Dendrokronologi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Arkeologi

Tommarp kloster 02.JPG

Disipliner
Metode
Terminologi
Datering

Dendrokronologi, treringdatering eller årringdatering er en metode for absolutt datering av fellingsåret for tømmer. Metoden ble utviklet av den amerikanske astronomen A.E. Douglass på begynnelsen av 1900-tallet, selv om prinsippet var kjent lenge før. Det var ikke før på 1930-tallet at metoden ble innført til Europa. Først på 1960-tallet ble det tatt i bruk datamaskiner og statistisk analyse for å bygge opp de kronologier som i dag brukes innenfor arkeologien.

Forskjellen i årringenes tykkelse er grunnlaget for dendrokronologi

Metoden baserer seg på variasjoner i trærnes årringer, år for år gjennom historien. Årringene varierer i forhold til vektsforholdene de enkelte år. Dette gjøres ved at man måler tykkelsen på årringene i forhold til hverandre. Ved å arbeide seg bakover til stadig eldre tømmer har man kunnet bygge opp tabeller, såkalte grunnkurver. Dette er et møysommelig og tidkrevende arbeid.

En grunnkurve er imidlertid kun gjeldende for et begrenset geografisk område, der en kan regne med at vekstforholdene er noenlunde ensartet. I Norge har det lenge vært arbeidet med å bygge opp regionale grunnkurver for furu. For Agderfylkene finnes det for eksempel en furukurve som går tilbake til slutten av vikingtiden, mens kurven for Midt-Norge når helt ned til 700-tallet e.Kr. I andre deler av Nord-Europa har eik vært et viktigere materiale så vel til bygnings- som til skipstømmer. Det er derfor gjennom årene bygd opp et godt nettverk for grunnkurver for eik i blant annet Danmark. For Norges del finnes det en eikekurve som omfatter Agderfylkene, og som går tilbake til omkr. år 1200.

En prøve fra et gammelt, men levende tre kan være utgangspunktet for en kurve. Det neste kan være en tømmerstokk fra et hus som ble oppført da det det levende treet var ungt. Slik vil prøve etter prøve overlappe og bringe kurven bakover i tid, stadig med en sikker datering.

Disse kan brukes til kalibrering av karbondateringer for å gjøre dem mer nøyaktige.

Ved hjelp av dendrokronologi kan en datere bygninger og gjenstander av tre. En sammenligner da en prøve fra f.eks. tømmeret i en kirke med grunnkurven fra området. Om prøven fra kirken har en barkkant er det mulig å finne det eksakte fellingsåret for treet den er hentet fra. Man vet imidlertid ikke når treet ble brukt som bygningsmateriale og får derfor kun en bakre datering for reisningen av bygningen.

Dendrokronologi kan også gi svar på hvilket geografisk område treet kommer fra. Fordi mye tømmer ble eksportert fra Norge har de norske grunnkurvene interesse langt utover i Europa.

Osebergskipet er datert med dendrokronologi, og det har i 2009 lykkes å bestemme i hvilken geografisk region trematerialene skipet er bygget av har vokst.

Metoden gir ikke svar på om materialer kan være gjenbrukt i en nyere bygning. Det er derfor nødvendig å ta flere prøver fra et byggverk for å kunne si noe om bygningshistorien, og dendrokronologi må alltid brukes sammen med en bygningsarkeologisk undersøkelse, slik at spor etter gjenbruk avdekkes.

Dendrokronologiske prøver taes vanligvis ved bruk av et hulbor. Boreprøver bør taes på steder i en tømmervegg hvor det er lite synlig. I noen tilfeller kan årringene nærmest inngrepsfritt analyseres ved hjelp av digitale bilder.

I Norge foregår dendrokronologisk analyse av furu ved NTNU i Trondheim samt Dendroøkologen i Tromsø. Eikeanalyser utføres bl. a. ved Nationalmuseet i Danmark.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]