Kidō Butai

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Akagi
Kaga
Hiryū
Zuikaku
Shōkaku
Hiei
Kirishima
Chikuma

Kidō Butai (japansk: 機動部隊, mobil enhet) var navnet på den største japanske flåteenheten i begynnelsen av andre verdenskrig i Stillehavet. Den ble dannet av den keiserlige japanske marinen ved etableringen av den 1. marineluftflåten 10. april 1941. Kjernen i denne flåten var de syv hangarskipene med deres 474 kampfly som Japan hadde på den tid.

Senere ble 5. hangarskipsdivisjon med Shōkaku og Zuikaku, 1. hangarskipsdivisjon med Akagi og Kaga samt 2. hangarskipsdivisjon med Sōryū og Hiryū tilføyet i enheten. Disse divisjonene utgjorde nå kjernen av Kidō Butai. I tillegg kom mindre eskortehangarskip og et antall slagskip, kryssere og jagere. Den store flåten seilte med admiral Isoroku Yamamoto østover for å gjennomføre angrepet på Pearl Harbor. Den øverstkommanderende for 1. marineluftflåte var på dette tidspunktet viseadmiral Chuichi Nagumo.

Skipene i Kidō Butai opererte til dels uavhengig av hverandre. Ved slaget om Midway fra 4. til 6. juni 1942 mistet flåten imidlertid fire hangarskip. Dette markerte begynnelsen på slutten av den keiserlige japanske marinens herredømme i Stillehavet.

De øvrige hangarskipene deltok fortsatt i slagene i Stillehavskrigen og ble fortsatt betegnet som Kidō Butai. Frem for alt ble Shōkaku og Zuikaku, som deltok i slaget om de østlige Salomonøyene og slaget om Santa Cruz-øyene i august og oktober 1942 omtalt med dette navnet.

Skip i Kidō Butai[rediger | rediger kilde]

Status ved utgangen av november 1941

Hangarskip[rediger | rediger kilde]

Slagskip[rediger | rediger kilde]

Kryssere[rediger | rediger kilde]

Jagere[rediger | rediger kilde]

Ubåter[rediger | rediger kilde]

  • I-19
  • I-21
  • I-23