Ganding

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Ganding, av og til skrevet ganning, forstås i dag som (ondsinnede) trolldomskunster utført av samer. «Å gande» eller «å sette gand» betyr i moderne forstand å utøve trolldom, nærmere bestemt å kaste vondt over folk, helt abstrakt. Selv om ordet er norrønt, ser det ut til å ha blitt adoptert av samene allerede i høymiddelalderen.

Utvikling[rediger | rediger kilde]

Etymologisk og historisk har ganding ingen ting med verken ondskap eller trolldom å gjøre.[1] I middelalderkildene finner vi ikke ganding, men gandr (m.) og gandus (latinisert form av gandr). Gand er tolket som «utsendt sjel/ånd/bevissthet», gjerne utsendt i transe. Den utsendte sjelen/ånden/bevisstheten kunne utrette alle slags ærend, for eksempel skaffe opplysninger, eller nedkjempe fiendeånder. Dette er kjernen i en type sjamanisme som kalles seid på norrønt.

Betydningen «trolldom» og ordene ganding og verbet gande ser ut til å ha utviklet seg fra ordet gand i løpet av seinmiddelalderen. På begynnelsen av 1600-tallet finner vi kilde for at ordet gand kan forstås som trolldomskunster utført av samer (Friis, 1632). Betydningsendringen føder verbalsubstantivet ganding om aktiviteten å bedrive trolldom. Den gamle betydningen (åndeutsending) holdt seg imidlertid levende til et stykke inn på 1900-tallet.

Det er ikke belagt i middelalderkilder at gandr skal ha betydd «spiss kjepp» eller «tryllestav». Likevel er det sannsynlig at gandr opprinnelig (etymologisk) har betydd «stav (til å støte med)». (Forbindelsen med betydningen «åndeutsending» er i så fall at åndeutsendinger kunne ha en slik «støtefunksjon».) Ordet gandreið («gandritt», «gandferd») er i middelalderen navn på selve sjelereisa. Reisa kunne gjennomføres ved hjelp av ulike typer farkoster som for eksempel slanger, ulver eller staver – på samme måte som heksene i seinere tradisjon. Jamfør også ordet og fenomenet oskorei/jolerei.

Ganding har særlig blitt forbundet med Samer. Tegningen viser en samisk noáidiSjaman») med sin «magiske» Runebomme (meavrresgárri) på 1700-tallet. Illustrasjon fra Knud Leems bok Beskrivelse over Finnmarkens Lapper, deres Tungemaal, Levemaade og forrige Afgudsdyrkelse utgitt i København i 1767

Fra 1500-tallet og framover var det fortsatt mest snakk om «en gand», men da ser vi stadig oftere eksempler på endret betydning – fra «åndeutsending» til «trolldomsprosjektil», altså noe som gjorde skade. I denne betydningen var gand synonymt med «finnskott», «trollskott», «alvskott», «tyre» m.m. Dette var forheksede pinner, kvister, piler, hårballer, (gand)fluer og annet som trollkyndige, særlig samiske noaider, kunne «skyte» eller sende etter mennesker og dyr for å ramme dem med ulykker, sjukdom eller død.

Olaus Magnus (1490–1557) beskriver trolldomsprosjektilene som små blypiler. Det ble hevdet at samer og andre kunne sende gand over store avstander og til og med spre sjukdom med nordavinden til Frankrike, England og Danmark. Ifølge 16-1700-tallskilder til samisk religion fikk noaidene gandfluer av den store åndefuglen Vuokko, trolig snøugla.

Fra 1800-tallet er det kjent at smarte kremmere har utnyttet folketroen om trolldomsprosjektiler og laget «gand» i form av små fettkuler som inneholder en sammenrullet, tilspisset fjærbit. Etter at disse fettkulene intetanende er fortært, og fettet løser seg opp, vil den skarpe fjæra springe ut og såre offeret innenfra. Norske bønder skal ha kjøpt slike gander av samene for å skade kuene til uvennene sine.[2]

Gand i betydningen «trolldomsprosjektil» finner vi i folketradisjonen helt til midten av 1900-tallet. Parallelt finner vi fra seinmiddelalderen og framover ordene «ganding» og «å gande». De er sekundære, betydde lenge «å sende gand = trolldomsprosjektil». Først på 1900-tallet kom dagens betydning av «ganding» og «å gande», som er «å kaste vondt over folk (abstrakt)»

Fenomenet ganding blir særlig tillagt samene. For eksempel ble kong Christian IV av Danmark-Norge angivelig utsatt for ganding på en tur til Vardø i 1599, og mer enn 30 samer ble henrettet for trolldom og hekseri i prosessene som fulgte på 1600-tallet, ifølge historikeren Rune Blix Hagen i Tromsø.[3] Overtroen om farlige samer levde så seint som inn på 1950- og 60-tallet, da barn i Nord-Norge kunne bli advart mot «lapper» fordi «de driver med ganding». Også i 2012 er ganding en levende del av folketroen i Finnmark.[4]

  • Gandferd eller gand-reið var i norrøn tid og i nordnorsk folketro et hekseritt eller en oskorei gjennom lufta. Gandferda kunne også forstås som en storm av gjenferd, mens ordet gandreið betegnet selve luftrittet. Ordet gand betød opprinnelig en spiss stav som hekser og trollkjerringer brukte, og det er blitt foreslått at gandferden dermed er ett av opphavene til forestillingen om hekser som rir på sopelimene sine.
  • Gandflue er betegnelsen på en flue som ble utsendt for å skade folk og fe. Dikterpresten Petter Dass (~1646-1707) omtalte samenes gand som mørkeblå Beelzebubs fluer.
  • Gandpose var en skinnpose der hekser og heksemestere oppbevarte tryllemidler som negler, hår, knokkelbiter, kirkegårdsjord og annet med angivelig trolldomskraft.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://eldar-heide.net/Publikasjonar%20til%20heimesida/Heide-Gand-seid-andevind.pdf
  2. ^ http://runeberg.org/fataburen/1922/0046.html
  3. ^ Norgeshistorie.no, Rune Blix Hagen: «Trolldomsforfølgelse av samer» Hentet 5. des. 2016.
  4. ^ http://www.finnmarkdagblad.no/nyheter/article5978631.ece

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Heide, Eldar, 2006: Gand, seid og åndevind. Doktoravhandling, Universitetet i Bergen.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]