Halshogging

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
«Halshoggingen av Kosmas og Damian», av Fra Angelico.
Halshugging i Japan, 1860. (Foto: Felice Beato.)

Halshogging er en av de eldste henrettelsesmetoder som er kjent, og består i at hodet skilles fra kroppen. Den utføres ved at halsen hogges, normalt med øks eller sverd, noe som fører til at døden inntreffer praktisk talt umiddelbart. Halshogging har også blitt utført mekanisk, med giljotin.

Døden inntreffer som en følge av massivt blodtrykksfall og fullstendig mangel på oksygentilførsel til hjernen. Bevisstløshet inntreffer normalt umiddelbart, og den halshogde er hjernedød etter maksimalt noen sekunder.

Noen har likevel forsøkt å trekke i tvil om døden inntreffer med en gang, da primitive forsøk angivelig har vist følelsesmessige reaksjoner etter at hodet var skilt fra kroppen. Det har da blitt påstått at en halshugget person kan være bevisst en kort tid. Det regnes dog som usannsynlig.

Tradisjonelt har det i mange europeiske land vært slik at dømte fra allmuen ble halshogget med øks, mens adelige ble halshogget med sverd. I arabiske land og i en del asiatiske land har sverdet vært vanligste redskap for alle samfunnslag.

Halshogging regnes som en av de metoder som fører til sterkest påkjenning for skarpretteren. Selv når han lykkes med å skille hodet fra kroppen med ett hogg, noe som er vanskelig og krever både presisjon, et egnet redskap, og at den dømte forholder seg helt i ro, fører kuttingen av hovedpulsåren til en meget kraftig blodstrøm. Dersom det ikke lykkes å utføre henrettelsen med ett hogg, vil påkjenningen øke drastisk, ettersom den dømte påføres store lidelser. Da søstrene Anne og Alet Christophersdatter ble halshogd i Øyestad sogn 24.mai 1771, etter å ha tatt livet av et ukjent antall mennesker med gift, gikk det galt under henrettelsen av den yngste søsteren, Anne: «Efterat den høire Haand var afhugget, førte Mestermanden endelig det Hug, der skulde bringe den Ulykkelige Døden. Men det blev dog ikke Dødshugget. Øxen traf hende ikke rigtigt, og man saa Pigen opløfte sit Legeme og gjøre nogle svage Bevægelser med den Haand hun endnu havde tilbage. Det andet Hug mislykkedes ligeledes. Først ved det tredie Hug faldt Hovedet, snarere afskaaret end afhugget. Menneskeslagteren havde Blodpletter i Ansigtet. Alet laa besvimet paa Skafottet.»[1]

Da den 76 år gamle Anton Lædel i 1833 skulle henrette Nils Narumseie, som selv hadde drept åtte mennesker med øks, måtte han hogge til fire ganger før hodet var så noenlunde av. De siste slintrene måtte nærmest sages over.[2] En dansk bøddeløks var så tung at bøddelen bare lot den falle. Tyngden var i seg selv nok til å skille hodet fra kroppen. Svenske skarprettere måtte derimot svinge øksen over hodet som om de skulle kløyve ved. Den bergenske bøddeløksen veide noe under fire kilo, med en egg på 41 cm. Før henrettelsen leste presten Fader Vår med ryggen mot blokken, som fungerte som hoggestabbe. Rakkeren satt på huk foran den dømte, og holdt tak enten i ørene eller i halsduken for å hindre den dømte i å rykke til seg hodet. Det ble anbefalt den dømte å ha bind foran øynene, men dette var frivillig. Presten stod med ryggen til og bad høyt, noe man håpet den dømte ville ta del i, og i løpet av bønnen skulle så bøddelen la øksen falle.[3]

I Norge var offentlig halshogging den vanlige henrettelsesmetode for sivile lovbrudd inntil dødsstraff i fredstid ble avskaffet. Den siste som ble henrettet ved halshogging i Norge, var Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen, som måtte bøte med livet i Løten 25. februar 1876 foran 3.000 mennesker. Ved landsvikoppgjøret i 1945 benyttet man arkebusering (skyting).

I dag er Saudi-Arabia det eneste land som benytter halshogging. Qatar, Jemen og Iran har beholdt metoden i lovbøkene, men den brukes ikke.

Islamistiske grupper har også en rekke ganger halshogget gisler i blant annet Irak, Afghanistan og på Filippinene.[4] Andre kriminelle bander rundt om i verden har også benyttet halshugging.

Selvmord ved halshogging er svært sjelden, men ikke helt ukjent. I 2003 var det en mann i Storbritannia som halshogde seg selv med en hjemmelaget giljotin som hadde en elektrisk utløser. Det hadde tatt uker å konstruere den.[5]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^
    Wikisource Wikikilden: Anne og Alet – originaltekst
  2. ^ Sørnes, Torgrim (2009): Ondskap – de henrettede i Norge 1815-1876, forlaget Schibsted, Oslo, ISBN 978-82-516-2720-7. s.164
  3. ^ Sørnes, Torgrim 82009): Ondskap – de henrettede i Norge 1815-1876, s. 24-25
  4. ^ «Abu Sayyaf Group (Philippines, Islamist separatists)» Council on Foreign Relations. 5. november 2008
  5. ^ «Guillotine death was suicide», BBC 24. april, 2003

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Category:Beheadings – bilder, video eller lyd