Rote Armee Fraktion

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Rote Armee Fraktion
(Røde Armé Fraksjon)
RAFs logo
Aktiv 1970-1998
Leder Andreas Baader og Ulrike Meinhof
Motiver Opprette en sosialiststat i Vest-Tyskland
Opererer i Vest-Tyskland Vest-Tyskland
Ideologi Kommunisme
Marxisme-leninisme
Venstreekstremisme
Allierte Bewegung 2. Juni
Øst-Tyskland Stasi
Fiender Vest-Tysklands regjering
Type aksjoner bombeattentat
mordbrann
attentat
bankran
kidnapping
gisselaksjon
Status Oppløst
RAFs logo

Rote Armee Fraktion (RAF) (norsk: Røde Armé Fraksjon) var en venstreekstremistisk terrororganisasjon som var aktiv i Vest-Tyskland fra 1970-årene frem til begynnelsen av 1990-tallet. Den forårsaket stor uro, utførte bombeattentater, mordbranner, bankran, bortføringer, gisselaksjoner og drepte tallrike høyprofilerte tyske politikere, embedsmenn og næringslivsledere (i tillegg til et stort antall politimenn, sikkerhetsvakter og privatsjåfører), noe som førte til nasjonal krise høsten 1977 (den tyske høsten).

RAF hadde sine røtter i studentopprøret på slutten av 1960-tallet, og ville etter forbilde av sydamerikanske venstreekstremistiske grupper, f.eks. Tupamaros i Uruguay, føre væpnet kamp som «bygerilja» mot «systemet», som betød den herskende kapitalistiske staten og den «amerikanske imperialismen». De hevdet også at NATO-landene, særlig Vest-Tyskland, var styrt av fascister. Navnet var inspirert av den Japanske Røde Armé, en lignende japansk terrororganisasjon, mens «Fraktion» skulle illustrere tilknytningen til en større marxistisk bevegelse. RAF var i konservativ tysk presse også kjent som Baader-Meinhof-banden, etter to av medlemmene, Andreas Baader og Ulrike Meinhof. Selv om gruppen i offentligheten ble best kjent under navnet «Baader-Meinhof-banden», brukte gruppen aldri selv dette navnet, og Meinhof var antagelig en mindre sentral lederskikkelse enn Baaders kjæreste Gudrun Ensslin.

I RAFs historie er det mulig å skille mellom tre ulike «generasjoner», med liten eller ingen personlig sammenheng seg imellom.

Historie[rediger | rediger kilde]

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

RAFs røtter kan spores tilbake til studentopprøret i siste halvdel av 1960-tallet, og i særlig grad til den radikaliserte og militante studentbevegelsens aktivistmiljøer i Vest-Berlin. Studentopprøret var et internasjonalt fenomen hvor kampen mot USAs krigføring i Vietnam var en viktig fellesnevner, men det fikk i Vest-Tyskland et særlig preg av oppgjør mot den nazistiske foreldregenerasjonens ugjerninger under andre verdenskrig og dennes mangel på selvoppgjør i de første ti-årene etter krigsslutt. Hatet mot «Auschwitz-generasjonen» sto også sentralt i den politiske ideologien til RAFs grunnleggere.

Den første RAF-generasjonen kom i hovedsak fra den militante fløyen av ulike venstregrupperinger, kommunistiske utbryterpartier («K-grupper»), og av den oppløste («utenomparlamentariske») opposisjonelle studentbevegelsen (APO, Außerparlamentarische Opposition). I perioden fra 1965-1966 og fram til RAFs dannelse i 1970 var også flere av dem direkte eller indirekte tilknyttet SDS (Sozialistischer Studentenbund), som etter bruddet med moderpartiet SPD på begynnelsen av 1960-tallet, hadde utviklet seg til å bli det ledende organisatoriske uttrykk for den stadig voksende opprørsbevegelsen blant Vest-Tysklands studenter. En annen drivkraft bak de mange demonstrasjoner og happenings som preget Vest-Berlin i siste del av 1960-tallet, og som utgjorde en viktig del av omlandet til de kommende grunnleggerne av RAF, var det aksjonistiske og anarkistiske bokollektivet «Kommune 1».

I Tyskland ledet studentopprøret til store uroligheter når sjahen av Iran, Mohammad Reza Pahlavi, besøkte Vest-Berlin i begynnelsen av juni 1967. Etter en dag med voldelige protester hvor eksiliranere og tyske studenter deltok, besøkte sjahen Deutsche Oper. Etter forestillingen ble studenten Benno Ohnesorg – som deltok på sin første demonstrasjon – skutt i hodet og drept av vesttysk politi. Datoen for drapet – 2. juni – ble et viktig symbol for flere generasjoner av terrorister, og ga senere også opphav til RAFs søsterorganisasjon «Bewegung 2. Juni».

Det vesttyske politiets reaksjon mot studentdemonstrasjonene kan i dagens øyne sees på som ganske brutale. Dette, sammen med forestillingen om statlig brutalitet i forbindelse med andre protester, og sterk opposisjon mot Vietnamkrigen og USA, fikk Andreas Baader og Gudrun Ensslin sammen med Thorwald Proll og Horst Söhnlein 2. april 1968 til å sette fyr på to varehus i Frankfurt, etter strategidiskusjoner i studentbevegelsen om legitimiteten til «vold mot ting».

En annen hendelse som bidro sterkt til videre radikalisering av den utenomparlamentariske bevegelsen, var attentatet mot den karismatiske studentlederen Rudi Dutschke i Vest-Berlin 11. april 1968. Dutschke var en sentral skikkelse i miljøet rundt SDS, og en viktig inspirator for og kampfelle med mange av de personer som senere skulle bli sentrale i RAF. Skuddene mot Dutschke ble avfyrt av den unge nynazisten og malersvennen Josef Bachmann. Det regnes som dokumentert at Bachmann ble påvirket til å utføre sin handling gjennom vedvarende hets og propaganda fra den berlinske boulevardpressen, herunder særlig avisen Bild Zeitung. Attentatet resulterte i blokade, steinkasting og brannstifting mot det forhatte Springerkonsernets (utgiver av Bild Zeitung) hovedkvarter i Berlin. En av aktivistene var den senere lederskikkelsen i RAF, Ulrike Meinhof. Dutschke overlevde etter intensiv legebehandling, men døde 11 år senere av senskader fra attentatet. Etter attentatet fortsatte han sin kamp for den radikale studentbevegelsens mål, men han tok etterhvert klart avstand fra RAFs terroristiske metoder og ble utover 1970-tallet et viktig forbilde for de delene av den nye revolusjonære bevegelsen som avviste RAFs metoder som politisk og moralsk feilslåtte.

Ulrike Meinhof som ung journalist

Brannstifterne fra varehusbrannen i Frankfurt ble arrestert etter kort tid og den 31. oktober 1968 ble Baader, Ensslin, Proll og Söhnlein dømt til mangeårige fengselsstraffer. Under rettssaken traff Ensslin journalisten Ulrike Meinhof for første gang. Saken ble anket til føderal høyesterett, og de fire slapp ut av fengselet med plikt til å melde seg for politiet regelmessig.

Da høyesterett stadfestet den tidligere dommen gikk brannstifterne under jorden. Sammen med forsvareren deres, Horst Mahler, bestemte de seg for å grunnlegge en bygerilja-tropp etter latinamerikansk forbilde (jf. Minihandbuch des Stadtguerilleros av Carlso Marighella og «fokusteorien» til Che Guevara og Régis Debray). Denne planen ble ikke gjennomført på grunn av arrestasjonen av Andreas Baader. Den første aksjonen til RAF regnes derfor som den følgende frigjøringen av Baader fra fengsel.

Frigjøringen ble gjennomført 14. mai 1970. Andreas Baader var ført til Berlins Institutt for sosiale spørsmål da Ulrike Meinhof hevdet hun ville skrive en bok om barnehjemsbarn sammen med ham. Anledningen ble benyttet til å frigjøre Baader ved hjelp av skytevåpen, og en ansatt ved instituttet, Georg Linke, ble alvorlig skadet av et skudd.

Noen uker etter frigjøringen av Baader, reiste en gruppe på ca. 20 personer, herunder Baader, Ensslin, Meinhof og RAF-advokaten Horst Mahler, til en leir for våpentrening i Jordans ørken. Ansvarlig for våpentreningen var gruppens forbundsfeller i den radikale palestinske frigjøringsorganisasjonen PFLP. Forbindelsen til de militante og til dels terroristiske delene av den palestinske frigjøringsbevegelsen ble etterhvert et viktig grunnlag for RAFs aksjoner i Vest-Tyskland. Støtten tok form av våpenleveranser, våpenopplæring, tilbud om skjulesteder ved ulike steder i Midtøsten og annen logistisk bistand.

Selv om det diskuteres om brannstiftelsene i Frankfurt var den egentlige grunnleggelsen av RAF, regnes oftest frigjøringen av Baader som grunnleggelsen. Dette svarte også til gruppens selvforståelse.

Den første generasjonen[rediger | rediger kilde]

Bombeangrep på Terrace Club i Frankfurt am Main i mai 1972

Den «første generasjonen» (Andreas Baader, Gudrun Ensslin, Holger Meins, Ulrike Meinhof, Jan-Carl Raspe og andre) var aktive fra 1970 til 1972. I oppbyggingsfasen gjennomførte gruppen en rekke bankran, kjøretøy- og dokumenttyverier. Mye av dette var nødvendig for å bygge opp en logistikk for det nye livet i undergrunnen. RAF steg ut i offentligheten i april 1971 med strategiskriftet «Bygeriljakonseptet» («Das Konzept Stadtguerilla»). Skriftet la grunnlaget for en riksomfattende jakt på de omkring femti gruppemedlemmene. I juli 1971 måtte for første gang en av gruppens medlemmer bøte med livet, da Petra Schelm ble skutt under forsøk på pågripelse i en større politiaksjon i Nord-Tyskland. Gruppens første drap skjedde i Hamburg 22. oktober 1971, da politbetjenten Norbert Schmid ble skutt ned på åpen gate under forsøk på arrestasjon av Ulrike Meinhof og to andre RAF-medlemmer. To måneder senere ble politibetjenten Herbert Schoner skutt ned og drept av et RAF-medlem under et bankran i Kaiserslautern.

Rett før fengslingen av de ledende medlemmene i juni 1972 gjennomførte RAF en rekke bombeangrep mot representanter for maktinstitusjonene gruppen hadde erklært krig, herunder USAs militære hovedkvarter i Frankfurt og Heidelberg, Springerforlagets hovedsentral i Hamburg, politidireksjonen i Augsburg og bilen til dommeren Wolfgang Buddenberg. Resultatet av aksjonene, den såkalte «Mai-offensiven», var 4 døde og 41 skadede.

I løpet av 2 uker i juni 1972 ble medlemmene Baader, Meins, Raspe, Ennslin og Müller arrestert under politiaksjoner i Hamburg, Frankfurt og Hannover. Det ble reist tiltale mot de ledende medlemmene i mai 1975. Etter en spektakulær og nesten 2 år lang rettsprosess i det spesialbygde Stammheim-fengselet, ble medlemmene dømt til livsvarig fengsel for bl.a. mord.

I fengselet klaget terroristene over de skjerpede fengslingsvilkårene som ble stilt dem. De omtalte vilkårene som «isolasjonstortur» (jf. menneskerettskonvensjonen), og krevet bl.a. å få status som krigsfanger. For å knytte vekt til kravene sine ble det gjennomført flere sultestreiker. En av de mest symboltunge av disse var Holger Meins' flere måneder lange sultestreik i Wittlich-fengselet høsten 1974. Tross tvangsforing resulterte sultestreiken i at Meins døde 9. november 1974. Det er sannsynlig at dødsårsaken delvis kan knyttes til at de ansvarlige justismyndighetene, tross innstendige oppfordringer fra hans advokat, nektet å sørge for nødvendig legetilsyn i de siste dagene før hans død. Det spredte seg på dette grunnlag en oppfatning i store deler av offentligheten om at myndighetene var skyld i Meins død, noe som resulterte i massive demonstrasjoner. Meins død førte også til økt sympati for terroristenes sak på den ekstreme venstrefløyen, og til nyrekruttering av både RAF-medlemmer og til scenen av halvlegale understøttere.

I hele RAFs historie spilte bevegelsens advokater en viktig rolle, og noen av dem ble også rettsforfulgt for deltagelse i terroristenes virksomhet (blant annet Horst Mahler og Klaus Croissant). RAF-advokatene fungerte bl.a. som kurerer mellom de innsatte i Stammheim-fengselet og det illegale RAF utenfor fengselet. Blant den første RAF-generasjonens kjente forsvarere finnes senere politikere for De grønne, som Hans-Christian Ströbele og Otto Schily. Schily ble senere også innenriksminister for SPD. Den franske filosofen Jean-Paul Sartre fikk møte Baader i Stammheim-fengselet 4. desember 1974, og skrev deretter en artikkel i den franske avisen Libération hvor han kritiserte de fengslede RAF-medlemmenes soningsforhold.

Under ambassadeokkupasjonen i Stockholm 1975 okkuperte seks tyske medlemmer av «Kommando Holger Meins» deler av den tyske ambassaden i Stockholm, og krevde at 26 fengslede RAF-medlemmer skulle løslates. To gisler og to gisseltakere ble drept.

Ledende medlemmer av den «første generasjonen» døde mellom 1976 og 1977 i fengselet. Ulrike Meinhof ble funnet hengt i sin fengselcelle 9. mai 1976. RAF og et ikke ubetydelig miljø av sympatisører utenfor fengselet, hevdet at det var statsmakten som sto bak «selvmordet» og at Meinhof var blitt henrettet. Etter krav fra RAF-advokat Schily ble det gjennomført ekstra obduksjoner for å få brakt klarhet rundt dødsårsaken. De medisinsk sakkyndige konkluderte med at det ikke var indikasjoner på noen annen dødsårsak enn selvmord gjennom hengning. Ca 1,5 år senere, og som en kulminasjon av Den tyske høsten 1977, fulgte selvmordene til Baader, Ensslin og Raspe. Selvmordene kom få timer etter at den palestinske kommandogruppen «Martyr Halimeh» hadde mislykkes med kapringen av Lufthansa-flyet «Landshut», og dermed også i forsøket på å tvinge myndighetene til å løslate RAF-fangene. Dagen etter, den 19. oktober 1977, ble den bortførte arbeidsgiverpresidenten Hanns-Martin Schleyer, etter 6 uker som RAF-gissel, funnet død i koffertrommet på en bil i Frankrike.

Irmgard Möller var den eneste av de fengslede som overlevde. Hun avfeier den dag i dag den offisielle forklaringen om et planlagt, kollektivt selvmord. Omstendighetene rundt dødsfallene har gitt grobunn for en rekke konspirasjonsteorier, og noen påstår at myndighetene drepte RAF-medlemmene. Kort tid etter dødsfallene rapporterte ukemagasinet Stern at en på grunn av byggearbeid hadde slått av alarmsensorene knyttet til nødutgangstrappen i fengselet. Slik kunne uautoriserte personer fått tilgang til fangene. Enkelte har mistanke om innblanding fra sikkerhetstjenestene; imidlertid finnes det ingen beviser for dette. Konspirasjonsteoretikere hevder at omstendighetene rundt dødsfallene, måten mordvåpnene ble brukt på, er grunnlag for å stille spørsmål ved om det var selvmord.

Den andre generasjonen[rediger | rediger kilde]

Den «andre generasjonen» vokste frem etter arrestasjonene av størstedelen av den første generasjonen, og prøvde høsten 1977 («den tyske høsten») å tvinge staten til å løslate den fengslede «første generasjonen» gjennom kidnappingen av arbeidsgiverpresidenten Hanns-Martin Schleyer. Sentrale skikkelser i den andre generasjonen var Brigitte Mohnhaupt, Peter-Jürgen Boock og Christian Klar.

For å øke presset mot den føderale regjeringen, kapret en gruppe arabiske terrorister fra Folkefronten for Palestinas frigjøring Lufthansa-passasjerflyet «Landshut», og førte det til Mogadishu i Somalia, og tok passasjerene som gisler. Gisselaksjonen tok slutt da tyske kommandosoldater fra GSG9-gruppen befridde det kaprede flyet i Somalia uten at en eneste passasjer ble skadet. Derimot ble tre av de fire terroristene skutt, den eneste overlevende terroristen var Souhaila Andrawes, som idag lever i Norge.

Få timer etter frigjøringsaksjonen begikk Baader, Ensslin og Raspe selvmord i cellene sine (den såkalte «Stammheim-dødsnatten»). Deretter gjorde den nye RAF-generasjonen alvor av truslene sine, og drepte Hanns-Martin Schleyer.

Medlemmer av den «andre generasjonen» fikk organisatorisk og finansiell hjelp fra DDR. Videre lyktes det enkelte RAF-medlemmer med hjelp fra Stasi å gå under jorden i DDR. Etter at DDR brøt sammen i 1989 ble medlemmenes nye identiteter avdekket. Susanne Albrecht, Inge Viett, Werner Lotze, Ekkehard Freiherr von Seckendorff-Gudent, Christine Dümlein, Monika Helbing, Silke Maier-Witt, Henning Beer, Sigrid Sternebeck og Ralf-Baptist Friedrich ble dømt for forbrytelsene sine.

Den tredje generasjonen[rediger | rediger kilde]

Den «tredje generasjonen», etter informasjon fra den tyske overvåkningstjenesten (BfV), en sammenslutning av opptil 250 personer, var ansvarlig for gjennomføringen av sabotasjeaksjoner og flere mordanslag. De myrdet kjente personer fra tysk politikk og næringsliv. Den «harde kjernen» utgjorde trolig 15-20 personer.

Av den tredje generasjonens aksjoner er attentatet på Siemens-direktøren Karl Heinz Beckurts, sjefen for Deutsche Bank Alfred Herrhausen og sjefen for Treuhandanstalt (som hadde ansvaret for privatisering av DDRs folkeeiendom) Detlev Karsten Rohwedder mest kjent. Etterforskningen av disse drapene er imidlertid ennå ikke avsluttet, og særlig i forhold til attentatet mot Herrhausen er det reist tvil, på tross av at tyske myndigheter utelukker at noen andre kan stå bak.

Den 4. juli 1993 kom det til skuddveksling i Bad Kleinen ved Schwerin under arrestasjonen av RAF-medlemmene Wolfgang Grams og Birgit Hogefeld. Den 26-årige GSG-9-tjenestemannen Michael Newrzella og Grams døde. Etter opplysninger fra den senere granskningen skjøt Grams, etter at han hadde drept Newrzella med en medbragt pistol, seg selv for å unnslippe arrestasjonen. Spesielt i RAF-sympatiserende kretser spredte mistanken om at Grams ble skutt av en GSG-9 mann seg. Særlig ettersom flere angivelig uavhengige vitner hevdet dette.

Da forholdene rundt operasjonen ble gjennomgått fremkom det vesentlige mangler ved rapporten fra de ulike etterforskningsorganene. På grunn av den offentlige debatten gikk innenriksminister Rudolf Seiters og riksadvokat Alexander von Stahl av.

Wolfgang Grams ble anklaget for å myrdet sjefen for Treuhandanstalt, Detlev Karsten Rohwedder, den 1. april 1991 i Düsseldorf. Riksadvokaten offentliggjorde at man gjennom en DNA-analyse av spor fra åstedet hadde bevis for at Grams var medskyldig.

Den 15. september 1999 ble Andrea Klump og Horst Ludwig Meyer arrestert av østerriksk politi. Ved en skuddveksling døde Meyer. På grunn av Meyers dødsfall er saken ennå ikke behandlet i rettsvesenet. Anklagen om at Klump var RAF-medlem er ikke klarlagt, og i en rettsprosess ble den tilbakekalt.

Oppløsningen av RAF[rediger | rediger kilde]

Den 20. april 1998 ble en erklæring på åtte sider offentliggjort, der RAF erklærte at de oppløste seg selv. I erklæringen stod det: «For snart 28 år siden, den 14. mai 1970, oppstod i en frigjøringsaksjon RAF. I dag avslutter vi dette prosjektet. Bygeriljaen i form av RAF er nå historie.»

Teksten i erklæringen er offentliggjort på internett.[1][2]

Personer og aksjoner[rediger | rediger kilde]

Oversikt over viktige RAF-aksjoner[rediger | rediger kilde]

Dato Sted Aksjon Bemerkninger
11. mai 1972 Frankfurt am Main Bombeangrep på en amerikansk kaserne i Frankfurt forlagt der i rammen av NATO-samarbeidet 1 person døde og 13 ble skadet
12. mai 1972 Augsburg og München Bombeangrep på en politiavdeling i Augsburg og Landeskriminalamt (statskriminalpolitiet) i München 5 polititjenestemenn ble skadet
16. mai 1972 Karlsruhe Bombeangrep på bilen til høyesterettsdommer Buddenberg Hans hustru kjørte bilen, og ble skadet
19. mai 1972 Hamburg Bombeangrep mot forlagshuset Springer 17 personer ble skadet
24. mai 1972 Heidelberg Bombeangrep på den amerikanske hærens hovedkvarter i Europa 3 soldater døde, 5 ble skadet
10. november 1974 Berlin Berlins justiskammerpresident (øverste dommer), Günther von Drenkmann, ble myrdet i sitt hjem.
27. februar-4. mars 1975 Berlin Bortføring av lederen for CDU i Berlin, Peter Lorenz. Lorenz ble sluppet fri etter at terroristenes krav om frisetting av fem fengslede terrorister var imøtekommet. Aksjonen ble utført av "2. juni bevegelsen".
25. april 1975 Stockholm Ambassadeokkupasjonen i Stockholm 1975. Militærattaché Andreas von Mirbach og handelsattaché Heinz Hillegart ble drept. 4 døde, derav 2 terrorister
27. juni-4. juli 1976 Entebbe Sammen med Folkefronten for Palestinas frigjøring kapring av Air France-fly 139 med 246 passasjerer. (Se operasjon Entebbe) 9 personer døde, derav 6 terrorister
7. april 1977 Karlsruhe Drap på riksadvokat Siegfried Buback I tillegg ble riksadvokatens sjåfør og en justistjenestemann skutt og drept.
30. juli 1977 Oberursel (Taunus) Styreformannen for den kommersielle storbanken Dresdner Bank, Jürgen Ponto, ble myrdet i sitt hjem under et forsøk på å bortføre ham. Terroristene sikret seg tilgang til boligen gjennom RAF-medlemmet Susanne Albrecht sitt nære forhold til familien Ponto. Brigitte Mohnhaupt ble senere dømt for å ha avfyrt skuddet som førte til Pontos død.
5. september
18. oktober 1977
Köln
og senere
Mulhouse (Alsace)
Bortføring av arbeidsgiverpresidenten Hanns-Martin Schleyer. Schleyer ble senere henrettet med tre skudd i hodet. Ved bortføringen ble to polititjenestemenn, en sikkerhetsvakt og Schleyers privatsjåfør drept.
8. august 1985 Wiesbaden/Frankfurt Den 20-årige amerikanske soldaten Edward Pimental ble henrettet med nakkeskudd. RAF benyttet hans identitetskort for å plassere en bilbombe på Rhein-Main-flyplassen. RAF og franske «Action directe» vedkjente seg ansvaret for aksjonen. 2 personer døde og 11 ble skadet.
9. juli 1986 Straßlach (ved München) Bombeattentat og drap på Siemens-direktøren Karl Heinz Beckurts og hans privatsjåfør Eckhard Groppler  
10. oktober 1986 Bonn RAF myrdet byråsjefen i utenriksdepartementet, dr. Gerold von Braunmühl  
30. november 1989 Bad Homburg vor der Höhe Bombeattentat og drap på bankieren Alfred Herrhausen Skyldsspørsmålet er ennå ikke avgjort
1. april 1991 Düsseldorf Drap på lederen for Treuhandanstalt, Detlev Karsten Rohwedder, i hans hjem i Düsseldorf Skyldsspørsmålet er ennå ikke avgjort, men Wolfgang Grams deltagelse er bevist
27. mars 1993 Weiterstadt Bombeangrep på den nye fengselsbygningen ved Weiterstadt (nær Frankfurt-flyplassen). Skyldsspørsmålet er ennå ikke avgjort; ingen skadet, materielle skader på 123 millioner tyske mark.

RAFs ofre[rediger | rediger kilde]

Mellom 1970 og 1997 ble 34 personer drept av RAF, dette er:
Norbert Schmidt, Herbert Schoner, Hans Eckhard, Paul Bloomquist, Clyde Bronner, Ronald Woodward, Charles Peck, Andreas von Mirbach, Dr. Heinz Hillegaart, Fritz Sippel, Siegfried Buback, Wolfgang Göbel, Georg Wurster, Jürgen Ponto, Heinz Marcisz, Reinhold Brändle, Helmut Ulmer, Roland Pieler, Arie Kranenburg, Dr. Hanns-Martin Schleyer, Hans-Wilhelm Hansen, Dionysius de Jong, Johannes Goemans, Edith Kletzhändler, Dr. Ernst Zimmermann, Edward Pimental, Becky Bristol, Frank Scarton, Prof. Dr. Karl Heinz Beckurts, Eckhard Groppler, Dr. Gerold von Braunmühl, Dr. Alfred Herrhausen (omstridt), Dr. Detlev Karsten Rohwedder og Michael Newrzella (omstridt).

RAF-medlemmer som døde[rediger | rediger kilde]

I det samme tidsrommet døde 20 personer knyttet til RAF. Ved attentater, arrestasjoner, på grunn av selvmord, sykdom eller ulykker døde:

Petra Schelm, Thomas Weisbecker, Holger Meins, Ulrich Wessel, Siegfried Hausner, Katharina Hammerschmidt, Ulrike Meinhof, Andreas Baader, Gudrun Ensslin, Jan-Carl Raspe, Ingrid Schubert, Willy-Peter Stoll, Michael Knoll, Elisabeth van Dyck, Juliane Plambeck, Wolfgang Beer, Sigurd Debus, Johannes Thimme, Wolfgang Grams og Horst Ludwig Meyer.

Se også: Liste over ofrene på rafinfo.de
Kilde: Klaus Pflieger: Die Aktion "Spindy" – Die Entführung des Arbeitgeberpräsidenten Dr. Hanns-Martin Schleyer, Baden-Baden 1997. ISBN 3789045985

RAF-medlemmer som sitter i fengsel[rediger | rediger kilde]

Det sitter pr. februar 2010 kun en person tidligere tilknyttet RAF i tyske fengsler, Birgit Hogefeld (siden 1993). Man regner med at Hogefeld vil bli løslatt sommeren 2011. Brigitte Mohnhaupt og Christian Klar, som begge var viktige lederskikkelser i RAFs 2. generasjon, ble løslatt hhv. mars 2007 og januar 2009. Klar hadde en samlet soningstid på nærmere 30 år. Til forskjell fra de fleste andre tidligere RAF-medlemmene var Klar ved løslatelsen ikke villig til å ta et kritisk oppgjør med sitt virke som RAF-terrorist. Eva Haule ble løslatt i august 2007 etter 21 år i fengsel. En rekke øvrige personer tilknyttet RAFs 2. og 3. generasjon ble løslatt i perioden 2000-2007. Den tidligere terroristen Andrea Klump sitter (siden 2001) fortsatt i fengsel. Tiltalen om RAF-medlemskap ble frafalt av påtalemyndigheten, men hun ble dømt for delaktighet i andre terroraksjoner. Tre tidligere RAF-medlemmer, Ernst Volker Staub, Daniela Klette og Burkhard Garweg, er fortsatt etterlyst av politiet.

Om RAFs teorier[rediger | rediger kilde]

Etter de skriftlige etterlatenskapene etter RAF (i hovedsak fra «den første generasjonen») kan man i utgangspunktet kategorisere RAF som en radikalisert revolusjonær-sosialistisk gruppering. De satte seg inn i neomarxismen til den såkalte Frankfurtskolen og knyttet seg dessuten til denne etter radikaliseringen, selv om representantene for denne skolen bestemte seg for å distansere seg fra terrorisme. I skriftene deres knytter de seg dels også til marxist-leninistiske teorier; man kan konstatere maoistiske tendenser. Det er således vanskelig å karakterisere dem som «neomarxistiske terrorister».

RAF var tydelig fylt av et erklært hat mot «systemet» og statsapparatet til forbundsrepublikken Tyskland. De trakk, som den «utenomparlamentariske opposisjonen» (APO) før dem, frem det de hevdet var fascistiske tendenser i det vestlig-europeiske samfunnet, spesielt den «ufullendte», «tilgitte» og ennå fungerende nasjonalsosialistiske fortiden til Tyskland. Den første generasjonen («Baader-Meinhof-gruppen») og der spesielt den tidligere journalisten Meinhof utviklet en venstreradikal intellektuell teori som til tider fremstår som overraskende klar. Den er preget av en entydig ideologi. Av venstreorienterte «utenomparlamentariske intellektuelle» i samtiden, som f.eks. Rudi Dutschke, ble innholdet i den radikaliserte teorien og terroristpraksisen ikke støttet. I dagbøkene til Dutschke så han «RAF-dumskap» (30.11.1974) og mente: «De negative utslagene av RAF-skitten ser en flere steder, CDU/CSU spesielt, regjeringen generelt og enkelte i RAF-skitten virker å stå sammen: om å hemme den politiske klassekampen!!» (1.12.1974). RAF-skriftene/-posisjonene ble, ikke minst som følge av RAFs forbrytelser, ikke diskutert i størstedelen av samfunnet. I store deler gjaldt dette også like meget for ulike kritiske meningsytringer. RAFs synspunkter og synspunkter fremsatt av RAF-sympatisører ble ikke sett på som seriøse bidrag til den politiske diskursen.

Bearbeidelse[rediger | rediger kilde]

Filmer[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Billedkunst[rediger | rediger kilde]

Musikk[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]