Slaget ved Wake Island

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Wake Island
Konflikt: Stillehavskrigen
Slaget ved Wake Island
En ødelagt japansk patruljebåt på Wake.
Dato 8. - 23. desember 1941
Sted Wake Island, USA
Resultat
Japansk seier
Parter
USA USA Japan Japan
Kommandanter
USA Winfield S. Cunningham
USA James P.S. Devereux
Japan Shigeyoshi Inoue
Japan Sadamichi Kajioka
Japan Shigematsu Sakaibara
Styrker
449 marinesoldater 2 500 infanterister
Tap
130 døde,
49 sårede,
2 savnede,
12 fly,[1]
433 militære og 1 104 sivile krigsfanger. 5 militære krigsfanger drept januar 1942, 98 sivile krigsfanger drept oktober 1943. Ytterligere 15 soldater og 82 sivile døde som krigsfanger.[2]
820 døde,
1 lett krysser alvorlig skadet,
2 jagere senket,
2 patruljebåter senket,
7-8 fly skutt ned,
20 fly skadet[3]
Stillehavskampanjen 1941-43
Pearl Harbor - Malaya - Singapore - Wake Island - Thailand - Hongkong - Filippinene - Borneo - Rabaul - Balikpapan - AmbonSingaporeMakassarstredetPalembangDarwinBadungstredetTimorJavahavetJavaIndiske havBataanDoolittle-raidetKorallhavetCorregidorSydneyMidwayKapp St. George

Slaget ved Wake Island begynte samtidig med angrepet på Pearl Harbor og sluttet den 23. desember 1941, da de amerikanske styrkene overga seg til japanerne.

Det ble utkjempet på og omkring atollen som består av Wake og småøyene Peale og Wilkes av styrker fra keiserriket Japan mot styrker fra Amerikas forente stater. Under slaget spilte marinesoldater en fremtredende rolle på begge sider.

Øya ble holdt og kontrollert av japanerne frem til 4. september 1945, da den resterende japanske garnisonen overga seg til en styrke fra US Marine Corps.

Opptakt[rediger | rediger kilde]

5 tommers kanon på USS «North Dakota»

I januar 1941 etablerte den amerikanske marinen en militærbase på atollen. 19. august ble den første permanente garnisonen, som bestod av deler av 1. marineforsvarsbataljon, ialt 450 offiserer og menn utstasjonert på øya under major James P. S. Devereux, dette ettersom major Walter Baylor hadde fått ordre om å forlate øya med offisielle rapporter 20. desember 1941. På øya var det også 68 mann fra marinen og omkring 1 221 sivile arbeidere.

Marinesoldatene var utstyrt med seks 5 tommers kanoner, som stammet fra et skrapet slagskip, oppstilt i kystbatterier. De hadde også 12 3 tommers M3 antiluftskytskanoner til rådighet, men det var kun en av disse som hadde et fungerende sikte. Ellers var de amerikanske soldatene utstyrt med 18 M2 tunge Browning maskingeværer og 30 tunge, middelstunge og lette vann- og luftavkjølte 0.30 kalibers maskingeværer av forskjellige fabrikater og i ulike operasjonelle tilstander.

28. november 1941 ankom kommandant Winfield S. Cunningham til Wake Island for å overta ledelsen av de amerikanske styrkene. Han hadde mindre enn to uker på seg til å undersøke forsvarsverkene og vurdere mannskapet før krigen brøt ut.

7. desember 1941, samme dag som angrepet på Pearl Harbor (Wake var på den andre siden av datolinjen), angrep 36 japanske Mitsubishi G3M bombefly fra baser på Marshalløyene og ødela 8 av de i alt 12 F4F-3 Wildcat jagerflyene fra marinekorpsets skvadron av VMF-211 på bakken. Alle forsvarsverkene til marinegarnisonen kom uskadd gjennom angrepet, som hadde flyene som hovedmål. Av de 55 mennene som var tilknyttet den amerikanske marinens flytropper ble 23 drept og 11 såret, og 10 sivile ansatte ved Pan American Airways ble også drept.[2]

Første landingsforsøk[rediger | rediger kilde]

Tidlig om morgenen den 11. desember slo garnisonen med støtte fra de 4 gjenværende Wildcats det første landingsforsøket fra den japanske Sørhavsstyrken tilbake. Styrken omfattet de lette krysserne Yubari, Tenryū og Tatsuta, jagerne Yayoi, Mutsuki, Kisaragi, Hayate, Oite og Asanagi, to gamle jagere fra Momi-klassen som var konvertert til patruljebåter, Nr. 32 og Nr. 33 samt to troppetransportskip med omkring 450 landgangstropper.

Marinesoldatene beskjøt invasjonsflåten med deres seks 5 tommers (127 mm) kystartillerikanoner. Major Devereux, sjefen for marinesoldatene under Cunningham, ga artilleristene ordre om å vente med å skyte inntil fienden kom innenfor skuddvidde. Det lyktes «Battery L» under kommando av sersjant Henry Bedell på øya Peale å senke Hayate på en avstand av 3,6 km med minst 2 direkte treff i jagerens magasiner, noe som fikk den til å eksplodere og synke i løpet av to minutter. Overbygningen til Yubaris ble rammet elleve ganger. De fire Wildcats senket ytterligere en jager, Kisaragi, ved å ramme den akter hvor alle synkeminene lå plassert. Begge de japanske jagerne gikk ned med alle ombord, og Hayate ble det første japanske overflateskipet som ble senket under den andre verdenskrig. Den japanske styrken trakk seg tilbake uten at tropper ble landsatt. Dette var det første japanske nederlaget i krigen.

Etter at det innledende angrepet var avverget fortalte amerikanske nyhetsmedier at da han ble spurt om forsterkninger og forsyninger, svarte Cunningham spydig: «Send oss noen flere japanere». I virkeligheten sendte kommandør Cunningham fram en lang liste med utstyr som det var stort behov for, herunder kanonsikter, reservedeler og ildledningssystemer, til sin umiddelbare overordnede, kommandanten over 14. marinedistrikt. Det menes at spydigheten faktisk var ren «padding», (en teknikk som går ut på at man tilføyer en nonsenstekst til en meddelelse for å gjøre den vanskeligere å dekryptere).[4]

Beleiringen fortsatte med hyppige japanske luftangrep på garnisonen uten at amerikanerne mottok nye forsyninger. Den innledende motstanden fikk den japanske marinen til å sende avgårde to hangarskip (Sōryū og Hiryū) fra den styrken som hadde angrepet Pearl Harbor, til støtte ved det neste landingsforsøket.

Forsøk på unnsettelse fra marinen[rediger | rediger kilde]

Den planlagte amerikanske unnsettelsen til admiral Frank Fletchers Task Force 11 (TF-11) og støttet av admiral Wilson Browns Task Force 14 (TF-14) bestod av et hangarskip USS Saratoga, oljetankeren USNS Neches, moderskipet for vannfly USS Tangier samt krysserne Astoria, Minneapolis og San Francisco foruten 10 jagere. Konvoien medbragte 4. marineforsvarsbataljon, VMF-221 jagerskvadron utstyrt med Brewster Buffalo jagerfly samt 9 000 fem tommer (127 mm) granater, 12 000 tre tommer (76.2 mm) granater og 3 000 000 0.50 cal. (12.7 mm) patroner foruten en stor mengde ammunisjon til bombekastere og andre mindre våpen for bataljonen. Task Force 14 (TF-14) med hangarskipet Lexington, tre tunge kryssere, åtte jagere og et tankskip skulle gjennomføre et angrep på Marshalløyene for å avlede japanernes oppmerksomhet.

22. desember kl. 21 valgte viseadmiral William S. Pye, den fungerende sjefen for den amerikanske stillehavsflåten, av frykt for tap å tilbakekalle TF-14 til Pearl Harbor etter å ha fått opplysninger som tydet på at det var to japanske hangarskip og to hurtige slagskip i nærheten av Wake.[5] (Under slaget ved Midway ga Pye slagskipene ordre om å patruljere fra den amerikanske vestkysten i tilfelle et japansk angrep skulle komme. Etter Wake og Midway kom han dog aldri til å lede kampstyrker igjen).

Det andre angrepet[rediger | rediger kilde]

Vraket av Wildcat 211-F-11, fløyet av kaptein Henry T. Elrod 11. desember ved angrepet som senket den japanske jageren Kisaragi. {211 for "Squadron 211"; F for "Fighter"; 11 for ellevte fly}

Den 2. japanske invasjonsstyrken ankom den 23. desember og bestod stort sett av de samme skipene som under det første forsøket med noen tilføyelser pluss 1 500 japanske marinesoldater. Landingen begynte kl. 02.35 etter et forutgående bombardement. De tidligere jagerne, patruljebåtene No. 32 og No. 33 støtte på grunn og ble brent i deres forsøk på å landsette invasjonsstyrken. Etter en kamp som varte hele natten og formiddagen, overga garnisonen på Wake seg til japanerne midt på ettermiddagen.

Under den 15 dager lange beleiringen mistet de amerikanske marinesoldatene 47 soldater og to var savnet. Tre fra flåten og minst 70 sivile mistet også livet. De japanske tapene ble rapportert til å være mellom 700-900 døde og ytterligere minst 300 sårede.[6] Utover de to jagerne som gikk tapt ved det første invasjonsforsøket og minst 28 landbaserte fly og hangarskipsfly, som enten ble skutt ned eller skadet. Japanerne tok alle som fortsatt var på øya, til fange. Flesteparten var sivile bygningsarbeidere ansatt av Morrison-Knudsen Company.

Kaptein Henry T. Elrod, en av pilotene fra VMF-211, ble tildelt Medal of Honor posthumt for sin innsats på øya under det andre angrepet etter å ha skutt ned to japanske A6M Zero jagerfly, og senket den japanske jageren Kisaragi. En spesiell militær utmerkelse Wake Island Device, ble også skapt for å ære de som hadde kjempet ved forsvaret av øya.

Japansk okkupasjon[rediger | rediger kilde]

Fly fra USS Yorktown angriper i oktober 1943

Av frykt for en snarlig invasjon forsterket japanerne Wake Island med flere formidable befestninger. De amerikanske fangene ble beordret til å bygge en rekke bunkere og befestninger på øya. Japanerne fremskaffet en åtte tommer skipskanon. Den amerikanske marinen opprettet en ubåtblokade framfor å invadere. Som følge av blokaden sultet den japanske garnisonen i hjel. 24. februar 1942 angrep fly fra hangarskipet USS Enterprise den japanske garnisonen på Wake. Amerikanske fly bombarderte med jevne mellomrom øya fra 1942 til Japans kapitulasjon i 1945. Den 8. juli 1943 angrep B-24 Liberator bombefly underveis fra Midway den japanske garnisonen på Wake. Den senere presidenten George H. W. Bush gjennomførte sitt første oppdrag som flyger over Wake. Etter dette ble Wake av og til beskutt men aldri utsatt for egentlige angrep.

Krigsforbrytelser[rediger | rediger kilde]

The 98 rock

5. oktober 1943 beskjøt amerikanske marinefly fra USS Yorktown øya. To dager senere beordret kontreadmiral Shigematsu Sakaibara henrettelse av 98 sivile amerikanske arbeidere av frykt for en kommende invasjon. Arbeiderne var blitt beholdt på øya for å utføre tvangsarbeid. De ble ført til den nordlige enden av øya, fikk bind for øynene og ble henrettet med et maskingevær. En av fangene (dennes navn har aldri blitt avdekket) overlevde massakren og vendte tilsynelatende tilbake til åstedet for å hugge inn meddelelsen 98 US PW 5-10-43 på en stor koralstein nær stedet hvor ofrene raskt var blitt begravet i en massegrav. Den ukjente amerikaneren ble tatt til fanget igjen og Sakaibara halshugget ham personlig med en katana. Inskripsjonen på steinen kan fortsatt ses og er et minnesmerke på Wake Island.

Den 4. september 1945 overga den resten av den japanske garnisonen seg til en gruppe amerikanske marinesoldater. Overtagelsen av Wake foregikk offisielt ved en kort seremoni ombord på USS Levy. Etter krigen ble Sakaibara og hans underordnede kommandantløytnant Tachibana dømt til døden for massakren og andre krigsforbrytelser. Atskillige japanske offiserer i amerikansk fangenskap hadde begått selvmord på grunn av hendelsen og hadde etterlatt skrevne vitnesbyrd som belastet Sakaibara. Tachibanas dom ble senere omgjort til livsvarig fengsel.[7] De sivile krigsfangene som var blitt myrdet ble gravlagt på nytt på Honolulu Memorial, krigsminnegravplassen på Hawaii etter krigen.

William L. Taylor[rediger | rediger kilde]

Som mange andre av krigsfangene fra Wake ble Taylor overført til Kina for å utføre tvangsarbeid for den japanske hæren. I 1945 var han på et japansk tog som del av et arbeidslag fra Shanghai da han unnslapp sammen med Jack Hernandez ved å hoppe av toget mens de japanske vaktene ikke fulgte med. Hernandez brakk beinet og ble tvunget til å bli igjen, mens Taylor fortsatte flukten. På flukten møtte Taylor motvillig kinesiske kommunistsoldater, som han siterte for å ha sagt: «You're OK now, we are friends with the Americans» – «Du er OK nå for vi er venner med amerikanerne». Etter å ha reist i ti uker sammen med de kinesiske kommunistene i Nord-Kina fikk han kontakt med amerikanske militærstyrker. De tilkalte et fly som bragte ham til en amerikansk base i Nord-Kina. Før han forlot Kina møtte han Mao Zedong som ga ham en gave i form av kinesiske tepper og fortalte ham at han var den eneste krigsfangen som med hell var kommet gjennom Nord-Kina.

I media[rediger | rediger kilde]

Film[rediger | rediger kilde]

Paramount studio begynte å jobbe med en film allerede før det reelle slaget om Wake Island var over. Filmen Wake Island kom ut i 1942 og ble regissert av John Farrow, og tok for seg uavhengige romantiske sidehistorier som på en enkel måte gjenfortalte slagets gang. Filmen inneholder en rekke faktafeil, noe som etterlater et helhetsinntrykk hos seerne som går ut på at forsvarerne på øya kjempet til siste slutt; at øyas marinekommandant ble drept i et bombeangrep (i virkeligheten overlevde han), og at forsvaret av øya var i hendene til USMC-offiserene. Imidlertid klarte filmen hendig å fungere som en propagandafilm da den inneholdt en rekke svært patriotiske scener. Wake Island ble nominert til fire Oscar, inkludert kategorien for beste film. Farrow vant New York Film Critics Circle Award for beste filmregissør i 1942. Filmen ble lansert på nytt som DVD av MCA Home Video i 2004.

Figuren «The Yankee Doodle Mouse» fra TV-serien Tom og Jerry viser beskjeden «Send More Cats» på slutten av enkelte episoder, noe som er en opplagt referanse til den omtalte beskjeden «Send More Japs».

TV-dokumentaren Wake Island: Alamo of the Pacific fra 2003 omfatter intervjuer med både amerikanske marinesoldater og japanske sjømenn som tok del i kampene. Filmen ble nominert for en Emmy for musikk og lyd.

Videospill[rediger | rediger kilde]

I Battlefield 1942 finnes det en kampanje som baserer seg på japanernes forsøk på å okkupere Wake Island.[8] Battlefield 1943, som er en nyere utgave av Battlefield 1942, inkluderer også et oppdatert kart for Wake Island. Spillet Heroes of the Pacific har også med en kampanje som dreier seg rundt dette slaget.

Bilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Martin Gilbert, The Second World War (1989) s. 282
  2. ^ a b The defence on Wake
  3. ^ Marinekorpsets historie estimerer at 21 fly ble skutt ned og 51 skadet av flak
  4. ^ Cressman, Robert J.: A Magnificent Fight: Marines in the Defense of Wake Island (Marine Corps Historical Center: Washington, D.C.:1998). Elektronisk utgave hentet 06.10.2006
  5. ^ Lundstrom, John B.: The First Team: Pacific Naval Air Combat from Pearl Harbor to Midway. Annapolis, Maryland: Naval Institute Press, 1990. ISBN 1-59114-471-X.
  6. ^ Amerikanske og japanske tap
  7. ^ Hubbs, Mark E. «Massacre on Wake Island». Besøkt 31.10.2008. 
  8. ^ Juul, Jesper (2005). Half-real: video games between real rules and fictional worlds (illustrated utg.). MIT Press. s. 188. ISBN 0262101106, 9780262101103 . 

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Burton. Fortnight of Infamy: The Collapse of Allied Airpower West of Pearl Harbor. US Naval Institute Press. ISBN 159114096X. 
  • Devereaux, Colonel James P.S., USMC (1947). The Story of Wake Island. The Battery Press. ISBN 0-89839-264-0. 
  • Sloan, Bill. Given up for Dead: America's Heroic Stand at Wake Island. Bantam Books, 2003. ISBN 0-553-80302-6
  • Uwrin, Gregory J.W. (1997). Facing Fearful Odds: The Siege of Wake Island. University of Nebraska Press. ISBN 0-8032-9562-6. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Wake Island – bilder, video eller lyd