Sur nedbør

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sur nedbør

Sur nedbør er en konsekvens av forurensning i lufta, som kommer ned på jorda sammen med nedbøren. Vi snakker hovedsakelig om tilførsel av to stoffer, svoveldioksid (SO2) og nitrogenoksider (NOx). Oksidene reagerer med vanndamp i atmosfæren, og danner svovelsyre (H2SO4) og salpetersyre (HNO3). Dette gjør at vannet blir surt, og inneholder en pH under 5,6, som kjennetegner sur nedbør.

  • SO2 + H2O ↔ H2SO3 (svovelsyrling)
  • SO3 + H2O ↔ H2SO4 (svovelsyre)

Hvor kommer den fra?[rediger | rediger kilde]

Både svoveldioksid (SO2) og nitrogenoksid (NOx) finnes naturlig i atmosfæren, men gjennom fossilt brensel blir det sluppet ut ekstra store mengder av disse stoffene. Industrialiseringen har ført til at tilføringen av svoveldioksider og nitrogenoksider til atmosfæren har økt drastisk. Den største forurensingskilden er fossilt brensel; mineralolje, kull og gass. Disse er alle energikilder som totalt brukes mest i verden. Olje, kull og gass brukes til alt fra oppvarming av boliger, drivstoff til biler, og som energikilde til el-energiverk. Mesteparten av denne forbrenningen av olje, kull og gass skjer i kullfyrte kraftverk, veitrafikk, skipstrafikk og metallproduksjon. Tilførselen av sur nedbør i Norge kommer ofte fra utslippene av SO2 og NOx fra Storbritannia, Sentral-Europa og Russland.

Hvordan påvirker den naturen?[rediger | rediger kilde]

Sur nedbør fører til ødeleggelse av naturressurser som jord, vann, skog og fisk. Sur nedbør, og syrer fra humus i myrer, kan bidra til at vannets pH blir så lav at fisken ikke kan leve der lenger. Fiskeyngel tåler surt vann enda dårligere enn voksen fisk. Ørreten er igjen mer følsom enn abbor. Viktige næringsdyr for ørreten forsvinner hvis vannets pH blir liggende under 6,0. Ved lavere pH enn 4,7 klarer ofte ikke ørretyngelen å vokse opp. Dette kan gi store konsekvenser for økosystemet i vannet. Et eksempel i lokalmiljøet er i Nittedal. Mellom årene 1960 og 1990, var pH-innholdet i nedbøren ofte under 4,7. I enkelte områder ble vannet for surt for at ørreten kunne leve der. Den sure nedbøren kan også påvirke skogen kraftig ved utvasking av plantenæringsstoffer.

Skader påvirket av surt nedbør[rediger | rediger kilde]

  • Forsuring av innsjøer dreper alger, dyr og fisk. Dette gjør at vannet ser renere ut, men har da blitt næringsfattig, eller dødt.
  • Næringsstoffer fra jordsmonnet blir utvasket. Sur nedbør løser opp viktige næringsstoffer, som kalsium og kalium, og reduserer derfor tilgjengeligheten for planter.
  • Den sure nedbøren dreper mikroorganismer, og det medfører redusert nedbryting av organisk materiale og tilbakeføring av næringsstoffer til plantene.
  • Sur nedbør oppløser giftige metaller, slik at for eksempel aluminium og kvikksølv blir gjort tilgjengelig for planter og mikroorganismer.

Toleransen for surt vann varierer mellom de forskjellige ferskvannsartene. Mens noen arter krever pH-verdier på over 6,0 for å ha en normal forplanting, får andre arter problemer først når pH er under 5,0.

Normalt har naturen evne til å stå imot en viss forsuring. Motstandsevnen er størst i områder der kalk finnes naturlig i berggrunnen. Men store deler av Norge har sure og tungt forvitrende grunnfjellsbergarter som granitt og gneis. Disse områdene klarer ikke å nøytralisere den sure nedbøren alene. Derfor får de hjelp av menneskene ved at vannet blir kalket. Den norske naturen er derfor spesielt utsatt for forsuring, på grunn av bergartene våre. Toleransegrensene for tilførselen av sur nedbør til vannene er mye lavere i Norge enn i andre europeiske land.

Sur nedbør forårsaker også skader på bygninger. Syrene etser vekk for eksempel metaller, maling og sement. Rundt omkring i Europa er dette et stadig økende problem, fordi historiske bygninger går i oppløsning og ødelegges.

Hvordan blir vi kvitt den?[rediger | rediger kilde]

Siden 1980 er nedfallet av svovel over Sørlandet, og resten av Norge, redusert med nærmere 70 prosent. Det betyr likevel ikke at kampen mot sur nedbør er over. For å redusere effektene av forsuring kalker man i dag innsjøene og vassdragene. Det viktigste målet med kalkingen er å ta vare på det biologiske mangfoldet i de områdene som er utsatt for forsurning, og prøve å få tilbake et mangfold likest mulig slik det var før forsurningen. Ved kalking kommer arter som er følsomme for forsuring tilbake. Men det er likevel uklart hvor fort dette går, og hva det er som hindrer naturen i å gjenopprette den originale tilstanden som den hadde før forsurningen skjedde. Den direkte årsaken til at fisken dør varierer med hvor utviklet fisken er. På rognstadiet har mest sannsynligvis vannets surhet størst betydning. Seinere er det aluminium i samspill med surheten som er avgjørende. Forsuring fører til at det renner mer aluminium ned sammen med nedbøren, og aluminium i surt vann er direkte giftig for fisk. Kalken som tilsettes vannet avsyrer det og reduserer giftvirkningen av aluminium. Kalkingen må fortsettes så lenge nedbøren er sur og fisk og andre organismer som lever i vannet blir negativt påvirket. Kalking av vannet er den mest brukte og effektive måten for å fjerne sur nedbør i dag. Men kalkingen varer bare i et par år, deretter må det kalkes på nytt.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]