Medal of Honor

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Medal of Honor
Medal of Honor
Fra venstre: Army, Navy, Air Force
Basisdata
Type: Medalje
Land: USA USA
Innført: 12. juli 1862
Antall: 3 490 mottagere [1]
Tekniske data
Festeanordning: Bånd
Rangering
Rangering: 1
Lavere: Navy Cross
Samuel C. Wright mottok Medal of Honor for innsats i slaget ved Antietam under den amerikanske borgerkrigen. Han ble tildelt medaljen i 1896 og bærer på dette fotografiet medaljen i båndet i de farger som ble innført samme år
Gravminnet på den amerikanske krigskirkegården Colleville-sur-Mer forteller at Jimmie W. Monteith mottok Medal of Honor. Han ble tildelt utmerkelsen for sin heltemodige innsats under landgangen i Normandie, der han falt. Det ble foretatt 464 tildelinger av Medal of Honor for innsats under andre verdenskrig

Medal of Honor (Æresmedaljen) er den høyeste militære utmerkelsen som tildeles av USA. Medaljen tildeles medlemmer av USAs væpnede styrker som har utmerket seg på en fremragende måte ved mot og fryktløshet, med risiko for eget liv, og utover det plikten krever, i innsats mot fienden. Utmerkelsen tildeles også posthumt.

Personell i alle av USAs forsvarsgrener kan motta medaljen. Den finnes i tre versjoner: en for hæren, en for marinen, marineinfanteriet og kystvakten, og en for flyvåpenet. Medaljen er den eneste som av personell i USAs væpnede styrker bæres i bånd om halsen. Kommandørtegnet for Legion of Merit bæres også om halsen, men tildeles utelukkende utlendinger.

Medal of Honor tildeles av USAs president. Tildeling skjer i Kongressens navn, noe som også er inngravert på medaljens revers. Dette har medført at medaljen omtales som Congressional Medal of Honor, selv om dette ikke er utmerkelsens offisielle navn.

Opphav[rediger | rediger kilde]

Medal of Honor har sitt opphav i den amerikanske borgerkrigen og ble først tatt i bruk i sjøforsvaret. Den 21. desember 1861 undertegnet president Abraham Lincoln loven om Medal of Honor. Utmerkelsen var ment for menige og underoffiserer som i den pågående konflikten utmerket seg ved mot og godt sjømannskap på annen måte. Oppdraget om å utforme og produsere utmerkelsen ble gitt til Philadelphia Mint. Den 12. juli 1862 ble utmerkelsen også innført i hæren, også der for menige og befal. I 1863 ble medaljen gjort permanent. Kriteriene er senere utvidet slik at også offiserer kan motta Medal of Honor.

Forholdet til andre utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Medal of Honor er den eldste militære utmerkelse som fortsatt utdeles i USA. Tidligere utmerkelser fra den amerikanske uavhengighetskrigen, nærmere bestemt Fidelity Medallion fra 1780 og Badge of Military Merit, etablert av George Washington i 1782, ble ikke permanente, selv om Purple Heart offisielt er basert på Badge of Military Merit. Under den meksikansk-amerikanske krigen ble et Certificate of Merit innstiftet spesifikt for dem som utmerket seg i denne krigen, men dette ble først i 1905 omdannet til en medalje.

Medal of Honor er fra årene omkring første verdenskrig supplert av andre utmerkelser, som kan tildeles for mot, tapperhet eller edel dåd av en karakter som ikke helt når opp til kravene som settes for Medal of Honor.

I 1918 ble Distinguished Service Cross innført, mens Navy Cross kom i 1919. Air Force Cross ble innstiftet i 1965. Disse tre medaljene tildeles for usedvanlig heltemot og rangerer umiddelbart etter Medal of Honor. Silver Star, som også tildeles for mot i kamp, ble etablert i 1932 og rangerer på nivået etter gruppen av fortjenstmedaljer, der det finnes både felles og egne medaljer for forsvarsgrenene. Like etter Silver Star følger Legion of Merit, etablert i 1942, og Distinguished Flying Cross, etablert i 1926. Disse utmerkelsene tildeles også personell som utmerker seg i felt. Neste trinn av utmerkelser er en gruppe medaljer som tildeles for heltedåd: Soldier's Medal, Navy and Marine Corps Medal, Airman's Medal og Coast Guard Medal. Andre medaljer for heltedåd og innsats i strid, og som rangerer et trinn lavere, er Bronze Star Medal, Purple Heart og Air Medal.

Medal of Honor utgjør toppen av det som omtales som «ærespyramiden» i USAs væpnede styrker.

Utforming[rediger | rediger kilde]

Et utstilt eksemplar av hærens versjon av Medal of Honor

Medal of Honor har tre ulike utseender: En for hæren, en for marinen, marineinfanteriet og kystvakten, og en for flyvåpenet. Utseendet har også endret seg i årenes løp.

Båndstripen er lys blå med fem hvite stjerner. Den er felles for alle forsvarsgrener.

Marinen[rediger | rediger kilde]

I USAs sjøforsvar har Medal of Honor hatt fire forskjellige utseender. Medaljen, slik den ble utformet for marinen i 1861, var av bronse og besto av en femtagget stjerne med spisser som er dekorert med endte i trekløverformer. Midtmedaljongen har et motiv av gudinnen Minerva som med et skjold i den ene hånden og fasces i den andre jager bort personifikasjonen av uenigheten. Medaljen er i første versjon opphengt i båndet i et ledd utformet som et anker. Båndet er en variant av USAs flagg, med et blått felt øverst og loddrette striper i rødt og hvitt nederst. Båndet har klammer i både øvre og nedre kant. Medaljen ble båret i bånd på brystet.

I 1913 ble båndet endret til lyst blått med hvite stjerner, mens selve medaljen beholdt sitt utseende. Et slikt medaljebånd hadde hæren innført i 1904.

I 1917 ble medaljens utseende omgjort til et gullkors med utbøyde armer lagt på en krans av eik og laurbær. Korsets armer hadde ankere som motiv. Midtmedaljongen ble gjort oktogonal og fikk motiv av en ørn, som i USAs store segl. Borden fikk innskriften «UNITED STATES ARMY 1917–1918». Båndet fikk nå bare én klamme, plassert øverst på båndet, med innskriften «VALOUR». Medaljen ble nå opphengt i båndet i en ring og var fortsatt til å bære på brystet. Denne varianten av Medal of Honor kalles «Tiffany-korset», etter produsenten Tiffany & Co. i New York.

I 1942 ble det bestemt å gå tilbake til utformingen medaljen hadde ved innstiftelsen i 1942. Samtidig ble bæremåten endret og medaljen har fra da av vært båret i bånd om halsen. Båndet er fortsatt lyst blått og har et felt foran der det er plassert tretten hvite stjerner. Medaljen har ellers samme motiv som medaljene fra 1861. På revers står innskriften «AWARDED TO» foran mottagerens inngraverte navn.

Hæren[rediger | rediger kilde]

Hærens versjon av Medal of Honor hadde fra 1862 til 1896 samme grunnleggende utseende som medaljen marinen tildelte. Forskjellen besto i at hærens versjon var opphengt i båndet i et ledd utformet som en ørn med utslåtte vinger sammen med en kanon og kanonkuler. Medaljebåndet var utstyrt med en klamme øverst. Klammen har et skjold og overflødighetshorn som motiv.

I 1896 ble det bestemt at båndet for medaljen skulle endres. Dette hadde sin bakgrunn i at mange veteranorganisasjoner og patriotiske foreninger kopierte medaljebåndet til sine egne utmerkelser. Hærens bånd for Medal of Honor ble nå endret til rødt, med en bred blå midtstripe, som i midten har en smal hvit stripe.

I 1904 endret hæren utseende for både medaljen og båndet. Medaljen ble gjort til en femtagget stjerne i gull lagt på en laurbærkrans med grønnemaljerte blader. Midtmedaljongen fikk en høyrevendt byste av Minerva som motiv. Borden omkring medaljongen fikk innskriften «UNITED STATES OF AMERICA». Medaljen ble opphengt i båndet i et ledd bestående av en ørn med utslåtte vinger, som i klørne holder en laurbærkvist og en samling piler. Ørnen sitter på et panel som bærer innskriften «VALOR». Båndet ble gjort til lyst blått med hvite stjerner. Medaljen var fortsatt til å bære i bånd på brystet.

I 1942 ble bæremåten endret, slik at medaljen deretter bæres i lyst blått bånd om halsen, slik som i marinens versjon. Selve utseendet for medaljen ble ikke endret. På revers står innskriften «THE CONGRESS TO» foran mottagerens inngraverte navn.

Luftforsvaret[rediger | rediger kilde]

Personell i luftforsvaret fikk tildelt Medal of Honor i hærens versjon inntil det i 1960 ble innført en egen versjon for Luftforsvaret. Luftforsvarets versjon består av en femtagget stjerne i gull lagt på en laurbærkrans med grønnemaljerte blader. Midtmedaljongen har hodet av Frihetsgudinnen som motiv. Borden har en ring av 34 stjerner. Medaljen er opphengt i båndet i et ledd utformet som Luftforsvarets merke: en vinget tordenkile med et panel øverst der innskriften «VALOR» står.

Luftforsvarets versjon av medaljen er opphengt i samme type lyst blått bånd til å bære om halsen som marinens og hærens versjon.

Tildelinger[rediger | rediger kilde]

Legen Mary Walker, den eneste kvinnelige mottager av Medal of Honor, ble fratatt utmerkelsen i 1917 fordi hun tjenestegjorde i borgerkrigen som sivil, men fikk den tilbake i 1977.
Medalje i sjøforsvarets versjon tildelt Michael A. Monsoor. Han tilhørte United States Navy SEALs og falt i kamp i Irak i september 2006.

I alt har det blitt tildelt 3 490 mottagere,[1] de fleste av disse fant sted til og med andre verdenskrig.

Nominasjon om tildeling skjer ved forslag fra den foreslåttes avdeling, som så behandles tjenesteveg. Det er også mulig for medlemmer av Kongressen å innstille om tildeling, gjerne etter forslag fra noen i kongressmedlemmets valgkrets. I slike tilfeller godkjennes tildeling ved vedtak i Kongressen. Medaljen tildeles siden 1918 av presidenten på vegne av Kongressen.

Grunnlaget for tildeling har endret seg over tid. Heltemodig innsats i strid, edel dåd og redningsdåd har blitt belønnet med Medal of Honor. Under borgerkrigen var Medal of Honor USAs eneste militære utmerkelse. Den ble tildelt for innsats som senere ble hedret med andre utmerkelser, slik som Silver Star eller Navy Cross. Fra tidlig på 1900-tallet og framover til andre verdenskrig tildelte marinen medaljen for innsats i kamp, så vel som for modig innsats i fredstid, for eksempel ved ulykker om bord og for redningsdåd. I 1942 gikk sjøforsvaret bort fra praksisen med å tildele Medal of Honor for innsats i andre tilfeller enn i krig. Medaljen kunne også tildeles for fremragende innsats av annen enn militær art, som til Richard E. Byrd og Floyd Bennett for ekspedisjonen mot Nordpolen, og til Charles Lindbergh for sine flybragder.

En oversikt fra juni 2011 viste at fleste medaljer, 69,3%, har tilfalt personell i hæren, mens 21,5% av tildelingene har vært til sjøforsvarspersonell og 8,6% for marinekorpsmedlemmer. Luftvåpenet står for 0,5% av tildelingene. Ett medlem av kystvakten har fått tildelt Medal of Honor. I alt 18% av tildelingene har skjedd posthumt.[2]

I 1916 ble mottagere av Medal of Honor innvilget en særpensjon, noe som ga incentiver til å øke antallet tildelinger. Tildelingspraksis utviklet seg slik at flere enn dem som strengt tatt oppfylte de strenge kriteriene fikk medaljen. På bakgrunn av kritikk mot dette ble alle tildelinger gjennomgått og 910 mottagere ble strøket. Mange av disse tilhørte samme avdeling under borgerkrigen og var belønnet med Medal of Honor for å ha meldt seg frivillig til en ny tjenesteperiode etter at den første hadde utløpt.[3]

Den eneste kvinnelige mottager av Medal of Honor, feltlegen Mary Edwards Walker, ble i 1917 også fratatt sin medalje.[3] Hun hadde tjenestegjort som sivil og ved revurderingen i 1917 ble hennes innsats ikke ansett som å ha foregått i kamp. Hun fikk utmerkelsen tilbake av president Jimmy Carter i 1977. Walker er fortsatt eneste kvinne som har mottatt Medal of Honor. En annen kjent mottager, Buffalo Bill, ble også fratatt sin medalje i 1917. Kanselleringen ble opphevet i 1989.

Etter tilbakekallelsen av medaljene i 1917 er ingen mottager av Medal of Honor fratatt sine utmerkelser.[3]

Det største antall tildelinger, 1522 i alt, fant sted for innsats i borgerkrigen.[2] 474 tildelinger fant sted på grunnlag av innsats i andre verdenskrig og 424 i indianerkrigene. Vietnamkrigen er representert ved 246 tildelinger, Koreakrigen med 146, første verdenskrig med 119 og Den spansk-amerikanske krig med 112 tildelinger. Det er foretatt fire tildelinger for innsats under krigen i Irak og tolv for innsats under krigen i Afghanistan.[1]

Det lave antallet tildelinger av Medal of Honor for innsats i krigene i Irak og Afghanistan har avfødt debatt omkring tildelingskriterier og praksis.[4][5][6] Antallet mottagere har ligget på mellom 2,9 per 100 000 tjenestegjørende i andre verdenskrig til 2,3 per 100 000 tjenestegjørende i Koreakrigen. I USAs krig mot terror lå tallet per april 2009 på 0,1 tildeling per 100 000 tjenestegjørende.[4] Som et resultat av kritikken påla Kongress USAs forsvarsdepartement å gjennomgå tildelingskriteriene.[5]

Utviklingen har medført kritikk om at heroisk innsats ikke lenger verdsettes på samme måte som før eller belønnes med utmerkelser som rangerer lavere enn Medal of Honor. Samtidig er teknologisk utvikling og endringer i måten krig føres på er benyttet som forklaringer på hvorfor det tildeles færre utmerkelser for heltemodig innsats nå sammenlignet med tidligere kriger.[4][5] Det er også nevnt at forventningene til innsats kan være forskjellig i en vernepliktshær og i en hær basert på rekruttering av frivillige, der det forventes mer av dagens frivillige enn man før forventet av vernepliktige.[5]

Salvatore Giunta er den første som har fått medaljen i live siden Vietnamkrigen.[7] Han fikk den for sine handlinger under et bakholdsangrep i Afghanistan i 2007, hvor han reddet flere av sine medsoldater da de ble angrepet av Taliban.

President Barack Obama bestemte i februar 2014 at Medal of Honor skal tildeles 24 veteraner som tidligere var tildelt Distinguished Service Cross, men som på grunn av mulig diskriminering ikke fikk Medal of Honor. Soldater med jødisk og latinamerikansk bakgrunn var blant de 24 mottagerne. Tre av mottagerne var fortsatt i live.[8] Innsatsen som hedres fant sted i andre verdenskrig, Koreakrigen og Vietnamkrigen. Tildelingsdato ble satt til 18. mars 2014.[9]

Antallet tildelinger per juli 2014 fordeler seg slik:[1]

Privilegier[rediger | rediger kilde]

Æresflagget for mottagere av Medal of Honor overleveres til foreldrene til Navy SEAL Michael Murphy, som utmerket seg i kamp i Afghanistan og falt der. Bilde fra tildelingsseremonien i Washington, DC i 2007

Mottagere av Medal of Honor tilstås en rekke fordeler av symbolsk og materiell art.

Innen USAs væpnede styrker gis mottagere av medaljen militær hilsen også av personer med høyere rang.[10] I 2003 ble det innført et æresflagg for mottagere av medaljen. Flagget er blått og har tretten hvite stjerner.

Mottagere mottar en månedlig ekstrapensjon, samt et særlig tillegg ved avgang fra de militære styrker.[10] Barn av mottagere nyter spesielle rettigheter ved opptak til militærakademier.

I 1958 etablerte president Dwight Eisenhower Congressional Medal of Honor Society, der alle mottagere av medaljen gjøres til medlemmer. Selskapet skal fostre brorskapet mellom mottagerne, fremme respekt for mottagerne og ivareta minnet om avdøde mottagere.

Kjente mottakere (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Norskfødte mottakere[rediger | rediger kilde]

I fredstid[rediger | rediger kilde]

Mons Monssen
  • Johannes J. Johannessen, født 13. mai 1872, Bodø. Chief watertender, US Navy. USS Iowa, 25. januar 1905. Heroisme i forbindelse med en eksploderende kjele.
  • Mons Monssen, født 20. januar 1867. Chief gunner's mate, US Navy. USS Missouri, 13. april 1904. Heroisme i forbindelse med brann. Han har to fartøyer i US Navy oppkalt etter seg.
  • Thomas Robinson, født 17. mai 1837. Captain of the afterguard, US Navy. Reddet mann fra drukning i New Orleans 15. juli 1866.
  • Karl Westa, født 8. april 1875. Chief machinist's mate, US Navy. USS North Dakota 8. september 1910. Heroisme i forbindelse med en brann ombord.
  • Louis Williams , født Ludwig Andreas Olsen, født 1845. Captain of the hold, USS Lackawanna. To tildelinger: 1) 16. mars 1883, nær Honolulu. Reddet mann som falt overbord. 2) 13. juni 1884, reddet mann fra drukning nær Callo i Peru.
Ludwig Olsens gravstøtte

Borgerkrigen[rediger | rediger kilde]

  • Robert Brown, født 1830, Captain of the top, US Navy. USS Richmond, ved Mobile Bay 5. august 1864. Heltemodig tjeneste ombord da fartøyet rettet ild mot Fort Morgan og konføderasjonsfartøyer i havn tross kraftig fiendtlig ild.
  • Henry Johnson, født 1824. Seaman, US Navy. USS Metacomet, Mobile Bay, 5. august 1864. I forbindelse med unnsetning til monitoren Tecumseh som var torpedert.
John Johnson
  • John Johnson, født 25. mars 1842. Menig, 2d Wisconsin Infantry. Antietam, 13. desember 1862. Alvorlig såret, men utviste fremragende tapperhet da han som kanonér bemannet stillingen til falne geværmenn.
  • William Phinney, født 1824. Boatswain's mate, US Navy. USS Lackawanna, ved Fort Morgan, Mobile Bay 5. august 1864. For utvist sterk åndsnærværelse i forbindelse med aksjon som resulterte i at man tok opprørsfartøyet Tennessee i prise, samtidig som Fort Morgan ble ødelagt.
  • Augustus Williams, født 1842. Seaman, US Navy. USS Santiago de Cuba, Fort Fisher, 15. januar 1865. Deltok i angrep på Fort Fisher, plantet flagget og mens store deler av laget flyktet i panikk, ble han ved sitt nærmeste befal.
  • Peter Williams, født 1831. Seaman, US Navy. USS Monitor, Hampton Roads, 9. mars 1862. Heltemodig innsats da han førte Monitor i et slag mot CSS Merrimack, som flyktet.

Den spansk-amerikanske krigen[rediger | rediger kilde]

  • Hans Johnsen, født 3. januar 1865, Sandnes. Chief machinist, US Navy. Torpedobåten Winslow ved Cardenas på Cuba, 11. mai 1898. Slo av dampen fra motor som hadde eksplodert etter treff fra granat.
  • Lauritz Nelson, født 26. mars 1860. Sailmaker's mate, US Navy. USS Nashville ved Cienfuegos på Cuba 11. mai 1898. Utvist ekstraordinært mot under fiendtlig ild.
  • Anton Olsen, født 26. april 1867. Ordinary Sailor, US Navy. USS Marblehead, nær Cienfuegos på Cuba, 11. mai 1898. For utvist ekstraordinært mot under fiendtlig ild.

Den filippinsk-amerikanske krig[rediger | rediger kilde]

  • Thomas Sletteland. Menig, 1st North Dakota Infantry. Luzon på Filippinene 12. april 1899. Alene og på egenhånd forsvarte han sine døde og sårede kamerater mot en overlegen fiendtlig styrke.
  • Andrew Vincent Stoltenberg, født Boto (Bodø?). Gunner's mate second class, US Navy. Samar på Filippinene, 16. juli 1900. Utmerkende oppførsel i kamp mot fienden.

Bokseropprøret[rediger | rediger kilde]

  • Martin Torgerson, født 7. november 1875. Gunner's mate third class, US Navy. 13., 20., 21., 22. juni 1900, «meritorious conduct» i kontakt med fienden.

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

  • Berger Loman, født 24. august 1886, Bergen. Menig, US Army. Consenvoye i Frankrike, 9. oktober 1918. Tok et fiendtlig maskingeværrede, og rettet ilden mot fienden.
  • Reidar Waaler. Sersjant, US Army. Ronssoy i Frankrike, 27. september 1918. Reddet to mann ut av en brennende engelsk tank, og ga seg ikke før han var forsikret om at det ikke var flere igjen ombord.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Status etter tildeling 21. juli 2014, jf. «Archive Statistics», Congressional Medal Of Honor Society.
  2. ^ a b Medal of Honor Statistics, U.S. Army Center of Military History.
  3. ^ a b c Frank Foster og Lawrence Borts: Military Medals of the United States, Fountain Inn: MOA Press, 2010, s. 84.
  4. ^ a b c Brendan McGarry: «Death before this honor», Army Times, 1. april 2009.
  5. ^ a b c d Katherine Zoepf: «What happened to valor?», New York Times Magazine, 30. mai 2010, s. 46-49.
  6. ^ Se også analysen i S. Brock Blomberg, Gregory D. Hess og Yaron Raviv: «Where have all the heroes gone? A rational-choice perspective on heroism», Public Choice, bd. 141, nr. 3-4, 2009, s. 509-522.
  7. ^ Dagbladet – Løp gjennom kuleregn og reddet kameraten fra bortføring av Taliban
  8. ^ «US Medal of Honor for 24 veterans after prejudice review», BBC News, 22. februar 2014.
  9. ^ «President Obama to Award Medal of Honor», Det hvite hus, 21. februar 2014.
  10. ^ a b Jess M. Johnson: «Medal of Honor – More than a Medal», All Hands, desember 2006, s. 40.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Frank Foster og Lawrence Borts: Military Medals of the United States, Fountain Inn: MOA Press, 2010
  • «The United States of America» i Robert Werlich: Orders and decorations of all nations. Ancient and modern, civil and military, 2. utgave, Washington DC: Quaker Press, 1974, s. 1–4
  • The Congressional Medal of Honor – The names, the deeds. Sharp & Dunnigan Publications, 1984