århundre. Dette på grunn av økt temperatur og tørke (medium konfidens). Redusert utbredelse av skog gir risiko for mindre karbonlagring, samt redusert biologisk mangfold, nedgang i produksjon av trevirke, dårligere vannkvalitet, svekket livskvalitet og mindre økonomisk aktivitet. Forskjellige tiltak for å hjelpe arter å emigrere, reduserer skogbranner og oversvømmelser kan redusere, men ikke eliminere disse risikoene.

Russisk nordområder med tundra. Det er forventet å skje endringer av blant annet artssammensetningen, vegetasjonsdekket og utbredelsen av denne typen natur på grunn av tining av permafrost forårsaket av varmere klima.

Det forventes stor økning av risikoen for utryddelse av arter på landjorden og i ferskvann på grunn av klimaendringer frem mot og etter år 2100. Spesielt fordi klimaendringer skjer samtidig med andre stressfaktorer som endringer i habitater, overutnyttelse, forurensning og invaderende nye arter (høy konfidens). Denne risikoen øker under alle scenariene for klimagassutslipp, der styrken og hastigheten av klimaendringene spiller inn. Det er gjort mange modellberegninger for utryddelse av arter i fremtiden, men det er lav enighet om blant annet omfang av arter som får økt risiko, hvor det skjer og utviklingen i tid.

I løpet av det 21. århundre vil scenarier for medium og høye utslipp av klimagasser (RCP4.5, 6.0 og 8.5) gi stor risiko for brå og irreversible endringer på regional skala for sammensetning, struktur og funksjoner for økosystemer på landjorden, i ferskvann og i våtmarksområder (medium konfidens). Eksempler på omfattende konsekvenser av klimaendringer er boreale-tundra systemer i arktiske områder (medium konfidens) og i regnskogen i Amazonas (lav konfidens). Det forventes at fortsatte klimaendringer vil forandre artssammensetningen, vegetasjonsdekket, drenering og utbredelsen av tundrafrost i det boreale-thundra systemet. Dette vil i sin tur føre til mindre albedo og avgi klimagasser (medium konfidens), som vil være umulige å avdempe med noen form for tiltak (høy konfidens). For skogen i Amazonas vil økt og omfattende tørke sammen med arealbruksendringer og skogbranner før til at mye av den transformeres over til annen type vegetasjon. Det forventes at ny vegetasjon som er mindre følsom for tørke og brann vil danne nye økosystemer, noe som gir risiko for tap av biodiversitet og redusert opptak av karbondioksid fra atmosfæren (lav konfidens). Store reduksjoner på grunn av nedhugging av regnskogen og tiltak mot skogbrann vil redusere risikoen for brå endringer i Amazonas, samt begrense disse i seg selv negative innvirkningene (medium konfidens).

Kystnære økosystemer

Sundarbans er et sump- og deltalandskap ved munningen av Gangeselven i Bengalbukten, kjent for å ha et svært variert biologisk mangfold. Stigende havnivå og andre naturødeleggelser er forventet å skade 75 % av området innen utgangen av det 21. århundret.

Foto: NASA Earth Observatory

Den prognoserte havnivåstigningen frem til år 2100 og etter vil bety at lavereliggende områder og kystnære økosystemer i større grad blir utsatt for oversvømmelser og erosjon (veldig høy konfidens). I tillegg vil press fra befolkningsvekst, økonomisk utvikling og urbanisering vil føre til merkbart mer stress for kystnære økosystemer (høy konfidens). Kostnadene for å tilpasse områdene til disse endringene vil noen steder være veldig høye. For noen lavereliggende utviklingsland vil ødeleggelser og kostnader for tilpasninger være i størrelse av mange prosent av deres brutto nasjonalprodukt.

Marine økosystemer

Korallrev er noen av verdens mest produktive økosystemer, med svært stor artsrikdom. Mange steder står disse i fare for ødeleggelser på grunn av havforsuring, noe som med scenarier med medium eller store fremtidige klimagassutslipp vil bli et økende problem.

Den forventede oppvarmingen vil flere steder føre til invasjon av nye arter fra varmere farvann. Samtidig vil det oppstå utryddelse lokalt i tropiske og delvis lukkede farvann (medium konfidens).

Den stadig økende utbredelsen av soner med lite oksygeninnhold og oksigenfrie «døde soner» forventes ytterligere å begrense habitatene for fisk og andre organismer som er avhengig av O₂ (middels konfidens). Fremtidens netto primærproduksjon i åpent hav er forventet å bli omfordelt og innen år 2100 bli redusert globalt under alle scenariene (redusert, medium lavt og høyt, samt kraftig økning) av utslipp av klimagasser.

Under scenariene for medium og høye klimagassutslipp (RCP4.5, 6.0 og 8.5) vil havforsuring bety en stor risiko for marine økosystemer, spesielt polare systemer og korallrev. Konsekvensene er relatert til fysologi, oppførsel og populasjonsdynamikk for individuelle arter, helt fra enkle skapninger som planteplankton til dyr (medium til høy konfidens). Bløtdyr med kalkskall, pigghuder og koraler er mer følsomme enn krepsdyr (høy konfidens) og fisk (lav konfidens), med potensielt skadelige konsekvenser for fiskebestander. Havforssuring virker sammen med andre globale endringer (for eksempel oppvarming og reduserende oksygenivåer) og med lokale forandringer (for eksempel forurensning og eutrofiering) (høy konfidens). Samtidige pådrivere som oppvarming og havforsuring, kan føre til interaktive, komplekse og forsterkede virkninger for arter og økosystemer.

Endringer på regionalt nivå

Risikoene ved klimaendringer vil variere avhengig av tid og region og være bestemt av en rekke faktorer. Her følger en kort oversikt over verdensdelene:

• Afrika – mange økosystemer er påvirket av klimaendringer og fremtidige endringer er forventet å bli merkbare (høy konfidens). Flere arter og økosystemer endres på grunn av endret klima og høyere CO₂-konsentrasjon, selv om også arealbruksendringer og andre faktorer spiller inn. Havforsuring vil gi påvirke økosystemer i havet og spesielt korallrev (medium konfidens).

Den tidligere blomstringen for løvtrær om våren er en indikator for effekter av klimaendringer.

• Europa – klimaendringer vil med stor sannsynlighet føre til endringer for habitater og artsutbredelse og noen arter vil forsvinne lokalt (høy konfidens). Arter vil endre utbredelse over kontinentet, spesielt vil habitater for alpine planter reduseres (høy konfidens). Kystnære våtmarksområder vil forsvinne eller forskyves. Introduksjon og spredning av fremende arter fra regioner utenfor Europa vil sannsynligvis øke (medium konfidens).
• Asia – I mange deler av Asia vil områder med permafrost reduseres, det vil bli endring i utbredelse av planter, vekstrater og årstidssykluser. Kystnære og marine systemer som mangrover, sandstrender, saltsumper og korallrev vil være under økt press både på grunn av klimaendringer og andre faktorer. I den arktiske delen av Asia vil kombinasjonen av havnivåstigning og endring av permafrost, samt redusert isfri årstid, føre til økt kysterosjon.
• Australasia – det forventes vesentlige endringer kystnære økosystemer og biologisk mangfold (høy konfidens) Økende havnivå og hyppigere tilfeller av kraftig regnfall forventes å gi økt erosjon og dermed skade mange lavereliggende økosystemer. Flere arter som bare finnes i området vil få begrenset utbredelse, noen vil også forsvinne lokalt eller bli totalt utryddet.
• Nord-Amerika – økosystemer er under økt press på grunn av høyere temperaturer, økt CO₂-konsentrasjon og havnivåstigning, samt ekstreme værhendelser (veldig høy konfidens). I mange tilfeller forverres påvirkningen fra klimaendringer av menneskelig påvirkning, som arealbruksendringer, invasjon av fremende arter og forurensning (høy konfidens). Hyppigheten av skogbranner i vestlige deler av USA og Alaska forventes å øke, noe som vil gi store endringer regionalt for disse økosystemene.
• Sentral- og Sør-Amerika – endring av naturlige økosystemer medvirket av klimaendringer er hovedårsak til tap av biodiversitet og økosystemer (høy konfidens). Klimaendringer forventes å øke takten av artsutryddelse (medium konfidens). Kystnære og marine systemer, havnivåstigning og menneskelig påvirkning øker risikoen for fiskearter, koraller og mangrover (høy konfidens).
• Polare regioner – klimaendringer og andre påvirkninger utsetter disse områdene for risiko (høy konfidens). Spesielt vil isbjørn bli påvirket av redusert utbredelse av is, redusert vinteris og istykkelse. Både i Arktisk og Antarktis vil noen marine arter endre utbredelse på grunn av skiftende sjø- og isforhold (medium konfidens). Klimaendringer vil øke sårbarheten for økosystemer på landjorden på grunn av invasjon av fremmede arter (høy konfidens).

Forventede fremtidige politiske, økonomiske og sosiale konsekvenser

De siste årtiene (2014) har det blitt observert endringer på menneskeskapte systemer på alle kontinenter, selv om endringene for biologiske systemer er tydeligere. Det finnes endringer på menneskelig systemer som kan tilskrives klimaendringer, selv om andre påvirkninger også gjør seg gjeldende i stor grad, som for eksempel forurensing og arealbruksendringer. De fleste påvirkningene har sin årsak i varmere klima og endrede nedbørmønstre.

Observerte effekter på menneskeskapte systemer

Flomskadet vei i Blackburn Fork i den nordlige delen av Putnam County i Tennessee, USA. Ekstremvære i Nord-Amerika forårsaker ofte skader på infratruktur.

Foto: Brian Stansberry

Eksempler på påvirkning fra klimarelatert ekstremvær erhetebølger, tørke, flom, sykloner og skogbrann. Disse avdekker en betydelig sårbarhet som mange menneskeskapte systemer har for dagens klimavariabilitet (veldig høy konfidens). Konsekvensene av slike klimarelaterte hendelser er vansker med matproduksjon og vannforsyning, skade på infrastruktur og boområder, innvirkning på sykelighet og dødelighet, og konsekvenser for mental helse og tilfredshet. For land på alle utviklingsnivåer er disse påvirkningene forårsaket av en betydelig mangel på beredskap for dagens klimaendringer innenfor enkelte sektorer.

Noen eksempler på dagens påvirkninger på kontinentene:

• Afrika – ekstremvær og klimahendelser som tørke og flom hatt gitt betydelig innvirkning på økonomiske sektorer, naturressurser, økosystemer, levebrød og folkehelse.
• Nord-Amerika – har de fleste økonomiske sektorer og menneskelige systemer blitt påvirket av ekstremvær som orkaner, oversvømmelse og kraftig nedbør (høy konfidens). Ekstreme hetebølger medfører i dag økning i dødelighet og sykelighet (veldig høy konfidens), med effekter som varierer etter alder, bosted og sosioøkonomiske faktorer (høy konfidens). Ekstrem vind i kyststrøk har forårsaket økt dødelighet og sykelighet, spesielt langs østkysten av USA og Gulfkysten, både ved Mexico og USA. En stor del av infrastrukturen i Nord-Amerika er for tiden sårbar for ekstreme værforhold (medium konfidens), med forverret tilstand for vannressurser og en samferdselsinfrastruktur som er spesielt sårbar (høy konfidens).

Kunstig vanning brukes i stor utstrekning i Californina. Tørke og etterfølgende avlingsproblemer i vestlige deler av USA er et stadig tilbakevendende problem. Selv om det så langt ikke er en klar sammenheng mellom klimaendringer og tørke i USA, er dette forventet å bli et økende problem i fremtiden. Endret vannføring i vassdrag i vestlige fjellområdet i USA er forventet å gi store utfordringer for landbruket.

Foto: Paul Hames

Isbreer akkumulerer vann i form av snøfall om vinteren som blir til is. Om sommeren tiner noe av den akkumulerte isen som smeltevann i elver. På grunn av den kontinuerlige breesmeltingen siden slutten av den lille istiden øker vannføringen i elvene, spesielt om sommeren. Dermed har den ekstra mengden vann som frigjøres fra isbreene i Himalaya ført til økning i landbruksproduksjonen i Nord-India.

En annen påvirkning har å gjøre med vannføring i elver og vassdrag som blant annet benyttes til vanning og vannforsyning. I mange regioner er det en pågående endring av nedbør, eller at snø og is smelter og endrer hydrologiske systemer som påvirker vannressursene med hensyn på kvantitet og kvalitet (medium konfidens). Isbreer fortsett å krympe nesten over hele verden på grunn av klimaendringer (høyt konfidens), noe som som påvirker avrenning og fordeling av vannressurser nedstrøms (middels konfidens). I en studie fra 2005 ble det anslått at mer enn en sjettedel av verdens befolkning er avhengige av isbreer og snøsmelting for å få vannforsyning. Som et eksempel er det en tendens mot tidligere snøsmelting og redusert snø i vestlige fjellområder i USA, denne trenden forventes å fortsette. For scenarier med store klimagassutslipp og uten at forvaltingen av ferskvann endres, forventes det kroniske langvarige tørke innen år 2100.

En mengde studier som dekker et bredt spekter av regioner og avlingstyper har avdekket negative virkninger av klimaendringer for matproduksjon. De negative virkningen er dessuten hyppigere enn positive virkninger (høy konfidens). Studier som viser positive virkninger gjelder hovedsakelig for regioner på høye breddegrader. Imidlertid er det ikke klart om nettovirkningen av påvirkningen har vært negativ eller positiv i disse regionene. Klimaendringer har påvirket hvete- og maisavlinger i mange regioner og på et globalt aggregert nivå (medium konfidens). Påvirkning på avlinger av ris og soyabønner har vært mindre i regioner med stor produksjon og i global målestokk.

Avlingsutbyttet har stor negativ følsomhet for ekstreme dagtidstemperaturer på rundt 30 °C i hele vekstsesongen (høyt konfidens). CO₂-innhold i atmosfæren har stimulerende effekter på avlinger, mens forhøyet nivå av troposfærisk ozon har skadelige påvirkning. Interaksjoner mellom CO₂ og ozon, gjennomsnittlig temperatur, ekstremvær, vann og nitrogen er ikke-lineære sammenhenger og vanskelig å forutsi for produktiviteten i landbruket (medium konfidens).

Forventede fremtidige effekter på menneskeskapte systemer

For den nærmeste tiden (de neste årtier fra 2014) og på lang sikt med ukjente klimaalternativer (andre halvdel av det 21. århundre og utover), vil klimaendringene forsterke eksisterende klimarelaterte risikoer og skape nye farer for naturlige og menneskelige systemer, avhengig av størrelsen og hastigheten for klimaendringene. Sårbarhet og eksponeringen for sammenkoblede menneskelige og naturlige systemer vil også ha betydning. Noen av disse risikoene vil være begrenset til en bestemt sektor eller region, og andre vil ha kaskaderende effekter, altså virkninger som sprer seg ut over mange områder. I mindre grad vil klimaendringer også ha noen potensielle fordeler.

Klimapanelet deler fremtidige risikoer på grunn av klimaendringer inn i flere såkalte nøkkelrisikoer. Alle disse har høy konfidens, og er underpunkter til en eller flere av de nevnte fem årsakene til bekymring. Disse har å gjøre med risikoer relatert til menneskers helse og liv. Mange av disse risikoene utgjør spesielle utfordringer for de minst utviklede landene og sårbare samfunn, gitt deres begrensede evne til å håndtere endringene.

Nøkkelrisikoer

1. Risiko for død, skade, svekket helsetilstand eller tapt levebrød i lavtliggende kystsoner og små øyer i utviklingsland og andre småøyer, på grunn av stormflo, oversvømmelse og stigende havnivå.
2. Risiko for alvorlig svekket helsetilstand og tapt levebrød i urbane områder med stor befolkning på grunn av flom i noen regioner.
3. Systemiske risikoer på grunn av ekstreme værforhold som fører til skader på nettverk av infrastruktur og kritiske tjenester som elektrisitet, vannforsyning og helse- og beredskapstjenester.
4. Risiko for økt dødelighet og sykelighet i perioder med ekstrem varme, spesielt for sårbare urbane befolkninger og for mennesker som jobber utendørs i urbane eller landlige områder.
5. Risiko for usikkerhet for matforsyning og sammenbrudd i systemer for distribusjon av mat knyttet til oppvarming, tørke, oversvømmelse, nedbørsvariasjon og ekstrem nedbør, spesielt for fattige befolkninger i både urbane og rurale områder.
6. Risiko for tap av marine- og kystøkosystemer, biologisk mangfold og økosystemtjenester, funksjoner og tjenester som disse gir for levebrød for befolkningen i kystnære områder, spesielt for fiskerisamfunn i tropene og i Arktis.
7. Fare for tap av vannbaserte økosystemer på landjorden, biologisk mangfold og økosystemtjenester, funksjoner og tjenester som gir levebrød for befolkningen i slike områder.

Graden av oppvarming øker sannsynligheten for alvorlige, gjennomgripende og irreversible konsekvenser. Noen risikoer på grunn av klimaendringer er betydelige ved 1°C eller 2 °C over førindustrielle nivåer. Globale klimaendringer gir stor risiko ved global gjennomsnittlig temperaturøkning på 4 °C, eller mer, over førindustrielle nivåer. Dette gjelder innenfor alle fem årsakene til bekymring, og inkluderer alvorlig og utbredt innvirkning på unike og truede systemer, betydelig artsutryddelse, stor risiko for global- og regional matsikkerhet.

Ferskvannsressurser

Forholdet mellom totalt årlige vannuttak og total tilgjengelig årlig fornybar forsyning, tall for oppstrøms forbruk. Kartet viser dagens tilstand (2017), men i fremtiden er dette forventet at vannknapphet blir et stadig større problem for mange regioner. I Midtøsten har noen landområder blitt redusert til ørken på grunn av overforbruk av vann. Iran er en av de mest alvorlige rammede landene. I regionen har stort overforbruk kombinert med redusert nedbør ødelagt vannressurser og ødelagt jordbruksproduksjonen.
Kilde: World Resources Institute

Risiko relatert til tilgang til ferskvann øker betydelig ved økende klimagasskonsentrasjoner (robuste bevis, høy konfidens). Den delen av verdens befolkning som opplever vannknapphet og de som berøres av store elveflommer øker med nivået av oppvarming i det 21. århundre.

Klimaendringene i løpet av det 21. århundre forventes å redusere fornybare resurser som overflatevann og grunnvann betydelig i de fleste tørre subtropiske regioner (robuste bevis, høy overensstemmelse), noe som vil føre til økende konkurranse om vann mellom forskjellige sektorer (begrenset bevis, middels overensstemmelse). I dagens tørre områder vil hyppigheten av tørke trolig øke innen slutten av det 21. århundre ved scenario for høye klimagassutslipp (RCP8.5) (middels konfidens). Derimot forventes tilgangen til vannressurser å øke på høye breddegrader (robust bevis, høyt overensstemmelse). Klimaendringene forventes å redusere kvaliteten på råvann og utgjør en risiko for drikkevannskvalitet, selv med konvensjonell behandling. Dette på grunn av sammenfallende faktorer som økt temperatur, økt sedimentering, større konsentrasjon av næringsstoffer og forurensning fra kraftig nedbør, økt konsentrasjon av forurensende stoffer under tørke og driftsproblemer i behandlingsanlegg ved flom (medium bevis, høy overensstemmelse).

Kystområder og lavtliggende områder

På grunn av den forventede havnivåstigning i løpet av det 21. århundre, og etter århundreskiftet, vil i økende grad økosystemer ved kysten og lavtliggende områder oppleve negative konsekvenser som oversvømmelse, flom og kysterosjon (veldig høy konfidens). Befolkning og eiendommer forventes å være utsatt for risiko. I tillegg vil menneskelig press på økosystemene ved kysten øke betydelig i de kommende tiårene på grunn av befolkningsvekst, økonomisk utvikling og urbanisering (høy konfidens). De relative kostnadene ved kysttilpassing varierer sterkt blant og innenfor regioner og land utover i det 21. århundre. Noen lavtliggende utviklingsland og små øyer er ventet å stå overfor svært høye konsekvenser i fremtiden. Disse konsekvensene vil i noen tilfeller medføre skade- og tilpasningskostnader på flere prosentpoeng av deres brutto nasjonalprodukt.

Havsystemer

Fisker på Seychellene på den afrikanske østkysten. I fremtiden forventes betydelige reduksjoner i fiskefangster på tropiske breddegrader.

Ved midten av det 21. århundre vil utbredelse av fisk og andre marine dyr endres slik at havområder ved middels og høye breddegrader i gjennomsnitt vil kunne få økt artsrikdom og større fiskefangster. Derimot vil det oppstå en tilsvarende redusert utbredelse av marine arter på tropiske breddegrader (medium konfidens). I sum resulterer dette i en global omfordeling av potensialet for fiskefangst, noe som får betydning for mattrygghet (medium konfidens). Disse endring av utbredelse av marine arter vil kunne føre til artsinvasjoner på høye breddegrader, mens det kan komme til å oppstå lokal utryddelse av arter i tropene og delvis innestengte sjøer (medium konfidens).

Forskyvning av marine arter vil forårsake 30–70 % økning i fiskefangster i visse regioner på høye breddegrader innen 2055 (relativt til 2005), en omfordeling ved midlere breddegrader, og en reduksjon på 40–60% i noen regioner i tropene og Antarktis. Dette gjelder for en oppvarming over førindustrielle nivåer på 2 °C (middels konfidens for retningen av fiskerienes fangstmengde, lav konfidens for eksakte størrelsene av fangstmengde).

Den fremadskridende utvidelsen av soner i havet med lite oksygen og anoksiske («døde soner») forventes å fortsette og begrense habitatet for fisk og andre organismer som er avhengig av oksygen (middels konfidens). Fremtidens primærproduksjon i åpent hav forventes å bli omfordelt, og innen år 2100 reduseres produksjonen globalt under alle scenarier for klimagassutslipp.

Med de klimaendringer som forventes innen midten av det 21. århundre og utover, vil den globale artsfordeling i havet og biodiversitet i følsomme områder bli redusert. Dette vil vanskeliggjøre avkastningen i fiskeriene og redusere økosystemtjenester (høy konfidens). Sosialøkonomisk sårbarhet er størst i utviklingsland i tropiske områder, noe som leder til risiko for matforsyning, inntekter og sysselsetting i havfiske.

For scenarier for medium og høye utslipp av klimagasser (RCP4.5, 6.0 og 8.5) representerer havnforsuring store farer for marine økosystemer, spesielt polare økosystemer og korallrev. Her forventes det endringer av fysiologi, oppførsel og populasjonsdynamikk for individuelle arter i hele spektret fra enkle planteplankton til dyr (middels til høy konfidens). Bløtdyr med mye kalkskall, pigghuder og koraller er mer følsomme enn krepsdyr (høy konfidens) og fisk (lav konfidens). Her forventes det potensiale for skadelig konsekvenser for fiskerier og levebrød for kystbefolkninger. Havforsuring virker sammen med andre globale endringer som oppvarming, reduserte oksygennivåer og lokale forandringer, for eksempel forurensning og eutrofiering (oksigenmangel) (høy konfidens). Samtidig påvirkning fra oppvarming og havforsuring kan føre til interaktive, komplekse og forsterkete konsekvenser for arter og økosystemer.

Klimaendringer kommer i tillegg til truslene fra overfiske og annen påvirkning som ikke er klimarelatert, dermed kompliseres forvaltningen av marine ressurser (høy konfidens). På kort sikt vil strategier som prognosering av klimaendringer og varslingssystemer redusere risikoen på grunn av havoppvarming og forsuring for enkelte fiskerier og akvakulturnæringer. Fiskeri og havbruksnæringer som er drevet av høyteknologi og/eller store investeringer, samt sjøfart og petroleumsnæringen har store muligheter for å foreta tilpasninger på grunn av større utvikling innenfor miljøovervåking, modellering og ressursvurderinger. For mindre fiskerier og i utviklingsland, er viktige strategier for tilpasning å oppnå sosial fleksibilitet, finne alternative levebrød og tiltak for yrkesfleksibilitet for å redusere sårbarheten til samfunn som er avhengige av havet.

Matsikkerhet

President Barack Obama snakker med bønder under en omfattende tørke i California i 2014. Klimaendringer er forventet å gradvis øke den årlig variabiliteten for avlinger i mange regioner. Disse fremskrevne innvirkningene vil oppstå samtidig med raskt økende kornetterspørsel.

Foto: Pete Souza

For viktige kornslag som hvete, ris og mais i tropiske og tempererte regioner forventes det at klimaendringer vil påvirke aggregert produksjon negativt for lokal temperaturøkninger på 2 °C, eller mer i forhold til temperaturen ved slutten av 1900-tallet. Dette gjelder uten at det gjøres tilpasninger. Enkelte områder kan også få nytte av høyere temperaturer (medium konfidens). Forventede effekter varierer for forskjellige avlinger, regioner og scenarier for tilpasning. For cirka 10 % av prognosene for årene 2030–2049 viser avkastningsgevinster på mer enn 10 %, mens cirka 10 % av prognosene viser tap på mer enn 25 %, sammenlignet med slutten av 1900-tallet. Etter år 2050 er risikoen for mer alvorlige påvirkninger på avkastning økende og avhenger av graden av oppvarming. Klimaendringer er forventet å gradvis øke den årlig variabiliteten for avlinger i mange regioner. Disse fremskrevne innvirkningene vil oppstå samtidig med raskt økende kornetterspørsel.

Alle aspekter ved mattrygghet er potensielt påvirket av klimaendringer, dette gjelder tilgang til mat, utnyttelse og prisstabilitet (høy konfidens). Forskyvning av fiskebestander mot høyere breddegrader utgjør en risiko for redusert inntekt og sysselsetting i tropiske land, med potensielle konsekvenser for matsikkerhet (medium konfidens). Global temperaturøkning på rundt 4 °C eller mer over nivået på slutten av 1900-tallet, kombinert med økende etterspørsel etter mat, ville utgjøre stor farer for matvaresikkerheten globalt og regionalt (høy konfidens). Risikoen for matvaresikkerhet er generelt større i lavereliggende områder.

Urbane områder

Mange globale risikoer som følge av klimaendringer er spesielt høye i byområder (middels konfidens). Tiltak for å oppnå motstandsdyktighet og gi bærekraftig utvikling kan forbedre klimatilpasning globalt. Varmestress, ekstrem nedbør, flom, jordskred, luftforurensning, tørke og vannknapphet utgjør en risiko i byområder for både mennesker, eiendom, økonomi og økosystemer (veldig høy konfidens). Risikoen forsterkes for de som ikke har tilgang til viktig infrastruktur og tjenester, eller bor i boliger av dårlig kvalitet og i utsatte områder.

Om en greier å redusere sannsynligheten for sammenbrudd av serviceinstitusjoner, bedre boliger og bygging av robuste infrastruktursystemer kan en i betydelig grad redusere sårbarhet og eksponering i byområder. Tilpasning i byer har fordeler på grunn av risikostyring innenfor mange aspekter, tilpasning av politikk og intensiver, styrket lokalforvaltning og tilpasning av samfunnets kapasitet til å takle utfordringer, synergier med privat sektor og finansiering og institusjonell utvikling (medium konfidens). Økt deltagelse og påvirkning fra lavinntektsgrupper og sårbare samfunn med lokale myndigheter er også til nytte for tilpasning.

Rurale områder

Matsikkerhet i utviklingsland forventes å bli et fremtidig problem. Forbedring av dyrkningsmetoder og import ved avlingssvikt er farbare veier for å avhjelpe problemer på grunn av fremtidig klimaendring.

Foto: Kate Holt

Det forventes store framtidige konsekvenser for landområder både på kort- og langsikt. Dette på grunn av påvirkninger av vannforsyning, matsikkerhet og inntekter fra landbruk. Underliggende årsaker er arealbruksendringer for dyrket mark både for matproduksjon og andre produkter over hele verden (høy konfidens). Disse ulempene forventes å påvirke velferden for fattige mennesker på landsbygden, som for eksempel husholdninger drevet av kvinner og personer med begrenset tilgang til land, moderne landbruksprodukter, infrastruktur og utdanning.

Klimaendringene vil øke de internasjonale handelsstrømmene og verdien av disse (begrenset bevis, middels konfidens). Import av mat kan avhjelpe de landene som rammes til å tilpasse seg klimaendringer som gir redusert innenlandsk produktivitet. Mens kortvarig matmangel i utviklingsland med lav inntekt kan avhjelpes med matvarehjelp. Ytterligere tilpasninger for landbruk, vann, skogbruk og biologisk mangfold kan skje gjennom politikk som tar hensyn til lokale vurderinger. Handelsreformer og investeringer kan forbedre markedsadgang for småbedrifter (middels konfidens).

Infrastruktur og økonomi

De fleste økonomiske sektorer påvirkes av endring av befolkningstall, aldersstruktur, inntekt, teknologi, relative priser, livsstil, samt regulering og styring. Disse faktorene forventes å være store i forhold til virkningen av klimaendringer (medium bevis, høy overensstemmelse). Klimaendringene forventes å redusere energietterspørsel for oppvarming, men gi økt energibehov for kjøling i boliger og innenfor næringslivet (robuste bevis, høy overensstemmelse). Klimaendringene forventes å påvirke energikilder og teknologier forskjellig avhengig av type ressurs, sted og teknologi, for eksempel vassdrag, vind og isolasjon, teknologiske prosesser (som kjøling) eller steder som kystområder og lavereliggende områder. Hyppigere eller kraftigere ekstremværhendelser, samt andre farer alene eller i kombinasjon, forventes å øke tapene i ulike regioner og gjør det vanskeligere for forsikringsselskaper å tilby rimelig dekning. Samtidig med dette problemet oppstår vansker med få tak i risikobasert kapital, særlig i utviklingsland.

Skader på distribusjonsnett etter Orkanen Sandy i Arlington, USA. Skade på infrastruktur forventes å bli et økende problem på grunn av klimaendringer.

Klimaendringer kan påvirke påliteligheten for rørledninger og kraftledninger (medium bevis, medium overensstemmelse). Klimaendringer kan derfor kreve endringer i standarder for prosjektering og drift av bygginger, rørledninger, kraftoverføringer og distribusjonsnett. Det forventes også at klimaendringene kan påvirke samferdselsinfrastruktur negativt (begrenset bevis, stor overensstemmelse). All infrastruktur er sårbare for fryse- og tinesykluser. Asfalterte veier er spesielt utsatt for temperaturekstremer, uasfalterte veier og broer er spesielt utsatte ved ekstreme nedbørsmengder.

Det vil kunne oppstå problemer med produksjonen i varmekraftverk (kullkraftverk, gasskraftverk, kjernekraftverk, et cetera) i fremtiden. Dette fordi vann fra elver ofte er nødvendig som kjølevann for denne typen kraftverk. Vassdragene får mindre vannføring i et varmere klima som forventes i Europa og Amerika, spesielt om sommeren, dermed vil kapasiteten kunne bli redusert. Som følge av varme og tørre somre ble en del kraftverk slått av i Europa i årene 2003, 2006 og 2009, og i USA i 2007 og 2008. Dette i henholdt til en artikkel i Nature og i Der Spigel.

Globale økonomiske konsekvenser av klimaendringer er vanskelig å gi anslag for. Beregninger av økonomiske konsekvenser gjennomført de siste to tiårene (før 2014) varierer i dekning av delområder innenfor økonomiske sektorer. Dessuten avhenger de av et stort antall antagelser hvorav mange er motstridende, og mange estimater tar ikke hensyn til katastrofale endringer, vippepunkter og mange andre faktorer. Med disse kjente begrensningene foreligger det ufullstendige anslag for globale årlige økonomiske tap. Det er beregnet at for ytterligere temperaturøkninger på rundt 2 °C vil de økonomiske tapene beløpe seg til mellom 0,2 og 2,0 % av inntektene (± 1 standardavvik rundt gjennomsnittet) (medium bevis, medium overensstemmelse). Tap i dette området er «omtrent like sannsynlig som ikke », enn å bli mindre enn dette intervallet (begrenset bevis, stor overensstemmelse). I tillegg er det store forskjeller mellom og innenfor landene. Tapene akselererer ved større oppvarming (begrenset bevis, stor overensstemmelse), men få kvantitative estimater er gjennomført for ytterligere oppvarming rundt 3 °C eller høyere.

Menneskers helse

En flått som har sugd i seg blod. Det forventes økt utbrdelse av smittebærende skadedyr, også i land som i stor grad har vært forskånet for dette, i fremtids varmere klima. Folkehelseinstituttet forventer flere tilfeller av flåttbårne infeksjoner, og flått observeres stadig lengre nord i Norge. I tillegg forventes også mulig utbredelse av vestnilfeber, leishmaniose og malaria. Denguefeber og chikungunyafeber kan oppstå om asiatisk tigermygg, som sprer seg raskt i Europa, også greier å etablere seg i Norge.

Foto: Richard Bartz

Frem til midten av det 21. århundre vil de forventede klimaendringene påvirke menneskers helse hovedsakelig ved å forverre helseproblemer som allerede eksisterer (veldig høy konfidens). Gjennom det 21. århundre er klimaendring forventet å føre til en forverring av helsetilstanden i mange regioner og særlig i utviklingsland med lav inntekt (høy konfidens). Eksempler på dette er større sannsynlighet for skader, sykdommer og død på grunn av mer intense varmebølger og branner (veldig høy konfidens), økt sannsynlighet for underernæring som følge av redusert matproduksjon i fattige regioner (høy konfidens), risiko fra tapt arbeidsevne og redusert produktivitet blant sårbare befolkninger og økt risiko forårsaket av mat- og vannbårne sykdommer (veldig høy konfidens), samt andre smittsomme sykdommer (middels konfidens). Virkningen på helsetilstanden vil bli redusert, men ikke eliminert, i befolkninger som drar nytte av rask sosial og økonomisk utvikling, særlig blant de fattigste og minst friske grupper (høy konfidens).

Klimaendringene vil øke kravene til helsetjenester og fasiliteter. For eksempel vil det bli økt behov for folkehelseprogrammer, forebygging av sykdom, mer helsepersonell, forbedret helsestell og forsyninger av medisiner (medium bevis, høy overensstemmelse).

De positive konsekvensene forventes å være beskjedne reduksjoner i dødelighet på grunn av kulde og sykelighet i enkelte områder på grunn av færre tilfeller med kaldt vær (lav konfidens), geografiske endring av matproduksjon (medium konfidens) og redusert mulighet for overføring av noen smittsomme sykdommer. Globalt over det 21. århundre forventes størrelsen og alvorlighetsgraden av negative virkninger å oppveie positive effekter (høy konfidens).

De mest effektive tiltakene for å redusere sårbarheten for helse på kort sikt er programmer som tar i bruk og forbedrer grunnleggende offentlig helsetilbud. Dette gjelder tilgang til rent vann og bedre sanitære forhold, pålitelig grunnleggende helsetjenester som vaksinering og helsetjenester for barn. Andre tiltak er øke kapasiteten for katastrofeberedskap og fattigdomsbekjempelse (veldig høy konfidens). Rundt år 2100 forventes det for scenariet med høye utslipp av klimagasser (RCP8.5) at kombinasjonen av høy temperatur og fuktighet i noen områder i deler av året, vil gjøre det umulig å gjøre normale menneskelige uteaktiviteter. Dette gjelder aktiviteter som å dyrke mat eller arbeid ute (høy konfidens).

Menneskelig sikkerhet

Det forventes en betydelig økning av antall flyktninger i en varmere verden. Her fra Zaatari flyktningleir i Jordan som ikke har noen sammenheng med klimaendringer.

Foto: U.S. Department of State

Trygghet for mennesker vil bli stadig mer truet etter som klimaet endres (robuste bevis, stor overensstemmelse). Usikkerhet har nesten aldri enkeltårsaker, men er avhengig av samvirke mellom flere. Klimaendringer er en viktig faktor blant trusler mot menneskers sikkerhet gjennom:

• svekker levebrødet,
• utfordre kultur og identitet,
• økende migrasjon (flukt) som folk helst vil unngå, og
• utfordrer staters evne til å gi forhold som er nødvendig for trygghet.

Klimaendringene vil kunne skade kulturelle verdier som er viktige for samfunn og individ (medium bevis, stor overensstemmelse). Effekten av klimaendringer på kultur vil variere mellom forskjellige samfunn og over tid, avhengig av kulturell motstandskraft og mekanismene for å opprettholde og overføring av kunnskap. Endring av værforhold og klimatiske forhold truer kulturelle praksiser som er del av menneskers levebrød og uttrykt i fortellinger, verdensbilder, identitet, samhørighet («limet i samfunnet») og stedstilhørighet. For eksempel er det erfaringer med at tap av land og forflytning fra små øyer og kystsamfunn får negative kulturelle effekter.

Klimaendringer gjennom det 21. århundre forventes å gi økt forflytning av mennesker (medium bevis, stor overensstemmelse). Risiko ved forflytninger øker når befolkninger som mangler ressursene for planlagt migrasjon utsettes for ekstreme værhendelser, særlig i utviklingsland. Forbedret mulighet for mobilitet kan redusere sårbarhet for slike befolkninger. Nye migrasjonsmønstre kan være en respons på ekstreme værforhold eller at klimaet blir mer variabelt. På den annen side kan folkeforflytninger også være en effektiv tilpasningsstrategi.

Klimaendringer kan indirekte øke risikoen for voldelige konflikter i form av borgerkrig og gruppevold ved forsterkning av drivkrefter for konflikter som fattigdom og økonomisk sjokk (middels konfidens). Det finnes flere beviser for at økt klimavariabilitet leder til konflikter.

Kart som viser hvor i verden fremtidge naturkatastrofer på grunn av global oppvarming kan forventes å oppstå.
Rosa: områder utsatt for Tropisk syklon.
Gul: områder utsatt for tørke eller forørkning.
Blå prikker: øyer utsatt for ekstemvær og flodbølger, oversvømmelse ved stigende havnivå.
Blå ringer: deltaområder utsatt for ekstemvær og flodbølger.

Virkningen av klimaendringer på kritisk infrastruktur og mange staters territorielle sikkerhet forventes å påvirke nasjonal sikkerhetspolitikk (medium bevis, middels overensstemmelse). For eksempel oversvømmelse på grunn av økning av havnivået utgjør risiko for territorial sikkerhet for små øystater og stater med omfattende kystlinjer. Det finnes flere grenseoverskridende virkninger av klimaendringer, for eksempel endret utbredelse av sjøis, påvirkning av vannressurser som deles mellom flere stater og pelagiske fiskebestander. Denne typen endringer har potensiale til å øke rivaliseringen blant stater, men robuste nasjonale og mellomstatlige institusjoner kan styrke samarbeidet og forvaltningen av slike ressurser.

Siden 2007 har det vært flere uttalelser om at klimaendringene er en trussel mot verdensfreden. Etter et forslag fra Storbritannia diskuterte FNs sikkerhetsråd dette temaet i april 2007. Et amerikansk rådgivende panel beskrev klimaendringer som en trussel mot USAs sikkerhet i en egen rapport. Rapporten ser klimaendringer som en «fareforsterker». Blant annet fordi det forventes en betydelig økning av antall miljøflyktninger i verden. I 2014 klassifiserte Pentagon også klimaendringer som en trussel mot nasjonal sikkerhet. Det amerikanske forsvarsdepartementet vurderer militær omdisponering, som for eksempel distribusjon av forsyninger.

Livsgrunnlag og fattigdom

Gjennom det 21. århundre forventes det at klimaendringer vil føre til redusert økonomisk vekst, gjøre fattigdomsreduksjon vanskeligere, gi svekket mattrygghet, forlenger eksisterende fattigdomsfeller og skaper nye, spesielt i byområder og nye områder med hungersnød (middels konfidens). Klimaforandringer forventes å forverre fattigdom i de fleste utviklingsland og skape nye slumområder i land med økende ulikhet, både i industriland og utviklingsland.

I urbane og rurale områder vil fattige husholdninger som er avhengige av lønnsinntekt og som er netto kjøpere av mat, kunne forventes å bli spesielt berørt. Dette på grunn av prisøkning for mat, spesielt i regioner som har lav matsikkerhet og høy ulikhet (spesielt i Afrika), selv om de som driver egne gårdsbruk kan unngå problemer. Forsikringsprogrammer, sosiale tiltak og risikostyring ved katastrofer kan øke langsiktig sikkerhet for livsgrunnlaget blant fattige og marginaliserte mennesker.

Endringer på regionalt nivå

Risikoen ved klimaendringene vil variere over tid og i forskjellige regioner, avhengig av svært mange faktorer. For noen sektorer i noen regioner vil klimaendringer og økning av atmosfærisk CO₂ ha positive effekter. Nedenfor er det listet opp noen viktige regionale risikoer som har middels til høy konfidens:

Tørke i Kongwa i Dodoma, Tanzania. Når regnet ikke kommer kan vannmangel og feilslåtte avlinger bli resultatet.

• Afrika – klimaendringene vil forsterke eksisterende knapphet på vann og presse landbruket spesielt i områder med halvtørt klima (høy konfidens). Med økende temperaturer og endringer i nedbør er det «veldig sannsynlig» at det vil bli redusere kornproduksjon med store konsekvenser for mattryggheten (høy konfidens). Så langt har en hatt fremgang ved håndtering av risiko for matproduksjon på grunn av de nåværende klimaendringene, men dette vil ikke være tilstrekkelig for å takle de langsiktige virkninger av klimaendringer. Noen mulige tilpassinger i landbruket er mer samarbeid, forskning der både forskere og bønder deltar, styrket kommunikasjonssystemer for å forutse og gjøre mottiltak ved ugunstige værhendelser og økt fleksibilitet mellom alternative levebrød. Klimaendringer øker eksisterende helseproblemer, som utilstrekkelig tilgang til trygt vann og dårlige sanitære forhold, usikker matforsyning og begrenset tilgang til helsevesen og utdanning.
• Europa – klimaendringer vil øke sannsynligheten for systemfeil forårsaket av ekstreme klimahendelser som påvirker flere sektorer (medium konfidens). Havnivåstigning og hyppigere tilfeller av ekstrem nedbør forventes ytterligere å øke risikoen for flom ved kysten og elver. Uten tilpasningstiltak vil flomskader øke vesentlig. Tilpasning kan forhindre de fleste av de anslåtte skadene (høy konfidens). Varmerelaterte dødsfall og skader vil trolig øke, særlig i Sør-Europa (middels konfidens). Klimaendringene vil trolig øke utbytte av kornavlinger i Nord-Europa (middels konfidens), men gi redusert utbytte i Sør-Europa (høy konfidens). Behovet for vanning i landbruket vil øke i Europa, men fremtidig irrigasjon vil bli begrenset av redusert avrenning, behov fra andre sektorer og økonomiske kostnader. Innføres en integrert vannforvaltning kan dette balansere de forskjellige konkurrerende krav. Vannkraftproduksjonen vil «sannsynligvis» reduseres i alle delområder, unntatt i Skandinavia.

Terraser for dyrking av ris på Filippinene. I Sørøst-Asia forventes det forventes det at klimaendringer vil føre til store utfordringer for forvaltningen av landbruk og naturressurser. Ekstremvær som flom, tørke og sykloner kan påvirke vanningsanlegg og redusere avlinger, føre til jordforringelse, tap av økosystemer og skade vannressurser. Disse klimapåvirkningene vil utgjøre en alvorlig trussel for folk med inntekt fra landbruket.

Foto: CEphoto, Uwe Aranas

• Asia – Klimaendringene vil føre til nedgang i landbruksproduksjonen i mange områder i Asia, for eksempel for avlinger som ris (medium konfidens). I Sentral-Asia kan kornproduksjonen i nordlige og østlige deler av Kasakhstan dra nytte av lengre vekstsesong, varmere vintre og svak økning i vinternedbør. Derimot kan tørke i Vest-Turkmenistan og Usbekistan påvirke produksjonen av bomull negativt, øke behovet for kunstig vanning og forverre forørkning. Mulighetene og praksisene i landbruket for strategier for tilpasninger er ikke godt forstått. Fremskrivninger for nedbør innenfor mindre regioner og dermed tilgjengeligheten for ferskvann er usikker i de fleste deler av Asia (lav konfidens for fremskrivninger). Uansett forventes økt vannforbruk på grunn av befolkningsvekst, økt vannforbruk per innbygger og mangel på god styring, noe som vil øke utfordringer med vannmangel i de fleste områder av regionen (medium konfidens). Muligheter for tilpasninger er strategier for vannforvaltning, som utvikling av teknologi for å spare vann, økt kapasitet for vannbehandling og gjenbruk av vann. Ekstreme klimahendelser vil ha økt innvirkning på menneskers helse, sikkerhet, levebrød og fattigdom (medium beviser, høy overensstemmelse).

Tørke og varmebølger forventes å bli et økende problem i Australia, selv om usikkerheten rundt dette er stor for deler av landet. Her fra New South Wales.

• Australasia – Uten tilpasning vil kommende klimaendringer, atmosfærisk karbondioksid og havforsuring ha betydelig innvirkning på vannressurser, infrastruktur, helse og landbruk (høy konfidens). Ferskvannressurser forventes å avta i sørvest og sørøst på fastlandet av Australia (høy konfidens) og i noen vassdrag på New Zealand (middels konfidens). Stigende havnivå og økende tilfeller av kraftig nedbør forventes å gi økt erosjon og oversvømmelse, med påfølgende skade på mange lavtliggende økosystemer, infrastruktur og boliger (høy konfidens). Hyppigere hetebølger vil øke risikoen for menneskers helse, endringer i nedbørsmønstre og stigende temperaturer vil forskyve sonene for landbruksproduksjon. Usikkerhet for fremtidige nedbørsmønstre er fortsatt stor for mange deler av Australia og New Zealand, noe som skaper betydelig utfordringer for tilpasninger. Noen sektorer enkelte steder har potensial til å dra nytte av fremtidige klimaendringer og økende atmosfærisk CO₂-konsentrasjon, for eksempel på grunn av redusert energibehov til oppvarming i New Zealand og sørlige deler av Australia, og på grunn av stimulert skogsvekst i kjøligere områder, unntatt der næringsstoffer eller nedbør er begrensende. Urfolk i både Australia og New Zealand er over gjennomsnittlig sårbare for klimaendringer på grunn av en sterk avhengighet til klimasensitive primærnæringer og sterk sosial tilknytning til naturmiljøet. Disse vil ha ytterligere begrenset evne for tilpasning (medium konfidens).
• Nord-Amerika – Mange klimarelaterte risikoer er relatert til kraftige varmebølger, kraftig nedbør, og redusert snødekke. Disse vil øke i frekvens og/eller alvorlighetsgrad de neste tiårene (etter 2014) (veldig høy konfidens). Klimaendringer vil forsterke risikoen for vannressurser som allerede er påvirket av press fra andre faktorer enn klima, med potensielle virkninger forbundet med redusert snødekke, redusert vannkvalitet, urban flom og redusert vannforsyning i byområder og vanning i landbruket (høy konfidens). Imidlertid er det flere muligheter for tilpasning for å håndtere press på vannforsyningen på grunn av flom og vannkvalitet (medium konfidens). Forventet temperaturstigning, redusert nedbør i noen regioner og økt frekvens av ekstremvær vil resultere i netto produktivitetsnedgang for dagens store avlinger ved slutten av det 21. århundre uten tilpasning. Imidlertid er det enkelte regioner, spesielt i nord, som kan dra nytte av endringene. Tilpasning og tiltak for begrensning kan kompensere for reduserte avlinger for noen vekster ved en global økning av gjennomsnittstemperaturen på 2 °C over førindustrielle nivåer. Men ved en økning på 4 °C er det begrenset virkning av tilpasninger (høy konfidens). Selv om større bysentra ville ha høyere mulighet for tilpasning, vil høy befolkningstetthet, utilstrekkelig infrastruktur, mangel på institusjonell kapasitet og nedbryting av naturlige miljøer, øke fremtidig risiko relatert til klimaendringer. Dette på grunn av varmebølger, tørke, sterk vind og havnivåøkning (medium bevis, høy overensstemmelse). Fremtidige farer fra klimaekstremer kan reduseres ved for eksempel bærekraftig og mer effektive klimaanlegg, bedre varslings- og responssystemer, økt forurensningskontroll, strategier for byplanlegging og et robust helsetilbud.

Vannforsyning i et slumområde i Lima, Peru. I landene i Sør-Amerika lever mange fattige mennesker som vil være spesielt utsatt for sykdom, mat- og vannmangel på grunn av klimaendringer og befolkningsvekst.

• Sentral- og Sør-Amerika – til tross for forbedringer vil høy fattigdom i de fleste landene i regionen resulterer i stor sårbarhet ved klimaendringer (høy konfidens). Klimaendringene forventes å ha store regionale forskjeller når det gjelder konsekvenser for landbruksproduksjonen. Det forventes økt produktivitet gjennom midten av det 21. århundret i sørøstlige deler av Sør-Amerika, mens en nedgang innen kort tid (innen år 2030) forventes i Mellom-Amerika. Dette vil true matsikkerheten for de fattigste delene av befolkningene (middels konfidens). Redusert nedbør og økt evapotranspirasjon (fordampning fra bakken) i halvtørre regioner forventes. Virkningen av dette er økt risiko for vannmangel som gir uheldig påvirkning i byer, for vannkraftproduksjon og landbruk (høy konfidens). Pågående tilpasningsstrategier går ut på å øke kapasiteten for vannforsyning, samt forbedret vannforvaltningen (medium konfidens). I kystnære strøk vil stigende havnivå og menneskelig påvirkning øke risikoen for muligheten for rekreasjon og turisme, samt innebære risiko for redusert mulighet for sykdomsbekjempelse (høy konfidens). Klimaendringene vil forverre fremtidige helserisiko forårsaket av regional befolkningsvekst og sårbarhet på grunn av forurensning og redusert matsikkerhet i områder med mye fattigdom. Det forventes også forverring av eksisterende helsetilbud, vannforsyning, sanitæranlegg og avfallssystemer (medium konfidens).
• Polare regioner – klimaendringer, og andre påvirkninger som ikke har sammenheng med klimaendringer, samvirker ofte i Arktis. Dette vil si at miljøendringer, utvikling innenfor demografi, kultur og økonomi, påvirker fysiske-, biologiske- og sosioøkonomisk risikoer. Her kan det oppstå endringer som kan være raskere enn de menneskelige systemer kan tilpasse seg (høy konfidens). Tining av permafrost kan påvirke infrastruktur med særlig risiko for boliger. Klimaendringene vil spesielt ha innvirkning på arktiske samfunn som har begrenset mulighet i sine økonomier til å gjøre tilpassinger. Økt arktisk sjøfart og utvidede land- og ferskvannsbasert transport kan gi øke økonomiske muligheter. Skiftende forhold hva gjelder sjøis øker vanskelighetene med å jakte på havpattedyr. Allerede nå (2014) har økt tining av permafrost, tap av sjøis ved kysten, havnivåøkning og økt intensitet av ekstremvær, tvunget flytting av urbefolkning i Alaska (høy konfidens).
• Små øyer har høy sårbarhet for klimaendringer og andre påvirkninger (høy konfidens). Diverse fysisk og menneskelige egenskaper og deres følsomhet overfor klimarelatert påvirkning fører til variabel risikoprofil for klimaendringer og tilpasning fra en øyregion til en annen, og blant land i samme region. Risiko kan kommer fra grenseoverskridende interaksjoner, for eksempel relatert til eksisterende og fremtidige invaderende arter og helsemessige utfordringer. Forventet havnivåstigning mot slutten av det 21. århundre gir alvorlige risiko for flom og erosjon på lavtliggende kystområder og atoller. Bølger som slår innover land vil påvirke grunnvannsressurser. Økosystemer relatert til korallrev som nedbrytes på grunn av økende overflatetemperatur i sjø og havforsuring vil påvirke øysamfunn og deres levebrød negativt. Dette på grunn av avhengighet av disse økosystemer for både beskyttelse, fiske og turisme.

Begrensning av klimaendringer

Begrensning av klimaendringer er menneskelig inngripen for å redusere kildene til klimagasser eller øke karbonslukene. Den samlede risikoen på grunn av klimaendringer kan dessuten reduseres ved å begrense hastighet og størrelsen på klimaendringene. Risikoen reduseres vesentlig ved et scenario med lave fremtidig utslipp av klimagassutslipp (RCP2.6), sammenlignet med scenario med store utslippsøkninger og høye fremtidige temperaturer (RCP8.5). Dette gjelder spesielt i andre halvdel av det 21. århundre (veldig høy konfidens). Eksempler på redusert risiko gjelder for negativ innvirkning på landbruksproduksjon, vannknapphet, store utfordringer i byer og for infrastruktur på grunn av havnivåstigning, ekstrem varme, tørke og flom.

Klimaendringene representerer en moderat trussel mot dagens (2014) bærekraft for utvikling, men frembyr en stor trussel mot fremtidig utvikling (høy konfidens).

Bærekraftig utvikling og rettferdig fordeling er grunnlegende for planlegging av klimapolitikk. Det er nødvendig å begrense effektene av klimaendringer for å oppnå en slik utvikling og rettferdighet, herunder fattigdomsutryddelse. Samtidig kan noen tiltak for begrensning også undergrave tiltak for å fremme bærekraftig utvikling, og for oppnåelse av fattigdomsutryddelse og rettferd. Følgelig må en omfattende vurdering av klimapolitikken innebærer å gå utover et fokus på reduksjon og klimapolitikk isolert, men også undersøke utviklingsbaner i en mer generell sammenheng.

Klimapolitikk og internasjonale avtaler

Sannsynlige globale gjennomsnittstemperaturer i år 2100 avhengig av scenario for utslipp av klimagass. Som en ser er det usikkerhet relatert til fremskrivningen slik at selv et scenario med mindre utslipp enn det som ble vedtatt under Parisavtalen i 2016 kan gi høyere temperatur enn målet om 2 °C stigning over førindustrielle verdier. Kilde: U.S. Global Change Research Program.

Effektiv begrensninger av klimagasser vil bare oppnås ved samarbeid mellom alle verdens land. Klimaendringer er et kollektivt problem, fordi de fleste klimagassene akkumuleres over tid, blandes globalt og utslipp hvor som helst påvirker alle. Internasjonalt samarbeid kan spille en viktig rolle i utvikling og kunnskapsoverføring av miljøvennlig teknologi.

Klimapolitikk kan utformes for å ta hensyn til mange risikoer og usikkerheter, hvorav noen er vanskelige å måle, særlig hendelser som har liten sannsynlighet for å inntreffe, men som vil få betydelig konsekvenser hvis de oppstår. Ved vurdering av gevinsten med klimagassreduksjon må det tas hensyn til hele spekteret av mulige virkninger av klimaendringer. Dette gjelder også konsekvenser med lav sannsynlighet for å inntre, men med høye konsekvenser. Ellers kan fordelene med reduksjoner bli undervurdert. Valget av begrensende tiltak er også påvirket av usikkerhet i mange sosioøkonomiske variabler, inkludert graden av økonomisk vekst og teknologiutvikling (høy konfidens).

Globalt er fortsatt økonomisk vekst og befolkningsøkning de viktigste drivkreftene for økning i CO₂-utslipp fra forbrenning av fossilt brensel. Bidraget fra befolkningstilveksten mellom 2000 og 2010 var omtrent like stor som de foregående tre tiårene, mens bidraget fra økonomisk vekst har hatt en kraftig økning (høy konfidens). Mellom 2000 og 2010 har begge disse driverne overgått utslippsreduksjonene på grunn av forbedringer relatert til energibruk. Økt bruk av kull i forhold til andre energikilder har reversert den langsiktige trenden med gradvis reduksjon av CO₂-utslipp fra verdens energiforsyning.

En langsiktig klimapolitikk som fremmer en resolutt og gradvis overgang til en økonomi uavhengig av fossile energikilder vil være forbundet med relativt lave kostnader og risiko. Det motsatte alternativet, med en sen og brå implementering med avbøtende tiltak, kan føre til høyere klimaskader, men også føre til store verditap i den tradisjonelle drivstoffindustrien og plutselig stigende energipriser. Det kan gi risiko for ustabilitet i finanssystemene og den globale økonomien gjennom sekundære og tertiære effekter, dette i henhold til rapporter utgitt av Europaparlamentet og det tyske finansdepartementet.

Parisavtalen som ble inngått i slutten av 2015 er en avtale innenfor FNs rammekonvensjon om klimaendring for å begrense fremtidige klimaendringer. Avtalen går blant annet ut på at den globale gjennomsnittlige temperaturen skal begrenses til vel under 2 °C i forhold til førindustrielt nivå, men helst skal den komme på 1,5 °C. I anledning Pariskonferansen inngikk også landene omfattende planer for klimagassreduksjon på nasjonalt nivå. Disse planene er ikke nok til å oppnå en oppvarming under 2 °C, men Parisavtalen peker uansett ut en vei mot å oppnå dette.

Økningen av utslipp av klimagasser de siste 15–20 år (relativt til 2017) samsvarer med scenarier med kraftige fremtidige utslipp, men i årene 2014 og 2015 så en en reduksjon på grunn av at den økonomiske veksten ble mindre avhengig av fossile energikilder. Imidlertid er denne nye trenden ikke nok til å kunne begrense den globale gjennomsnittlige temperaturen til godt under 2 °C i forhold til førindustrielle nivåer.

Reduksjon av klimagassutslipp innenfor sektorer for energiproduksjon

Energibruk til blant annet industri, transport og boligoppvarming dekkes i stor grad av petroleumsprodukter, her fra Kapotnya oljeraffineri i Moskva.

Foto: A. Savin

I basisscenariene som ble vurdert i klimapanelets femte hovedrapport forventes direkte CO₂-utslipp fra energiforsyningssektoren å nesten dobles eller til og med tredobles i år 2050 sammenlignet med nivået på 14,4 Gigatonn CO₂ per år i 2010. Utslippene vil kunne reduseres om betydelige forbedringer av energiintensiteten utover den historiske utviklingen så langt gjøres (medium bevis, medium konfidens). I de siste tiårene har de viktigste bidragsyterne til utslippsveksten vært økende energibehov og en økning av andelen kull i den globale energimiksen. Tilgjengeligheten av fossile energikiler er stor, og basisscenariene indikerer at redusert tilgang på brensler alene ikke være tilstrekkelig til å begrense CO₂-konsentrasjon til nivåer som 450 ppm, 550 ppm eller 650 ppm innen år 2100. Mulige veier til redusert klimagassutslipp er i henhold til klimapanelet:

• Fossile energikilder – reduksjon av disse i elektrisitetsproduksjon er en viking kostnadseffektiv strategi for reduksjon for å oppnå lave stabiliseringsnivåer for klimagasser (430–530 ppm CO₂-ekvivalenter). Utfasing av fossile energikilder forventes å skje raskere i kraftproduksjon enn i annen industri, bygninger og transportsektoren (medium bevis, høy overensstemmelse). I de fleste scenarier med stabilisering på lave nivåer av klimagasser vil andelen av elektrisitetsforsyningen med liten bruk av fossile brensler (fornybare energikilder, kjernekraft og karbonfangst) øke. Det er da snakk om en betydelig økning fra nåværende andel på rundt 30 % til mer enn 80 % innen år 2050, i tillegg til at fossile energikilder for kraftproduksjon uten karbonfangst er nesten faset helt ut innen år 2100.
• Fornybare energikilder – Mange teknologier har vist betydelige forbedringer av ytelse og kostnadsreduksjoner, og et økende antall teknologier har oppnådd et modenhetsnivå som kan muliggjøre distribusjon i betydelig skala (robuste bevis, høy overensstemmelse). Imidlertid trenger mange fornybare teknologier fortsatt (2014) direkte og/eller indirekte økonomisk støtte for at markedsandelen skal kunne økes betydelig. Utfordringer ved å integrere fornybare energisystemer og tilhørende kostnader varierer med type teknologi, regionale forhold og egenskapene til eksisterende kraftsystemer (medium bevis, medium overensstemmelse).

Kjerneenergi har lave klimagassutslipp, og kan i henhold til klimapanelet spille en rolle i å redusere global oppvarming. Her Philippsburg kjernekraftverk i Tyskland.

Foto: Lothar Neumann

• Kjerneenergi – er en moden teknologi med lave utslipp, men dens andel av den globale kraftproduksjonen har gått ned siden 1993. Kjerneenergi kan gi et økende bidrag til energiproduksjon med små klimagassutslipp, men det finnes en rekke barrierer og farer (robuste bevis, høy overensstemmelse). Nyutvikling av drivstoffsykluser og reaktorteknologi kan avhjelpe noen av disse problemene, noe det også blir forsket på. Fremskritt innen forskning og utvikling har blitt gjort med hensyn til sikkerhet og avfallshåndtering.
• Forbedring av dampkraftverk – klimagassutslippene fra energiforsyning kan reduseres vesentlig ved å erstatte dagens kullfyrte kraftverk med moderne høyeffektive kombikraftverk som bruker naturgass som energikilde eller kraftvarmeanlegg. I scenarier for reduksjon av CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren til rundt 450 ppm ved år 2100 fungerer energiintensiv bruk av naturgass uten karbonfangst som en såkalt overgangsteknologi. Det vil si at bruken av slike kraftverk øker før det når en topp og faller til under nåværende nivå innen år 2050. Deretter avtar bruken ytterligere i andre halvdel av århundre (robuste bevis, stor overensstemmelse).
• CO₂-fangst og lagringsteknologi – kan redusere klimagassutslippene fra fossile kraftverk (medium bevis, medium overensstemmelse). Slike kraftverk har enda (2014) ikke blitt satt i drift i stor skala. De kan imidlertid få sin berettigelse om tilleggsinvestering og driftskostnader blir kompensert av tilstrekkelig høye CO₂-avgifter (eller direkte økonomisk støtte). Om kraftproduksjon ved karbonfangst får stor fremtid utbredelse er det behov for lover vedrørende kort- og langsiktig ansvar for lagring. Dagens vansker med bruke av denne teknologien er bekymringer for driftsikkerhet og sikker langtidslagring av CO₂.

Reduksjon av klimagassutslipp innenfor sektorer for energibruk

Turisme utgjør en stor internasjonal industri og gir mange arbeidsplasser, men står også for store klimagassutslipp. I en artikkel i Nature publisert i mai 2018 ble sakt at turisme utgjør 8 % av verdens totale klimagassutslipp.

Atferd, livsstil og kultur har stor betydning for energibruk og tilhørende utslipp. Det er imidlertid stort potensial for utslippsbegrensninger i enkelte sektorer, særlig når det suppleres med teknologiske og strukturelle endringer (medium bevis, middels konfidens). Utslippene kan reduseres vesentlig gjennom endringer i forbruksmønstre, for eksempel behov for mobilitet og valg av transportmidler, bruk av energi i husholdninger, valg av produkter med lang levetid, kostholdsendring og reduksjon av matavfall. Atferdsendringer kan påvirkes av økonomiske og ikke-økonomiske intensiver eller informasjon. Noen tiltak som klimapanelet har utpekt å være spesielt viktige for klimagassreduksjon er:

• Transportsektoren – utgjorde 27 % av sluttforbruket av energi, og stod for direkte utslipp av 6,7 Gt CO₂ i 2010, med basisscenarier for CO₂-utslipp prognostisert til omtrent det dobbelte ved år 2050 (medium bevis, middels overensstemmelse). Denne veksten i CO₂-utslipp fra økende global passasjer- og godstrafikk kan delvis motvirke fremtidige begrensende tiltak som forbedring ved energiintensitet og bedre utnyttelse av kull, infrastrukturutvikling, atferdsendring og omfattende politiske målsetninger (høy konfidens). Samlet sett kan de totale CO₂-utslippene fra transport reduseres med 15–40 % innen år 2050 (medium bevis, medium overensstemmelse).
• Kjøretøysteknologi – forventet energieffektivitet og forbedringer av kjøretøyers ytelse varierer fra 30 til 50 % i år 2030 i forhold til 2010, avhengig av transportmodus og kjøretøytype (medium bevis, middels overensstemmelse).
• Samferdsels og byplanlegging – integrert byplanlegging, bedre overgangsløsninger og mer kompakt byplanlegging som legger til rette for sykling og gåing, kan føre til et skifte som på lang sikt endrer byer. Investeringer i ny infrastruktur som høyhastighetsbaner vil også redusere energibruken for transport. Dette vil reduserer etterspørselen etter flytransport på kortere distanser (medium bevis, medium overensstemmelse). Slike tiltak er utfordrende og har usikre utfall, men kan redusere utslippene av klimagasser med 20–50% innen år 2050 (begrenset bevis, lav overensstemmelse).
• Byggbransjen – utgjorde i 2010 rundt 32 % av sluttbruket av energi og stod for 8,8 Gt av CO₂-utslippene, inkludert direkte og indirekte utslipp. Det er forventet at energibehovet omtrent vil dobles og at CO₂-utslippene vil øke med 50 % til 150 % i midten av det 21. århundre ( medium bevis, medium overensstemmelse). Dette energibehovet skyldes velstandsøkning, livsstilsendring, tilgang til moderne tjenester og forbedret boliger og urbanisering (robuste bevis, høy overensstemmelse).
• Industrisektoren utgjorde i 2010 rundt 28 % av sluttforbruket av energi og stod for 13 Gt CO₂-utslipp, inkludert direkte og indirekte utslipp, samt prosessutslipp. Utslippene fra sektoren forventes å øke med 50–150 % innen år 2050, med mindre forbedringer innenfor energieffektivitet akselereres vesentlig (medium bevis, medium overensstemmelse). Utslipp fra industrien utgjorde i overkant av 30 % av verdens klimagassutslipp i 2010, og er for tiden (2014) større enn utslippene fra sluttforbruk fra bygninger og transportbruk. Energieffektiviteten i industrisektoren kan reduseres direkte med om lag 25 % sammenlignet med dagens nivå gjennom oppgraderingen, utskiftning og spredning av de beste tilgjengelige teknologier, særlig i land der disse ikke er i bruk og i næringer som ikke er energiintensive (robuste bevis, stor overensstemmelse).

Avfallsforbrenningsanlegg i Industriepark Höchst i Tyskland. Dette avfallshånterings-
verket produserer elektrisitet fra søppel (Waste-to-energy plant), med en kapasitet på cirka 675 000 tonn per år. Varmeenergi fra slike anlegg kan også brukes til oppvarming i nærliggende industri eller boområder.

Foto: Norbert Nagel

• Landbruk, skogbruk og andre sektorer relatert til arealbruk – står for om lag 25 % av netto menneskeskapte klimagassutslipp, hovedsakelig fra avskoging, landbruksutslipp fra jord- og behandling av fôr og husdyr (medium bevis, høy overensstemmelse). De siste (2014) estimatene indikerer en nedgang i utslipp fra disse sektorene, hovedsakelig på grunn av redusert avskoging og økt beplantning. I fremtiden forventes de netto årlige CO₂-utslippene fra disse sektorene å reduseres, med mulighet for netto utslipp mindre enn halvparten av 2010-nivået innen år 2050. Det er også mulighet for at disse sektorene vil representere et netto CO₂-sluk før slutten av det 21. århundre (medium bevis, høy overensstemmelse) Landbruk og skogbruk spiller en sentral rolle for mattrygghet og bærekraftig utvikling. De mest kostnadseffektive reduksjonstiltakene i skogbruk er skogsplantering, bærekraftig skogsforvaltning og redusert avskoging. I landbruket er det mest kostnadseffektive alternativet for forbedret forvaltning av landbruksareal og beiteland, samt restaurering av jordsmonn (medium bevis, høy overensstemmelse). På etterspørselssiden vil tiltak for utslippsbegrensning blant annet være endringer i kosthold og reduksjon av matsvinn. Her er det et betydelig, men usikkert potensial for å redusere klimagassutslippene (medium bevis, middels overensstemmelse).
• Bioenergi – kan spille en vital rolle for å begrense klimagassutslipp. Problemer relatert til storstilt distribusjon av bioenergi er bekymring for drivhusgassutslipp fra land, ivaretagelse av matsikkerhet, bruk av vannressurser, bevaring av biodiversitet og levebrød for lokalbefolkningen. Den vitenskapelige debatten om den generelle klimapåvirkningen knyttet til konkurranseeffekter for landbruket er fortsatt uløst (robuste bevis, høy overensstemmelse). Bioenergiteknologier er varierte og spenner over et bredt spekter av alternativer og teknologibaner. Alternativer med lave livssyklusutslipp som for eksempel sukkerrør, hurtigvoksende treslag og rester av biomasse kan redusere drivhusgassutslippene. Resultatene er stedsavhengige og fordrer bærekraftig forvaltning og styring av arealbruk (medium bevis, middels overensstemmelse).
• Politikk og avtaler – vesentlige utslippsreduksjoner vil kreve store endringer i investeringsmønstre. Scenarier for reduksjon der en greier å stabiliserer atmosfæriske konsentrasjoner i området fra 430 til 530 ppm CO₂-ekvivalenter innen år 2100, vil måtte fører til betydelige endringer i de årlige investeringene i perioden 2010–2029 sammenlignet med basisscenariene. I løpet av de neste to tiårene (2010–2029) forventes årlig investering i konvensjonelle fossile brenselteknologier knyttet til elektrisitetssektoren å synke med rundt 30 (2–166) milliarder USD (median: -20 % i forhold til år 2010) mens årlige investeringer i infrastruktur for kraftforsyning med lavt kullforbruk, det vil si fornybar energi, kjerneenergi- og elektrisitetsproduksjon med karbonfangst, forventes å stige med rundt 147 (31–360) milliarder USD (median: + 100 % i forhold til år 2010) (begrenset bevis, middels overensstemmelse). Til sammenligning er de global totale årlige investering i energisystemet for tiden (2014) rundt 1200 milliarder USD.

Geoengineering

Geoengineering er metoder for å redusere global oppvarming ved hjelp av forskjellige metoder, for eksempel å styre og begrense solstrålingene mot jorden. Dette for å stabilisere eller redusere den globale temperaturøkningen. Vurdering av tekniske muligheter, kostnader, risikoer, bivirkninger og utfordringer for myndigheter må undersøkes før slike tiltak kan vurderes. For tiden (2017) eksisterer det ikke noen slike systemer for uttesting.

Klimatilpasning

Tilpasninger til et endret klima vil være nødvendig. Om klimaendringene reduseres kan det redusere omfanget av nødvendige tilpasninger i fremtiden. Under alle scenarier for begrensning av klimagassutslipp og tilpasning er det fremdeles en viss risiko fra negative virkninger (veldig høy konfidens). Fordi begrensninger reduserer endringstakten så vel som størrelse av oppvarmingen, økes også tiden som er tilgjengelig for tilpasning til et bestemt nivå for klimaendringer, potensielt med flere tiår. Imidlertid kan ikke tilpasning overvinne alle effekter av klimaendringer (høy konfidens). Noen begrensninger eller tilpasningsalternativer utgjør også i seg selv en risiko.

Tilpasning og bærekraft

Om en begynner med tiltak for å beskytte seg mot dagens ekstremvær vil dette være et første skritt for å tilpasse seg fremtidige klimaendringer (høy konfidens). Forskjellige strategier og tiltak som kan øke motstandskraften for fremtidige klima vil også bidra til å forbedre helse, livsgrunnlag, sosial og økonomisk status for dagens mennesker, samt bedre miljøkvaliteten. Eksempler på tilpasningsstrategier som gir slike forbedringer og reduserer fattigdom, er bedre sosial beskyttelse, sikrere vannforsyning og fornuftig arealforvaltning.

Utsiktene for bærekraftig utviklingen er grunnleggende relatert til hva verden oppnår med reduksjon av klimaendringer (høy konfidens). Siden reduksjon reduserer hastigheten så vel som størrelsen på oppvarmingen, øker også tiden som er tilgjengelig for tilpasning til et bestemt nivå av klimaendringer, potensielt med flere tiår. Sene tiltak for begrensning av klimagassutslipp kan redusere mulighetene for klimatilpasninger i fremtiden.

Strategier for tilpasning

Klimapanelets rapport om betydning, tilpasning og sårbarhet på grunn av klimaendringer oppgir en punktliste for strategier for å håndtere risikoene. Disse tilnærmingene bør betraktes som mer overlappende enn separerte tiltak:

Barn i en vaksinasjonsklinikk i nærheten av Sululta, Etiopia. Det etiopiske helsedepartementet mottar britisk støtte gjennom programmet for beskyttelse av grunnleggende tjenester. Forbedret heletilbud i fattige land er blant de mange tiltak for tilpasning til en fremtidig varmere verden som klimapanelet nevner.

• Menneskelig utvikling – forbedre tilgang til utdanning, ernæring, helsetilbud, energi, trygge boliger og sosiale tjenester. Redusert ulikhet i kjønn og marginalisering.
• Fattigdomsbekjempelse – bedre tilgang til og kontroll av lokale ressurser, landeiendom, risikoreduksjon ved katastrofer, sosiale sikkerhetsnett og sosial beskyttelse (forsikringsordninger).
• Arbeidssikkerhet – diversifisering av inntekt, eiendeler og levebrød. Bedre infrastruktur, bedre tilgang til teknologi og fora for beslutningstaking, bedre gjennomslag for beslutninger, endrete avlinger, husdyr og praksis for akvakultur, stole på sosiale nettverk.
• Katastrofeberedskap – tidlig varsling, kartlegging av fare og sårbarhet, diversifisering av vannressurser, forbedret drenering, beskyttelsesrom for flom og sykloner, byggestandarder og praksis, behandling av avløpsvann, forbedring av transportinfrastruktur.
• Forvaltning av økosystemer – beskytte våtmarker og urbane grøntområder, etablere kystskog, vann- og reservoarstyring, reduksjon av andre påvirkninger på økosystemer og unngå fragmentering av habitater, beskytte genetisk mangfold, motvirke forstyrrelser, fellesskapsbasert naturressursforvaltning.
• Arealplanlegging – skaffe tilstrekkelig boliger, infrastruktur og tjenester, styre utvikling i områder med fare for oversvømmelse og andre høyrisikoområder, byplanlegging og oppgraderingsprogrammer, reguleringsplaner, servitutter, beskytte områder.

Thames Barrier forhindrer over-
svømmelser i Stor-London ved uvanlig høyt tidevann. Når det er nødvendig stenges lukene ved høyvann, og ved lavvann kan de åpnes for å gjenopprette normal strømning av elven mot havet. Denne typen infrastruktur vil være nødvendig i fremtiden for å beskytte byer og regioner.

Foto: Tom Corser

• Fysiske og strukturelle tiltak – flomforebygging og infrastruktur: diker og strukturer for kystbeskyttelse, flomverk, vannlagring, bedre drenering, byggestandarder og praksis, behandling av avløpsvann, forbedring av infrastruktur for transport og veier, oppgradering av kraftverk og kraftnett. Teknologiske muligheter: nye avlinger og dyrearter, dessuten utnytte tradisjonell og lokal kunnskap, teknologier og metoder. Utvikle metoder for effektiv irrigasjon, teknologi for vannsparing og systemer for avsalting. Kartlegging og overvåking av farer og sårbarhet. Naturforvaltning: i naturmiljøer kan tiltak som økologisk restaurering, jordbearbeiding og skogplanting være aktuelle tiltak, styring av overvåking, fiskeforvaltning, assistert forflytning og spredning av arter, økologiske korridorer, frø- og genbanker, og ex situ bevaring, fellesskapsbasert ledelse av naturressurser. Sosiale tjenester: aktuelle tiltak er sikkerhetsnett og sosial beskyttelse, matbanker og distribusjon av overskuddsmat, kommunale tjenester inkludert vann og sanitæranlegg, vaksinasjonsprogrammer, viktige offentlige helsetjenester, forbedret akuttmedisinske tjenester.
• Institusjoner – økonomiske intensiver, forsikring, katastrofeobligasjoner, betaling for økosystemtjenester, prising av vann for å oppmuntre til forsiktig bruk, mikrofinans, fond for katastrofeberedskap, kontantoverføringer, offentlig-private partnerskap. Lover og forskrifter: reguleringsplaner, byggstandarder og praksis, servitutter, vannforskrifter og avtaler, lover for å redusere katastroferisiko, lover for å oppmuntre til inngåelse av forsikringer, definert eiendomsrett og sikkerhet for fasteiendom, verneområder, fiskekvoter, patent-pools og teknologioverføring. Nasjonal og offentlige politikk: nasjonale og regionale planer for tilpasning, økonomisk diversifisering, oppgraderingsprogrammer i byer, kommunale programmer for vannforvaltning, katastrofeplanlegging og beredskap, integrert forvaltning av kystsoner, økosystembasert styring, fellesskapsbasert tilpasning.
• Sosiale tiltak – utdannelse: holdningskampanjer og integrering i utdanning, likestilling i utdanning, deling av innfødte-, tradisjonelle- og lokale kunnskaper, kunnskapsdeling og læringsplattformer. Informasjons: Kartlegging av farer og sårbarhet, systemer for tidligvarsling og respons, systematisk overvåking og eksterne sensorer, klimatjenester, bruk av urbefolkningers klimaobservasjoner, scenarioutvikling, integrerte vurderinger. Holdninger: kriseberedskap for husholdninger, vern av jord- og vannresurser, diversifisering av inntekter for livsopphold, endre praksis for avlinger, husdyr og akvakultur, stole på sosiale nettverk.
• Endringsområder – praktiske: Sosiale- og tekniske innovasjoner, atferdsendringer eller institusjonelle og ledelsesmessige endringer. Politiske: Politiske-, sosiale-, kulturelle- og økologiske avgjørelser og handlinger i samsvar med reduksjon av risiko og støtte for tilpasning, begrensing og bærekraftig utvikling. Personlige: Individuelle og kollektive forutsetninger, tro, verdier og verdensbilder som påvirker klimaendringer.

Global oppvarming og status etter klimapanelets femte hovedrapport

Global oppvarming og andre miljøproblemer

Klimaendringene er bare ett av mange problemer for jordens miljø. Mellom disse kan det være synergier. På den annen side kan virkninger fra klimaendringer avhenge av nivået av andre forurensninger. For eksempel vil skog svekket av sur nedbør sannsynligvis være mer utsatt for endringer i nedbør forårsaket av klimaendringer. Et annet eksempel er biologisk mangfold som påvirkes av mange faktorer i tillegg til klimaendringer, som tap og fragmentering av leveområder og overbeskatning av arter. Til sammen skaper dette stort press på naturen.

Fram mot år 2050 vil verdens befolkning øke fra sju til ni milliarder mennesker. Kraftig vekst i behovet for mat, samt økt energi- og materialforbruk vil gi større konkurranse om begrensede naturressurser. Disse og andre globale megatrender vil i økende grad påvirke miljøet, samt den sosiale og økonomiske utviklingen også i Europa. Dette i henhold til rapporten Miljøstatus i Europa 2015 fra Det europeiske miljøbyrået (EEA). Overforbruk og press på naturressursene står i fare for å varig svekke naturens evne til å yte verdifulle økosystemtjenester. Rapporten understreker behovet for å integrere klima- og miljøpolitikken i all annen politikk. Mange miljøutfordringer er nært knyttet til produksjon og forbruk som betyr mye for arbeidsplasser og økonomi. Innsparing ved økt effektivitet på ett område fører ofte til økt forbruk på et annet område. Det krever en helhetlig politikk på tvers av forvaltningsnivåer og sektorer for å sørge for at tiltak som gir gevinst ett sted ikke fører til økt belastning et annet sted.

Mulighetene for å oppnå togradersmålet

I september 2017 publiserte Nature Geoscience en studie som blant annet viste at globale klimamodeller som ble brukt i klimapanels hovedrapport fra 2013 har en tendens til å overvurdere omfanget av oppvarming som allerede har skjedd. Etter å ha justert for denne uoverensstemmelsen og kjørt modeller, oppdaget forskerne at mengden karbondioksid som menneskeheten kan slippe ut fra 2015 og fremover er nesten tre ganger større enn estimert av klimapanelet. Dette under forutsetning om at temperaturen skal holdes under 1,5 °C.

Konsekvensene for beslutningstakere er betydelige, fordi klimapanelets karbonbudsjett for en temperaturøkning på 1,5 °C fra førindustrielle nivåer, vil paseres om få år. Dette har fått mange forskere til å erklære målet som umulig. Men med den nye analysen er det ting som tyder på at målet kan møtes med en beskjeden styrking av dagens Paris-avtale frem til år 2030, etterfulgt av kraftige kutt i CO₂-utslipp der etter. Videre sies det at uansett må «en heroisk innsats gjøres for å begrense klimagassutslippene slik at oppvarmingen begrenses.»

Noter

Type nummerering

Litteratur

• Rajendra K. Pachauri (2014). R.K. Pachauri og L.A. Meyer, red. Climate Change 2014 – Synthesis Report Contribution of Working Groups I, II and III to the Fifth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change (engelsk). Geneva, Switzerland,: Intergovernmental Panel on Climate Change. 
• Field, Christopher B., V.R. Barros, K.J. Mach, M.D. Mastrandrea, M. van Aalst, W.N. Adger, D.J. Arent, J. Barnett, R. Betts, T.E. Bilir, J. Birkmann, J. Carmin, D.D. Chadee, A.J. Challinor, M. Chatterjee, W. Cramer, D.J. Davidson, Y.O. Estrada, J.-P. Gattuso, Y. Hijioka, O. Hoegh-Guldberg, H.Q. Huang, G.E. Insarov, R.N. Jones, R.S. Kovats, P. Romero-Lankao, J.N. Larsen, I.J. Losada, J.A. Marengo, R.F. McLean, L.O. Mearns, R. Mechler, J.F. Morton, I. Niang, T. Oki, J.M. Olwoch, M. Opondo, E.S. Poloczanska, H.-O. Pörtner, M.H. Redsteer, A. Reisinger, A. Revi, D.N. Schmidt, M.R. Shaw, W. Solecki, D.A. Stone, J.M.R. Stone, K.M. Strzepek, A.G. Suarez, P. Tschakert, R. Valentini, S. Vicuña, A. Villamizar, K.E. Vincent, R. Warren, L.L. White, T.J. Wilbanks, P.P. Wong, and G.W. Yohe (2014). Technical summary. In: Climate Change 2014: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. Part A: Global and Sectoral Aspects. Contribution of Working Group II to the Fifth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change (engelsk). Cambridge, United Kingdom and New York, NY, USA: Intergovernmental Panel on Climate Change. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Stocker, T. Thomas., D. Qin, G.-K. Plattner, M. Tignor, S.K. Allen, J. Boschung, A. Nauels, Y. Xia, V. Bex and P.M. Midgley (redaksjon) (2014). Climate Change 2013: The Physical Science Basis. Contribution of Working Group I to the Fifth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change (engelsk). Cambridge, United Kingdom and New York, NY, USA: Intergovernmental Panel on Climate Change. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Edenhofer, Ottmar., R. Pichs-Madruga, Y. Sokona, E. Farahani, S. Kadner, K. Seyboth, A. Adler, I. Baum, S. Brunner, P. Eickemeier, B. Kriemann, J. Savolainen, S. Schlömer, C. von Stechow, T. Zwickel and J.C. Minx (eds.) (2014). Climate Change 2014: Mitigation of Climate Change. Contribution of Working Group III to the Fifth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change (engelsk). Cambridge, United Kingdom and New York, NY, USA: Intergovernmental Panel on Climate Change. ISBN 978-1-107-05821-7. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste (link)
• Field, Christopher B., V.R. Barros, D.J. Dokken, K.J. Mach, M.D. Mastrandrea, T.E. Bilir, M. Chatterjee, K.L. Ebi, Y.O. Estrada, R.C. Genova, B. Girma, E.S. Kissel, A.N. Levy, S. MacCracken, P.R. Mastrandrea, and L.L. White (eds.) (2014). Climate Change 2014: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. Part A: Global and Sectoral Aspects. Contribution of Working Group II to the Fifth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change (engelsk). Cambridge, United Kingdom and New York, NY, USA: Intergovernmental Panel on Climate Change. ISBN 978-1-107-64165-5. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste (link)
• Hartmann, Dennis, m.fl. National Research Council (2003). Understanding Climate Change Feedbacks (PDF) (engelsk). Washington: The National Academies Press. ISBN 0-309-52744-9. doi:10.17226/10850. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Wuebbles, Donald J., D.W. Fahey, K.A. Hibbard, B. DeAngelo, S. Doherty, K. Hayhoe, R. Horton, J.P. Kossin,P.C. Taylor, A.M. Waple, and C.P. Weaver (2017). Wuebbles, Donald J., D.W. Fahey, K.A. Hibbard, D.J. Dokken, B.C. Stewart, og T.K. Maycock, red. Executive summary. In: Climate Science Special Report: Fourth National Climate Assessment, Volume I (engelsk). Washington, DC, USA: U.S. Global Change Research Program. doi:10.7930/J0DJ5CTG. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Wuebbles, Donald J., D.W. Fahey, K.A. Hibbard, D.J. Dokken, B.C. Stewart, and T.K. Maycock, red. (2017). Climate Science Special Report: Fourth National Climate Assessment, Volume I (engelsk). Washington, DC, USA: U.S. Global Change Research Program. doi:10.7930/J0J964J6. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)