David Lyndsay

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
David Lyndsay of the Mount
Født1490[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
East Lothian
Dødca. 1555[5][6]Rediger på Wikidata
BeskjeftigelseLyriker, dommer, diplomat, genealog, skribent Rediger på Wikidata
Embete
  • Member of the Parliament of Scotland Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversity of St Andrews
NasjonalitetSkottland
Våpenskjold
David Lyndsays våpenskjold

David Lyndsay of the Mount (født cirka 1490, død før 18. april 1555),[7] tidvis også stavet Lindsay, var en skotsk statlig heraldiker (officer of arms) og dikter. Han hadde embetet som statsheraldiker (Lord Lyon King of Arms) fra 1530 til 1535. Han var i sin tid også en anerkjent poet. «The dreme» (moderne engelsk «The Dream»)[8] var hans første bevarte dikt, skrevet i 1528. Det er en allegorisk klagesang over rikets vanstyre. Hans poetiske verker reflekterte ånden til renessansen, særskilt som en makar, det vil si en skotsk kongelig poet. Han virket i tiden før den skotske reformasjonen og skrev blant annet satire på korrupsjonen i den katolske kirke og samtidens regjering.[7]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Lyndsay som avbildet på Walter Scott-monumentet i Edinburgh

David Lyndsays far hadde samme navn, død ca. 1503, og tilhørte tilsynelatende en lavadelig familie som smykket seg med tittelen «of the Mount» fra navnet på familiesetet nær byen Cupar i Fife og fra Garleton Hills, (Haddingtonshire). Datoen for David den yngres fødsel er ukjent, men det antas, selv om det ikke sikkert er kjent, at Cupar også var hans fødestedet. Den første utdannelsen fikk han ved Cupar, den etterfølgende delen av den på Universitet i St Andrews, som han flyttet til i 1505.[9] Det vises i en oppføring av en «Da Lindesay» for tiden 1508–1509.[10]

Han var engasjert som hoffmann i den kongelige husholdning; først som en stallmester, deretter som en usher (assistent for en hovedlærer) til den fremtidige kong Jakob V av Skottland. I sine dikt nevner han at han var involvert i utdannelsen til Jakob V og noen inneholder råd til den unge kongen.[11][12]

I 1522 giftet han seg med Janet Douglas, en hoffsyerske.[13] Hans første heraldiske utnevnelse var som Snowdon Herald og i 1529 ble han utnevnt til Lord Lyon King of Arms, og slått til ridder. Han var engasjert i diplomatisk virksomhet (to ganger på ambassader i utlandet, til Nederland og Frankrike), og var, i kraft av sitt heraldiske embete, en generell rolle som seremonimester. Han var involvert i å organisere seremoniene og feiringene og ønsket velkommen til de franske brudene til Jakob V, først Madeleine av Valois i 1537 og deretter Maria av Guise i 1539.[14][8]

Lyndsay signerte det eneste bevarte brevet fra denne tiden som «Dauid Lyndsay». Håndskriften hans viser ingen spor av de kursive formene som ble brukt av de skottene som hadde fullført utdanningen sin i utlandet.[15] Etter at kong Jakob V døde i 1542 fortsatte Lyndsay å sitte i Skottlands parlament som kommissær/ombud for Cupar, Fife. I 1548 var han medlem av et oppdrag til Danmark som i forhandlinger oppnådde visse privilegier for skotske kjøpmenn. Det er grunn til å tro at han døde tidlig i 1555.[7]

Heraldiske verk[rediger | rediger kilde]

I 1542 produserte han en skotsk våpenrulle kjent i dag som Lindsay of the Mount Roll. Den inneholder 400 skotske våpenskjold, hvorav noen ble lagt til senere på 1500-tallet, og danner grunnlaget for det offisielle skotske heraldiske registeret som er i bruk i dag. En faksimile bestående av nøyaktig omtegning av hans egne tegninger ble publisert i Edinburgh i 1878.[16]

Litterært arbeid[rediger | rediger kilde]

Lyndsays våpenskjold, som illustrert i Lindsay of the Mount Roll
Statue av David Lyndsay, Scottish National Portrait Gallery

Det meste av Lyndsays litterære verker, som han sikret seg et stort omdømme for i sin egen tid og som han fortsatt lever av, ble skrevet under velstandsperiode ved hoffet. I så måte er han forskjellig fra Gavin Douglas, som forlot litteraturen for å bli politiker. Forskjellen skyldes delvis det faktum at Lyndsays muse (dikterånd) var mer tilfeldig og satirisk, og at tiden passet til å utøve hans særskilte egenskaper. Det er vanskeligere å forklare hvordan han nøt en slik enestående ytringsfrihet. Han refset alle klasser, fra sin kongelige herre til de mest enkle personer. Det er ingen bevis for at han avskrev katolisismen; likevel var hans ledende formål å avsløre dens feil og overgrep. Hans mål ble lett akseptert av det reformerende partiet, og ved deres bruk av arbeidet hans delte han med deres ledere gjennom mange generasjoner et rykte som nesten utelukkende er politisk og kirkelig.[8]

Lyndsays lengre dikt representerer, med rimelig fullstendighet, rekkevidden av Lyndsays litterære talent. Intet enkelt dikt hever ham opp, selv om han her og der, særlig i det siste, gir hint om den høyeste kompetansen. Likevel er det den totale effekten av disse stykkene som sikret ham mer enn bare intellektuell kraft og sunn fornuft. Det er i hans håndverkskunnskap, i hans vilje til å anvende de tradisjonelle metodene på moderne krav som gjør ham interessant.[8]

David Lyndsay stilte seg ikke bak andre diktere i anerkjennelsen av engelske Geoffrey Chaucer. Like fromt som disse, gjengir han mesterens former, men hos Lyndsay har følelsen og utsynet blitt endret. Hans fremste tilnærming til Chaucer er i The Historie and Testament of Squyer Meldrum, som minner om skissen av Chaucers «unge våpendrager», men dette minnet er mer verbalt enn åndelig. Andre steder gjør hans hukommelsen ham mindre lykkelig, som når han beskrev rekkevidden av den sørgende dronning Magdalene med ordene som Chaucer hadde brukt på øynene til sin hensynsløse munk. Slik også i Dreme overlever den allegoriske tradisjon kun i formen. I Remembrance ledes han inn i spekulasjoner om Skottlands lidelser og til en Exhortatioun til Kingis Grace som bringer psykisk lettelse.[8]

Denne didaktiske formen utøves fritt i det lange diktet Ane Dialog betwixt Experience and ane Courteor (noen ganger kalt Monarchie), en universell historie av middelaldermodell der fyrstenes fall ved korrupsjon gir en lærdom til den ikke-reformerte kirken i hans samtid. Ane Pleasant Satyre fra Thrie Estaitis er mer direkte i sitt angrep på kirkelig overgrep; og dens dramatiske form tillater mer livlig behandling. Dette stykket er av stor historisk interesse, og er det eneste eksisterende eksemplet på en fullstendig skotsk moral. Det er i respekt for litterær kvalitet Lyndsays beste verk, og i dramatisk konstruksjon og karakteravgrensning har det en høy plass i denne sjangeren. De farseaktige mellomspillene (tidvis direkte og grove) gir mange innslag av ekte komedie; og gjennom hele stykket er det passasjer, som i talene til Veritie i første del og til Dame Chastitie i Interlude of the Sowtar and the Taylor, der ord og replikker er unnfanget med eleganse.[8]

The Testament of the Papyngo (papegøye) er en annen traktat for tiden, full av formaninger til domstol og presteskap. Det har også en viss interesse som en forløper for Robert Burns’ enhet i «Twa Dogs».[17]Av hans kortere stykker, men med desto lengre tittel er The Complaynt and Publict Confessions of the Kingis Auld Hound, callit Bagsche, directit to Bawtie, the Kingis best belovit Dog, and his companyconis, and the Answer to the Kingis Flyting har en lignende resonans til prekestolen.[8]

I David Lyndsay er det første litterære uttrykket i renessansens Skottland. Hans interesse ligger på den teologiske siden av vekkelsen; han er på ingen måte humanist, og han er likegyldig til renessansens kunstneriske påstander. Likevel appellerer han til prinsippet som er grunnleggende for alle. Han krever førstehåndsinntrykk. Han føler at menn må få leksjonen direkte, ikke fra mellommenn som ikke forstår originalene mer «than they do the ravyng of the rukis.» Derav hans vedvarende bønn for det folkelige. Selv om han kun er opptatt av den teologiske og kirkelige anvendelsen av dette, stimulerte han utvilsomt for bruken av folkespråket i Skottland.[8]

Omtaler[rediger | rediger kilde]

Lyndsay er avbildet blant seksten skotske skribenter og poeter på den nedre seksjonen av Walter Scott-monumentet i Edinburgh. Han er vist på venstre side av den sørlige delen. Walter Scott omtalte selv Lyndsay som en figur i sitt episke dikt Marmion (1808),:

Still is thy name in high account,

And still thy verse has charms,
Sir David Lindesay of the Mount,
Lord Lion King-at-arms!
─ Walter Scott, Marmion[18]

Den britiske litteraturviter George Gordon mente at «Lyndsay, med all sin eldgamle grovhet ... opprettholdt i to århundrer, selv blant de nøyaktige, sin posisjon som den populære poeten i Skottland.»[19]

C.S. Lewis mente at «Han mangler vanligvis originaliteten til Henryson og glansen til Dunbar og Douglas. Men det som er av ham er bra hele veien.»[20]

Diplomatiske plikter[rediger | rediger kilde]

Oppdrag juni 1531[rediger | rediger kilde]

Som Snowdon Herald ble Lyndsay sendt til keiser Karl V av Det tysk-romerske rike i slutten av juni 1531. Han skulle inngå en traktat om evig fred for en varighet på 100 år. Dette skulle etterfølge en traktat opprettet 100 år tidligere. Andre saker omfattet den mangeårige utgaven av Robert Barton fra Over Barntons skip «Black Bark», beslaglagt av spanske pirater utenfor England i 1519. I sine latinske brev til Karl V omtaler Skottlands konge Jakob V sin diplomat Lyndsay som «chief herald» eller «første av vår ordre.»[21] Lyndsay ble 7 uker ved hoffet hos keiseren og dronningen av Ungarn i Brussel.[22]

Oppdrag mars 1532[rediger | rediger kilde]

Lyndsay skulle reise til Frankrike som en herold som fulgte Thomas Erskine av Haltoun (sjefssektretær til Jakob V) og James Hay (biskop av Ross) i januar 1532. Denne skotske ambassaden ble forsinket til mars 1532.[23] Ambassadørene skulle inngå kontrakt med Frans I av Frankrike om ekteskapet mellom Jakob V og Madeleine av Valois.[24]

England 1535[rediger | rediger kilde]

Lyndsay som Lion King of Arms fulgte Thomas Erskine med Robert Hart, Rothesay Herald, til Windsor Castle, hvor de fungerte som fullmektige for installasjonen av Jakob V som ridder av hosebåndsordenen. Etter å ha reist for å møte Henrik VIII på Thornbury Castle, reiste de tilbake til London, hvor en tjener av Thomas Cromwell ga Lyndsay £20.[25]

Edinburgh 1540[rediger | rediger kilde]

Lyndsay ledet besøket til den engelske ambassadøren Ralph Sadler ved Holyroodhouse i februar 1540 sammen med sin assistent Rothesay Herald. De møtte Sadler, og fulgte ham til Jakob V ved Chapel Royal i palasset, og vendte deretter tilbake med ham til hans overnattingssted og spiste middag med ham. Senere arrangerte Lyndsay møtet til Sadler med Margaret Tudor, og tok ham med for å møte henne igjen i kapellet den påfølgende søndagen.[26]

England 1543[rediger | rediger kilde]

Etter Jakob Vs død ble Lyndsay sendt av regent Arran til England for å frakte tilbake den avdøde kongens krage, hosebånd og vedtekter for hosebåndsordenen til Stephen Gardiner, biskop av Winchester, ordenens prelat. Henrik VIII skrev til Arran at Lyndsay hadde oppfylt sitt embete «riktig diskret».[27]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Lengre dikt
  • The Dreme (1134 linjer)
  • The Testament and Complaynt of the Papyngo (1190 linjer)
  • The Historie and Testament of Squyer Meldrum (1848 linjer)
  • Ane Dialog betwix Experience and ane Courteour of the Miserabyll Estait of the World (6333 linjer)
  • Ane Pleasant Satyre of the Thrie Estaitis (over 4000 linjer).

En fullsendig utgave av Lyndsays poetiske tekster ble utgitt i 3 bind i 1879. Janet Hadley Williams på vegne av Association for Scottish Literary Studies utga i 2000 David Lyndsay, Selected Poems, nyopprettede tekster med detaljerte notater. Se også utgaver av Pinkerton (1792), Sibbald (1803), og George Chalmers (1806); og kritiske redegjørelser i Hendersons Scottish Vernacular Literature (1898), Gregory Smiths Transition Period (1900), og J.H. Millars Literary History of Scotland (1903).

Et profesjonelt verk utarbeidet av Lyndsay i Lyon-kontoret, kalt Register of Scottish Arms (nå bevart i manuskript i Advocates' Library), ble trykt i 1821 og trykt på nytt i 1878. Det er fortsatt det mest autoritative dokumentet om skotsk heraldikk. Lyndsays bror tilbød seg å vise våpenboken til den engelske diplomaten Thomas Randolph i oktober 1561, «hvori er alle våpnene til alle adelsmenn og baroner både nye og gamle som er i Skottland.»[28]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 28. mars 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Trove, oppført som David Lindsay, Trove person-ID 905616, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ opac.vatlib.it, oppført som David Lindsay, VcBA-ID 495/209632[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID David_Lyndsay[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Dictionary of National Biography, en.wikisource.org, besøkt 10. mars 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Encyclopædia Britannica 11th edition, besøkt 10. mars 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c Sir David Lyndsay Scottish poet, Britannica
  8. ^ a b c d e f g h «Lyndsay, Sir David», Encyclopædia Britannica, bind 7, 1911
  9. ^ «Significant Scots David Lindsay», Electric Scotland
  10. ^ Williams, Janet Hadley (2000): Sir David Lyndsay, Glasgow, s. vii.
  11. ^ Hasler, Antony (2011): Court Poetry in Late Medieval England and Scotland, Cambridge, s. 171.
  12. ^ Kemp, David (12. januar 1992): The Pleasures and Treasures of Britain: A Discerning Traveller's Companion. Dundurn. ISBN 9781554883479.
  13. ^ Williams (2000), s. viii.
  14. ^ Williams (2000), s. ix-x.
  15. ^ Williams (2000), s. vii, siterer British Library MS Cotton Caligula B.I fol.313
  16. ^ «Period Rolls of Arms and Armorials (And how to find them)», Heraldry
  17. ^ Burns, Robert (1786): «The Twa Dogs», RobertBurns.org
  18. ^ Scott, Walter (1808): Marmion, dikt 4, st. 7.
  19. ^ Gordon, George (1946): The Discipline of Letters, Oxford: Clarendon Press, s. 91.
  20. ^ Lewis, C.S. (1954): English Literature in the Sixteenth Century, Excluding Drama, Oxford: Clarendon Press, s. 100.
  21. ^ Hay, Denys, red. (1954): Letters of James V, HMSO, s. 193–194.
  22. ^ Letters & Papers Henry VIII, bind 5 (1880), no. 324, 23. august 1531, Lindsay to the Secretary (Thomas Erskine av Haltoun).
  23. ^ Accounts of the Lord High Treasurer of Scotland, bind 6, Edinburgh (1905), s. 44, 46–47, (the second set of payments for two months allowance was paid)
  24. ^ Hay, Denys, red. (1954): The Letters of James V, HMSO, s. 212.
  25. ^ Letters & Papers Henry VIII, bind 9, (1886), no. 165.
  26. ^ Letters & Papers Henry VIII, bind 15 (1896), no. 248, Sadler to Henry VIII: Sadler State Papers, bind 1 (1809), no. 17.
  27. ^ Letters & Papers of Henry VIII, bind 18 part 1 (1901), no. 307, 21. mars 1543, no.591, 24. mai 1543: James V's copy of the Garter Statutes is now in the National Library of Scotland, MS 7143.
  28. ^ Stevenson, Joseph, red. (1837): Selections from unpublished manuscripts in the College of Arms and the British Museum illustrating the reign of Mary Queen of Scotland, s. 92

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=David_Lyndsay&oldid=23283677»