Affæren om diamanthalsbåndet

Halsbåndet

Halsbåndsprosessen (fransk: L’affaire du collier), eller Affæren om diamanthalsbåndet, var en skandaleprosess i Paris 1785-1786, som bidro til å svekke kongedømmets og særskilt dronning Marie-Antoinettes anseelse i allmenhetens øyne, og var dermed med på å berede veien for oppslutningen om den franske revolusjon.

Handling

Juvelerene Paul Bassenge og Charles Auguste Boehmer

Collier de la Reine, kopi, slottet Breteuil

Kardinal Louis de Rohan

Comtesse de la Motte

Louis Auguste Le Tonnelier de Breteuil

Halsbåndet

De parisiske juvelerene Charles Böhmer og Paul Bassenge hadde i noen år samlet sammen uforlignelige diamanter av uvanlig stor størrelse og renhet slik at de kunne lage et halskjede som de prissatte til 1,6 millioner livre. Kjedet var utformet med festonger, pendanter og dusker. Juvelerene håpet først å kunne selge det til Madame Dubarry, kong Ludvig XVs elskerinne. I 1774 døde kongen av kopper, og Dubarry ble sendt bort fra hoffet.

Etter kongens død ble det uvanlige smykket kjent over hele Europa, og den veldige prisen gjorde et voldsomt inntrykk.

I 1778 foreslo kong Ludvig XVI for sin gemalinne, dronning Marie-Antoinette, at han skulle skjenke henne diamanthalsbåndet, men hun takket nei på grunn av den høye prisen. Hun mente at det ville være bedre å bruke slike beløp på anskaffe en manovar til den franske marinen. Andre ville ha det til at dronningen ikke likte tanken på å bære et smykke opprinnelig tiltenkt en annen kvinne, og slett ikke når smykket var laget til en kurtisane som hun ikke hadde noe til overs for. Etter at juvelerene forgjeves hadde forsøkt å få solgt smykket utenfor Frankrike, tok de på nytt opp saken med kongen, fordi de mente at den kunne passe som gave til dronningen etter at hun i 1781 hadde født en tronfølger (dauphinen Louis-Joseph-Xavier-François, 1781–1789). Men etter litt betenkningstid ble svaret atter nei.

Salget

Mot 1784 begynte Böhmer og Bassenge å lete etter en mellommann som kunne bevege kongen eller dronningen til kjøp. En viss Sieur Achet fortalte dem at hans svigersønn, advokaten Laporte, kjente til grevinnen La Motte, som skulle stå dronningen nær. Juvelererne besøkte damen, som lovet dem å ta opp saken med dronningen. Tre uker etter, den 21. januar 1785, forsikret grevinnen juvelererne om at dronningen gjerne ville ha halsbåndet. Hun skulle gi en svært høytstående herre i oppdrag om å komme til dem med dronningens anvisninger.

Den 24. januar 1785 dukket Madame de La Motte i følge med sin ektemann opp hos juvelererne og sa at den høye herres besøk var nært forestående. Noe senere kom han også. Det dreide seg om kardinal Louis de Rohan. Kardinalen fohandlet om prisen, og klarte å få den satt ned til 1,6 millioner livres.

Den 29. januar tilkalte Rohan juvelererne. Han leste opp for dem et dokument med kjøpsbetingelsene. Kjøpsprisen på 1,6 millioner skulle betales i fire rater hver sjette måned over to år; første rate på 400 000 livres forfalt 1. august. De to juvelererne undertegnet kontrakten.

Den 1. februar tilkalte kardinalen atter juvelererne, og bad dem om å ta med seg diamanthalsbåndet. Han viste dem kontrakten, hvorpå det nå var underskrevet Marie Antoinette av Frankrike. Dessuten viste ham dem et skriv som dronningen hadde stilet til ham. Samtidig fortalte kardinalen at han hadde frarådet dronningen fra kjøpet, men hennes ønske om å besitte halsbåndet var sterkere. Böhmer og Bassenge tok sin avskjed, halsbåndet ble hos kardinal Rohan.

Den 10. juli tilkalte Rohan juvelererne, og meddelte dem at dronningen krevde et prisavslag på 200 000 livres. Dessuten ville ikke de avtalte 400 000 livres utbetales den 1. august, derimot skulle de få 700 000 noen dager senere. Juvelererne gikk med på dette. Deretter dikterte kardinalen for dem et takkebrev til dronningen.

Den 12. juli overbragte Böhmer dronningen et skuldersmykke og et par diamantøredobber, som kongen hadde bestilt i anledning fødselen av deres annen sønn. Ved denne anledning overrakte han henne det brev der juvelererne uttrykte sin glede over hun ville bære verdens vakreste diamanthalsbånd. Noen dager etter spurte Marie Antoinettes kammerdame, Madame Jeanne Louise Henriette Campan, de to hva dette brevet betød, fordi dronningen ikke klarte å begripe seg på det.

Rohan rådet nå juvelererne inntrengende om ubetinget å snakke med dronningen direkte. Da juvelererne senere måtte forklare seg under prosessen, unnvek de enhver henvisning til noen samtale med dronningen. Abbé Georgel, kardinal Rohans storvikar og fortrolige, skrev imidlertid i sine memoarer at denne samtalen faktisk hadde funnet sted, og at juvelererne hadde fortalt dronningen alt de visste.

Den 31. juli kalte kardinal atter juvelererne til seg. Han meddelte dem at dronningen ikke kunne oppbringe hele beløpet på 700 000 livres, men i begynnelsen av oktober skulle de med sikkerhet få hele summen. Så gav han dem fra egen lomme 30 000 livres som unnskyldning for utsettelsen.

Noen timer etter bad bankieren Saint-James om en samtale med Abbé Vermond, som var Marie Antoinettes rådgiver. Han meddelte ham at kardinalen hadde til hensikt å oppta en kreditt på 700 000 livres i dronningens navn. Tatt i betraktning beløpets størrelse bad han om nøyaktige og direkte anvisninger.

Den 3. august inviterte Madame de La Motte Bassenge til seg. Hun klaget på at man åpenbart ville forderve kardinalen; han hadde fastslått at dronningens underskrift på kontrakten var falsk. Juvelererne måtte uten opphør komme til en overenskomst vedrørende betalingen av halsbåndet.

I sin forklaring meddelte juvelererne at de den 9. august hadde redegjort for alt for dronningen. Abbé Georgel skriver derimot at dette var bare en av de løgner som juvelererne var blitt tvunget til av minister Breteuil, for å tåkelegge at dronningen allerede i minst en måned hadde vært klar over saksforholdet.

Arrestasjonen av Rohan

Marie Antoinette bar nag til kardinal Louis de Rohan. Han hadde vært sendemann til Wien, men var blitt tilbakekalt i 1774 etter å ha utløst keiserinne Maria Theresias misbilligelse ved sin lette og overflatiske levemannsstil. Marie Antoinette anså ham åpenbart for den informant som hadde fortalt hennes mor Maria Theresia om hennes sløsaktige livsvandel som dauphinens ektefelle, og som hun flere ganger fikk tåle kritikk for. Etter sin hjemkomst til Frankrike bestrebet kardinalen seg på å gjenvinne Marie Antoinettes gunst. Marie Antoinette var i mellomtiden blitt landets dronning. Kanskje var Rohans drivkraft et ønske om å bli landets statsminister.

Breteuil så derimot en rival i Rohan. Han overbeviste dronningen om at Rohan hadde misbrukt hennes navn til et gigantisk bedrageri. Den 14. august meddelte Breteuil i et dossier for kongen, ledsaget av juvelerernes rapport, at Rohan med sine handlinger hadde gjort seg skyldig i majestetsfornærmelse.

Den 15. august 1785 (Festen for Maria Himmelopptagelse) ventet hele hoffstaten mot middagstider på kongen og dronningen, for å gå til kapellet der kardinal Rohan skulle feire festmessen. I stedet for det kalte kongen kardinalen til seg. Han bekreftet etter en kort utspørring i dronningens nærvær at han hadde innkjøpt diamanthalsmåndet for henne. Hun selv hadde gitt ham det i oppdrag, sa han. Etter at kardinalen hadde forlatt dem, fulgte videre overlegninger. Så ble han under stort oppstuss arrestert og ført bort til Bastillen. Han rakk å tilintetgjøre sin korrespondanse med den formentlige dronning; det er ikke kjent om dette skjedde med embedsverkets stilltiende samtykke - i alle fall ble det ikke forhindret. Jeanne de La Motte ble først arrestert den 18. august, etter at hun hadde tilintetgjort sine notater. Hennes ektemann begav seg på vei til England.

Utspørringen av Rohan

Dronning Marie Antoinette i 1786, malt av Elisabeth Vigée-Lebrun

Charles Gravier, Comte de Vergennes

Charles Eugène Gabriel de La Croix de Castries

Etterforskningen av saken ble overlatt til ministrene Vergennes og Castries, ettersom Rohan avviste Breteuil som forutinntatt, og kongen godtok det.

Rohan fortalte dem om hvordan han i september 1781 var blitt kjent med en ubemidlet ung dame som hevdet å stamme fra en uekte sønn av Henrik II. I mars 1784 besøkte hun ham igjen. Jeanne de Valois hadde etter mange eventyr giftet seg med en selvutnevnt Comte de La Motte, og levde av en enkel pensjon som kongen hadde bevilget. Hun overbeviste kardinalen om at hun var blitt mottatt av dronningen og nøt hennes gunst. Rohan bestemte seg for å dra nytte av henne for å gjenvinne dronningens velvilje. Comtesse de La Motte forsikret kardinalen at hun ville gå inn for ham hos dronningen.

Dette ble begynnelsen på en angivelig korrespondanse mellom Rohan og dronningen. Men det comtessen overbragte Rohan, var forfalskede svar fra dronningen. Hun fikk lett Rohan til å tro at det var dronningen selv som skrev. Tonen i brevene ble svært varm, og kardinalen – overbevist om at dronningen elsket ham – falt pladask og lidenskapelig. Han bad comtessen om å få i stand en hemmelig samtale med dronningen, og i august 1784 fant det i Versaillespalassets hage et nattlig møte mellom kardinalen og en kvinne i sort hette. Kardinalen var overbevist om at dette var dronningen. Rohan gav henne en rose, og hun lovet ham å slå en strek over fortidens fortred. Senere forklarte en viss Marie Lejay – som lignet Marie Antoinette –, at hun hadde spilt dronningens rolle i komedispillet. Etter at affæren ble kjent flyktet Marie Lejay straks fra landet til Belgia, og der forsvant alle spor. Hun ble dermed aldri rettslig trukket med i saken.

I alle fall profiterte comtessen fra kardinalens overbevisning. Hun bad ham om og mottok først 50 000 livres og i november 100 000 livres, som angivelig skulle gå til dronningens veldedighetsarbeide. Med disse pengene kunne hun innta en aktverdig rolle i sosietetslivet, og mange trodde på den nære forbindelse som hun åpent fortalte om at hun hadde med dronningen.

Den 21. januar 1785 erklærte comtessen at dronningen ville kjøpe diamanthalsbåndet, men at hun ønsket at kjøpet skulle ordnes av kardinal Rohan. Rohan gikk med på dette, og forhandlet som ønsket med juvelererne. Comtessen beholdt kjøpsavtalen i to dager og bragte den tilbake til ham med underskriften Marie Antoinette, dronning av Frankrike. Den 1. februar overleverte Rohan henne smykket i hennes leilighet, der en sortkledd mann tok i mot - han antok det var en av dronningens kammertjenere.

I begynnelsen av juni tok comtessen opp med kardinalen at dronningen angivelig syntes at halsbåndet var for dyrt og ønsket et prisavslag på 200 000 livres. Få dager etter viste hun ham et brev der dronningen erklærte at hun i stedet for å betale 400 000 livres den 1. august, heller skulle betale 700 000 livres noe senere. I midten av juli fortalte hun ham at dronningen ikke så seg i stand til å betale de lovede 700 000 livres innen 1. oktober. Madame de La Motte avvæpnet Rohans gryende mistro ved at hun gav ham 30 000 livres som renter for juvelererne.

Dronningen hadde i virkeligheten aldri mottatt diamanthalsbåndet. Senere etterforskning skulle vise at Comte de La Motte var dratt avsted til London for der å selge diamanter fra halskjedet.

Rettsprosess

Ettersom Rohan hadde brent alle de skriftstykker som han trodde var brev fra dronningen, kunne han ikke bevise sine utsagn. Madame de La Motte motsa hans fremstilling på alle punkter. Hun hadde aldri snakket med dronningen, og Rohan hadde aldri gitt henne halsbåndet, sa hun. Derimot hadde han bedt henne om å selge et par diamanter til noen jøder.

Den 25. august holdt kongen, dronningen, Vergennes, Castries, Breteuil, og Garde des sceaux de France Armand Thomas Hue de Miromesnil, rådslagning om hvordan man skulle gå videre. Dronningen klaget på at det i allmenheten var oppstått det inntrykk at hun hadde mottatt halsbåndet og ikke betalt for det. Ril slutt bestemte man seg for å stille kardinalen overfor valget å enten la regjeringen ta seg av saken, eller la det gå til den offentlige rettspleie. Rohan gav advokaten Turget i oppdrag å forsvare seg og bad om la at saken gikk til offentlig rett.

Kongen var som høyeste rettsherre enin i å overdra saken til pariserparlementet (en rettsinstans), som han hadde gjenopprettet i 1774, og henviste den 5. september saken offisielt til parlementet. Affæren ble til alminnelig samtaleemne, og det oppstod stadig nye rykter, ikke minst fordi det ikke ble frigitt noen offisiell informasjon. Sentralt til diskusjon stod først og fremst kardinalen og spørsmålet om hans skyld eller uskyld. Snart ble det også fortalt at han hadde ødslet bort voldsomme summer på lastefulle fornøyelser, og videre skvaldret man i Frankrike og i hele Europa om hans dristige og forbudte lidenskap for dronningen. Stadig mer festnet seg den alminnelige folkemening at dronningen var en lastefull kvinne som bedro sin ektemann. Langsomt vokste sympatien for kardinalen, som nå ble betraktet som offer for sin rival Breteuil.

Generalprokurator Joly de Fleury og parlamentspresident Étienne François d’Aligre fulgte til å begynne med de kongelige patentbrev av 6. september, som helt utvetydig fordret at Rohan ble dømt for majestetsfornærmelse. Hans slekt og advokater kjempet imidlertid utrettelig for hans løslatelse. Deres etterforskninger viste at Madame de La Motte formodentlig hadde medhjelpere som ennå ikke var blitt hektet.Mens Parlamentariene bestemte seg for hvorvidt kardinalen skulle anses som den hovedansvarlige bedrager og underskriftfalskner, bestrebet hans tilhengere seg for å sette søkelyset på Madame de La Motte og hennes medsammensvorne som tautrekkere bak affæren.

Alessandro Cagliostro

Madame de La Motte hendet derimot at hun aldri hadde rost seg med noe personlig vennskap med dronningen. Hun sa at hennes formue helt og holdtens skyldted kardinalens generøsitet, og at hun ikke hadde noe som helst å gjøre med det formentlige møte mellom kardinalen og dronningen. I stedet beskyldte hun den beryktede storsvindleren Alessandro Cagliostro for å ha påvirket kardinalen.

Etterhvert oppstod det hos rådsherrene tvil om hendelsesforløpet, slik at de iverksatte videre etterforskninger. De kom til den slutning at La Motte var kardinalens elskerinne, og at hun hadde utnyttet hans enkle godtroende sinn til sine renkespill. Hun hadde så snart hun hadde halsbåndet i sin besittelse brutt ut diamantene fra det, og ektemannen hadde reist til London med steinene og solgt dem der. Den 15. desember ble det forføyet at både Rohan, La Motte og Cagliostro skulle holdes fengslet. Kardinalens slekt og venner beskyldte derpå Parlamentet for å være kjøpt av hoffet.

Da parlamentspresidenten, generalprokuratoren og råfsherren d'Amécourt møtte dronningen i Tuileriene og skildret sakens delikatere sider, vegret hun seg for å ta Madame de La Mottes delaktighet i affæren til etterretning, og betraktet fortsatt kardinalen som den alene skyldige. Politiet forsøkte ikke desto mindre, på oppdrag av Vergennes, å lete etter medsammensvorne og arresterte både Marie Lejay og Cagliostro. Sistnevnte hadde i den aktuelle tidsperiode hatt kontakt med Rohan, men det skuylle vise seg at han hadde ingenting med diamanthalsbåndaffæren å gjøre. Presteskapet tok kontakt med kongen, og også paven intervenerte, men kardinalen forble holdt i arrest i Bastillen. Både han og Madame de La Motte ble hyppig avhørt, men begge holdt fast på hver sine motstridende versjoner av hendelsene.

Marie Lejay medgav uten omsvøp at hun som gatepike var blitt kjent med Monsieur de La Motte og gjennom ham også med hans hustru. Hun var blitt lovet 15 000 livres for sin nattlige opptreden i slottsparken i Versailles, men fikk bare 4 000.

Tiltaltes advokater offentliggjorde rapporter om dette og om andre hendelser, noe som gav støtet til spott- og smedeskrifter. Særlig den nattlige scene i Versailles' slottspark ansporet fantasiene over all måte, slik at det ble spredt stadig flere angivelige detaljer om møtet.

Kort før prosessens avslutning fremstod Reteaux de Villette for retten. Han var etter påtrykk fra Rohans slektninger blitt pågrepet i Genève og i april bragt til Bastillen. Han erklærte at han hadde vært Madame de La Mottes sekretær og elsker. Videre medgav han at han hadde forfattet brevene som Rohan trodde var fra dronningen, og at han hadde forfalsket hennes underskrift på kontrakten.

Dermed var Rohan på ganske trygg grunn, hva gjaldt beskyldningene om bedrageri og om tyveri av diamanthalsbåndet. Dermed gjenstod majestetsfornærmelsens forbrytelse, idet Rohan hadde hatt den dristighet til å kunne innbille seg at dronningen både hadde gitt ham i oppdrag å kjøpe halsbåndet i hennes navn, og dessuten innvilget ham et hemmelig rendezvous i slottsparken i Versailles.

Den 29. mai ble bevisopptaket avsluttet, og den 30. mai trådte parlementet sammen. Generalprokurator Joly de Fleury leste opp anklagen. Madame de La Motte skulle piskes, brennemerkes på skulderen med en V for «voleuse» (tyv), innesperres på livstid på Hôpital Salpêtrière. Monsieur La Motte og Villette burde dømmes til livsvarige galeistraffer. Kardinalens dristighet var dessuten å betrakte som en forbrytelse som krevde oppriktig og høytidelig utsoning, som det tilkom den kongelige majestets verdighet. Han hadde å be konge og dronning høytidelig om forlatelse, måtte forvises fra hoffet og nedlegge sin embede som storalymosinar.

Generaladvokat Séguier svarte at ved Fleurys fremgangsmåte var alle rådsherrene blitt gjort til skam og spott. Han lot det utvetydig skinne gjennom at han mente at Fleury var blitt bestukket av hoffet.

Sensasjonsprosessen tok slutt den 31. mai 1786. Comtesse de La Motte ble dømt til offentlig pisking og i pakt med anklagers påstand brennemerket og innesperret. Hennes ektemann ble dømt in absentia til livsvarig galeistraff, Villette ble forvist. Cagliostro og hans hustru ble frikjent.

Da man kom til Rohan, kom stadig flere rådsherrer til orde - først den rangeldste Boula de Montgofroy - og forlangte kardinalens frifinnelse og løslatelse. Deretter anstrengte parlamentspresident d’Aligre for å mildne generalprokuratorens ord. Så begynte parlementet sine avsluttende overlegninger. Mot midnatt, etter mer enn 17 timer, ble kjennelsen vedrørende kardinalen felt.

Rohan ble med 26 mot 22 stemmer frikjent fra utelukkelse fra hoffet, men han måtte betale juvelererne Böhmer og Bassenge prisen for halsbåndet. Han forpliktet seg til å betale dem et årlig beløp på 300 000 livres fra sine inntekter fra abbediet Saint-Vaast inntil alt var betalt.

Rohan etter frifinnelsen

Den offentlige mening ble veldig opphisset som følge av prosessen. Det gjallet rop som «Leve parlamentet!» og «Leve den uskyldige kardinal!». Tusener av mennesker fulgte med Rohan til Bastillen der han nå skulle tilbringe sin siste natt.

Trass i frifinnelsen forviste Ludvig XVI fra hoffet, sendte ham bort til abbediet La Chaise-Dieu i Auvergne og fratok ham verdigheten som Frankrikes storalymosinar og dessuten hans Cordon bleu. Dette etterlot det klare inntrykk at kardinalen ble dømt av kongen etter a,t og til tross for at, Parlamentet hadde frifunnet ham. Da hans helsetilstand begynte å svekkes fikk han tillatelse til å flytte over til klosteret Marmoutier i Tourrainen. Senere fikk han vende tilbake til sitt bispedømme.

Vurderinger av saken i nær og fjernere ettertid

Mange historikere er av den oppfatning at Marie Antoinette ikke kan lastes for noe aspekt i affæren og at kardinal Rohan var et uskyldig uforsiktig offer for manipulasjon, ført bak lyset av paret de La Motte. Viktige kilder for denne formodning er memoarene til Marie Antoinettes kammerdame, Madame Jeanne Louise Henriette Campan, og til kardinalens storvikar og fortrolige, Abbé Georgel. Begge skildrer sine foresatte som uskyldige ofre. Motstandere til denne fremstilling betviler imidlertid at de var så uten anelse.

Folket holdt imidlertid gjennomgående fast på en overbevisning om at dronningen hadde benyttet seg av grevinnen som et redskap for å tilfredsstille sitt hat mot kardinal de Rohan. Jeanne de La Mottes flukt fra fengselet Salpétrière, som folket mente at hoffet spilte en rolle i, styrket denne antakelsen og bidro til ytterligere å diskreditere Marie Antoinette. Etter at hun hadde kommet seg ut av landet, offentliggjorde hun i mai 1789 i England sine memoarer, der hun rettet alvorlige anklager mot dronningen. I strid med sine utsagn under rettsprosessen fremstilte hun seg nå som for å ha vært en vær venninne av dronningen, og at hun var henne behjelpelig med å forderve kardinalen. I 1858 utkom memoarene til hennes ektemann, Marc Antoine Nicolas de La Motte.

Den første litterære bearbeidelse av affæren kom i 1791 av Johann Wolfgang von Goethe i lystspillet Der Groß-Cophta. Alexandre Dumas den eldre skrev i 1848 romanen Dronningens halsbånd.

Litteratur

Samtidige personers memoarer og forklaringer

• Lamotte-Valois: Affaire du Collier, Mémoires inédits du Comte de Lamotte-Valois sur sa vie et son époque (1754-1830), publiés d’après le manuscrit autographe avec un historique préliminaire, des pièces justificatives et des notes de Louis Lacour, Paris, Poulet-Malassis et De Broise, 1858.
• Joseph Balsamo Cagliostro: Mémoire Pour Le Comte de Cagliostro, Accusé : Contre M. Le Procureur-General, Accusateur, Kessinger Publishing, 1786, http://books.google.com/books?id=ksafQQAACAAJ
• Nicole d'Oliva: Mémoire pour la demoiselle Le Guay d'Oliva, fille mineure émancipée d'âge, accusée, contre M. le Procureur-Général, accusateur - En présence de M. le Cardinal Prince de Rohan, de la Dame de La Motte-Valois, du Sieur de Cagliostro, & autres ; tous co-accusés, P. G. Simon & N. H. Nyon, imprimeurs du Parlement, Paris, 1786, http://books.google.com/books?id=JgtBAAAAcAAJ
• Jean-François George: Memoires pour servir à l'histoire des evenemens de la fin du dix-huitième siècle depuis 1760 jusqu'en 1806-1810, Paris, 1817, http://books.google.com/books?id=F3Q2AAAAMAAJ
• Mme Campan: Mémoires sur la vie privée de Marie-Antoinette, Baudouin, 1823.

Historiske studier

• Fraser, Antonia (2001). Marie Antoinette, The Journey. Anchor. ISBN 0-7538-1305-X. 
• A Famous Necklace Arkivert 20. august 2014 hos Wayback Machine. On the Necklace of Marie Antoinette, by E. Orpen, "Stories about Famous Stones".
• Sarah Maza, Private Lives and Public Affairs - The Causes Célèbres of Prerevolutionary France, University of California Press, 1993. ISBN 0-520-20163-9.
• Colin Jones: The Great Nation, 2002, chapter 8.A (Penguin 2003, ISBN 9780140130935)
• Nesta Webster: Marie-Antoinette in time, Paris, La Table ronde, 1981 ISBN 2710300613
• Alexander Lernet-Holenia: Das Halsband der Königin (The Queen's Necklace, Paul Zsolnay Verlag, Hamburg/Vienna, 1962, historical study on the affair of the diamond necklace)
• Louis Combes: Marie-Antoinette et l'affaire du collier, G. Decaux 1876 (en av de få historikere som tror på dronningens skyld)
• Frantz Funck-Brentano: L’affaire du collier, d’après de nouveaux documents recueillis en partie par A. Bégis, Paris, 1901
• Frantz Funck-Brentano: Marie-Antoinette et l'Énigme du collier, J.Tallandier 1926
• Louis Hastier: La Vérité sur l'affaire du collier, Fayard 1955
• Jacques de Boistel: Un Faux-mystère : l'Affaire du collier, éd. du Trident, 1986
• Éric de Haynin:: Louis de Rohan, le cardinal "Collier", Perrin 1997
• Jean Poggi: L'Affaire du collier de la reine, De Vecchi 2001
• Évelyne Lever: L’Affaire du collierv, éditions Fayard, 2004.
• Jean-Claude Fauveau: Le prince Louis cardinal de Rohan-Guéméné ou les diamants du roi, L’Harmattan, 2007
• Philippe Delorme: Marie-Antoinette : épouse de Louis XVI, mère de Louis XVII, Pygmalion, 1999
• Robert Muchembled: Les Ripoux des Lumières, éditions du Seuil, 2011, « La double affaire du collier de la reine »

Eksterne lenker

• (en) Collier de la reine – kategori av bilder, video eller lyd på Commons