Sjøsamer

Sjøsamer, eller bulapper som de ble kalt tidligere, i Lyngen i Troms.

Foto: Axel Lindahl

Sjøsamer eller kystsamer er samer som holder til ved kysten og som tradisjonelt har livnært seg gjennom fiske, fangst og jordbruk. Sjøsamisk bosetning strekker seg langs kyst og fjorder fra Finnmark til Trøndelag. Sjøsamene var siden sagatiden kjent som utmerkede båtbyggere. De bygde fiskebåter, men først og fremst var de kjent som byggere av jekter. Sjøsamene har mistet mye av sin kulturelle egenart og delvis forlatt gamle næringsveier, men en kulturell oppvåkning siden 1970-årene har vitalisert de gamle kulturuttrykkene. Språkene deres står imidlertid i fare for å dø ut.

Samenes opprinnelige livsform var det en kaller veidekultur, med en gradvis overgang til gårdsbruk rundt slutten av jernalderen. En av de første skriftlige kilder om samene er Ottars beretninger fra rundt år 890. Ottar var en høvding som beskriver at han tar skatter fra samene. En er usikker på hvordan forholdet mellom sjøsamer og norrøn befolkning i vikingtiden, og før dette, har vært, men en tror at de levde i hver sine områder med nokså harmoniske former for kontakt. Senere har sjøsamene, som andre samer, vært utsatt for andre folkeslags ekspansjon inn i deres leveområder, blant annet med innflyttere og skattelegging både fra Danmark-Norge, Sverige og Russland. Under de store konfliktene som oppstod om overhøyhet til Nord-Norge på 1600-tallet, forsøkte maktene å legalisere sine interesser i nord med å henvise til gamle skattekrav vis á vis samene. Etter Kalmarkrigens slutt i 1613 ble landenes forhold til Nordkalotten avklart. Etter dette var det Danmark-Norge som regulerte samenes skatter og særlover for folkegruppen. Senere på 1700-tallet ble det gjennomført kristning av samene, men språkopplæringen i norsk som ble gitt dem førte til en gradvis svekkelse av deres egne språk. Andre former for fornorsking av samer gjorde seg også gjeldende utover fra 1800-tallet, men ble avsluttet rundt midten av 1900-tallet.

Historie

Se også: Samenes historie

I tidlige tider var størsteparten av befolkningen i det som i dag er Norge bosatt ved kyst- og fjordstrøk. Menneskene som levde her tilhørte to etniske grupper, nemlig samer og germanere. Germanernes kultur utviklet seg til den norrøne og senere norske kulturen. Ordet «finn» (fenni) ble benyttet først av den romerske historikeren Tacitus i år 98, og senere brukt i skriftlige norrøne kilder.

Forskere beskriver samene i jernalderen, rundt 500 år før Kristus, som mobile fangstfolk, mens den norrøne befolkningen er bofaste bønder. Imidlertid peker nyere forskning på at samene nok ikke bare drev med fiske og fangst, men begynte med gårdsbruk rundt slutten av jernalderen. Likeledes har sannsynligvis den norrøne befolkningen også dradd på lange reiser for å drive fangst og fiske. Dermed har begge de to etniske gruppene overlappet hverandres livsform.

Samenes opprinnelige livsform med fangst og fiske omtales som en veidekultur.

Sjøsamene i vikingtiden

Samenes områder og levesett

Åpningslinjen til Ottars fortelling på angelsaksisk, fra Thorpes utgave i 1900: «Ottar fortalte sin herre Alfred konge at han bodde lengst nord av alle nordmenn...»

Kilder fra 900-tallet forteller at samene drev med jakt, fangst, skigåing, båtbygging, husdyr, og at de gjorde tjeneste hos konger og høvdinger. Da Ottar fra Hålogaland besøkte England rundt år 890 fortalte han at nord for ham er bare ødemark, men at det finnes samer der. Disse driver jakt om vinteren og fiske om sommeren. Ottar nevner også at han tar skatter fra samene i form av pels av mår, rein og bjørn, samt fjær, hvalbein og skipstau. Også sagalitteratur forteller om sjøsamisk næringsstruktur.

En regner med at samer og norrøne folk har hatt et naboskap minst siden 500-tallet. Noen holdepunkter for dette er urnordisk språkpåvirkning i samiske dialekter, et annet er gravfunn fra rundt 700-tallet. Gravfunnene tyder på like inntektsformer, der nordiske fiskerbønder tok til seg kulturelementer fra samiske veidefolk.

Det er funnet spor etter samer langs kysten fra Nordmøre til Murmansk, både arkeologiske spor og senere i skriftlige kilder. Samene har både bodd inne i fjordene, langs kysten og på øyene langs kysten. Dermed besto store deler av Kyst-Norge av to kulturer.

Konflikt eller harmonisk sameksistens?

I historieforskningen har en ment at norrøne høvdinger utnyttet samene med skattelegging og plyndringstokt. Utover fra 1970-årene skjedde en endring i tolkningen der en mente at samer og norrøne folk levde og samarbeidet mer harmonisk. Forskningen la fra da av vekt på vennskapsalianser og likeverd, og at de to gruppene utnyttet forskjellige ressurser som ikke utgjorde en trussel for hverandre. Argumenter for dette synet var blant annet at samene var svært godt kjent i landskapet og om noen ville fare frem med vold, ville de kunne gjemme seg bort i det store og neste folketomme landet. Om de virkelig ble utsatt for vold og urett over lengre tid ville de hold seg lang unna de norrøne befolkningene.

Nyere forskning har gitt argumenter for at forholdet mellom de etniske gruppene ikke var så harmonisk. De norrøne høvdingene var politisk og økonomisk dominerende, og behov for nytt land presset samene fra deres tidligere områder. Imidlertid finnes det tegn på at samene kunne sette hardt mot hardt. Kanskje til og med selv tatt kontakt med høvdingene for samarbeid og selv utvidet sine områder ut mot kysten. Noe som tyder på dette er grensemarkeringer med edelmetall, gravplasser og faste boplasser. Historikere underbygger dette med at samene både kunne ha hatt strategiske ledere og en form for militær organisering. En tror derfor at den samiske kulturen faktisk ble styrket i møtet med de norrøne folkene. Blant annet dukker det opp mange nye kulturuttrykk som rikt utstyrte samiske graver med kostbare gjenstander fra denne tiden.

Samenes båtbygging

Samisk båtbygging illustrert i bokverket Historia de gentibus septentrionalibus av den svenske biskopen Olaus Magnus.

Snorre Sturlason og Eirik Oddsson forteller om sjøsamer som bygde store båter. Disse var ikke klinket, men bundet sammen med sener etter samisk tradisjon. Skipet «Ormen», som Radu den Rame i Salten fikk bygget, er vurdert til enten helt eller delvis være bygget av samer. Bak denne tolkningen ligger utsagnet om at Raud hadde mange samer i sitt følge. I tillegg til sagaberetningene understøtter arkeologiske funn at samene var gode båtbyggere allerede i jernalderen eller tidlig middelalder.

Samene som bodde inne i fjordene hadde god tilgang til tømmer for båtbygging. Derimot var tilgangen til trær heller dårlig for de norrøne folkene ved kysten. En regner derfor med at det var samene som stod for mye av båtbyggingen, i alle fall de største skipene. Uansett anses kunnskapen om båtbygging å ha vært noe som samer og norrøne folk begge hadde.

Senere på 1600- og 1700-tallet er samenes båtbygging dokumentert i mange skriftlige kilder, en regner derfor at dette er en kontinuerlig tradisjon siden tidlig middelalder. Sjøsamene bygde nordlandsbåter som firroinger, seksroinger, åttringer, men mest kjent er de for bygging av jekter i nordlige deler av Nord-Norge. Dette var større skip for transport av varer mellom Nord-Norge og Bergen. Spesielt på 1500-tallet var det stor befolkningsvekst og oppgang i fiskeriene, samiske båtbyggere hadde da gode tider. Fra 1700-tallet kjenner en til at sjøsamene i fjordene i Ofoten, Tysfjorden og Vesterålen hadde spesialisert verktøy og smier for båtbygging. I Finnmǫrk (dagens Finnmark) kjenner en også til at sjøsamene drev med båt- og jektebygging vår og høst, som en del av sesongsyklusen. De aller største jektene i Nord-Norge ble bygget av samene ved Altafjorden.

Sjøsamene i middelalderen

Fiske og husdyrhold

Kommersielle fiskerier som lofotfisket ble etablert i middelalderen rundt år 1000. Et aktuelt spørsmål er om samene var med helt fra begynnelsen. Noen skriftlige kilder tyder på at samene deltar rundt 1100-tallet, blant annet omtaler Passio Olavi et fiskeri som antas å være vårtorskefiske i Finnmǫrk, der lokale samer deltar og nordmenn var tilreisende. Med deltagelse i fiske for salg ble dette en viktig aktivitet blant flere andre oppgaver som samene drev med. Videre antas det at siidaen (en type grendelag) kunne ha organisert samenes fiskerier.

Et annet spørsmål er når sjøsamene begynte å holde husdyr. Noen få arkeologiske funn i Salten og Ofoten kan tyde på samiske gårder allerede rundt 1000-tallet. En antar at det kan ha vært samiske gårdsbosetninger med jordbruk i høymiddelalderen i dagens Sør-Troms og Nordland. Dette vil bety at sjøsamene kunne ha sluttet med nomadisk drift og heller ble boende på gårder. Lengre nord fikk samene husdyr som sau, geit og muligens ku, som de tok med seg på de sesongmessige forflytningene. Fra 1200- og 1300-tallet ble fiske og jordbruk sjøsamenes hovednæringer i Nordland, med deltagelse på lofotfisket. Fra før hadde samene solgt sel, hval og sjøfugl, så overgangen til lofotfisket var bare en fortsettelse av disse tradisjonelle næringene.

Sjøsamer i Nord-Norge i henhold til det dansk-norske skattmanntallet av 1601.
Illustrasjon fra Ottar, Tromsø museum

Senere finnes mer detaljert dokumentasjon i form av skattelister fra 1500-tallet. Disse forteller om sjøsamenes bosetning og leveveier. På begynnelsen av 1600-tallet blir så de dansk-norske skattelistene for samene systematiske. Figuren viser kart over skattemanntallet for sjøsamer fra 1601. Samene var da bosatt i alle større fjorder og større øyer nord for Bodø-halvøyen.

Finnekonger

Den samiske samfunnsorganiseringen har vært sett på som egalitært, altså uten noen klare ledere. Nyere forskning har imidlertid kommet til andre oppfatninger. Deling av fangst er et aspekt som taler for det egalitære, men en tro at dette var situasjonsavhengig. Der fangsten ble foretatt av en gruppe, som for eksempel fiske og villreinfangst ble utbyttet fordelt kollektivt. Derimot for individuelle jaktformer ser en for seg at jegeren tok hele utbyttet. Gravfunn på den annen side tyder på sosial lagdeling. En tror derfor at det har vært et mangfold i sosial organisering, men dog med variasjoner både i tid og sted.

De historiske kildene etter den svenske biskopen Olaus Magnus og den norske presten Peder Claussøn Friis omtaler finnekonger fra sagatiden. Disse omtaler også Finnmǫrk som et eget kongerike. Historikeren Håvard Dahl Bratrein har sett på mulighetene av samiske lederskikkelser. Bratrein har arbeidet med en kilde fra 1313 som omtaler en viss Martin finnekonge som dro til Bergen for å forhandle med kong Håkon V Magnusson. Anledningen var at den islandsk høvdingen Gizzur Galle hadde blitt satt inn som skatteoppkrever i Finnmǫrk, og at han for frem brutalt. Samene var da fattige og i stor nød, og Martin finnekonge ville be om skattelettelser.

Etablering av fiskevær i Nord-Troms og Finnmark

Lys og mørke i Finnmark illustrert i bokverket Historia de gentibus septentrionalibus av den svenske biskopen Olaus Magnus.

I tidlig middelalder kom bare norske fiskebønder opp til Finnmǫrk for å delta i sesongfiske, ellers var det ikke noen gårdsbosetning hverken for nordmenn eller samer så langt nord.

Helt nord i Finnmǫrk fikk samene erfaring med nært og helårlig naboskap med norsktalende på 1200-tallet. Dette hadde sammenheng med at hanseatene etablerte handelssamband og at fiskeriene var gode. Det ble i dette århundret etablert fiskevær ytterst på kysten der avstanden til fiskefeltene var kort. Det kom i denne tiden en del nordmenn som slo seg ned og ble fastboende. Disse var mer avhengig av jektefart for handel med Bergen eller Trondheim for å få tak i mel og andre varer.

Sjøsamene var del av mangfoldigheten i disse værene, der folk fra mange kanter av kysten deltok i sesongfiske.

Tradisjonelle bosetninger og næringsveier

Fiskebåter i Vardø rundt 1900.

Foto: Ellisif Wessel

Tradisjonelt har sjøsamenes økonomi kretset om jakt, fangst og fiske. Et karakteristisk trekk er at de har foretatt forflytninger mellom forskjellige sesongboplasser. Dette for å utnytte de tilgjengelige ressursene best mulig. Skriftlige kilder fra 1600-tallet om sjøsamenes næringer i nordlige deler av Nordland og Sør-Troms beretter om at de drev med åkerbruk, husdyr og fiske, i tillegg til jakt og fangst. De drev også med båtbygging og smiing, noe norske fiskerbønder ikke drev med. Mer detaljert kjenner en til at sjøsamer i Tysfjord var mobile ved at de hadde vinterboplasser i ytre fjordområder og sommerboplasser inne i fjordene. De som bodde lenger nord i landet er ikke kjent for å ha drevet med åkerbruk, for dem var jakt og fangst det viktigste. Videre drev sjøsamene som bodde ute på øyer med reinhold.

På slutten av 1500-tallet kunne sjøsamenes årssyklus med skifte av bosted i Finnmark bestå av:

• sommer – fiske og jakt på fugl ute i fjordene og på øyene, innsamling av egg, fjær og dun,
• høst – flytting innover i landet i fjordene, fiske i godt vært, ellers skogsdrift for tømmer til båtbygging,
• vinter – boplasser i fjellene under tregrensen med jakt og fangst og
• vår – boplasser ved sjøkanten for fiske i godt vær, i dårlig vær kunne aktivitetene ha vært båtbygging og jakt til fjells.

Lensherre over Nordlandene Hartvig Bille skriver i 1609 at samene i Lofoten, Vesterålen og Andøya betaler skatt og bruker «nordmenns habitt» (klesdrakt). Lenger sør på Helgelandskysten sier han at samene betaler «nordmannsskatt» og ellers hadde sluttet med samisk klesdrakt. Sjøsamene her var blitt som fastboende fiskerbønder å regne. Imidlertid har neppe assimilasjonen vært særlig sterk på 1600-tallet, samene hold fortsatt godt på sin kultur.

Et spesielt trekk med sjøsamenes fiske var at kvinnene var med, de både rodde og overnattet sammen med mennene på fiske. For norske fiskere var det utenkelig at kvinner skulle være med på fiske, da folketroen forbød dette.

Skatter og nasjonstilhøringhet

Helt fra vikingtiden ser det ut til at en oppfattet samenes bosetningsområder, i alle fal ved kysten, som norske interesseområder. Etter rikssamlingen rundt år 900 bestemte kongen at den gamle retten høvdingene hadde hatt på finneskatt og oppkjøp av varer, skulle tilfalle ham. Fra 1200-tallet kom det til flere stridigheter om hvem som hadde rett til å ta skatter fra samene. I en overenskomst fra 1330 sies det at russerne har rett til å ta skatt fra samene langs kystområdene ned til Lyngen og østover mot Kjølen. Norges konge har rett til å kreve inn skatter fra samer helt til sørspissen av Kolahalvøya og helt ned til Kandalaksjabukta ved Kvitsjøen. Denne beskatningen foregikk fra 1200-tallet frem til rundt 1600.

Samene var ikke bare underlagt beskatning fra Russland og Danmark-Norge, men også Sverige. Russerne hadde interesser i kystene på Nordkalotten, men hadde måtte akseptere at samen utgjorde en kystbosetning som var Danmark-Norges domene og derfor utenfor deres kontroll. Derimot var samene i innlandet og fjordene noe som russerne anså som underlagt deres gamle skattekrav. Det finnes skattelister fra begynnelsen av 1600-tallet som viser at samene ble beskattet helt sør til Malangen av russerne. I områdene lengre sør til Tysfjorden var det Danmark-Norge og Sverge som krevde inn skatter fra sjøsamene.

Finnemantallet fra 1601 i Finnmark (Skatteytere i «de rette finnefjorder»)

Sted	Veranger (Varanger)	Thanenn (Tana)	Laxefiordt (Laksefjord)	Porsanger	Alltenn (Altafjord)
Manntall	67	5	13	35	83

Anslagsvis kan antallet skatteytere mulitpliseres med fem for å få et overslag over antallet innbygere.

Tre muligheter for handelssamband

Tørrfisk ble fra 1000-tallet en svært viktig norsk eksportartikkel, der torsk fra lofotfisket mellom februar og april dannet basis for et økonomisk system der kornvarer ble importer til landet i bytte mot fisk. Handelen skjedde via Bergen der fiskerne fra Nord-Norge selv transportere varene langs Norskekysten.

Foto: Paolo Tonon

På 1500-tallet og spesielt i siste halvdel av århundret var det tre virksome handelssystemer som gjorde seg gjeldende på Nordkalotten. Det første var handelen via Bergen (nordlandshandelen) der Hanseatene kjøpte tørrfisk fra Nord-Norge og solgte korn. Et annet system ble drevet av handelsmenn fra Bottenviken som dro nordover for å handle med både samer i innlandet og ved kysten. Det tredje systemet drives av russiske handelsmenn som også ferdes ved kysten og i innlandet. Senere kom dette tredje systemet opp på et mer profesjonelt nivå, kjent som pomorhandel.

Den tradisjonelle nordlandshandelen var lite interessert i samenes pelsverk, dette var derimot de svenske handelsmennene (birkarlene) og russerne svært interessert i. De svenske birkarlene var også interessert i tørrfisk noe det var stor etterspørsel etter i Sverige. En annen ting var at den svenske kongen Gustav Vasa arbeidet for en sterkere og sentralstyrt stat, til dette formålet trengtes effektiv utnyttelse av tilgjengelige ressurser. Utnyttelse av fiskeriene langs Nordkalottens kyster ble sette på som en viktig strategi for å øke statlige inntekter.

De svenske handelsmennene brakte med seg matvarer som mel og smør, samt utstyr for fiskebåtene som hamp, tekstiler og jernvarer. Ofte skjedde handelen på samens vinterboplasser og birlkarlene holder derfor et stort antall rein for varetransport. Stedene birlkarlene dro til er Tysfjorden, Lyngen, Alta og Varanger. Dette var hovedstøttepunkter for videre transport ut til kystområdene. På denne tiden skjer det også at en del innlandssamer blir nomader, altså at de driver sesongmessigste forflytninger av større reinflokker over store avstander. Disse nomadiske samene blir et bindeledd mellom sjøsamene og de svenske handelsfolkene, men delvis solgte de også sine egne produkter. Spesielt var de interessert i å kjøpe opp skinn som ble solgt videre til birlkarlene.

Selv om flere forhold rundt sjøsamenes handel og næringsveger på 1500-, 1600- og 1700-tallet er uklart, har flere historikere ment at samene var bedre rustet til å møte kriser og nedgangstider enn nordmennene. Årsaker er påpekt å være deres allsidig ressursutnyttelse og flere handelsmuligheter enn bare nordlandshandelen som nordmennene var avhengig av. Imidlertid regner en med at sjøsamene i dagens Nordland og Troms på 1700-tallet var like tilknyttet nordlandshandelen som nordmennene, selv om regionale forskjeller fantes.

Amtmann Hans Hansen Lilienskiold skriver rundt 1700 at samene som ikke var avhengig av noe handelsmonopol (nordlandshandelen), greier seg bedre enn nordmenn som har latt seg bli avhengig av dette. Blant annet var nordlandshandelen preget av tidvis sviktende tilførsel.

Geopolitiske rivaliseringer om Nordkalotten

Utdypende artikkel: Kalmarkrigen

Tre stater i konflikt om skattelegging av samene

Danmark-Norges svar på andre lands interesse for Nord-Norge var i form av diplomati og et økt sjømilitært oppsyn. Kong Christian IV reise til Finnmark og Kolahalvøya i 1599 skulle demonstrere at Danmark-Norge hadde suverenitet over Nordkalotten og havområdene utenfor.

På 1500-tallet var det tre stater som hadde interesser i nordområdene der samene hold til; Danmark-Norge, Sverige og Russland. I senmiddelalderen gikk de dansk-norske interessene mer og mer over til å dreie seg om kystfisket, mens pelshandel som siden vikingtiden var av interesse i nordøst, gradvis ble et russisk og svensk anliggende. Der det tidligere var tre stater som krevde skatter fra samene, var det fra midten av 1500-tallet Danmark-Norge og Sverige som krevde skatt fra samer fra Varanger og ned til Tysfjord.

Da Kong Karl IX av Sverige ble kronet i 1607 tok han tittelen De lappars i Nordlanden Konung. Han arbeidet energisk for å få Nord-Norge som del av Sverige. Det ble samme år innsatt en spesiell stattholder i Lappmarken, som også inkluderte Finnmark len. Med utgangspunkt i gamle skattekrav til samene forsøkte den svenske kongen å få overhøyhet over Finnmarksfjordene.

Christian IV ville ikke tillate at svenskene skulle få kontroll over både kyst og innland fra Tysfjord til Varanger. Danmark-Norge erklærte Sverige krig, men kamphandlingene foregikk langt unna Nord-Norge. De avgjørende krigshandlinger fant sted ved Kalmar i sør Sverige, derfor kalt Kalmarkrigen.

Kalmarkrigen og dens konsekvenser

Kalmarkrigen ble først og fremst utkjempet mellom dansker og svensker langt unna Nordkalottens kyster, til tross for at dette territoriet var utgangspunkt for konflikten.

Sjøsamene ble påvirket av krigstilstanden, selv om det knapt kom til noen krigshandlinger i Norge. Blant annet ble de pålagt å flytte fra fjordene og ut på øyene. Dessuten at de måtte ta med seg alle båter for å vanskeliggjøre mulige svenske fremstøt.

Da det kom til fredsslutning måtte Sverge oppgi alle sine krav om skatter fra sjøsamene. Dermed kunne de heller ikke kreve noen overhøyhet til kysten i Nord-Norge. Etter Kalmarkrigen kom hele området med sjøsamer fra Helgeland til Varanger under kontroll av Danmark-Norge. Samene i kystområdene ble deretter oppført i skattelistene, manntallet, i bøteregistrene og kirkebøkene. Fra nå av skulle sjøsamene i de såkalte rette finnefjorder, det vil si fjordområder der de var nesten eneste befolkning, betale finneskatt. Samer ute på øyene sammen med norske fiskerbønder skulle fra da av betale vanlig landskatt og leidang. Historikerne mener at dette er de første omfattende tiltak for assimilasjon av samene.

I Lappekodisillen av 1751 het det at svenske samer skulle få lov til å bruke kystområdene i Nord-Norge til sommerbeite for reinflokkene. Innlandssamene fikk etter hvert store reinflokker, dermed førte dette til press på enkelt områder der sjøsamene hold til. Dette i så stor grad at bofaste samer som holdt noen få reinsdyr måtte oppgi denne næringsveien.

I 1826 ble grensen mellom Norge og Russland endelig trukket opp, men dette fikk liten innvirkning på sjøsamene (imidlertid ble andre samer berørt).

Nedgangstid og uår på 1600-tallet

Endrede markedsforhold for tørrfisk

På grunn av reformasjonen ble ikke lenger faste en viktig del av nordeuropeisk kultur. I fastetiden kunne folk ikke spise kjøtt, men fisk var tillatt. Når denne tradisjonen ble borte etter reformasjonen ble markedene for fisk fra Nord-Norge redusert. En annen hendelse var at Hansaforbundet brøt sammen i løpet av 1600-tallet. Dette førte til at transporten og omsetningen av fisk fra Norge til Europa fikk store problemer. Ytterligere vansker oppstod på grunn av mye uvær og svart hav (feilslått fiske). Kystbefolkningen i Nord-Norge fikk i denne tiden store problemer med å livnære seg av fiske. Folk forflyttet seg sørover og folketallet sank kraftig i fiskeværene nordpå.

En del nordmenn flyttet inn i fjordene for å finne nytt livsgrunnlag i landbruket. Dermed gikk de i næringen til samene som hadde vært nesten alene i fjordene nord for Salten. I en del fjorder ble sjøsamene fortrengt og det kom til konflikter mellom dem og nordmenn. Rettssaker der samer anklages for trolldom på 1600-tallet forteller om uvennskapet som oppstod. Historikeren Jens Petter Nielsen har beskrevet interessekonfliktene i Altafjorden der sjøsamene ble fortrengt. Nordmennene overtok først samiske boplasser, senere ble samenes rett til den tilhørende utmarken fratatt dem.

Finneodel

Selv om det oppstod konflikter mellom samer og nordmenn utover på 1600-tallet, gjorde myndighetene tiltak for å få samenes lojalitet. I den vanskelige krigstiden på begynnelsen av 1600-tallet fikk sjøsamene fra Salten til Malangen en spesiell rettighet (privilegium) til dyrkningsjord. Dette var plasser som de hadde ryddet i allmenningene, men som ikke var innført i matrikkelen. Systemet var kjent som finneodel, og skulle etter tradisjonen ha blitt til under Håkon IV Håkonsson på 1200-tallet. Disse jordlappene betalte de ikke noe avgift for, bare andre indirekte skatter, som fra 1600-tallet ble utvidet til en liten avgift til forsvaret (finneleidang). Finneodelen ble en beskyttelse av livsformen sjøsamene hadde. I nedgangen som fulgte på 1600-tallet var dette til hjelp for å takle vanskene.

Samtidig med den dårlige utviklingen i fiskeriene la samene om sine næringsveger på 1500- og 1600-tallet. Pelsdyr minker i antall og pelsmarkedene i Europa får innført pels fra Sibir og Nord-Amerika. I kyststrøkene økte den samiske befolkningen. Samenes tradisjonelle veidekultur går på 1500- og 1600-tallet over til mer spesialiserte næringsveger. Tamreindrift fikk en større plass, fiske både i sjøen og innlands ble viktigere og husdyrhold utvikles også. Sør for Malangen startet samene dyrking av korn på nybrottsplasser. Utviklingen fører til flere kulturelle grupperinger kjennetegnet at geografisk tilhørighet og næringsveger. Rundt 1600 avvikles veidekulturen gradvis og samene driver kombinasjonsbruk mellom flere nærigner. Historikeren Einar Niemi har konkludert med at samene i Varanger begynte med småfe rundt 1600 og storfe rundt 1650. Jakt på rein og annet vilt var da i nedgang.

Ganding og trolldom

Samene var kjent for å kunne ganding, det vil si kaste forbannelser over folk. Hekseforfølgelser tok til utover 1600-tallet, og i 1609 fikk lensherre for Nordlandene Hartvig Knudssøn Bille en instruks fra kongen om at samene spesielt måtte følges opp. To konkrete saker fra Nordland dreier seg om en same fra Tysfjord og en annen fra Sørfold som ble henrettet i henholdsvis 1612 og 1615. Begge disse var menn. En kjenner til to norske kvinner som ble brent på bål i Finnmark på grunn av trolldomskunster de hadde lært av samer. Dette uten at en kjenner til noen reaksjon mot de samiske kvinnene.

For kirken var det et mindre problem at de hedenske samene drev med trolldom, men ikke akseptabelt at de kristne drev med slikt. Således kan det se ut som om samene ble forfulgt for trolldom i mindre grad enn ha som kunne ha vært forventet. På slutten av 1600-tallet sluttet hekseforfølgelser helt.

Endringer frem til moderne tid

I et manuskript fra Det kongelige bibliotek i København med tittel Om Lappernis Waesen i Lewemaade og Afguds Dyrckelse i Nordlandene fra forrige Tiider er det en beskrivelse av samekulturen på 1700-tallet. Manuskriptet har ukjent forfatter, men gir en beskrivelse av samer (lapper) i Nordlandene. Sjøsamene, som alment kalles for bygdelapper, bor ute ved kysten eller i utmarken, de har ryddet sine boplasser, pløyer jordene, sår og har kreatur og bor ellers som bønder. De gjorde ellers stor nytte av skogen som blant annet brukes til ved. De med best råd har reinsdyr som de lar svenske samer passe, samt at de melker reinen og lager ost og smør som sjøsamene får på høsten. For dette betaler sjøsamene med fisk. Sjøsamene beskrives som norskkyndige, men taler samisk seg imellom. De unge samene er i sin «Gudskundskap» på alle måter like så gode som bufolk, det vil si den norske allmuen. Mange av bygdesamene hadde også ord på seg for å være gode snekkere og båtbyggere, blant annet bygger de jekter. Noen er også gode smeder. Manuskriptet omtaler også samer som var så fattige at de vandrer rundt i bygdene og tigger. Disse har svensk opphav og det forklares at de ikke har greid å betale sine årlige skatter. Skattene i Sverige omtales som høye og de som har blitt utarmet har blitt jaget derifra. Spesielt på Helgeland omtales det at fattige samer flakker rundt i båter, gjør arbeid for bøndene og får betaling i form av mat. Når vinteren kommer kjøper de eldre hester som de spiser. I andre tekster omtales de fattige svenske samene som markefinner.

Påvirkning av innflyttere

I Nord-Troms og Finnmark var sjøsamene så å si alene i sine bosetningsområder, og selv da det på slutten av 1700-tallet kom norske og finske tilflyttere kom de ikke inn på samenes områder. Derimot i områder lengre sør som i Ofoten, kom det norske bosettere så tidlig som fra slutten av 1500-tallet. Samenes respons på dette er å flytte ut til mer marginale områder. På lang sikt ble samene assimilert med nordmenn i disse områdene.

Denne forskjellen på påvirkning fra andre innflyttere gjør at områdene med sjøsamer i Nord-Troms og Finnmark har hatt en større stabil bosetning. Dermed har sjøsamene i disse områdene drevet med tradisjonelle næringer som fiske, husdyrhold og utmarksnæringer opp til moderne tid. Her har også noen drevet med reindrift, om enn som en binæring. I Finnmark har systemet med sesongmessig bosetninger vært drevet helt frem til begynnelsen av 1900-tallet, deretter ble sjøsamene bofaste.

Sjøsamenes næringsveger i forandring

I dagens Nordland og Troms hadde utviklingen ført til tre kategorier samer rundt år 1600; de tidlig etablerte sjøsamer (bufinner), bygdesamer (skovlapper eller markefinner) og fjellapper som lever nomadisk. Bygdelapper hadde svensk avstamning og hadde vandret over for å slå seg ned i utkanten av norske kystbygder. Markefinner ble de derfor også kalt fordi de slo seg ned i «marka», som ofte var tidligere sommerboplasser.

Skisse som viser ulike tilpasninger for samisk reindriftsnomadisme med trekkrute gjennom året. Illustrasjon av Ørnulv Vorren i Ottar, Tromsø museum

En driver for sjøsamenes liv og næringer har vært utviklingen for innlandssamene. Frem til 1500- og 1600-tallet drev innlandssamene med jakt, fiske og fangst, men etter dette gikk de mer over til mer reindrift. Da antallet rein økte måtte de ta større området i bruk, noe som gjorde at kystområder ble utnyttet til sommerbeite. Etter som dårlige beiteår, reinpest og andre vansker inntraff bestemmer innlandssamer seg for å heller satse på et liv ved kysten. Dette skjer gjerne med tilknytning til gamle sommerbeiteområder. I nordlige deler av Nordland og Sør-Troms bosatte disse nye sjøsamene seg i ubebodde områder, eller andre områder som de ut fra sine forutsetninger kunne utnytte. Disse nye bosetningene for kystsamer vokste til å bli store bygder i enkelte fjorder. Helt frem til rundt 1940 var disse bygdene basert på fiske og jordbruk. I motsetning til den tidligere etablerte kystsamebefolkningen kan det se ut til at de utnyttet utmarken i større grad, hvilket vil si jakt, fangst, bærplukking, skogsdrift og noe reindrift.

Sjøsamene hadde kraftig befolkningsvekst fra 1500-tallet og helt ut til 1900-tallet. Derimot sank den norskspråklige befolkningen i Finnmark frem mot år 1800. De norskspråklige befolkningen var bare halvparten så stor i år 1900 som den var i år 1550. Samene i fjordstrøkene hadde på samme tid økt til det fire- eller femdobbelte. Årsaker til dette mener historikeren er at samene hadde et allsidig næringsgrunnlag og skaffet mye mat fra havet. I tillegg kunne de dra nyte av handelskontakter mot både svenske- og russiske kjøpmenn, slik at de ikke på samme måte som nordmennene var avhengig av nordlandshandelen.

Johan Borgos har undersøkt samenes næringer i Vesterålen fra 1700 til 1820. De hadde ofte større husdyrhold enn norske naboer, de var fiskere og det var vanligere enn blant nordmenn at samene hadde laksegarn. De eide også mange våpen, og drev med bjørnejakt, hadde hester eller kjørerein. Ellers var det noen som drev med båtbygging eller drev som smeder, med andre ord arbeidet de med høyst spesialisert tjenesteyting og solgte sine produkter til nordmennene. Andre forskere har sett lignende næringsvirksomhet blant samene i Tysfjord, Lødingen og Tjeldsund. Sjøsamene i Tysfjord var dessuten aktive under lofotfiske, skreifiske ved ytre Senja og vårtorskefiske i Finnmark. En annen aktivitet var båtbygging, som samene i disse områdene drev med, var viktig, men dette tok slutt rundt 1750. Årsaken var at skogene var nedhogde og det ble innført restriksjoner.

I henhold til etnografen Ørnulv Vorren (1916–2007) er sjøsamene sør for Tromsø ikke opprinnelige sjøsamer, men men etterkommere av innflyttede samiske reineiere fra Sverige. Årsaken til denne overgangen skal ha vært at de har mistet sine flokker og dermed kommet i økonomisk uføre. Derimot har sjøsamekulturen i Finnmark opprinnelse flere tusen år tilbake i tiden.

Pomorhandel med Russland

Pomorhandel med russiske skippere og bønder kjenner en til fra 1700-tallet, men den går lengre tilbake i tid. Det foregikk byttehandel med livsviktige varer om sommeren i kyststrøkene. Dette passet godt med sjøsamenes årsrytme, blant annet med sommerfiske i fjordene. Den viktigste varen var brødmel. Pomorhandlene var ulovlig og norske handelsborgere motarbeidet den. Imidlertid innså myndighetene at det var nyttig at livsviktige varer fant veien til Finnmark, dermed så de mellom fingrene med virksomheten.

Eiendom og rettigheter

Finneodelen som ble innstiftet på begynnelsen av 1600-tallet kom under press i slutten av århundret og utover på 1700-tallet. Det var mange nordmenn som ville flytte inn i fjordene i Nordland på denne tiden, mulighetene for boplasser kom når sjøsamene solgte sine gamle finnejorder. Samene solgte eiendommene for å sanere gjeld. Eiendommene ble gjerne kjøpt opp av kjøpmenn, prester og sorenskrivere og solgt videre til innflyttere.

Myndighetene likte ikke denne utviklingen. Kongen ga i 1727 beskjed om at samenes privilegier skulle undersøkes, og at nye byrder ikke måtte pålegges. Kongen skriver at «en del av de norske undersåtter i Nordlandene gjør finnerne og lapperne sammensteds atskillig innpass og uret i de småe plasser, som en del av disse fra arilds tid, innerst i fjordene på en del steder ... har oppryddet».

Presset på samene fortsatte til tross for myndighetenes inngripen for å beskytte deres jordeiendommer. I 1755 kom en bestemmelse om like skattesatser for nordmenn og samer. Så i 1761 ble finneodelen avskaffet.

I Finnmark var forholdene annerledes, ved at staten eide praktisk talt all jord frem til 1775. Da kom det en forordning om salg av jordbruksland. Dette fordi staten ville stimulere til utvikling av jordbruket, og derfor ville innføre privat eiendomsrett til jord. Imidlertid var dette et brudd med samisk tradisjon som innebar at siidaen i fellesskap eide jorden. Systemet ble avviklet av flere årsaker. Både sjøsamer og innlandssamer drev nomadisk reindrift i større utstrekning enn før, dermed ble siidagrensene overskredet. Dessuten kom det innflyttende kvæner og nordmenn som fikk eiendomsrett, dermed ble det også nødvendig for samene som drev jordbruk å få samme private rettigheter.

Typisk viste plasseringen i kirkene rangordenen i samfunnet ellers: Handelsmenn og øvrighet satt fremme i kirken, bøndene satt på plassene lenger bak, husmenn på gallerier og samer på de minst standsmessigst plassene. Slik var det i Skjerstad kirke i Salten bygget i 1759. Her ble samen sett ned på i samfunnet, men andre steder kunne det være helt annerledes. I Tysfjord der halvparten av befolkningen var samer på slutten av 1700-tallet, levde nordmenn og samer tett sammen. De samme forholdene kjenner en til fra Skjomen i Ofoten. Sjøsamene fra gamle gårder kunne slike steder ha fremtredende stillinger i bygdesamfunnet, blant annet kjenner en til at de var lagrettemenn, altså meddommere i retten.

Fornorskningen av samene

Utdypende artikkel: Fornorsking av samer

Same med runebomme fra Knud Leems bok "Beskrivelse over Finnmarkens Lapper, deres Tungemaal, Levenmaade og forrige Afgudsdyrkelse" fra 1767.

Samenes opprinnelige relgion var sjamanisme, altså en naturtilknyttet religion. Frem til 1600-tallet var samene nesten ukjente med kristendommen, men i det etterfølgende århundret ble kristningen av samene et statsanliggende. Presten Thomas von Westen var den som ledet dette arbeidet. I år 1716 reiste han nordover med to misjonærer for å lære samene om kristendommen. Han fikk blant annet bygget flere kirker (finnekapell). Samenes religion ble sett ned på, og opplæringen og forkynnelsen fikk et tvangsmessig preg, blant annet ble de tradisjonelle religiøse trommene, kalt runebommer, samt offerplasser, ødelagt.

Med konfirmasjonsloven i 1736 ble konfirmasjon obligatorisk. Denne ordningen betydde organisering av skolegang og kristendomsundervisning, også for samene. Kapeller ble bygget i fjordene slik at samene kunne få gudstjeneste. Westen gikk inn for at opplæringen skulle være på samisk, men det ble etter hans tid besluttet at opplæringen skulle være på dansk.

Læstadianismen fikk stor betydning for sjøsamene både som religiøs vekkelse og som kulturell oppreisning. Det var den svenske presten Lars Levi Læstadius som stod bak bevegelsen. Han behersket samiske språk, noe som hans misjonærer også gjorde. Sjøsamer som kom i kontakt med læstadianismen fikk den gjennom reindriftsamer som hadde vært på vekkelsesmøter, og som senere fortalte om dette på sommerbeite ved kysten.

Læstadianismen var kjent for sin asketiske livsholdning. Alle skulle være like for Gud, og samenes enkle kofter og kommager var klær det sømte seg å bruke.

Utover i 1870-årene begynte sosialdarwinistiske ideer å få fotfeste i Europa, og så også i det offisielle Norge. Et grunnsyn innenfor sosialdarwinismen er at noen noen raser er overlegne andre. Historikerne Einhart Lorenz har beskrevet hvordan tradisjonelle konflikter mellom samer og bofaste nordmenn ble legitimert ved sosialdarwinistisk tenkning. Kulturer ble inndelt i høytstående og primitive, og det ble sakt at de primitive folkeslag ville bukke under i kampen for tilværelsen. Rent praktisk fikk dette betydning for språket undervisningen i skolene foregikk på. Norsk var ikke vanlig i skolene i samisktalende områder før ut i 1960-årene.

Samens boliger

Utdypende artikkel: Gamme

Sjøsamisk gamme fra Finnmark.
Illustrasjon av Ørnulv Vorren i Ottar, Tromsø museum

Knud Leems illustrasjon fra 1767 av hvordan livet i en gamme utfolder seg. Legg merke til inndelingen av gulvarealet i forskjellige soner.

Historikere har hatt forskjellige oppfatninger av hva som er samenes opprinnelige husformer. Språkforskeren Konrad Nielsen mente at det samiske teltet er den opprinnelige boformen, og at gammene med torvdekke trekonstruksjoner utviklet seg fra disse. Etnografen Gutorm Gjessings forskning tyder på at det er hus med bein fra hval for de bærende konstruksjoner var opprinnelsen. Gjessing mener at gammer har vært i bruk siden steinalderen langs det meste av Norskekysten. I et større perspektiv har boligformen rundt hele polkalotten vært torv- og jordhus, da torv, jord og stein var nesten de eneste tilgjengelige byggematerialer.

Presten Knud Leem er den første som beskriver sjøsamenes boliger i 1767 (Beskrivelser over Finnmarkens Lapper). Han beskriver at en typisk gamme består av krumme stokker. Disse er dekket av mindre runde eller kløyvde stokker. Utenpå disse er det først never og deretter torv. I midten av taket var det et hul for røyken fra ildstedet (samme arrangement som i en årestue).

Da sjøsamene utvidet næringsvirksomheten til husdyrhold, ble det nødvendig å utvide den enkle gammen til et større og mer langstrakt hus. Dette har allerede skjedd på Leems tid, og han beskriver store gammer hvor både mennesker og dyr bor under samme tak rundt 1740. Forskjellige typer har vært i bruk, der noen hadde mange rom slik at en del fungerer som fjøs og andre deler har oppholdsrom for menneskene.

I hele Nord-Norge var ikke tømmerlaftede hus i bruk før på begynnelsen av 1500-tallet. Ute i fiskeværene var rorbuene av torv- og steinhytter helt opp til 1800-tallet. I fiskevær som sjøsamene brukte kjenner en også til bruk av telt.

Nyere tid

Typiske næringsveger i Finnmark

Sjøsamene i Finnmark drev rundt 1900-tallet og oppover først og fremst et høstingsbruk. Det vil si at det ikke ble gjort mye for å kultivere jorden, annet enn å rydde vek stein og stubber. Jorden ble brukt for å høste fôr til husdyr. Både jord rundt boplassene og såkalte utmarkslåtter ble utnyttet ved at høyet ble lagret på høylåver til vinterbruk. I tillegg ble tang og tare også benyttet, ofte ved at det ble kokt sammen med fiskeavfall og høy.

Jakt og fangst, samt fiske var også viktig, og ble enten solgt eller brukt i egen husholdning. Fiske var viktigste inntektskilde. Fisket i havet utenfor Finnmark er godt året rundt, men det er i tillegg sesongmessige innsig av loddetorsk (vårtorskefiske) om våren og sei om sommeren. Sjøsamenes muligheter for sjøfiske ble svekket i mellomkrigstiden. Når denne pengeinntekten ble redusert ble fokus rettet mot nydyrking og mer kultivering av jorden. Nye inntektskilder ble i tillegg salg av vilt, innlandsfisk og bær. Som tidligere vekslet en mellom boplasser og gammer langt inne i fjellområdene alt etter sesongen. Typisk hadde hver bygd siden bestemte bruksområder, men ofte kunne disse overlappe.

En ressurskamp som foregikk i etterkrigstiden dreide seg om småsildfiske i Finnmarksfjordene. Tilreisende snurpenotfiskere fikk gode fangster i fjordene, men de lokale fiskerne som i stor grad var sjøsamer, mente at dette gikk hardt ut over andre fiskearter og yngel. Samfunnsviteren Einar Eythórsson har skrevet om dette. Han mener at de lokale fiskerne ble ignorert av myndigheter og havforskere når de påpekte at snurpenotfisket var skadelig for oppvoksende fisk. Denne konflikten toppet seg i 1960, men var typisk for konflikter i etterkrigstiden der tilreisende fiskere med avansert utstyr kunne utnytte ressursene mer effektivt enn lokale fiskere.

Sjøsamenes klesdrakt

Se også: Samedrakt

Sjøsamen Ivar Samuelsen fra Finnmark i 1884. På seg har han typisk kofte som sjøsamene brukte.

Foto: Roland Bonaparte

Sjøsamene brukte klær med samme snitt og sammensetning som fjellsamene. Buksene var av skinn som rakte helt ned til kommagene (skoene). De brukte ikke så mye reinskinn i sine drakter, men sau- og geiteskinn. Disse skinnene tåler sjøvann godt, i tillegg til at de var slitesterke. Sjøhyret var innsatt med tjære og tran for at det skulle bli vanntett og holdbart. De brukte også bukser og kofter av vadmel som de selv lagde.

Klesdraktene til sjøsamene er det kulturuttrykket som hold seg lengst. Det var både billig og praktisk. Først ut på 1900-tallet begynte de å gå over til vanlig sjøhyre. Blant eldre folk har det tradisjonelle dagligantrekket vært i bruk helt opp til siste del av 1900-tallet. Den siste som brukte sjøsamisk drakt i Tysfjord døde rundt 1920.

Sjøsamenes hurtige assimilering

I løpet av 1800-tallet ble sjøsamene mer og mer usynlige. Både på Helgeland, i Lofoten og Ofoten ser det ut til at sjøsamene som ble registrert på 1700-tallet, i det neste århundret er assimilert, altså opptatt i den norske befolkningen. I Nordland var det bare i Vesterålen og i Nord-Salten at sjøsamene gjorde seg gjeldende med sin spesielle kultur. Disse ble også assimilert gjennom 1800-tallet, slik at de registreres som «blandet» i folketellingen i 1900.

Språkforskeren Just Qvigstad finner mennesker i Tysfjord som snakker sjøsamisk (finnagiella) i 1885, men i 1889 finner han knapt noen som snakker språket i Vesterålen. Tross nedgangen skal det ha vært personer som snakket sjøsamisk i Tysfjord og Vesterålen i 1960-årene. Presten Nils Vibe Stockfleth forklarer at sjøsamekulturen gjør seg lite gjeldende slik i 1845: «Børnene blive opdragne i det norske sprog, og overgangen skjer her så hurtig, at allerede i anden generation ere kjendemærket paa den finske herkomst så godt som udslettede.» Andre forhold som spilte inn var naboskap mellom sjøsamer og majoritetsbefolkningen. For eksempel i Tysfjord der nordmenn og samer var nære naboer og delte gårder og utmark. Norsk ble benyttet i større grad og ekteskap mellom samer og nordmenn var vanlig. En annet hendelse på tidlig 1800-tallet er beskrevet av lokalhistorikeren Johan Borgos. Han gjør rede for et kulturelt og økonomisk press på grunn av jordoppkjøpere som kjøper opp samiske eiendommer, og deretter leier ut den samme jorden, fortrinns til nordmenn.

I de siste århundrene har de gamle sjøsamiske befolkningen i nordlige Nordland og i store deler av Troms gått opp i den norske befolkningen. I store deler av Nord-Troms og Finnmark har det derimot vært større kontinuitet i den samiske befolkningen.

Nedgangen for sjøsamisk kultur

Økonomisk ble den brå slutten på pomorhandelen på grunn av Den russiske revolusjon i 1917 en krise for sjøsamene. Samene hadde hverken økonomisk kapital eller tekniske og språklige forutsetninger for en overgang til mer teknisk avanserte driftsformer. Større motoriserte båter gjorde nemlig på denne tiden sitt inntog. Disse måtte finansieres med egenkapital eller lån, noe som på denne tiden ikke var store muligheter for. Konkurransemulighetene for sjøsamene ble dermed vanskelige. Det var av slike årsaker mange samebygder som i mellomkrigstiden fikk store sosiale problemer, noe som førte til «flukten fra det samiske». Samenes fattigslige kår førte til at de ble sett ned på av majoritetsbefolkningen. Presset på den samiske identiteten fikk de unge til å forlate alt samisk for heller å få en «norsk» livsstil og «norsk» arbeid. Samisk språk og identitet ble forlatt. Sjøsamene følte seg også underlegne og tilsidesatt i forhold til reindriftssamer, samene i samiske kjerneområder og til myndighetene.

Vanskelig arbeidsmarked og trange kår i mellomkrigstiden

Rett etter første verdenskrig var det gode økonomiske tider for mange sjøsamer. Fisket i Vest-Finnmark var ikke spesielt godt, men prisene var uvanlig høye. Sjøsamene Finnmark levde et halvnomadisk liv, der de flyttet til de stedene der fangstforholdene var best. De hadde sine vinterbosteder innerst i fjordbotnene, om høsten dro de innover i landet for å jakte og på våren dro de ut mot fjordmunningene hvor de bodde og fisket om somrene. Slik artet livet seg helt opp til 1920-årene. Krisen som startet rundt 1920 og varte til rundt 1935 rammet alle deler av norsk økonomi, og ga svært alvorlige forhold for bønder, fiskere og arbeidsledige.

I landbruket skjedde en tilbakegang til driftsformer en tidligere hadde forlatt, ettersom bygdene ble fylt opp av unge og arbeidsløse. Disse gikk i gang med utmarksnæringer. Begrepet primitivisering er brukt om endringene, men kan like godt snakke om tilpasning under vanskelige forhold. I Kvænangen ble mange ressurser utnyttet, som skjellgraving, jakt, bærplukking og husflid. Det oppstod også ordninger med omvandrende agronomer som veiledet samer, kvener og nordmenn innen jordbruk, dyrking og dyrehold. Det offentlige ga tilskudd til nydyrkning, i tillegg til å sette fokus på bedre gjødselutnyttelse, innføring av kunstgjødsel, etablering av gjødselkjellere og nye driftsbygninger, samt slutt på sulteforingen, samt mer potetdyrking. Jordbruksberetningene fra Finnmark viser at det i samiske områder var stor interesse for økte kunnskaper om jordbruk og dyrehold.

«Den finske fare» ble vurdert til å være enda større etter første verdenskrig, og jordbrukskoloniseringen ble intensivert. Fra 1928 ble offentlig finansiering av nydyrking i Passvikdalen landets største noen sinne. Mange familier som ikke eide jord fikk muligheter til å opparbeide seg en rimelig gård. Militære så det som svært viktig med størst mulig tilstedeværelse av nordmenn i disse grenseområdene mot Finland.

For mange unge kvinner var det mulig å få arbeid som hushjelp siden mange familier fortsatt hadde råd til slikt, noe mange samiske kvinner benyttet seg av. I henhold til befolkningsstatistikken ble kvinneunderskuddet i samiske distrikter større i mellomkrigstiden, samtidig som antallet ugifte samiske menn økte. I 1920-årene var forholdene spesielt vanskelig, med mye fattigdom, og i enkelt tilfeller sult. Forholdene ble så ille at kommunene ikke lengre hadde penger til å hjelpe de fattige. Spesielt sjøsamene fikk det vanskelig i denne situasjonen. Skoleinternatene ble nå en redning for barn fra fattige familier. Hvordan folk klarte seg i disse tidene med ekstrem fattigdom, var ikke nødvendigvis avhengig av om folk var samisk, kvensk eller norsk, men hvor de bodde og hva slags næring en tilhørte.

Reinsamene greide seg ofte bedre i de økonomiske krisetidene i mellomkrigstiden. Anders Larsen (1870–1949) har skrevet denne sammenligningen: «Reinsamene er ofte velstående folk, og de lever på fjellvidene som frie fugler. Derfor er de ofte stolte og freidige. De synes sjøsamenes levevis er usselt.» Derimot hadde sjøsamene en annen oppfatning: «Men sjøsamene holder ikke reinsamen mer i ære […]. De mener at de har et mer rolig liv enn reinsamene.»

Sjøsamene i dag

Nordre gate i Trondheim på samenes nasjonaldag under Tråante 2017. Fra venstre sametingspresident Aili Keskitalo (delvis skjult), prosjektleder Ida Marie Bransfjell (hvit kåpe), samisk veiviser Maja-Sofie Fjellström, ordfører Rita Ottervik, statsminister Erna Solberg, og veiviser Ole Nicklas Mienna Guttorm.

Foto: Johanne Sundby

Samisk språk

Læstadianismen har på flere måter bidratt til å ta var på de samiske språkene, i tider da disse språkene ellers var utsatt for stort press. Selv om det norske språket tidlig ble tatt opp av sjøsamene, ble det ofte snakket samisk i dagliglivet samene imellom.

Andre steder var det vanlig at foreldre med sjøsamisk opphav unngikk at deres barn i 1950- og 1960-årene skulle lære språket. Disse foreldrene hadde selv hatt problemer med å lære norsk i skolen og ville ikke at barna skulle få de samme vanskene. Imidlertid ble det fra slutten av 1960-årene vanlig med samisk lese- og skriveopplæring i Finnmark. Noe senere ble tilbudet gitt også i Nordland.

Assimilasjons- og fornorskningspolitikken fra tidligere tider var noe stadig flere tok avstand fra. I 1963 ble det vedtatt et enstemmig stortingsvedtak som fastslo at samisk- og norsk skulle være likestilte språk. Det skulle også være et politisk mål å bevare den samiske kulturen.

De første sameforeningene langs kysten ble dannet i 1960-årene. Ved slutten av 1980-årene fantes det sameforeninger tilsluttet Norske Samers Riksforbund i nesten alle sjøsamiske områder.

I dag (2018) står samiske språk høyt i den offentlige bevisstheten. Språkenes status blir ivaretatt gjennom lover og offentlige ordninger. Mulighetene for å lære samisk via utdannelse er bedre enn noen gang, men Regjeringens nettside uttrykker at det er «store utfordringer knyttet til å bevare og utvikle samisk som levende bruks- og samhandlingsspråk også i framtiden.»

Sjøsamenes kamp for rett til fiske i fjordene

I kyst- og fjordstrøkene fra Tysfjord til Varanger var det konflikter om retten til fiske i de gode fiskefeltene fra 1960-årene og helt opp til 1990. På høyere nivå foregikk en nasjonal kamp om ressurser, som førte til overfiske og kollaps av sildestammen, samt nedgang for lodde- og torskebestandene. I sin tur førte dette til større rift om fiskeressursene i fjordene. En konfliktlinje gikk mellom fjordfiskere med små og åpne båter og større båter drevet av heltidsfiskere. Sjøsamene var fjordfiskere og drev gjerne i kombinasjon med andre næringsveier, dermed kom deres tilpassingen under press. De store fiskebåtene brukte aktive redskaper som sildesnurper, snurpenot, torske- og reketrål, samt snurrevad. De lokale fiskerlagene ville ha redning av fjordene og strengere regulering, blant annet argumenterte de med at bunnsleperedskaper ødelegger gytebestandene av fisk.

Et eksempel på rovdrift var intensivt fiske med trålere og sildsnurpere i Repparfjorden rundt 1960. Resultatet var at fjorden ble tømt for sild og andre arter. Med dette forsvant grunnlaget for sjøsamenes næringstilpasning i området. De lokale fiskerne hadde lite å stille opp med mot myndigheter og deres egne interesseorganisasjoner. Mange forlot etter dette fiskeryrket, og noen få skaffet seg større båter selv for å drive havfiske. NRK Brennpunkt dokumenterte i 2009 at rundt 75 % av alle fjordfiskere hadde forlatt fiskeryrket.

Kravene de lokale fiskerne stilte var noe som ikke bare dem, men også kommuner og politiske partier engasjerte seg for. Utover i 1980-årene ble det innført forskjellige restriksjoner, som sesongvis forbud mot visse redskapstyper og forbud mot alt notfiske etter torsk nord for 62. breddegrad. Sjøsamenes kamp for rettigheter var en del av konflikten om fjordfiske, men var lite påaktet både når det gjaldt fiske og andre saker. Til tross for at sjøsamene utgjorde den største delen av den samiske befolkningen i etterkrigstiden, var de lite synlig både i det norske og samiske samfunnet. Historikere har forklart dette med at effekten av fornorskningspolitikken. For sjøsamene var det tabu å fremme sine interesser på grunnlag av samiske rettigheter. Imidlertid kom det et vendepunkt etter Altasaken, der de samiske organisasjonene satte sjøsamenes situasjon på dagsorden. I 1988 kom NOU1988:42 Næringskombinasjoner i samiske bosettingsområder.

Kåfjorden (Gáivuotna) hvor det er en stor sjøsamisk befolkning. Kåfjord kommune tilhører forvaltningsområdet for samisk språk, hvor norsk og samisk er likestilte språk.

Foto: Simo Räsänen

Tidligere høyesterettsjustitiarius Carsten Smith (1932–) la i 1990 frem sin sakkyndige utredning Samenes rett til naturresurser – særlig ved fiskerireguleringer. Utredningen konkluderte med at samene i henhold til artikkel 27 i FNs menneskerettighetskonvensjon, hadde visse rettigheter til naturresurser: «[…] samene [har] krav på særtiltak, slik som større andel av fangstkvantum enn øvrige fiskere, for å verne om det materielle grunnlaget for samisk kultur.» Samtidig ble det understreket at det var viktig å unngå økt konfliktnivå mellom kvener, samer og nordmenn. Utover i 1990-årene fulgte flere utredninger om saken, noe som også ble sentralt i Sametingets fiskeripolitikk. Til tross for motstand, blant annet fra Fiskeridepartementet og Norges Fiskarlag, ble noen særordninger for samiske fisker innført. Deltagerloven av 1999 ga muligheter for at personer i visse kommuner kunne registrere seg som yrkesfisker, og få rettighetene som fulgte med, selv om en bare hadde fiske som binæring. I 2004 ble endelig kravet som fjordfiskerne hadde fremmet i lang tid, nemlig forbud mot snurrevadfiske, innført. Kystfiskeutvalget for Finnmark ga ut sin innstilling NOU 2008: 5 «Retten til fiske i havet utenfor Finnmark», hvor det ble anbefalt at personer i kyststrøkene i Finnmark hadde en spesiell rett til fiske utenfor kysten. De skulle ha rett til fiske til eget bruk, begynne med fiskeri som næring og ha rett til en fangstmengde som kunne danne grunnlag for egen husholdning, enten som del av mangesysleri eller som eneste inntekt. Imidlertid ble rettighetene i den endelige loven mindre omfattende, men det ble blant annet gitt en egen kystfiskekvoter for fiskere bosatt i sjøsamiske områder og rett til fiske som ville drive i mindre skala.

I en reportasje i Morgenbladet i 2022 sa Smith at sjøsamene har blitt utsatt for grov politisk svikt: «– Å sikre sjøsamenes rettigheter som urfolk er ikke bare ugjort. Det er forsøkt gjort negativt.» Smith ledet i 2006 Kystfiskeutvalget der samenes rettigheter til havfiske i Finnmark. Konklusjonen var at folk bosatt ved fjordene og langs kysten har rett til fiske «på grunnlag av historisk bruk og folkerettens regler om urfolks og minoriteter.» Sametinget er dog innstilt på at at havfiske ikke skal sees på som en samisk særrettighet, men heller likestille alle, både nordmenn og samer, som bor i kystnære strøk. Smith kommenterte at dette er en god måte å unngå splittelse blant kystfolk basert på etnisitet, spesielt fordi samer og nordmenn bor side om side.

Kulturell oppvåkning

Utover i 1970-årene oppstod en «etnopolitisk aktivisme» som fikk sitt store gjennombrudd i tiden rundt Alta-aksjonen i 1980. Myndighetene og politiske institusjoner viste på denne tiden stor forståelse og velvilje ovenfor samiske rettigheter, spesielt for å bevare språk og kultur. Det var på denne tiden innad i de samiske miljøene at aksjoner, for eksempel elever som aksjonerte for språkundervisning i videregående skole, ble motarbeidet. Spesielt i de lulesamiske miljøene i Hamarøy og Tysfjord var dette konfliktfylt. En av konfliktlinje gikk mellom den eldre samiske generasjon og de unge, i noen tilfeller velutdannede mennesker, som ville sette samisk språk og kultur på dagsorden. Noe av bakgrunnen var at mange samer fra den eldre generasjon ville holde det samiske i mer private former.

De unge samenes aksjoner i 1980-årene var et tydelig uttrykk for at etterkrigstidens politiske kultur ble erstattet av en ny mentalitet og identitet. Tidligere hadde trygghet, fellesskap og utjevning vært de rådende fellesverdier. Dette ble erstattet av verdier som frihet, mangfold og individualisme.

Tradisjonelle sjøsamiske kofter ble gjenskapt og ble tatt i bruk utover på 1980-årene. Interessen for samisk håndverk (duodji) og samiske byggeskikker fikk også stor interesse. Et samisk bygdemuseum ble åpnet sommeren 1989. Sjøsamisk kompetansesenter (Mearrasámi Diehtoguovddáš) ble åpnet i 2003 i Indre Billefjord. Dette har som oppgave å «ivareta, styrke og formidle samisk språk og kultur i sjøsamiske områder.»

Se også

• Bygdesamer
• Kokelv sjøsamiske museum
• Elvebakken (Balsfjord)

Litteratur

• Kalstad, Johan Albert og Storm, Dikka (1982). «Bosetningsmønstre og næringsliv i kystsameområdene. - En oversikt». Ottar. Universitetet i Tromsø. 4. 
• Aarseth, Bjørn (1982). «Kystsamenes bosetting i rikspolitisk sammenheng». Ottar. Universitetet i Tromsø. 4. 
• Kalstad, Johan Albert (1982). «Utmarka som økonomisk ressurs for samene ved kysten». Ottar. Universitetet i Tromsø. 4. 
• Nielssen, Alf Ragnar, Berck, Hein B. Hutchinson, Alan, Kolle, Nils og Larsen, Marion Fjelde (2014). Kolle, Nils, red. Norges fiskeri- og kysthistorie. 1 Fangstmenn, fiskerbønder og værfolk – Fram til 1720. Bergen: Fagbokforlaget. ISBN 978-82-321-0424-6. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Holberg, Eirin og Røskaft, Merete (2015). Nordlands historie. 1 Håløygriket: Nordland historie - før 1600. Fagbokforlaget. ISBN 9788245018301. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Hutchinson, Alna og Elstad, Åsa (2015). Nielssen, Alf Ragnar, red. Nordlands historie. 2 1600–1900: I amtmandens dager. Vigmostad & Bjørke. ISBN 978-82-450-1831-8. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Rinde, Harald (2015). Nielssen, Alf Ragnar, red. Nordlands historie. 3 Etter 1900 – Det moderne fylket. Fagbokforlaget. ISBN 978-82-450-1832-5. 
• Vorren, Ørnulv (1976). Samekulturen: en kulturhistorisk oversikt. Tromsø: Universitetsforlaget. ISBN 8200050211. 
• Skum, Guri (1991). Sjøsamene. [Kautokeino]: Samisk utdanningsråd. ISBN 8291047006. 
• Lorenz, Einhart (1981). Samefolket i historien. Pax. ISBN 8253011687. 
• Baglo, Cathrine (2017). På ville veger? – Levende utstillinger av samer i Europa og Amerika). Orkana akademisk. ISBN 9788281042803. 
• Larsen, Anders (2017). Om sjøsamene Vol 70 (1947), nr. 2. Tromsø museums årshefter. ISBN 9788281042803. 
• Kolsrud, Knut (1947). Finnefolket i Ofoten. Orkana akademisk. ISBN 9788281042803. 
• Andresen, Astri; Evjen, Bjørg og Ryymin, Teemu (2021). Samenes historie fra 1750 til 2010. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. ISBN 978-82-02-23554-3. 
• Fjellström, Phebe (1985). Samernas samhälle i tradition och nutid (svensk). Umeå: P. A. Nordstedt & Söners Förlag. ISBN 91-1-853222-5. 

Eksterne lenker

• (en) Coastal Sami – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Sjøsamisk kompetansesenter Arkivert 23. januar 2019 hos Wayback Machine.
• Museene for kystkultur og gjenreisning i Finnmark