Seloter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Statue som fremstiller helgenen Simon seloten, her med hans helgenatributt; en sag (i følge legendene skal han ha blitt tatt av dage med å bli sagd i to)

Seloter (fra gresk iver, nidkjærhet, sjalu) brukes i dag allment for en fanatiker, og da særlig i trossaker, men også i politikk. Beskrivelsen betyr en som er sjalu på vegne av Gud.

Selotene var en nasjonal, jødisk opposisjonsgruppe som startet et religiøst parti, men som siden ble den første terroristorganisasjonen. De ville bevare det gamle jødiske mot hellensk og romersk påvirkning. Partiet ble stiftet omkring tiden for Jesu fødsel og grunnleggeren av organisasjonen anses å være en person som ble kalt Judas Galiléeren, som rundt år 7 mante til opprør mot den romerske okkupasjonen. Blant Jesus sine disipler er én beskrevet som Simon Seloten, men lite annet blir beskrevet i bibeltekstene.

I år 66 var selotene en av de store pådriverne til det store jødiske opprøret, kjent som Jødekrigen, mot romerriket da Jerusalem for en tid ble befridd. Men det oppsto interne stridigheter, og en allianse mellom fariséerne og saddukéerne drev selotene fra Jerusalem samme år. De rømte da til ørkenfestningen Masada. Etter at Jerusalem falt i år 70 og de jødiske templene ble plyndret, ble også Masada beleiret. I 73 begikk selotene kollektivt selvmord da de romerske soldatene stormet festningen. Selotenes fanatisme bidro ifølge den jødiske historikeren Josefus til å splitte jødene da Jerusalem falt i år 70.

Selotenes kollektive selvmord er i dag en del av den israelske nasjonalromantikken. Blant annet sverger soldater fra forskjellige enheter av det israelske forsvaret sin troskapsed på Masadaklippen, [1] og bar mitzva feires ofte der.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ben-Yehuda, Nachman (1996). Masada Myth: Collective Memory and Mythmaking in Israel, s. 147. Univ of Wisconsin Press. ISBN 0299148335.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Aschehoug og Gylendals Store norske leksikon, 3. utgave, 2. opplag, 1998