Larsen isbrem

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
De største isbremmene i Antarktis.
Flyfoto av Larsen isbrem tatt i 2004.

Larsen isbrem er en rekke av tre isbremmer i den nordvestlige delen av Weddellhavet, strukket ut langs Antarktishalvøyas østkyst fra Cape Longing til området sør for Hearst Island. Isbremmen er oppkalt etter sjøkaptein Carl Anton Larsen, som førte hvalbåten «Jason» så langt sør som 68°10'S i desember 1893.

Fra nord til sør blir de tre isbremmene kalt Larsen A (den minste), Larsen B, og Larsen C (den største). Isbremmen Larsen A gikk i oppløsning i januar 1995. Isbremmen Larsen B gikk i oppløsning i februar 2002. Larsen C virker fortsatt foreløpig stabil, men utvikling av smeltevanndammer tyder på at denne også kan løsne.

Isbremmer mister vanligvis masse enten ved kalving av isfjell, eller ved smelting på oversiden og undersiden. Oppløsningen av Larsen A og Larsen B var begge utypisk, og regnes som et resultat av global oppvarming. Temperaturøkningen på Antarktishalvøya har vært omkring 2°C siden 1905.[1]

Det er de varmere sommerne som kan ha ført til dammer av smeltevann på isflaten. Vannet i dammene har fått bresprekkene til å åpne seg fortere, og at dette etter hvert har ført til at isflaket har brukket opp i mange mindre deler.

Oppløsningen av Larsen B[rediger | rediger kilde]

Larsen B gikk i full oppløsning mellom 31. januar 2002 og 7. mars 2002. 3 250 km² is av 220 meters tykkelse drev da av i relativt små flak. Oppløsningen skjedde over en tre ukers periode eller mindre. Virkningen av rennende vann var overraskende. Dammer av smeltevann på overflaten av hele bremmen rant gjennom sprekker og forstørret disse.

Bremmen kan ha vært stabil i de siste 12 000 årene, gjennom hele holocen siden forrige istid. De neste sommerene har oppløsningen fortsatt.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Koordinater: 67°30′S 62°30′V