Tarot

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Store Arkana 13 «Døden» i 1500-tallsutgave

Tarot betegner i dagligtalen både en spådomskunst og de kortstokker (med 78 kort) som benyttes til dette. Tradisjonen kan spores tilbake til 1300-tallet som spillkort, mens okkultismen som i dag knyttes til kortene oppstod på 1700-tallet. Det finnes ingen plausible forklaringer på hvordan man ved hjelp av tarotkort skal kunne forutsi fremtiden, og heller ingen dokumentasjon på at spådommene er mer treffsikre enn ren gjetning.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Visconti-tarot: Begeress, myntdronning, stavridder, Store Arkana Djevelen

De første dokumenterte spor av tarotkort finner vi ved den franske konge, Karl VIs hoff. I 1392 ble det i kongens regnskaper utgiftsført et honorar til maleren Jaquenin Gringoneur, for hans arbeid med tre sett dekorerte kort anført til kongens adspredelse. Av disse er fortsatt 17 i behold i Biblioteque Nationale i Paris. Utførelsen minner mer om tarotkort enn det vi nå forbinder med spillkort, uten at det kan slåes fast med sikkerhet at Store Arkana har vært en del av denne stokken.

Den eldste fullstendige kortstokken som er bevart er Visconti-kortene. I denne er Store Arkana inkludert. Kortene ble malt av italienske Bonifacio Bembo rundt 1420 i forbindelse med ekteskapsinngåelsen mellom hertugen av Milano og Bianca Maria Visconti. Først på slutten av 1500-tallet kan man finne tarotkortstokker som minner om de som brukes i dag.

Tarot og symbolene[rediger | rediger kilde]

Det var ikke svært lenge tarotkortene forble enkle og ukompliserte. Alt på 1500-tallet fantes kortstokker ladet med symbolikk. For ikke å virke anstøtelige for det brede lag av almuen var symbolikken kristen i sitt uttrykk. Bibler holdt i fanget av figurer blant hoffolk og i Store Arkana, kors, den døde som taler med vår herre i lange bannere og med engler som slåss med djevler om sjeler i bakgrunnen. I seg selv er tarotkortene 78 enkeltsymboler. Dertil kommer gjenstander som er avbildet. Gjenstander som bidrar til kortenes symbolverden. Magikerens bord for eksempel; inneholder gjerne magikerens redskaper. I Tarot de Marseille finnes blant annet en kniv, et glass og en lampe på magikerens arbeidsbord. Magikeren selv holder en stav i venstre hånd. I kortene til A. E. Waite og Pamela Colman Smith har magikerens redskaper blitt til et beger, et sverd, en stav, et pentakkel (en plate med et påtegnet pentagram) på et alter. Staven er byttet til høyre hånd. Stillingen magikeren er tegnet i er dessuten blitt mer symbolsk.

Ettersom kirkens makt opp gjennom tiden er blitt mindre, er også tarotkortenes symboler blitt stadig mer eksplisitt okkulte i sin utforming. Særlig etter at kunnskapsrike okkultister begynte å ta i bruk tarot til ulike øvelser. Og igjen er sporene etter Eliphas Levi og Golden Dawn blant de mest tydelige. Golden Dawn gjorde Store Arkana til en gedigen hukommelsesmodell. Om studenten kunne sin Store Arkana hadde vedkommende gjennom Golden Dawns tilknyttede symboler; oversikt over både det hebraiske alfabet, Livets Tre, astrologiske tegn, planeter og grunnleggende numerologi.

Meningen med å endre på eller legge til symboler på tarotkortene, er en måte å lette tolkningen av kortene på. Symbolene skal lede tankene i bestemte retninger og gi tolkningen en spesiell innfallsvinkel.

Bruk av tarot[rediger | rediger kilde]

Den vanligste måten å bruke tarotkort på i Nord-Europa i våre dager, er som redskaper ved spådommer og forutsigelser. På kontinentet er det imidlertid noen som fortsatt bruker tarotkort til kortspill. Mange av dem som har studert kortene har dessuten brukt dem som meditasjonskilder.

En tarotkortstokk er inndelt i to distinkt ulike deler: «store arkana» og «lille arkana», også benevnt den store og den lille hemmelighet. Store Arkana består av 22 kort, nummerert fra 0 til 21, mens den lille arkana består av 56 kort inndelt i fire såkalte suiter, med 14 kort i hver. Den lille arkana kan best sammenlignes med vanlige spillkort, da den består av ess, fire hoffkort (konge, dronning, ridder og pasje/prinsesse) og ni kort nummerert fra 2 til 10. Suitene kalles stokker, begre, sverd og mynter/pentakler. Opprinnelig ble tarotstokkene brukt til spill, men de brukes nå stort sett som et redskap for spådommer.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • K. Frank Jensen: Tarot, Strubes forlag 1975
  • Emily Peach: The Tarot Workbook, Aquarian Press 1984
  • Robert Wang: Qabalistic Tarot, Samuel Weiser 1983
  • Israel Regardie: The Complete Golden Dawn System of Magic, Falcon Press 1984

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Digitale blakopier av bøker om tarot[rediger | rediger kilde]