Slaget ved Kapp St. George

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Kapp St. George
Konflikt: Stillehavskrigen
Slaget ved Kapp St. George
Den amerikanske jageren Charles Ausborne i aksjon ved Salomonøyene rundt 1943.
Dato 26. november 1943
Sted Nær Buka, nord for Bougainville
Resultat
Amerikansk seier
Parter
USA USA Japan Japan
Kommandanter
USA Arleigh Burke Japan Kiyoto Kagawa
Styrker
5 jagere 5 jagere
Tap
Ingen 3 jagere senket,
647 døde[1]
Stillehavskampanjen 1941-43
Pearl Harbor - Malaya - Singapore - Wake Island - Thailand - Hongkong - Filippinene - Borneo - Rabaul - Balikpapan - AmbonSingaporeMakassarstredetPalembangDarwinBadungstredetTimorJavahavetJavaIndiske havBataanDoolittle-raidetKorallhavetCorregidorSydneyMidwayKapp St. George

Slaget ved Kapp St. George var et sjøslag i Stillehavskrigen under andre verdenskrig som ble utkjempet mellom USA og keiserriket Japan den 26. november 1943 i farvannet mellom Cape St. George (Kapp St. George), New Ireland og Buka (nå en del av den autonome provinsen Bougainville i Papua Ny-Guinea). Det var det siste sjøslaget mellom overflateskip under felttoget på Salomonøyene.

Kaptein Arleigh Burke (nr. to fra høyre på nederste rad), kommandanten til jagerskvadron 23, sammen med andre offiserer fra skvadronen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Amerikanerne hadde landsatt tropper på Bougainville 1. november 1943. Dette utgjorde en trussel mot den japanske basen på Buka mot vest, og 900 japanske soldater gikk om bord på jagerne Amagiri, Yugiri og Uzuki og sammen med jagerne Onami og Makinami under kommando av orlogskaptein Kiyoto Kagawa ble de sendt avsted for å forsterke garnisonen.

Den amerikanske marinen hørte om konvoien og sendte fem jagere – USS Charles Ausburne, Claxton, Dyson, Converse og Spence avsted under kommando av kaptein Arleigh Burke for å snappe opp den.

Slaget[rediger | rediger kilde]

De japanske jagerne landsatte forsyninger og de 900 soldatene, og mottok et tilsvarende antall sjøfolk som troppene avløste og var på vei tilbake til Rabaul da de omkring kl. 01.40 ble oppdaget på radar av de amerikanske krigsskipene. Overlegen radarteknologi gjorde det mulig for de amerikanske skipene å nærme seg og skyte ut deres torpedoer omkring kl. 01.55, før de ble oppdaget av japanerne. Onami ble truffet av flere torpedoer og sank med en gang. Makinami ble rammet av en torpedo og satt ut av spill. Noe senere ble skipet senket med kanonild. Transportjagerne flyktet i forskjellige retninger; Burke fulgte etter Yugiri og senket det omkring kl. 03.30.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Slaget markerte slutten på Tokyo Express og på det japanske felttoget på Salomonøyene, og var i tillegg en suksess for de alliertes anstrengelser på å oppnå overlegenhet i kamper om natten ved hjelp av radar. Ingen nye sjøslag fant sted i Stillehavet før felttoget på Mariana og Palau-øyene begynte med invasjonen av Saipan i juni 1944.

Den amerikanske missilkrysseren USS Cape St. George, som ble tatt i bruk i 1993, ble oppkalt etter dette slaget.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Morison, Breaking the Bismarcks, s. 353, & Nevitt, Combinedfleet.com. Nevitt sier at 228 gikk tapt på Onami og 200 på Makinami samt i likhet med Morison at det var 278 overlevende fra Yugiri. Morison sier at det var 300 tropper på Yugiri, noe som sammen med en normal besetning på 197 betyr at det var omkring 497 om bord under denne kampen. 278 trukket fra 497 betyr at 219 ble drebt på Yugiri.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Brown, David (1990). Warship Losses of World War Two. Naval Institute Press. ISBN 1-55750-914-X. 
  • D'Albas, Andrieu (1965). Death of a Navy: Japanese Naval Action in World War II. Devin-Adair Pub. ISBN 0-8159-5302-X. 
  • Dull, Paul S. (1978). A Battle History of the Imperial Japanese Navy, 1941-1945. Naval Institute Press. ISBN 0-87021-097-1. 
  • Hara, Tameichi (1961). Japanese Destroyer Captain. New York & Toronto: Ballantine Books. ISBN 0-345-27894-1. 
  • Jones, Ken (1997). Destroyer Squadron 23: Combat Exploits of Arleigh Burke's Gallant Force. Naval Institute Press. ISBN 1-55750-412-1. 
  • Kilpatrick, C. W. (1987). Naval Night Battles of the Solomons. Exposition Press. ISBN 0-682-40333-4. 
  • McGee, William L. (2002). «Bougainville Campaign». The Solomons Campaigns, 1942-1943: From Guadalcanal to Bougainville--Pacific War Turning Point, Volume 2 (Amphibious Operations in the South Pacific in WWII). BMC Publications. ISBN 0-9701678-7-3. 
  • Morison, Samuel Eliot (1958). Breaking the Bismarcks Barrier, vol. 6 of History of United States Naval Operations in World War II. Castle Books. ISBN 0-7858-1307-1. 
  • Potter, E. B. (2005). Admiral Arleigh Burke. Naval Institute Press. ISBN 1-59114-692-5. 
  • Roscoe, Theodore (1953). United States Destroyer Operations in World War Two. Naval Institute Press. ISBN 0-87021-726-7. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]