Elvebakken (Balsfjord)
Elvebakken på Thomasjord er en liten gård ved Nordkjosbotn i Balsfjord i Troms. Gården har tilhørt en fiskerbonde/ sjøsamefamilie gjennom flere generasjoner og eies i dag av Fortidsminneforeningen der Troms avdeling har ansvar for drift og forvaltning.
«Her under fjellet» var måten stedet ble omtalt av de som bodde der. Gården ligger slik i landskapet at de var trygge for ras. Eiendommen var på ca. hundre mål. [2] Gårdsdriften var lenge rettet mot sjølberging, mens inntektene ellers skulle komme fra deltakelse i fiske og fangst. Lofotfiske, Finnmarksfiske og Ishavsfangst var «ryggraden» i næringsaktiviteten utenom gården. [3] Snekkerarbeid ga også litt inntekter.[4]
Midt på 1900-tallet ga også melkeproduksjon inntekter etter at bygdeveien, som kom i 1935, gjorde det mulig å levere melk til meieriet.[5] Først i 1959 kom det elektrisk strøm til Elvebakken.[6]
Fortidsminneforeningen dokumenterte eiendommens historie bl.a. ved intervjuer av de siste som bodde der. Artikkelen bygger på rapporten fra dette arbeidet.
Bygningene[rediger | rediger kilde]
Et karakteristisk trekk ved bygningene på gården er at de er gjenbrukshus, hus som har stått andre steder og er flyttet til Elvebakken.[7]
Elvebakkens historie lenger bak enn begynnelsen på 1900-tallet er litt uklart. Eiendommen synes å ha eksistert en stund uten bygninger. Familien som drev stedet rett etter år 1900 bodde hos besteforeldrene sine på nabogården. Så flyttet de en gammel skjå til tunet, og dette ble det første bolighuset. En skjå er et luftig hus med bordvegger, uten tømmer. Der bodde fem personer i flere år.
Fjøsen er et gammelt tømmernaust som ble hentet i Ørnesbukta, og skal være satt på Elvebakken i 1915. (Inger Reiersen: Elvebakken en sjøsamisk gård i Balsfjorden. I Fortidsvern 1997:3). Fjøset omtales som lågfjøsen, langfjøsen og vinterfjøsen, og det inneholdt både fjøs og låve. Om vinteren holdt alle husdyra til i dette vinterfjøset: Kyr, sauer, geiter, hest og høns.[8]
Sommerfjøsen var egentlig et åtringsnaust fra gården Ørnes. Det er plassert om lag 300 meter overfor hovedhuset og nær ved utmarka der kuene gikk på beite om sommeren. Hadde man kyr så hadde man også sommerfjøs.
Gården er navnet på våningshuset. Det er oppført i laftet tømmer kledd med bord og porøse plater. Som fjøsene var det et gjenbrukshus som ble kjøpt i 1918 et stykke unna. Huset ble tatt fra hverandre, fraktet i båt, båret opp manuelt og satt opp av eieren. Det ble kjøpt etter to år med god fortjeneste på finnmarksfiske - uten å ta opp lån.(s. 14) Kjøkkenet er om lag ti kvadratmeter og stua litt større. Soveplass fant hele familien på det lave loftet. Av innboet fulgte hjørneskapet med huset, andre møbler har beboerne laget selv.
Brønnhuset er et overbygg til vannkummen i bekken. Fra slutten av 1930-tallet var de melkeleverandører til meieriet og trengte et sted å kjøle melka.[9]
Skjåene var uthus i lett konstruksjon. Den eldste lå øverst i tunet og ble kalt for vedskjåen. Den andres skjåen var gårdens verksted. Her sto det en høvelbenk. Et lite tilbygg ble brukt som sommersoverom for familiens sønn og her sov han til bortimot jul.[10] En tredje skjå er nå forsvunnet; den sto nær gården, og ble brukt til tørkehus for klesvasken, og her sov familiens to døtre.
Naustet var et av de første husene som ble satt opp i gårdstunet. Det var om lag 7 meter langt og da de kjøpte en båt som var bortimot 8 meter ble naustet bygd på. Båten ble bl.a. brukt til å transportere ved.
Alle husene er malt med tranmaling.
Husdyr[rediger | rediger kilde]
Når de hadde skaffet seg fjøs kunne familien skaffe seg ku. I fjøsgangen holdt sauene til. Det var utgangersauer som gikk ut og inn som de ville; de ble klipt om våren eller tidlig på høsten. På 30-tallet hadde de 4 – 6 kuer, 2-3 geiter, en hest og 30 sauer. [11] Under slakting tok man et par skrotter selv, resten ble tatt med til Tromsø.[12]
Livet på Elvebakken[rediger | rediger kilde]
Familien på Elvebakken var tospråklig; det ble snakket både norsk og samisk. Barna som vokste opp her tidlig på 1900-tallet lærte å snakke samisk hjemme, og mormor som bodde her snakket nesten bare samisk, hun var ikke så god i norsk. Men de hadde problemer med å forstå samer fra andre steder; de som snakket nordsamisk. På skolen lærte barna bare norsk. Det var mange i bygda som ikke kunne samisk. Det var heller ingen som snakket finsk (kvensk) i området.
Faren i familien lagde selv ski til barna. Bjørk var materiale til slede, kjelke og ski. Da veien kom kjøpte de spark. Skøyter ble laget av en trekloss som det ble banket inn biter av en ljå under.
Om sommeren var det lite tid for barna til å leke. Veden skulle produseres, trærna felles og barkes.[13] Mormor og far og mor i familien var læstadianere.[14] De feiret jul uten juletre. Familiens døtre ble begge konfirmert, men sønnen ble ikke. Økonomien satte en grense, bl.a. for innkjøp av klær. Barna gikk på skole på Thomajordnesset. Der var det i 1920-tallet to uker skole og tre uker fri. Lærerinna hadde tre skoler å betjene.
Kosthold[rediger | rediger kilde]
De spiste mye fisk som de selv fisket i fjorden. Kokt torsk med lever og rogn var kanskje det beste. Fiskekaker og stekt fisk var noe de begynte med da familiens eldste datter i sin ungdom hadde arbeid i Tromsø og kunne introduserte nye matretter hjemme på Elvebakken. Det var en hake med steking; da trengte man smør og det hadde de ikke råd til. Kjøtt var det lite av, men naboene slo seg sammen om slakting om høsten.[15] Innmaten ble mye god mat i slaktetida, bl.a. ble det laget blodpølse.[16] Mor kokte rullepølse, laget ost og kokte «møssa». De dyrket poteter og neper. Etter at yngste datter hadde vært på Åsgård og lært om grønnsaksdyrking ble det også dyrket kålrot og hodekål.[17] Vann ble hentet i bekken som renner forbi Elvebakken.
Ressurser fra utmarka[rediger | rediger kilde]
Ved kjøpte de på rot. Bjørk og or var treslagene som var tilgjengelige fra et sted tre kilometer unna. Trærne måtte felles om våren, så de kunne transporteres hjem når snøen kom. [18] De plukket bær, men ikke store mengder, og i kalde somrer ble ikke alle bær modne. De prøvde snarefangst etter rype, men det var dårlig rypeterreng. Fangst av røyskatt og rev kunne gi litt inntekt ved salg av skinn.
Handel og varebytte[rediger | rediger kilde]
Sukker og sirup, kaffe og hvetemel kunne en få hos handelsmannen som holdt til noen hundre meter mot nord. Større handel kunne gjøres på Tennes eller Storsteinnes. Tennes lå en halvtimes roing unna; ved siden av handelsmann holdt prest og lensmann til der. På begynnelsen av 1900-tallet var det også handel med samene fra Karesuando. Dette var reindriftssamer og de var på flytting fra vinterbeite til sommerbeite i Lavangsdalen og Tromsdalen. De stoppet i Thomasjorddalen i fire – fem dager for å hvile seg og dyra. De hadde med seg reinskinn og tørket reinkjøtt som ble byttet mot ost og smør fra de fastboende.[19]
Klær og sengetøy[rediger | rediger kilde]
Hjemme ble det vevd vadmel som ble sendt til fabrikk for farging og stamping. Av tøyet ble det sydd bukser til mannfolkene og skjørt til jentene. Strømpene var hjemmestrikka. Barna brukte kommager som fottøy på skolen. I senga hadde de skinnfeller, men omkring 1920 ble det ulltepper isteden.[20]
Årssyklus[rediger | rediger kilde]
Fiskerbonden kombinerte jordbruk og fiske. Det betydde at deler av året var mannen og voksne sønner hjemmefra og deltok i fiskeriene, mens kone og barn var hjemme og passe husdyra. Mannfolkene ville gjerne være hjemme og delta i onnene i jordbruket.
Far og sønn på Elvebakken deltok i finnmarkfiske på vinteren. Før de dro ble det bakt brød og lefse som ble pakket i lufttette kister. Brensel hadde de også med. De reiste i mars og fisket et par måneder. Faren reiste hjem til våronna i mai. Fra Elvebakken tok de lokalbåt til Tromsø og hurtigruta videre til Vardø eller Kiberg. Der leide de husvære og båt til å drive fiske fra og han som leide ut kjøpte også fisken. Omkring 10.juli var fisket slutt, og da var det tid for høyonn hjemme. Det tok tre uker. Oftest hesjet de graset. De hadde knapt med rom til høy, så noe ble satt i stakk, og noe ble lagret i naustet. Utover høsten og vinteren var det hjemmefiske i Balsfjorden. Fisken ble sløyet og solgt til handelsmannen. Det var torsk, sei, kolje og flyndre.
Folkene på Elvebakken deltok ikke i Lofotfiske på 1900-tallet, og heller ikke i ishavsfangst.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Inger Reiersen: Elvebakken. En sjøsamisk gård. I Fortidsvern 1997: 3.
- Siri Johnsen: Her lever ennå lukten av kaffe og vafler. I Fortidsvern 2017: 2
- Siri Johnsen: «Her under fjellet». Om livet på Elvebakken, Balsfjord på 1900-tallet. Et dokumentasjonsprosjekt for Fortidsminneforeningen i Troms. Januar 2000. 40 s.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ www.norgeskart.no
- ^ Siri Johnsen: «Her under fjellet». Om livet på Elvebakken, Balsfjord på 1900-tallet. Et dokumentasjonsprosjekt for Fortidsminneforeningen i Troms. Januar 2000. s.24
- ^ Johnsen 2000: s.8
- ^ Johnsen 2000:s.15
- ^ Johnsen 2000: s.20
- ^ Johnsen 2000: s.26
- ^ Johnsen 2000: s.20
- ^ Johnsen 2000: s.13
- ^ Johnsen 2000: s.16
- ^ Johnsen 2000: s.16
- ^ Johnsen 2000: s.24
- ^ Johnsen 2000: s.30
- ^ Johnsen 2000: s.20
- ^ Johnsen 2000: s.21
- ^ Johnsen 2000: s.26
- ^ Johnsen 2000: s.31
- ^ Johnsen 2000: s.26
- ^ Johnsen 2000: s.11-12
- ^ Johnsen 2000: s.28
- ^ Johnsen 2000: s.29