Selvskading

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Selvskading er en fellesbetegnelse på atferd hvor en person bevisst påfører seg selv fysisk eller psykisk smerte. Begrepet har blitt diskutert i medisinsk litteratur og man har kommet fram til ulike definisjoner ut fra ulike vinkler. Det er mange forskjellige grunner til at noen mennesker velger å skade seg selv. Mange som bedriver selvskading beskriver at selvfremkalt fysisk smerte demper vanskelige emosjoner og at det gir en følelse av kontroll.

Definisjon[rediger | rediger kilde]

Det er vanskelig å gi en enkel og klar definisjon av hva selvskading er. I litteraturen brukes flere overlappende begreper som blant annet «villet egenskade», «parasuicidalitet» «autodestruksjon» og «selvmutilering». Det er også vanskelig å trekke en grense for når selvskading er en del av normalatferd (for eksempel neglebiting, ekstrem trening eller å slå i veggen) og når det er symptom på en psykisk lidelse eller psykisk vanske.

I faglitteraturen skiller man mellom mild, moderat, repetativ og grov selvskading. Den moderate formen er selvpåførte overfladiske sår og skader, for eksempel risping, kutting, kloring og brenning av huden på armene eller bena, uten ønske om å ta sitt eget liv. Den grove selvskadingen innebærer større og kanskje livstruende kvestelser. De grove selvskadene knyttes ofte til psykotisk atferd.

Selvskading kan likevel beskrives som en fellesbetegnelse på atferd som innebærer at en person påfører seg selv fysisk eller psykisk smerte for å endre en intens negativ tanke, følelse eller en vanskelig relasjon (Øverland 2006).

Forekomst og årsak[rediger | rediger kilde]

De siste årene har vist at selvskading er et fenomen som forekommer hos over ti prosent av ungdom i Norge, og det er tegn som tyder på at dette tallet har steget de siste årene. Det er langt vanligere hos jenter enn gutter.[trenger referanse] De fleste av disse ungdommene er ikke i behandling hverken for selvskading eller psykiske lidelser. I flere ungdomsmiljøer kan selvskading ha en smittende effekt. Også endel voksne personer med psykiske lidelser kan skade seg selv.

Flere undersøkelser har vist at selvskading ofte forekommer ved psykiske lidelser som depresjon, posttraumatisk stressforstyrrelse, spiseforstyrrelser, dissosiative lidelser, rusmisbruk og personlighetsforstyrrelser preget av impulsiv aggressivitet. Særlig er det påpekt en sammenheng mellom bulimi og selvskading. Selvskading er også sterkt forbundet med ettervirkninger av traumatiske hendelser, særlig seksuelt misbruk og voldtekt. Selvskading kan slik forstås som et «språk», der sårene gir uttrykk for en indre tilstand. En ytre, synlig skade kommer da i stedet for en indre skade som er vanskeligere å uttrykke. Den kan også forstås som en bearbeiding og mestring av vanskelige følelser, minner og situasjoner. Ofte beskriver mennesker som skader seg selv at selvpåført smerte er konkret og kontrollerbart, og at dette overdøver og er å foretrekke i forhold til følelsesmessig overveldelse og kaos. I et samfunn preget av fornuft og store krav til selvbeherskelse og prestasjoner, kan selvskading være en av flere måter å kontrollere følelser på som demper angst og ubehag på kort sikt.

Sammenhengen mellom selvskading, selvmordsforsøk og personlighetsforstyrrelser har vært kjent lenge. Særlig gjelder dette diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse eller Borderline personlighetsforstyrrelse. Diagnostiske kriterier for denne lidelsen er blant annet kronisk tomhetsfølelse, redsel for å avvisning og lett krenkbarhet, og behandlingen blir derfor ofte fokusert på disse pasientenes ustabilitet og selvdestruktive adferd.

Uansett bakgrunn eller diagnose kan pasienter med selvskading i enkelte situasjoner oppleves som i akutt selvmordsfare eller psykotiske. Å vurdere om en person er i fare for selvmord eller innleggelse er en oppgave for leger og psykologer.

Metode[rediger | rediger kilde]

De fleste som skader seg, gjør det med mer enn en metode og av forskjellige grunner. Kutting, stikking og brenning er vanlige metoder. Det å plukke på sår kan regnes som selvskading. Det samme gjelder å utsette seg for risikosituasjoner (f.eks smitte eller livsfarlige situasjoner). Selvskadingen er ofte koblet sammen med å tenke stygt om seg selv, såkalt negative selvinstruksjoner. Dette har ofte igjen sammenheng med at den som skader seg opplever en sterk ekkelhetsfølelse, uvirkelighetsfølelse og skam. Selvskadingen kan derfor sjelden forståes kun ut fra den metoden som brukes.

Behandling[rediger | rediger kilde]

I utgangspunktet kan de samme strategiene og teknikkene brukes ved behandling av selvskading som ved behandling av andre problemer eller psykiske lidelser. Her kan spesielt nevnes behandlingene for tvangshandlinger, som ofte går ut på å utsette trangen til å utføre en handling i for eksempel femten minutter. Trangen til å utføre handlingen vil da forhåpentligvis være mindre. Denne metoden er det mange selvskadere som har dratt nytte av. Selvskading kan være avhengighetsskapende. Dette kan skje ved at virkningen av selvskading som beskyttelse mot vanskelige følelser er kortvarig og at noen etter hvert må skade mer alvorlig eller oftere for å få samme virkning.

For mange som skader seg handler de som de gjør ut fra tidligere erfaringer på at adferden er effektiv eller at de uansett ikke har noen annen utvei. Ofte er de heller ikke sikker på hva det er de ønsker å oppnå på lang sikt, men svært oppsatt på at et eller annet må endres nå. De vil bare ut av den vanskelige situasjonen. De vet bare at de ikke har det bra nå, og at et eller annet må gjøres for å endre dette.

Ofte vil den som skader seg beskrive at de gjør det for å bedre utholde en indre smerte. Videre vil de ofte beskrive at de opplever seg som ekle, avskyelige og grunnleggende verdiløse.

Psykoterapeutisk, medikamentell og psykososial behandling eller oppfølging i forhold til psykiske problemer eller vanskelige livsforhold hos personer som skader seg selv antaes også i stor grad å kunne forebygge og dempe frekvens og alvorlighetsgrad på selvskading.

For pårørende kan det være mer hensiktsmessig å prøve å forstå fenomenet, årsakene og problemene enn å reagere med sinne og voldsom fortvilelse.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Skårderud, Finn: Uro: en reise i det moderne selvet, 2000
  • Øverland, Svein: Selvskading. En praktisk tilnærming, 2006
  • Lauveng, Arnhild: I morgen var jeg alltid en løve. Oslo. Cappelen. 2005. 200 s. ISBN 82-02-24977-5
  • Lauveng, Arnhild: Unyttig som en rose. Oslo. Cappelen, 2006. 195 s. ISBN 82-02-26403-0
  • Kåver, A. og Nilsonne, Å. (2002). Dialektisk beteendeterapi vid emotionellt instabil personlighetsstorning. Teori, strategi og teknikk. Natur og Kultur.
  • Ystgaard, M. (2003). Villet egenskade blant ungdom: nye forskningsresultater og konsekvenser for forebyggende arbeid. Suicidologi, 8, 7-9.
  • Kristin Ribe og psykolog Anita Moe: Selvskadingens dynamikk. 2007.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Category:Self harm – bilder, video eller lyd