IPCCs femte hovedrapport

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

IPCCs femte hovedrapport (Assessment Report 5; AR5) er den femte rapporten der FNs klimapanel søker å sammenfatte det som foreligger av vitenskapelig, teknologisk og samfunnsøkonomisk informasjon om klimaendringer, hvilke virkninger disse vil ha og hvilke muligheter verdenssamfunnet har til å motvirke eller tilpasse seg endringene. Rapporten består av tre delrapporter, hvorav den første blei publisert i september 2013, mens de to øvrige er planlagt utgitt våren 2014. En oppsummerende synteserapport vil være klar høsten 2014. Tidligere rapporter fra klimapanelet kom i 1990 (FAR), 1995 (SAR), 2001 (TAR) og 2007 (AR4).

Flere enn 830 forskere og eksperter er valgt ut til arbeidet. Over 60 prosent av disse har ikke deltatt i de tidligere prosessene. Atten av deltakerne er fra norske institusjoner.[1]

Delrapport 1: Det klimavitenskapelige grunnlaget[rediger | rediger kilde]

Delrapporten blei publisert 27. september 2013.

Norske medforfattere var:

De viktigste konklusjonene i rapporten er disse:[2]

  • Det er ingen tvil om at klimasystemet er under oppvarming. Mange av de observerte endringene sia 1950-tallet er de største en har sett (sammenlikna med varierende periodelengder fra flere tiår til årtusener). Atmosfæren og havet er varmere, mengden av snø og is har avtatt, havnivået har steget, og konsentrasjonen av drivhusgasser har økt.
  • Hvert av de tre siste tiåra har vært varmere (ved jordoverflata) enn noen tidligere tiår sia 1850. På den nordlige halvkula var 1983–2012 sannsynligvis[3] den varmeste 30-årsperioden på de siste 1400 åra (middels sikkerhet).[4]
  • Det er havoppvarminga som dominerer økninga i energi som lagres i klimasystemet. Denne stod for mer enn 90 prosent av energien totalt mellom 1971 og 2010 (høy).
  • I løpet av de siste to tiåra har isdekket på Grønland og i Antarktis mista masse, samtidig som breene fortsetter å krympe over nesten hele kloden. Havisen i Arktis og det vårlige snødekket på den nordlige halvkula har fortsatt å avta i omfang (høy).
  • Havnivåstigninga har sia midten av det 19. århundret vært raskere enn den gjennomsnittlige hastigheta de forrige to årtusena (høy). I løpet av perioden 1901–2010 økte globalt gjennomsnittlig havnivå med 0,19 meter (0,17– 0,21).
  • De atmosfæriske konsentrasjonene av karbondioksid (CO2), metan (CH4) og lystgass har økt til nivåer en ikke har sett minst de siste 800000 åra. CO2-konsentrasjonen har økt med 40 prosent sia før-industriell tid, først og fremst på grunn av fossile brensler og dernest på grunn av endringer i arealbruk. Havet har absorbert om lag 30 prosent av den menneskeskapte karbondioksiden, noe som har forårsaka forsuring av havet.
  • Det totale strålingspådrivet er positivt, noe som har ført til opptak av energi i klimasystemet. Det største bidraget til total strålingspådrivet skyldes økninga i atmosfære-konsentrasjonen av CO2 sia 1750.
  • Menneskenes påvirkning på klimasystemet er tydelig. Dette framgår av den økende konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren, av det positive strålingspådrivet, av den observerte oppvarminga og av vår kunnskap om klimasystemet.
  • Klimamodellene er blitt bedre sia fjerde hovedrapport kom. Modellene gjenskaper mønstre og trender i den observerte overflatetemperaturen på kontinental skala over mange tiår, herunder at oppvarminga har skjedd raskere sia midten av det 20. århundret. De viser også kjøligere perioder som oppstår umiddelbart etter store vulkanutbrudd (svært høy).
  • Det er påvist at menneskeheten bidrar til oppvarminga av atmosfæren og havet, til endringer i vannets kretsløp globalt, til reduksjonen av snø og is, til stigninga i havnivået og til endringer i enkelte klimatiske ekstremer. Sikkerheten for dette har økt sia fjerde hovedrapport. Det er svært sannsynlig at menneskelig påvirkning har vært den dominerende årsaken til den observerte oppvarminga sia midten av det 20. århundret.
  • Fortsatte utslipp av klimagasser vil føre til ytterligere oppvarming og til endringer i alle deler av klimasystemet. For å begrense klimaendringene kreves det betydelige og vedvarende reduksjoner av klimagassutslippa.
  • Endringa i global overflatetemperatur ved slutten av det 21. århundret vil sannsynligvis overstige 1,5 grad i forhold til 1850–1900 for alle scenarioer unntatt ett. Det er sannsynlig at endringa overstiger 2 grader for to scenarioer. Oppvarminga vil fortsette utover 2100 i alle scenarioene unntatt ett. Oppvarminga vil også i fortsettelsen variere fra år til år og fra tiår til tiår. Det vil også være geografiske variasjoner.
  • Endringene i vannets kretsløp som følge av oppvarminga i dette århundret vil variere. Kontrasten i nedbør mellom våte og tørre regioner og mellom regntid og tørketid vil øke, enda om det kan være regionale unntak.
  • Verdenshava vil fortsatt bli varmere utover i århundret. Varmen vil trenge fra overflata til djupere hav og påvirke havsirkulasjonen.
  • Det er svært sannsynlig at isdekket i Arktis vil fortsette å minske i areal og tykkelse og at det vårlige snødekket på den nordlige halvkula vil avta i løpet av dette århundret etter hvert som den globale middeltemperaturen stiger. Globalt brevolum vil ytterligere reduseres.
  • Det globale gjennomsnittlige havnivået vil fortsette å stige. Alle scenarioene viser at hastigheten på havnivåstigninga høyst sannsynlig vil overstige det som er observert i løpet av 1971–2010 på grunn av økt oppvarming av havet og av at isbreer og innlandsis minker i masse.
  • Klimaendringene vil påvirke karbonsyklusen på en måte som vil forverre økninga av CO2 i atmosfæren (høy). Ytterligere opptak av karbon i havet vil føre til surere hav.
  • De samla utslippa av CO2 vil i stor grad avgjøre hvor mye den globale overflatetemperaturen øker mot slutten av det 21. århundret og videre utover. De fleste sider av klimaendringene vil vedvare i mange århundrer, også om utslippa av CO2 stoppes. Dette innebærer altså betydelige klimaendringer i flere hundre år skapt av fortidas, nåtidas og framtidas utslipp av CO2.

Delrapport 2: Virkninger av klimaendringene, tilpasning og sårbarhet[rediger | rediger kilde]

Delrapporten er planlagt publisert medio mars 2014.

Norske medforfattere er:

Delrapport 3: Tiltak og virkemidler for å redusere utslipp[rediger | rediger kilde]

Delrapporten er planlagt publisert primo april 2014.

Norske medforfattere er:

Synteserapporten[rediger | rediger kilde]

Dette er en oppsummeringsrapport for politikkutforming. Den er planlagt publisert ultimo oktober 2014.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Klima- og forurensningsdirektoratet om norsk deltakelse
  2. ^ Basert på delrapportens sammendrag for beslutningstakere – Summary for Policymakers; besøkt 30. september 2013.
  3. ^ Rapporten opererer med ulike sannsynlighetsnivåer: overveiende sannsynlig (virtually certain) = 99 prosent sannsynlig eller mer; svært sannsynlig (very likely) 90 prosent eller mer; sannsynlig (likely) 66 prosent eller mer; like sannsynlig som ikke (about as likely as not) 33–66 prosent; usannsynlig (unlikely) 33 prosent eller mindre; svært usannsynlig (very unlikely) 10 prosent eller mindre; heilt usannsynlig (exceptionally unlikely) 1 prosent eller mindre.
  4. ^ Delrapporten opererer med ulik grad av sikkerhet for konklusjonene: svært høy, høy, middels, lav og svært lav. Sikkerhetsgraden er nedover i lista satt i parenteser.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]