Antisemittisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Antisemitt)
Gå til: navigasjon, søk
Gul davidstjerne var påbudt tøymerke for jøder i det nasjonalsosialistiske Tyskland og tyskokkuperte områder under andre verdenskrig. Slike jødestjerner har siden blitt et av 1900-tallets mest kjente symboler på antisemittisme.

Antisemittisme er en betegnelse for rasemessig begrunnet hat mot jøder. Begrepet oppstod i 1879 da tyskeren Wilhelm Marr definerte jødene som en egen rase. Marr innførte benevnelsen antisemittisme som en eufemisme for det tyske Judenhass, det vil si «jødehat». I normal språkbruk benyttes derfor begrepet antisemittisme bare om hat mot mennesker med jødisk opprinnelse. I arabiske land som motarbeider staten Israel har man imidlertid argumentert for å utvide begrepet til også å gjelde mennesker av arabisk herkomst. Begrunnelsen deres er at både hebraisk og arabisk tilhører den semittiske språkfamilien. Kritikerne av denne omdefineringen mener at den representerer en sammenblanding av et lingvistisk begrep med et politisk begrep.

Antijudaisme, som er en religiøst motivert fiendtlig holdning til jødedommen, er beslektet med antisemittismen, som er et nyere fenomen og i første rekke rasemessig motivert.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Den tyske Judensau, det vil si «jødesvin», framstilt på et tresnitt fra 1400-tallet. Jødene på bildet bærer flate hatter med spiss som var påbudt jødemerke i deler av det katolske Europa i middelalderen.
Kirkereformatoren Martin Luthers bok Om jødene og deres løgner (Von den Jüden und iren Lügen) fra 1543 var typisk for den kristne antijudaismen i samtida.
Legendefiguren den vandrende jøde spiller på forestillinga om at jødene var et folk uten eget land. Bildet er fra ca. 1850 og viser en karikert jøde med krokenese og langt hår og skjegg.
Dette flygebladet, som ble laget i forbindelse med Beilis-saken i 1913 da en ukrainsk jøde var anklaget for rituelt barnemord, advarer kristne foreldre og barn i Kiev i Russland mot byens jøder under deres påskefeiring.
Den amerikanske bilfabrikanten Henry Fords avis The Dearborn Independent var kjent for sin antisemtittiske linje. Denne faksimilen fra 1920 viser oppslaget «Den internasjonale jøde: verdens problem»
1. april 1933 ble det satt i gang en nasjonalsosialistisk boikott av jødiske butikker over hele Tyskland. Bildet viser en SA-mann på vakt utenfor en jødisk forretning i Berlin. Plakatteksten lyder: Tyskere! Beskytt dere! Kjøp ikke av jøder!
Anti-jødisk tagging i Klaipėda i Litauen. Juden 'raus og Hasse betyr «Jøder ut!» og «hat» på tysk. Dobbelt-s-ene i hasse er formet som ss-runene til Schutzstaffel fra det nasjonalsosialistiske Tyskland

Diskrimineringen og forfølgelsen av jøder som sosial og religiøs gruppe, antijudaisme, har en århundrelang historie i kristendommen, særlig i Europa og Russland. I første rekke ble selve jødedommen fordømt, men også jødene som folk ble beskyldt, blant annet for å være født med mindreverdige karaktertrekk som sluhet, grådighet og upålitelighet. Bakgrunnen for disse påstandene skyldes jødenes utlendighet i mange land, og at de derfor over mange hundre år dannet minoritetsgrupper i de fleste europeiske land. Ettersom jødene i disse landene sjelden eide egen jord, livnærte de seg som forretningsmenn og selgere, og ble derfor lett utpekt som syndebukker i nedgangstider.

Jøder, kristne og muslimer[rediger | rediger kilde]

Antisemittismen har i utgangspunktet alltid vært religiøst begrunnet, idet den kristne kirken har fordømt jødene som Jesu drapsmenn, mens islam har fordømt alle ikketroende muslimer. Det er likevel mange eksempler på fredelig sameksistens og handel mellom jøder, muslimer og kristne i Europa og Midtøsten, blant annet hos maurerne i Nord-Afrika og Spania fra 700- til 1400-tallet og i Istanbul.

Antisemittisme i middelalderen[rediger | rediger kilde]

Jødehatet har tatt mange former gjennom historien. Ett konkret eksempel er den katolske kirkes påbud om at jødene måtte merkes og bære tydelige kjennetegn, blant annet karakteristiske flate, spisse hatter eller Judenflecken, «jødeflekker», runde tøymerker som måtte sys på kappene. Ulike hatte- og merkepåbud gjaldt fra 1215 til 1789 både for jøder og arabere, og til dels også magikere, utenfor ghettoene der de var henvist til å bo. Tilsvarende påbud om synlig merking er i vår tid særlig kjent i form av den gule davidstjernen som jøder måtte bære i Tyskland og det okkuperte Europa fra 1942 til 1945.

Et annet tydelig eksempel på historisk antisemittisme er det såkalte Judensau-motivet eller «jødesvin», det vil si bilder og skulpturer av jøder i omgang med svin og andre «urene» dyr. Motivet er kjent både fra karikaturer og kirkekunst fra 1300-tallet og fram til forrige århundreskifte.

Russiske jødeforfølgelser[rediger | rediger kilde]

I Russland og Øst-Europa fikk antisemittismen et særlig voldsomt uttrykk på slutten av 1800-tallet, der flere blodige pogromer blant annet var inspirert av Sions vises protokoller, et falskt dokument fra 1897 som angivelig skal bevise jødenes hemmelige sammensvergelse mot resten av verden.

Diskriminering i USA[rediger | rediger kilde]

På første halvdel av 1900-tallet ble jøder omfattet for omfattende diskriminering i USA. Mange organisasjoner nektet jøder medlemskap, samtidig som jødene ble forsøkt holdt utenfor i utdanningssystemet. I denne perioden ble organisasjonen Anti-Defamation League stiftet for å hjelpe jøder i å unngå diskriminering.

I mellomkrigstiden nådde diskrimineringen sitt høydepunkt, blant annet med de antijødiske ideene til Henry Ford. Enkelte politikere stemplet også Franklin D. Roosevelts New Deal-politikk som «jødisk». Lederen for Representantenes hus' bankkomité, Louis T. McFadden, mente for eksempel at Roosevelts beslutning om å gå bort fra gullstandarden var et triks fra jødenes side for å avspise «ikke-jøder med papirpenger slik at jødene kunne ha gullet og 'de ekte pengene'».[1]

Holocaust[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Holocaust

Antisemittisk grafitti på butikkvinduer i Oslo under andre verdenskrig 1941: «Jøde-parasitten skaffet oss 9de april. Palestina kaller på alle jøder. Vi tåler dem ikke mer i Norge.»

I moderne historie er særlig de tyske nasjonalsosialistenes jødeforfølgelser før og under annen verdenskrig kjent. I perioden 1938 til 1945 ble rundt seks millioner jøder drept som en del av en gigantisk, systematisk utryddelseskampanje, ofte kalt holocaust. Folkemordet fikk også en rekke andre konsekvenser. I kjølvannet av Nürnberglovene ble det forbudt for jøder å bruke ordet «blond» både skriftlig og muntlig.[2] Likeledes var det forbudt for jøder å ha fødselsdag 20. april, samme dag som Adolf Hitler. Miriam Wattenberg, som under pseudonymet Mary Berg utgav sin dagbok fra tiden i Warszawagettoen, var født i Lódz i Polen 20. april 1924, men i dagboken endret hun sin fødselsdag til 10. oktober, i tilfelle dagboken skulle bli funnet.[3]

I tidsskriftet Deutsche Justiz (= Tysk rettsvesen) utgitt 21. oktober 1938, skriver Walter Buch, leder for NSDAPs øverste domstol: «Jøden er intet menneske. Han er legemliggjørelsen av forråtnelse. På samme måten som sopp ikke kan gjennomtrenge treverket før det begynner å råtne, var det først etter at den tyske nasjon, svekket av blodtapet under tredveårskrigen, hadde begynt å råtne fra innsiden, at jøden klarte å kravle seg inn i det tyske folk og bringe ulykke over det.»[4]

I barneboken Der Giftpilz (= Giftsoppen) av Ernst Hiemer, utgitt i Nürnberg i 1938, står det: «Ohne Lösung der Judenfrage - kein' Erlösung der Menschheit» (= Uten en løsning på jødespørsmålet - ingen frelse for menneskeheten). En tekst i frontkjempersangboken fra 1943 er slik: «Vi svarte da vår Fører: Vi reiser alle mann til kamp mot bolsjevismen og jødisk verdensbrann.»

Harald Wibe, fylkesleder i Oslo Unghird, skrev 9. august 1941 i kampbladet Baunen under overskriften «Mennesker og jøder», at jødene «kaller oss dyr, men er det ikke de som er dyr? Kunne kanskje et menneske ellers gå frem på den måten de daglig gjør det i Russland? Nei, bare dyr, og da i første rekke jødiske dyr, kan gå frem på denne måten, og derfor, kamerater i Unghirden, la oss derfor behandle jødene som dyr.»[5]

Etter krigen var den sterke jødiske bykulturen i Europa, kjennetegnet ved blandingsspråket jiddisch, den karakteristiske klezmer-musikken og annet, nesten fullstendig utslettet i Tyskland, Polen og andre steder i Sentral-Europa. Mange jøder flyktet til USA og la dermed grunnlaget for jødenes sterke posisjon i amerikansk etterkrigspolitikk og offentlig bevissthet. Den internasjonale tilskyndelse av opprettelsen av staten Israel i 1948 ville neppe vært så bred hadde det ikke vært for jødenes skjebne under verdenskrigen.

Avvisningen av jøder i Norge[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Jøder i Norge

Kong Christian Vs Norske Lov av 15. april 1687 erklærte løsgjengere, tatere og jøder for uønsket i Norge. Bestemmelsen som gjaldt, lød:

Tredie Bog. Om Verdslig- og Huus-Stand. – 22 Cap. Om Jøder og Tatere.
1 Art. Ingen Jøde maa sig her i Riget indbegive, eller sig finde lade, uden Kongens særdelis Lejdebrev under tusinde Rixdalers Straf af hver Person, som uden forskrefven Lejdebrev betrædis.
2 Art. Hvo, som nogen Jøde angiver og Kongens Amptmand anviser, skal have derfor et halvt hundrede Rixdaler.

Dette forbudet, som man vet ble håndhevet, reflekteres i den såkalte jødeparagrafen i den selvstendige, norske grunnloven av 1814, der også jesuitter og munkeordener var utestengt fra riket.

§ 2.
Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

Til tross for ordet fremdeles, innebar bestemmelsen den første helt konsekvente avvisning av jøder. Det er nemlig kjent fra en politiforordning fra 1710 at jøder hadde lov til å «opholde sig, bo og bygge» i Bergen. Folketellingen av 1801 avdekker at det i Christiania var bosatt tre personer med fornavnet Baruch, som er av klart jødisk type, og gitt de relativt små forhold må det antas at deres nærvær var kjent og tolerert av myndighetene.

Jødeutelukkelsen i paragrafen ble endelig opphevet først i 1851, blant annet etter tidligere press fra dikteren Henrik Wergeland.

Skepsisen til jøder før den andre verdenskrig var ikke bare et særtysk eller nazistisk fenomen, men utbredt også i deler av det norske samfunnet. Jødene ble latterliggjort og mistenkeliggjort gjennom karikaturtegninger og i avisartikler, og mange nærte en generell mistro overfor jøder i Norge, særlig overfor jødiske forretningsfolk.

Antisemittisme i dag[rediger | rediger kilde]

Flere steder, blant annet i Russland, den arabiske verden og de siste årene i Europa, er fremdeles hets mot jøder utbredt i store deler av befolkningen, tidvis også fra myndighetenes side.

I begynnelsen av 2005 skrev 500 fremstående russiske intellektuelle, deriblant 20 medlemmer av Dumaen, det russiske parlamentet, et brev til den russiske riksadvokaten hvor de forlangte at alle jødiske organisasjoner i Russland skulle forbys.

14. desember 2005 erklærte Irans president Mahmoud Ahmadinejad i en TV-overført tale at han anså holocaust som en myte. Ahmadinejad hevdet blant annet at «[t]hey have invented a myth that Jews were massacred and place this above God, religions and the prophets. The West has given more significance to the myth of the genocide of the Jews, even more significant than God, religion, and the prophets, (it) deals very severely with those who deny this myth but does not do anything to those who deny God, religion, and the prophet».[6]}

De arabiske muslimenes hat mot jøder og jødedommen i vår tid får ofte et antisemittisk uttrykk og er som regel politisk og sosialt motivert med bakgrunn særlig i opprettelsen av Israel og konflikten om Palestina.

Også EU og OSSE mener at jødehat er et problem. Siden 2003 har OSSE arrangert årlige konferanser om hvordan antisemittiske holdninger best kan bekjempes.

En meningsmåling foretatt i 12 europeiske land sommeren 2005 av amerikanske Anti-Defamation League (ADL), viste at over 30 prosent av de spurte mente at jøder hadde for stor økonomisk makt, rundt 20 prosent at de var skyld i Jesu død. Godt over 40 prosent mente at jødene var mer lojale overfor Israel enn overfor det landet de var bosatt i.

Antisionisme og Israel-kritikk[rediger | rediger kilde]

Motstandere av staten Israel omtaler ofte seg selv som antisionister. Antisionisme trenger i seg selv ikke å være antisemittisk, for eksempel vil en generell avvisning av nasjonalisme og nasjonalstater også innebære en avvisning av Israel som egen jødisk stat. Det finnes likevel eksempler på antisemittisk bruk av antisionismen. Blant annet ble det i de tidligere kommunistiske landene framført antisemittisk propaganda under dekke av å være antisionisme. Sionismen skulle angivelig være kjernen i en global konspirasjon styrt av «jødekapitalen» og/eller den internasjonale imperialismen.

Her blandet marxistisk antisionisme seg med ren nazipropaganda og klassiske kristne stereotyper om jøder. På begynnelsen av 1950-årene ble jøder renset ut av kommunistpartier. Den kommunistiske antisemittismen fikk skjebnesvangre konsekvenser for Polens få gjenværende jøder. De ble anklaget for å være «sionister» og «femtekolonister» og størstedelen av dem ble drevet ut av landet på slutten av 1960-tallet.

I 1975 vedtok FNs generalforsamling etter sovjetisk og arabisk initiativ at sionisme er en form for rasisme og rasediskriminering. Israelvenner hevder at denne resolusjonen, som på amerikansk initiativ ble opphevet i 1991, var et ledd i den samme antisionistiske kampanjen som ble ført i Øst-Europa med antisemittiske understrømninger.

Se også[rediger | rediger kilde]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gulie Ne'eman Arad (2000). America, Its Jews, and the Rise of Nazism. Indianapolis: Indiana University Press. s. 174. ISBN 0-253-33809-3. 
  2. ^ Lucy Dawidowicz: The war against the Jews 1933-45, Penguin books, 1975
  3. ^ Mary Berg: Dagbok fra Warszawa-ghettoen (s. 278), forlaget Vigmostad Bjørke, Bergen 2008, ISBN 978-82-419-0393-9
  4. ^ Annette Dumbach: Sophie Scholl og Den hvite rose (s. 111-12), forlaget Spartacus, Oslo 2008, ISBN
  5. ^ Bjørn Westlie: Fars krig, forlaget Aschehoug, Oslo 2008, ISBN 978-82-03-29125-8
  6. ^ Irans president kaller holocaust en myte. NTB 14.12.05.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Eriksen, Trond Berg: Jødehat : antisemittismens historie fra antikken til i dag. 2005.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]