Dolk
En dolk er en tveegget kniv begregnet til kamp. Dolken er en mellomting mellom en kniv og et sverd og ble opprinnelig brukt som støt- og hoggvåpen i nærkamp.[1]Seinere er den også blitt båret som pyntegjenstand eller paradevåpen til gallauniform. Navnet kommer fra det latinske daca, det vil si «(kniv) fra Dacia».
I motsettning til andre kniver beregnet på kamp har en dolk en skarp egg på begge sider i bladets fulle lengde. De fleste dolker har en midtribbe som forsterker bladet. Bladet vil normalt være symmetrisk om lengdeaksen, selv om den tradisjonelle arabiske janbiya har krumt blad. Mange typer dolker er har parrerstang for å beskytte hånden i kamp. Fordi dolken har egg på begge sider av bladet er det mulig å kutte motstanderen både oppover og nedover, og stikke direkte i motstanderen.[1]
Innhold |
Historie [rediger]
Steinalderen [rediger]
På samme måte som kampøkser har dolken utviklet seg fra forhistoriske redskaper og våpen. Dolken er et spesialisert kampredskap og dukket ikke opp før i neolittisk tid. Materialet i de første dolkene var gjerne flint, elfenbein eller andre typer bein. Her til lands forekommer ikke flint naturlig, og staskniver og dolker blir gjerne slip til av skifer.[2] Aztekere og inkaer laget sermonielle dolker av obsidian.[3] Disse var i bruk helt til conquistadorene erobret områdene.
Tidlige metalldolker [rediger]
De første dolker av metall dukkert opp i bronsealderen på 2000-tallet f.Kr. og kom før bronsesverd. Etter hvert som materialkunnskapen tillot det ble det laget stadig lengre dolker, til dolkene gav opphav til de første sverdene.
I det førdynastiske Egypt ble dolker benyttet som seremonielle gjenstander med skafter av gull og senere med ytterligere utførlige dekorasjoner og av variert konstruksjon. En tidlig dolk av sølv har blitt avdekket med design på midtribben. På Knossos på Kreta har det blitt avdekket dolker i kobber fra tidlig minoisk tid.[4] Først kobber- og senere bronsedolker var også i bruk i La Tène-kulturen, og ble et symbol på manndom og krigerstatus. I begynnelsen hadde de mer eller mindre rette egger, men utviklet seg etter hvert til den klassiske fasongen med et bredt blad med en insvinget «midje» før hjaltet, tilsvarebde fassongen til de romerske pugioene.[5]
Antikken [rediger]
Et av de tidligste gjenstander laget av støpt jern er en dolk fra før 2000 f.Kr. og ble avdekket i en kontekst som antyder at den ble benyttet som et ornamental og kostbart objekt av stor verdi. Den ble funnet i en hettittisk kongegrav som er datert til rundt 2500 f.Kr. ved Alaca Höyük i nordlige Anatolia. Dolken hadde et blad framstilt fra støpt jern og et skaft av bronse.
Romerske soldater benyttet en pugio, en stor og bred dolk med et blad som var på rundt 18-30 cm langt. Som med det romerske sverdet, gladius, ble pugio antagelig benyttet som et stikkvåpen i nærkamp og antagelig den romerske soldatens siste forsvar. Når det ikke ble benyttet i kamp fungerte det som en hendig kniv og nytteredskap.
Middelalder og renessanse [rediger]
Dolk var et naturlig tilbehør til til sverd i Europa fra 1100-tallet av. Dolker til riddere hadde gjerne grep tilsvaredne samtidige sverd, med parrerpinne og hjulformet knapp. Etter hvert som sverdene ble lettere og smalere fulgte dolkene etter. På slutten av middelalderen utviklet to distinkte dolketyper seg. Den ene var stilett, som nermest hadde et firkantet tverrsnitt og var ment for å trenge gjennom ringbrynje.[6] Den andre var parrérdolk, som ble brukt i venstre hånd sammen med en kårde. Det fantes også en serie enklere dolker brukt av fotsoldater. En av de vanligere var nyredolken, som ofte kun hadde én enkelt egget og derved ikke en virkelig dolk, og som etter hvert utviklet seg til den skotske dirken.[7] Etter hvert som bruken av skytevåpen overtok både på slagmarken og til formelle dueller, forsvant dolken som våpen i Europa.
Moderne dolker [rediger]
Dolken dukket ikke opp igjen på Europas slagmarker før under første verdenskrig. I de brutale kampene i skyttergraveene på vestfronten ble rene kampkniver igjen etterspurt. Mange av dem var modifiserte bajonetter, men en del var også virkelige dolker, noen av dem laget av soldatene selv ved å hamre ut og slipe til teltplugger i metall. I det tyske nazipartiet i 1920-årene var sermonielle dolker populære, og ble produsert for SA, SS og senere Wehrmacht fram til nazipartiets fall. Under andre verdenskrig ble det produsert kampdolker for spesialstyrker. Best kjent av disse er nok Fairbairn-Sykes commandodolk som ble brukt av britiske kommandosoldater.[5] Kampdolker til militære og paramilitære styrker lages fortsatt av en rekke firmaer.
Referanser [rediger]
- ^ a b Cassidy, William L. (1997): The Complete Book Of Knife Fighting, ISBN 0873640292, 9780873640299, ss. 9-18, 27-36
- ^ (1985). Norsk knivbok : kniven i norsk folkeliv og formkultur, 4. oppl.. utg.. Universitetsforlaget, Oslo. ISBN 8200075036.
- ^ Nahuatl dictionary. (1997). Wired humanities project. Retrieved August 31, 2012, from link
- ^ Hogan, C. Michael (2007): Knossos fieldnotes, Modern Antiquarian
- ^ a b (1989). Swords and hilt weapons, 1. utgave. utg.. Weidenfeld & Nicolson, New York. ISBN 1555842909.
- ^ (1988). An illustrated history of arms & armour, ettertrykk ette original fra 1909.. utg.. Wordworth Editions, Hertfordshire [Eng.]. ISBN 185326914X.
- ^ . Spotlight: The Ballock Dagger. MyArmoury.com. Besøkt 21. februar 2013.
Litteratur [rediger]
- Iorwerth Eiddon Stephen Edwards, Cyril John Gadd, Nicholas Geoffrey Lemprière Hammond (1970): The Cambridge Ancient History, Cambridge University Press, ISBN 0521070511
