Slaget ved Salamis
| Slaget ved Salamis | |||||
|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Perserkrigene | |||||
Gresk trireme, båt som ble brukt under slaget
|
|||||
|
|
|||||
| Dato | September 480 f.Kr. | ||||
| Sted | Salamis, Hellas | ||||
| Resultat | |||||
| Gresk seier | |||||
| Parter | |||||
| Greske bystater | Persia | ||||
| Kommandanter | |||||
| Eurybiades av Sparta Themistokles av Aten Adeimantus av Korint Aristeides av Aten |
Xerxes I Ariamenes † |
||||
| Styrker | |||||
| 371 skip | 1207 skip | ||||
| Tap | |||||
| ukjent | ukjent | ||||
| Perserkrigene |
|---|
| Efesos – Lade – Marathon – Thermopylene – Artemision – Salamis – Plataiai – Mykale – Eurymedon – Kypros |
Slaget ved Salamis var et sjøslag mellom greske bystater og Persia, utkjempet i september 480 f.Kr. i stredet mellom Piraeus og Salamis, en liten øy i Saroniabukta nær Athen i Hellas. Slaget er regnet som et av de største sjøslag i historien.
Innhold |
Bakgrunn [rediger]
Atenerne hadde flyktet til Salamis etter slaget ved Thermopylene i august 480 f.Kr., mens perserne okkuperte og brente deres by. Den greske flåten sluttet seg til dem der i august etter slaget ved Artemisium som ikke fikk noen avgjørelse. Spartanerne ville returnere til Peloponnes, stenge av landtungen ved Korint med en mur og hindre perserne fra å nedkjempe dem til land, men den atenske kommandøren Themistokles overtalte dem til å bli på Salamis, og argumenterte med at en mur på tvers av landtungen var meningsløst så lenge den persiske hæren kunne bli transportert og støttet av den persiske flåte. Hans argumentasjon hvilte på en spesiell fortolkning av oraklet i Delfi, som på typisk delfisk tvetydighet, profeterte at Salamis ville «bringe død til kvinnenes sønner», men også at grekerne ville bli reddet av en «vegg av tre». Themistokles tolket treveggen som en flåte av skip, og mente at Salamis ville bringe død til perserne, ikke grekerne. Videre tolket noen atenere som valgte å ikke flykte fra Aten, profetien bokstavlig og barrikaderte inngangen til Akropolis med en vegg av tre og gjerdet seg inne. Treveggen ble revet ned, de ble alle drept og Akropolis ble brent ned av perserne.
Forberedelser [rediger]
Grekerne hadde 371 triremer og pentekonters (mindre femti-årede skip), i praksis under Themistokles, men minimalt ledet av spartaneren Eurybiades. Spartanerne hadde svært få skip å bidra med, men de regnet seg som naturlige ledere av alle samlede greske militærekspedisjoner og insisterte alltid at den spartanske generalen skulle gis kommandoen ved slike anledninger. Det var 180 skip fra Aten, 40 fra Korint, 30 fra Aegina, 20 fra Khalkis, 20 fra Megara, 16 fra Sparta, 15 fra Sicyon, 10 fra Epidaurus, 7 fra Eretria, 7 fra Ambracia, 5 fra Troizen, 4 fra Naksos, 3 fra Leucas, 3 fra Hermione, 2 fra Styra, 2 fra Cythnus, 2 fra Keos, 2 fra Melos, ett fra Siphnus ett fra Seriphus og ett fra Kroton.
Den mye større persiske flåten bestod av 1207 skip. Den opprinnelige invasjonsstyrken hadde bestått at langt flere skip, men flere gikk tapt i stormer i Egeerhavet og ved Artemisium. Perserne, ledet av Xerxes I, bestemte seg for å møte den atenske flåten utenfor kysten av Salamis-øyen, og var så sikre på seier at Xerxes satte opp en trone på kystlinjen, ved bakkene til fjellet Aegaleus, for å ha god oversikt over slaget og notere navnene på kommandørene som gjorde det særlig bra.
Eurybiades og spartanerne fortsatte å krangle med Themistokles om nødvendigheten av å kjempe ved Salamis. De ville fortsatt kjempe slaget nærmere Korint slik at de kunne trekke seg tilbake til fastlandet i tilfelle nederlag, eller trekke seg helt og la perserne angripe dem på land. Themistokles argumenterte for å kjempe ved Salamis, siden den persiske flåten ville kunne fortsette å få forsterkninger uansett hvor mange defensive murer Eurybiades bygde. På et punkt under debatten, ble stemningen så ilter at Eurybiades hevet sin maktstav og truet å slå Themistokles med den. Themistokles svarte rolig «slå, men hør også» (på gresk «πάταξον μεν, άκουσον δε»). Han var like lur som han var veltalende. Redd for at han skulle bli overstyrt av Eurybiades til tross for spartanernes manglende marinerutine, sendte Themistokles en informant, en slave som het Sicinnus, til Xerxes for å få den persiske kongen til å tro at grekerne ikke hadde klart å bli enige om stedet for slaget, og ville trekke seg usett vekk i løpet av natten. Xerxes trodde Sicinnus og fikk sin flåte til å sette opp en blokade av den vestlige utløpet i stredet, som også blokkerte greske skip som planla å unnslippe. Sicinnus ble senere belønnet med å bli satt fri og han fikk gresk borgerskap. Artemisia, dronningen til Halikarnassus i Lilleasia og en alliert av Xerxes, forsøkte å få ham til å vente på at grekerne skulle overgi seg, siden et slag i stredet til Salamis ville bli dødelig for de store persiske skipene, men Xerxes og hans øverste rådgiver Mardonius presset på for å få et angrep. Gjennom hele natten lette persiske skip etter den greske retretten, mens grekerne forble på deres skip og sov. I løpet av natten ankom Aristeides, tidligere en politisk motstander av Themistokles, for å rapportere at Themistokles plan hadde virket og han allierte seg med den atenske kommandøren for å styrke de greske styrkene.
Slaget [rediger]
Den neste morgenen (muligens 28. september, men den eksakte datoen er ukjent), var perserne utmattet fra letingen etter greske skip hele natten, men de seilte inn i stredet for å angripe den greske flåten. De korintiske skipene under Adeimantus ytakk seg umiddelbart tilbake og trakk perserne enda lenger inn i stredet etter seg. Selv om atenerne senere følte at dette var pga feighet, er det mer trolig at korinterne var blitt instruert av Themistokles til å late som de stakk av. Uansett var det ingen av de greske skipene som våget å angripe, inntil en gresk trirem raskt rammet det ledende persiske skipet. Da dette skjedde, sluttet resten av grekerne seg til angrepet.
Som ved Artesisium kunne ikke den mye større persiske flåten manøvrere i bukten, og en mindre kontingent med atenske og aeginske skip gikk på utsiden av den persiske marinen. Perserne forsøkte å snu, men en sterk vind fanget dem, de som klarte å snu, ble også fanget av resten av den persiske flåten som hadde blokkert stredet. De greske og persiske skipene rammet hverandre og noe lignende et slag på land fulgte. Begge sider hadde soldater på sine skip (grekerne var fullt bevæpnede hoplitter), og piler og spyd fløy over det smale stredet. Den øverste persiske admiralen Ariamenes rammet skipet til Themistokles, men i nærkampen som fulgte ble Ariamenes drept av en gresk fotsoldat.
Bare 100 av de tyngre persiske triremmene fikk plass i bukten på en gang, og hver påfølgende bølge ble satt ut av spill eller ødelagt av de lettere greske triremmene. Minst 200 persiske skip sank, inkludert det til Artemisia, som skiftet side midt i slaget for å unngå å bli tatt til fange eller utpresset av atenerne. Aristeides tok også en mindre kontingent med skip og gjenerobret Psyttaleia, en nærliggende øy som perserne hadde okkupert noen dager tidligere. Det er sagt at det var Udødelige, den persiske elitelivvakten, som i løpet av slaget måtte evakuere til Psyttaleia etter at deres skip sank. De ble slaktet ned til en mann. Ifølge Herodot, hadde perserne mange flere omkomne enn grekerne fordi perserne ikke kunne svømme. En av de omkomne blant perserne var en bror av Xerxes. De perserne som overlevde og endte opp på stranden ble drept av grekere som fant dem der.
Xerxes som satt på stranden på sin gyldne trone, var vitne til katastrofen. Han bemerket at Atemisia var den eneste generalen som viste produktiv modig ramming og ødela ni atenske triremmer og sa: «Min kvinnelige general har blitt en mann, og mine mannlige generaler har alle blitt kvinner».
Etter kampen [rediger]
Seieren til grekerne markerte et vendepunkt i de persiske krigene. Xerxes og de fleste av hans hær trakk seg tilbake til Hellespont, hvor Xerxes ville marsjere sin armé over broen av skip han skapte før grekerne ankom og ødela den (selv om de bestemte seg for ikke å gjøre dette). Xerxes returnerte til Persia og forlot Mardonius og en liten styrke for å forsøke å kontrollere de erobrede områdene av Hellas. Mardonius gjenerobret Aten, men de greske bystatene slo seg sammen enda en gang for å bekjempe ham i de samtidige slagene ved Plataiai og Mykale i 479 f.Kr.
Den atenske dramaforfatteren Aiskhylos som deltok i slaget, skrev et skuespill om det i 472 f.Kr. (Perserne).
På grunn av slaget ved Salamis reddet Hellas fra å bli absorbert i det persiske riket, sikret det oppkomsten av den vestlige sivilisasjonen som en betydelig faktor i verden. Mange historikere har derfor rangert slaget ved Salamis som et av de mest avgjørende militære sammenstøt noen gang.
Kilder [rediger]
- Herodot, The Histories
- Aiskhylos, The Persians
- Peter Green, The Greco-Persian Wars, Berkeley: University of California Press, 1970 (revised 1996).
- Strauss, Barry, The Battle of Salamis: The Navel Encounter that Saved Greece and Western Civilization. Simon and Schuster, New York, NY. 2004. ISBN 0-7432-4450-8.
Lenker [rediger]
