Offentlig våpen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Offentlig våpen er våpenskjold for stat, statlige organer, fylkeskommune, kommune og lignende offentlig myndighet.

Som offentlig våpen regnes blant annet riksvåpen, kongevåpen, statlige militære våpen (for eksempel avdelingsmerker innenfor forsvarsgrenene) og sivile våpen (for eksempel Kirkens våpen), landskapsvåpen, fylkesvåpen og kommunevåpen.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Mange offentlige våpen har sin opprinnelse i en fyrstes eller annen overherres personlige våpenskjold eller slektsvåpen. Dette er tilfellet med det norske og det danske riksvåpenet, samt andre områdevåpen der overherrens våpen ble fortsatt brukt av nye overherrer som selv hadde andre våpen. Ofte ble det da dannet unionsvåpen med skjoldfelter fra flere områders våpen, så som i de norske unionstidene med Danmark og Sverige.

Offentlige våpen kan i nyere tid ha fått motiv (farge- og figursammensetting) for å minne om en framstående person eller slekt, f.eks. Troms fylkesvåpen, Holmestrands byvåpen og Ullensvangs kommunevåpen.

De fleste nyere, norske kommunevåpen har motiver som symboliserer ting eller forhold fra lokalhistorien, stedsnavnet, lokale sagn, næringsveier, dyre- eller planteliv, særpregede naturformasjoner eller annet.

Hva de består av[rediger | rediger kilde]

Komplisert engelsk kommunevåpen for Liverpool med svevende hjelmtegn ("crest"), Neptun og Triton som skjoldholdere, samt bånd med valgspråk.
Det enkle finsk‎e landskapsvåpenet for Kajanaland har bare et skjold i gull med en grønn bjelke dannet av grantresnitt og bølgesnitt.

Norske offentlige våpen består for det meste av bare et skjold med figurer og farger ("tinkturer"). I England og andre europeiske land har offentlige våpen ofte skjold, hjelm, hjelmklede og hjelmtegn. Slike våpen kan dermed bli så kompliserte at de ikke er lette å oppfatte raskt på veiskilt, i annonser og lignende. Dette er noe av grunnen til at det forekommer at logoer i stedet er blitt innført for den daglige bruk av kjennetegn for offentlige myndigheter i disse landene.

Fastsetting[rediger | rediger kilde]

De fleste norske offentlige våpen er skapt og fastsatt på 1900-tallet, mens riksvåpenet, kongevåpenets skjold og noen få byvåpen (Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Tønsberg) er fra middelalderen. Noen byvåpen er fra unionstidene med Danmark og Sverige.

I Norge blir offentlige våpen fastsatt av myndighetene i form av en beskrivelse ("blasonering") og en medfølgende tegning som viser et eksempel på en riktig heraldisk avbildning av våpenet. Våpnene kan derfor bli avbildet på mange ganske forskjellige måter, men da forutsatt at de holder seg innenfor dels blasoneringen og dels kravet om heraldisk stiliseringsteknikk. Fylkeskommuners og kommuners våpen blir fastsatt sammen med en fastsetting av flagg som inneholder våpnenes farger og figurer.

Våpenfastsettingen kan skje av den offentlige myndigheten selv, eller av overordnet myndighet, så som i kongelig resolusjon (kgl.res.) for fylkes- og kommunevåpen, dersom fylkeskommunen eller kommunen ønsker det. "Kommuneflaggloven" forbyr riktignok bruk av flagg som ikke er godkjent i kgl.res., men loven er ment som forbud mot de rent politiske flagg, ikke de heraldiske flagg.

Utenfor Europa[rediger | rediger kilde]

Offentlige våpen utenfor Europa kan være mer eller mindre preget av europeisk heraldikk, f.eks. Nord-Amerika og Australia. Våpnene kan være i skjold, men naturalistiske (særlig Mellom- og Sør-Amerika), eller uten skjold og basert på landets spesielle kultur (særlig Asia). En egen "kommunistisk heraldikk" har stiliserte merker innenfor en krans av blader, kornaks og lignende, eller lagt på et tannhjul. Russland har forlatt denne formen og tatt opp tsarrikets våpen med en dobbeltørn.

Rettsbeskyttelse[rediger | rediger kilde]

Offentlig våpen, flagg eller annet merke har en strafferettslig lovbeskyttelse mot uhjemlet bruk i straffeloven § 165, samt et vern i form av forbud mot privates registrering av slike våpen i varemerker, design og lignende. Privates og andres bruk er imidlertid tillatt når den er i en ren dekorasjon uten kjennetegnsfunksjon, i opplysning, informasjon og lignende, og på betingelse av at dette ikke kan oppfattes som, eller bli forvekslet med, at myndigheten selv opptrer.

Traktaten Pariserkonvensjonen pålegger medlemslandene å gi rettsvern for offentlige våpen. Andre traktater pålegger å gi rettsvern for internasjonale institusjoners våpen og merker, bl.a. FN merket, samt rettsvern for opprinnelsesmerker som er kjennetegn for varer fra visse geografiske områder, bl.a. for vinproduksjon.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hallvard Trætteberg: Fylkesmerker. Forslag fra Norges Bondelags fylkesmerkenevnd, Oslo 1930
  • Hallvard Trætteberg: Norske by- og adelsvåben, samlerhefte utgitt av Kaffe Hag, Oslo 1933
  • Hallvard Trætteberg: «Heraldiske farvelover», Meddelanden från Riksheraldikerämbetet, bind 7, Stockholm 1938
  • Hallvard Trætteberg: «Statens forhold til heraldikken i Norge», Meddelanden från Riksheraldikerämbetet, bind 7, Stockholm 1938
  • Hallvard Trætteberg: Borg i segl, mynt og våpen, Oslo 1967
  • Hans Cappelen: «Begrepet våpen, som heraldisk kjennetegn, i norsk lovgivning», Nordisk Immateriellt Rätsskydd (NIR) nr 4 side 394-405, 1974
  • Hans Cappelen: «Begrepet våpen i norsk lovgivning. Rettslig vern.» Norsk slektshistorisk tidsskrift, bind 24, Oslo 1974, side 312-313
  • Hans Cappelen: «When are Armorial Bearings “Public”», XIII International Congress of Genealogical and Heraldic Sciences, Proceedings, London 1976, p 38-39 (Summary)
  • Hans Cappelen: «The Concept of the Coat of Arms in Norwegian Legislation», Kongressbericht, Stuttgart 1978
  • Hans Cappelen: «Nye offentlige våpen og gamle slektsvåpen.» Norsk slektshistorisk tidsskrift, bind 30, Oslo 1985 side 21-30
  • Hans Cappelen: «The principles of recent public heraldry in Norway» , Genealogica and heraldica, report of the 16th international congress of genealogical and heraldic sciences, Helsinki 16-21 August 1984. Helsinki 1986, side 274-281
  • Hans Cappelen og Knut Johannessen: Norske kommunevåpen, Oslo 1987 med tilleggshefte 1988
  • Hans Cappelen: «Norwegian Simplicity. The principles of recent public heraldry in Norway», The Coat of Arms,vol. VII, No. 138, London 1988
  • Harald Nissen og Monica Aase: Segl i Universitetsbiblioteket i Trondheim, Trondheim 1990
  • Hans Cappelen: "Kommuneflaggloven endret i 2014", Våpenbrevet nr. 95 juli 2015, Norsk Heraldisk Forening, Oslo 2015, side 37-39
  • Hans Cappelen: "Ny norsk straffelov med endringer for offentlige våpen, flere andre kjennetegn og symboler", Heraldisk Tidsskrift, bind 12 nr. 112, København oktober 2015, side 79-84