1812-krigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den britisk-amerikanske krig
1812-krigen
Den britisk-amerikanske krig1812-krigen
Dato 18. juni 1812 – 24. desember 1814
(Krigshandlinger fortsatte til 23. mars 1815)
Sted Det østlige Nord-Amerika, Mexicogulfen og Atlanterhavet
Resultat
Gent-traktaten. Status quo ante bellum
Parter
USAs flagg Amerikas forente stater Storbritannia Storbritannia
Kommandanter
USAs flagg James Madison
USAs flagg Henry Dearborn
USAs flagg Jacob Brown
USAs flagg Winfield Scott
USAs flagg Andrew Jackson
Storbritannia George Prevost
Storbritannia Isaac Brock
Storbritannia Roger Sheaffe
Storbritannia Gordon Drummond
Storbritannia Tecumseh
Styrker
Hær: 7 000 (innledningsvis), 35 800 ved krigens slutt
Lett infanteri: 3 049
Milits: 458 463 (hvorav svært få deltok i krigen)
Marine:
Seks fregatter
14 andre skip
Indianere
Hær:
6 034 (innledningsvis), 48 163 ved krigens slutt
Provinsielle regulære tropper: 10 000
Milits: 4 000
Marine:
11 linjeskip
34 fregatter
52 andre fartøyer
Indianere: 3500
Tap
Døde: 2 260
Sårede: 4 505
Døde av sykdom: 4 535
Sivile: 500
Totalt: 11 700
Døde: 1 600
Sårede:3 679
Døde av sykdom: 3 321
Totalt: 8 600

Den britisk-amerikanske krig, eller 1812-krigen, var en væpnet konflikt mellom Storbritannia og De forente stater i årene 18121815. Krigen hadde ingen klar vinner, og endret i praksis ingenting – derav uttrykket Status quo ante bellum (lik situasjon som før krigen).

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I årene etter Den amerikanske revolusjon var forholdet mellom de to statene ofte meget anstrengt. Da Frankrike under Robespierre erklærte krig mot Storbritannia i 1793, holdt De forente stater seg nøytral. Nøytral var USA også under Napoleonskrigene fra 1803. Imidlertid hadde den britiske hæren fremdeles ikke trukket seg tilbake fra befestninger i området rundt de store sjøene, slik fredsavtalen fra 1793 tilsa, og fortsatte å støtte indianerne mot De forente stater. I 1795 ble Jay-traktaten inngått med Storbritannia og Greenville-traktaten med indianerne, og stridighetene ble bilagt for en tid.

I 1803 begynte en ny krig mellom Storbritannia og Frankrike, og den britiske marinen begynte, i mangel på arbeidskraft, å borde amerikanske handelsskip for å få tak i britiske sjømenn som arbeidet der. Imidlertid ble også amerikanske statsborgere tvunget til å tjenestegjøre i den britiske marinen, blant annet fordi Storbritannia ikke anerkjente amerikansk statsborgerskap utstedt til tidligere britiske undersåtter. Storbritannia var ikke villig til å stanse bruken av tvangsutskrivning, og av den grunn ble ikke Monroe-Pinkney-traktaten (1806), som ikke forbød dette, ratifisert av USA. Da det britiske skipet HMS Leopard beskjøt og bordet det amerikanske USS Chesapeake, drepte tre og tok fire (deriblant fire amerikanere) til fange, forlangte mange amerikanere krig mot Storbritannia for å befeste USAs suverenitet og ære.

Napoleons kontinentalsystem (fra 1806) og britenes tilsvar førte til embargoer (handelsforbud) som gjorde internasjonal handel både usikker og farlig. Mellom 1807 og 1812 ble rundt 900 amerikanske skip anholdt. Den amerikanske president Jefferson forsøkte å unngå krig, og svarte med Embargoloven i 1807, som forbød amerikanske skip å seile til utenlandske havner, og stengte amerikanske havner for britiske skip. Jeffersons embargo var særlig upopulær i Ny-England (nordøstlige USA), hvor handelsmennene klaget over fallende inntekter. På et tidspunkt var det til og med snakk om å løsrive Ny-England fra De forente stater.

Embargoloven fikk ingen innvirkning på Storbritannia og Frankrike, og ble erstattet av en ny lov som hevet alle embargoene, unntatt for britiske og franske havner, hvilket ikke var gjennomførbart. En ny lov hevet alle embargoer, men sa dessuten at dersom én av de to europeiske stormaktene stanset sin innblanding i amerikansk skipsfart, ville De forente stater innføre en embargo mot den andre. Napoleon lovet stans i fransk innblanding – han hadde ikke tenkt å holde løftet, men De forente stater gjeninnførte embargoen mot Storbritannia.

I den amerikanske kongressen talte en gruppe «hauker» for krig med Storbritannia, for å stanse britisk innblanding, noen gikk så langt som til å foreslå invasjon av Canada.

1. juni 1812 vedtok Representantenes hus å erklære krig mot Storbritannia (79 stemmer mot 49), og 11. juni vedtok Senatet det samme (17 stemmer mot 13).[1] President James Madison undertegnet krigserklæringen 18. juni. Det var første gang De forente stater erklærte krig mot en annen stat, og det var det jevneste slike vedtak noensinne.

Krigens gang[rediger | rediger kilde]

Til tross for flere år med diplomatisk konflikt forut for krigen, var ingen av partene forberedt på den. Storbritannia var opptatt med Napoleonskrigene, og måtte bruke det meste av sine styrker og ressurser på krigen i Europa. Etter hvert som britene gjorde fremskritt mot Napoleon, kunne de sende store skipsstyrker inn i amerikansk farvann.

De forente staters regulære styrker talte ved krigens begynnelse under 12 000 mann. Kongressen vedtok å utvide styrkene til 35 000, men soldatyrket var frivillig og lite populært, og de fleste offiserene var uerfarne og manglet utdannelse. I den britiske marinen ble sjøfolkene innrullert for ubestemt tjenestetid. I USA var den vanlige tjenestetiden 2 år. Dermed ble mange båter bemannet med folk som hadde liten utdannelse og erfaring. Derimot var det lønnsomt å jobbe i den amerikanske skipsbyggingsindustrien. Amerikanerne behandlet arbeiderne sine bedre enn britene. Det hadde skaffet amerikanerne nyttig hjelp, selv om det var forholdsvis få briter som ble lokket over til amerikanske skipsbyggere.

Krigen til sjøs[rediger | rediger kilde]

Etter slaget ved Trafalgar i 1805 hadde Storbritannia vært verdens overlegent største sjømakt, og hadde i 1812 97 fartøyer i amerikanske farvann – elleve linjeskip og 34 fregatter blant dem – mens De forente stater hadde 22 fartøyer, ingen av dem linjeskip.

Storbritannias strategi var å beskytte sin egen handelsflåte, og å gjennomføre en blokade av amerikanske havner for å ødelegge amerikansk handel. Amerikanerne hadde ikke kapasitet til å føre åpen krig til sjøs, og satset i stedet hovedsakelig på raid mot britene.

Krigen i nord[rediger | rediger kilde]

Krigen langs kysten[rediger | rediger kilde]

Krigen i syd[rediger | rediger kilde]

Gent-traktaten og slaget ved New Orleans[rediger | rediger kilde]

Fra signeringen av Gent-traktaten

Krigens følger[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

militærhistoriestubbDenne militærhistorierelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.