Dolk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En romersk pugio, rekonstruksjon av en romersk soldat fra rundt 175 f.Kr.

En dolk er en type kniv begregnet til kamp, normalt med egg på begge sider av bladet. Dolken er en mellomting mellom en kniv og et sverd og ble opprinnelig brukt som støtvåpen i nærkamp.[1]Seinere er den også blitt båret som pyntegjenstand eller paradevåpen til gallauniform. Navnet kommer fra det latinske daca, det vil si «(kniv) fra Dacia».

Dolker har vært i bruk siden steinalderen, og lages fortsatt.

Definisjon[rediger | rediger kilde]

Å definere en dolk er ikke lett, fordi mangfoldet av knivtyper som har fått denne betegnelsen gjennom historien er så stort. Vanligvis blir utrykket brukt om kniver som har har en dolk en skarp egg på begge sider i bladets fulle lengde, ofte vil bladet være symmetrisk langs lengdeaksen. De fleste dolker har en midtribbe som forsterker bladet.Mange typer dolker er har parrerstang for å beskytte hånden i kamp. Fordi dolken har egg på begge sider av bladet er det mulig å kutte motstanderen både oppover og nedover, og stikke direkte i motstanderen.[1]

Blant dolkene som ikke passer til denne beskrivelsen er de tradisjonelle arabiske janbiya, som har krumt blad, pesh-kabz og den skotske dirken er dolker med bare en egg, mens stiletto er symmetrisk, men har ikke egg i det hele tatt. Alle dolker er imidlertid laget laget for å brukes som et støtvåpen. Mange typer dolker er har parrerstang for å beskytte hånden i kamp.[1]

Dolk fra steinalderen, museet i Toulouse.

Steinalderen[rediger | rediger kilde]

På samme måte som kampøkser har dolken utviklet seg fra forhistoriske redskaper og våpen. Dolken er et spesialisert kampredskap og dukket ikke opp før i neolittisk tid. Materialet i de første dolkene var gjerne flint eller tilsvarende steinsorter, eller elfenbein og andre typer bein. Her til lands forekommer ikke flint naturlig, og staskniver og dolker blir gjerne slip til av skifer.[2] Aztekere og inkaer laget sermonielle dolker av obsidian.[3] Disse var i bruk helt til conquistadorene erobret områdene.

Tidlige metalldolker[rediger | rediger kilde]

De første dolker av metall dukkert opp i bronsealderen på 2000-tallet f.Kr. og kom før bronsesverd. Etter hvert som materialkunnskapen tillot det ble det laget stadig lengre dolker, til dolkene gav opphav til de første sverdene.

I det førdynastiske Egypt ble dolker benyttet som seremonielle gjenstander med skafter av gull og senere med ytterligere utførlige dekorasjoner og av variert konstruksjon. En tidlig dolk av sølv har blitt avdekket med design på midtribben. På KnossosKreta er det gjort funne av dolker i kobber fra tidlig minoisk tid.[4] Først kobber- og senere bronsedolker var også i bruk i La Tène-kulturen, og ble et symbol på manndom og krigerstatus. I begynnelsen hadde de mer eller mindre rette egger, men utviklet seg etter hvert til den klassiske fasongen med et bredt blad med en insvinget «midje» før hjaltet, tilsvarebde fassongen til de romerske pugioene.[5]

Antikken[rediger | rediger kilde]

Et av de tidligste gjenstander laget av støpt jern er en dolk fra før 2000 f.Kr. og ble avdekket i en kontekst som antyder at den ble benyttet som et ornamental og kostbart objekt av stor verdi. Den ble funnet i en hettittisk kongegrav som er datert til rundt 2500 f.Kr. ved Alaca Höyük i nordlige Anatolia. Dolken hadde et blad framstilt fra støpt jern og et skaft av bronse.

Romerske soldater benyttet en pugio, en stor og bred dolk med et blad som var på rundt 18-30 cm langt. Som med det romerske sverdet, gladius, ble pugio antagelig benyttet som et stikkvåpen i nærkamp og var trolig ment som ekstra våpen skulle den romerske soldaten miste sverdet. Når det ikke ble benyttet i kamp fungerte det som en hendig kniv og nytteredskap.

Middelalder og renessanse[rediger | rediger kilde]

Parrérdolk i bruk under reenactment

Dolk var et naturlig tilbehør til til sverd i Europa fra 1100-tallet av. Dolker til riddere hadde gjerne grep tilsvaredne samtidige sverd, med parrerpinne og hjulformet knapp. Etter hvert som sverdene ble lettere og smalere fulgte dolkene etter. På slutten av middelalderen utviklet to distinkte dolketyper seg. Den ene var stilett, som nermest hadde et firkantet tverrsnitt og var ment for å trenge gjennom ringbrynje.[6] Den andre var parrérdolk, som ble brukt i venstre hånd sammen med en kårde. Det fantes også en serie enklere dolker brukt av fotsoldater. En av de vanligere var nyredolken, som ofte kun hadde én enkelt egget og derved ikke en virkelig dolk, og som etter hvert utviklet seg til den skotske dirken.[7] Etter hvert som bruken av skytevåpen overtok både på slagmarken og til formelle dueller, forsvant dolken som våpen i Europa.

Moderne dolker[rediger | rediger kilde]

En moderne Winchester-dolk eller «støvelkniv» med slire

Dolken dukket ikke opp igjen på Europas slagmarker før under første verdenskrig. I de brutale kampene i skyttergraveene på vestfronten ble rene kampkniver igjen etterspurt. Mange av dem var modifiserte bajonetter, men en del var også virkelige dolker, noen av dem laget av soldatene selv ved å hamre ut og slipe til teltplugger i metall. I det tyske nazipartiet i 1920-årene var sermonielle dolker populære, og ble produsert for SA, SS og senere Wehrmacht fram til nazipartiets fall. Under andre verdenskrig ble det produsert kampdolker for spesialstyrker. Best kjent av disse er nok Fairbairn-Sykes commandodolk som ble brukt av britiske kommandosoldater.[5] Kampdolker til militære og paramilitære styrker lages fortsatt av en rekke firmaer.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Cassidy, William L. (1997): The Complete Book Of Knife Fighting, ISBN 0873640292, 9780873640299, ss. 9-18, 27-36
  2. ^ Kostveit, Øystein (1985). Norsk knivbok : kniven i norsk folkeliv og formkultur, 4. oppl.. utg.. Universitetsforlaget, Oslo. ISBN 8200075036.
  3. ^ Nahuatl dictionary. (1997). Wired humanities project. Retrieved August 31, 2012, from link
  4. ^ Hogan, C. Michael (2007): Knossos fieldnotes, Modern Antiquarian
  5. ^ a b Michael D. Coe & al. (1989). Swords and hilt weapons, 1. utgave. utg.. Weidenfeld & Nicolson, New York. ISBN 1555842909.
  6. ^ Ashdown, Charles Henry (1988). An illustrated history of arms & armour, ettertrykk ette original fra 1909.. utg.. Wordworth Editions, Hertfordshire [Eng.]. ISBN 185326914X.
  7. ^ Elrod, J.. Spotlight: The Ballock Dagger. MyArmoury.com. Besøkt 21. februar 2013.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Iorwerth Eiddon Stephen Edwards, Cyril John Gadd, Nicholas Geoffrey Lemprière Hammond (1970): The Cambridge Ancient History, Cambridge University Press, ISBN 0521070511

Se også[rediger | rediger kilde]