Sulteforing

Sulteforing var en foringspraksis der det ble gitt svært lite vinterfor til dyrene.

Det ble satt svært mange dyr på bås i forhold til formengda en rådde over, og håpet at flest mulig skulle overleve vinteren. Det ble regnet som sannsynlig at dyr kunne komme til å sulte i hjel. Mange av de som ikke døde ble så avmagret at de måtte hjelpes ut av fjøset. På tysk har en uttrykket «Schwanz-vieh» – halefe, dyr som måtte dras ut etter halen fordi de ikke kunne gå. Sulteforing må ikke forveksles med vårknipa, da det kunne bli for lite dyrefor mot bonden sin vilje.

Sulteforing var en utbredt praksis både i Norge, i Norden og mange steder ellers i Europa. I Norge ble som regel hestene spart for denne mishandlingen.

Hvilken tid denne foringsmåten stammer fra er usikkert. Den avtok på siste halvdel av 1800-tallet, og har neppe vært praktisert på 1900-tallet.

Det har vært framsatt ulike forklaringer på denne foringspraksisen:

• Flest mulig storfe, sauer og geiter til å sende på beite ville gi størst mulig avdrått.
• En forsøkte å ha flest mulig dyr om våren, som kunne selges når beitesesongen tok til.
• I korndistriktene ga mange dyr mye gjødsel, som var viktig for åkrene.

Uttrykkene snauforing, knappforing og vedlikeholdsforing beskriver også bevisst knapp foring av dyrene, og har delvis blitt brukt som synonymer til sulteforing.

Litteratur

• Anna Helene Tobiassen: «Sulteforing – nød, uforstand eller økonomisk strategi?» i Jord og gjerning, Norsk landbruksmuseum, (1989).
• Ropeid, Andreas (1960). Skav. Universitetsforlaget.