Urnemarkskulturen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Typiske gravgaver fra Urnemarkskulturen.
Kart over Europa omkring 1200 f.Kr. som viser utbredelsen av urnemarkskulturen (markeret med rødt). Det sentrale, lavendelblå området («Knovitz-kulturen») regnes normalt også med til urnemarkulturen.

Urnemarkskulturen (engelsk Urnfield culture, tysk Urnenfelderkultur) er et samlenavn for en rekke kontinentale kulturgrupper som levde under Sentral-Europas bronsealder fra tiden mellom rundt 1300 f.Kr. til omkring 700 f.Kr. Navnet kommer av at gravskikken endret seg fra å gravlegge de døde direkte i bakken til i steden å kremere disse, for deretter å legge levningende i en urne, og begrave denne.

I et område som dekket nåværende Ungarn via en bue over til Østerrike, Tsjekkia og Sør-Tyskland og videre til østlige Frankrike ble det alminnelig med gravfelt bestående av urnegraver. Gravene kunne ligge både på flat mark og i lave hauger. I Nord-Europa kalles den samme perioden ofte for yngre bronsealder.

Kronologi[rediger | rediger kilde]

En detaljert kronologi for urnemarkskulturen har blitt utarbeidet med utgangspunkt i en viktig gravplass ved Hallstatt i Østerrike.

Innen bestemte områder som sydvestlige Tyskland regner man begynnelsen til 1200-tallet f.Kr. (begynnelsen av Ha A), men man gjennomførte allerede kremasjoner i den såkalte bronse D Riegsee-fasen. Ettersom forandringen fra mellomste bronsealder til urnemarkskulturen var gradvis er det spørsmål om definisjon om også vil inkludere denne fasen i kronologien. Urnemarkskulturen dekker fasene Hallstatt A og B (Ha A og B) i Paul Reineckes kronologi, noe som ikke skal sammenblandes med Hallstattkulturen (Ha C og D) i tidlig jernalder som er den kultur som kommer etter urnemarkskulturen. Fasene Ha A og Ha B tilsvarer med fasene III-IV i Oscar Montelius' periodeinndelning for nordisk bronsealder. Hva som de enkelte forfattere inkluderer i Reineckes Bronse D varierer i henhold til den enkeltes oppfatning og den omtalte region.

Urnemarkskulturen er inndelt i følgende faser:

Fase Datering
Bronse D 1300-1200 f.Kr.
Ha A1 1200-1100 f.Kr.
Ha A2 1100-1000 f.Kr.
Ha B1 1000-800 f.Kr.
Ha B2 900-800 f.Kr.
Ha B3 800-750 f.Kr.

Eksistensen av Ha B3 er omdiskutert ettersom materialet utelukkende består av kvinnegraver. 100-årsinndelingen viser at inndelingen i høyeste grad er skjematisk. Fasene er basert på topologiske endringer og det betyr at de ikke er helt tidsrettet. Flere dendrokronologiske og radiokronologiske dateringer er ytterst påkrevende.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Urnemarkskulturens framvekst.

Urnemarkskulturen vokste fram fra den eldre høygravskulturen. Endringen er gradvis i keramikken og begravningsmaterialet. I visse deler av Tyskland eksisterte kremasjoner og jordbegravninger samtidig. I visse graver er det blitt funnet både keramikk fra høygravskulturen og sverd fra urnemarkskulturen eller keramikk fra begge kulturene. I kulturens sørlige områder dukker kulturen i henhold til skjemaet overfor mens kulturene lengre nord begynner først i fasen Ha A2.

16 spenner deponert i en myr i Ellmoosen (Tyskland) dekker hele den kronologiske perioden fra Bronse B til tidlig Ha A. De viser at det var kontinuitet i de rituelle tradisjonene. Ved Loire, Seine og Rhône, inneholder vadesteder deponier fra den sene neolittiske perioden fram til urnemarksperioden.

Opprinnelsen til kremasjonsritene kan bli sett på Balkan hvor det er vanlig i den østlige høygravskulturen. Visse kremasjoner kan finnes i ur-Lausitzkulturen og Trzcinieckulturen. Det finnes ingen tegn på kulturbrudd, verken mellom høygravskulturen og urnemarkskulturen, eller mellom urnemarkskulturen og den senere Halstattkulturen eller ikke lengre fram til jernalderens La Tène-kulturen.

Spredning og lokale grupper[rediger | rediger kilde]

Urnemarkskulturen kan finnes fra vestlige Ungarn via Alpene til Atlanterhavskysten ned til nordøstlige Spania. Lokale grupper skiller seg ut spesielt i ulik bruk og utformingen av keramikken.

  • Knovízkulturen i vestlige og nordlige Böhmen, sydlige Thüringen og nordøstlige Bayern.
  • Milavcekulturen i sydøstlige Böhmen.
  • Velatice-Baierdorf i Mähren og Østerrike
  • Čaka i vestlige Slovakia
  • Nordøstlige Bayern-gruppe inndeles i en nedre bayersk og øvrig pfalzisk gruppe.
  • Unstrutgruppen i Thüringen er en blandning av Knovízkulturen og en sydtysk urnemarkskultur.

Sydtysk urnemarkskultur:

Nedre Rhen urnemarkskultur:

  • Nedre hessisk gruppe
  • Nord-nederlandske-westfaliske gruppe
  • Nordvestlige gruppe i den nederlandske deltaregionen.

Stundom er det en spredning av gjenstander skarpt avgrenset, noe som kan bety en form for politisk strukturer, kanskje stammer. Metallarbeidene er betydelig mer spredt enn keramikk som ikke viser den samme avgrensningen. Det kan bety at keramikk ble laget av spesialister på bestemte verksteder og spredte sine varer over et stort område.

Begravelser[rediger | rediger kilde]

En typisk begravning fra Urnemarkskulturen i den siste fase av bronseladeren i Sentral-Europa.

I løpet av høygravsperioden var det vanlig å legge sine døde ubrente i gravhauger, gjerne flere stykker i samme grav. Det stemmer iallfall for det øvre sjikt i samfunnet.

Under urnemarksperioden gravla man i enkelgraver, selv om det fortsatt ble reist noen gravhauger. I den tidligste fasen gravde man menneskeformede graver, i blant med steinbelagte gulv der de kremerte restene ble spredt. Senere ble urnegraver det vanligste. Noen forskere mener at dette markerer et fundamentalt skifte i menneskenes tro eller myter om livet og etterlivet.

Størrelsen på urnegravfeltene varierer. I Bayern inneholder de flere hundre graver, men det største gravfeltet i Baden-Württemberg i Dautmergen inneholder bare 30 graver. De døde ble plassert på et gravbål kledd i sine mest personlige smykker. Ofte er det også spor etter matoffer. De kremerte beinlevningene er mye større enn under den romerske perioden, noe som betyr at man brukte mindre ved. Ofte er beinene som er samlet sammen ikke komplette.

De fleste urnemarkfeltene ebbet ut ved slutten av bronsealderen med unntak for de som lå i nedre Rhen som fortsatt ble anvendt i den tidlige jernalderen (Ha C og iblant til og med D).

Gravenes utformning[rediger | rediger kilde]

De kremerte beinene kunne bli plassert i enkle groper. I noen tilfeller var konsentrasjonen av bein tett, noe som kan tyde på at de opprinnelig var oppbevart i beholdere av organisk materiale. Om beinene var plassert i urner var de ofte dekket av en flat skål eller stein. I en spesiell type begravelse var urnen dekket av et kar både nedentil og oventil. Ettersom gravene aldri overlappet hverandre kan de ha vært markert med en form for markering i tre eller stein.

Gravgaver[rediger | rediger kilde]

Urnen som inneholdt de kremerte beinene med fulgt av andre og mindre beholdere av keramikk som skåler eller kopper. De kan ha inneholdt mat. Gravurnen ble oftest plassert i midten og ofte har de øvrige beholderne ikke blitt plassert på bålet og brent. Gaver av metall er barberkniver, våpen som har blitt ødelagt (bøyd eller brukket), armbånd, smykker for halsbånd eller tilsvarende, nåler til spenner. Metallgravgaver ble mer sjeldent i slutten av urnemarkperioden mens andelen av andre typer gaver økte. Brente dyrebein blir ofte funnet, de kan ha blitt plassert på bålet som mat. Bein fra mår i gravene i Seddin kan ha tilhørt klesdrakter. Rav eller glasshalsbånd (Pfahlbautönnchen) må regnes som luksusgaver.

Overklassens begravelser[rediger | rediger kilde]

Overklassen ble plassert i kammer bygd av tre, sjelden i steinkister eller kammer med steinbelagte gulv under gravhauger eller kiste. Gravene inneholdt spesielt fint bearbeidet keramikk, dyrebein, vanligvis flesk, iblant gullringer eller tepper, og i noen spesielle tilfeller små minatyrvogner. Noen av disse rike gravene inneholdt restene av flere personer. I disse tilfellene ses restene av kvinner og barn som offergaver. Inntil vi vet mer om de sosiale status og utstrekning i den sene bronsealderen skal man tolke disse funnene med forsiktighet. Mot slutten av urnemarkskulturen ble noen kropper brent på stedet og deretter dekket av en gravhaug, tilsvarende begravelsen av Patroklos som ble beskrevet av Homer og begravelsen av Beowulf (dog med et tillegg av skipbegravelse). I løpet av den tidlige jernalderen ble det igjen vanlig å begrave de døde ubrente.

Materiell kultur[rediger | rediger kilde]

Keramikk[rediger | rediger kilde]

Karamikk er vanligvis velgjort med en jevn ytre og med en kraftig buet profil. Noen former synes å være imitasjoner av prototyper av metall. Bikoniske sylindriske halser er spesielt karakteristisk. Det finnes visse inngraverte dekorasjoner, men vanligvis er yttersiden slett og fin. I byggverk på påler i Sveits har man funnet innristninger dekorert med tinnfolier. Keramikktørkeovner var allerede kjent (Elchinger Kreuz, Bayern), noe som blir indikert av de standardiserte karene. Andre kar inkluderer kopper som er gjort med utbanket bronse med hanker som er naglet på (type Jenišovice) og store gryter med korsformete vedheng. Treskip har bare blitt bevart i vannrike sammenheng, naturlig nok, som i Auvernier (Neuchâtel), men kan også ha vært mer utbredt.

Verktøy[rediger | rediger kilde]

Typiske bronseverktøy har vært bredbladete økser med sokkel. I nord ble det fortsatt brukt økser laget av stein.

Våpen[rediger | rediger kilde]

Det bladformete sverdet fra urnemarkskulturen kunne bli brukt for hogg i kontrast til stikksverdene fra den tidligere høygravskulturen. Vanligvis hadde de en ansats. Skjeftet var også gjort i bronse. Det ble gjort for seg og inneholdt en annen legering. Disse sverdene er kjent fra Bronse D (Rixheimsverd). Andre sverd hadde skjefter som muligens var laget av tre, bein eller av horn.

Rustninger som skjold, brystplater (cuirass), leggbeskyttere og hjelmer er ekstremt sjeldne og er knapt funnet i noen graver. De beste eksempler på bronseskjold kommer fra Plzeň i Böhmen og har et naglet håndtak. Tilsvarende våpen har blitt funnet i Tyskland, vestlige Polen, Danmark, de britiske øyer og Irland. Vi antar at de er blitt laget i nordlige Italia eller i de østlige delene av Alpene og har vært etterligninger av skjold av tre. I myrer på Irland har det blitt funnet lærskjold (Clonbrinn, Co. Wexford). Brystplater av bronse har vært kjent siden Bronse D. Ni stykker komplette brystplater har blitt funnet i Saint Germain du Plain, Marmesse, Haute-Marne (Frankrike) og fragment i Albstadt-Pfeffingen (Tyskland). Bronesplater (phalerae) kan ha hatt påsydd lærbeskyttelse. Leggbeskyttere med rikt dekorerte bronse er kjent fra Kloštar Ivani? (Kroatia) og i Paulusgrotten i nærheten av Beuron (Tyskland).

Vogner[rediger | rediger kilde]

Omkring et dusin vogner med fire hjul og bronseinnlegninger som har blitt gravd ned er kjent fra den urnemarksperioden. De finnes blant annet i Hart an der Alz, Mengen, Poing, Königsbronn, Tyskland og St. Sulpice i Sveits. I Alz har vognen blitt lagt på bålet, deler av bein festet seg på de delvis sammensmeltede metallakslene. Hestebitt i bronse (i en del) er funnet fra samme periode. Hestebitt i to deler er bare funnet i senere periode og kan komme av østlig innflytelse. Hjuleikere av tre og bronse er kjent fra Stade, Tyskland. Et hjul helt i tre har blitt gravd ut i Corcelettes, Sveits og i Wasserburg-Buchau, Tyskland (80 cm i diameter).

I Milavče i nærheten av Domažlice, Böhmen, er en miniatyrbronsevogn med fire hjul lastet med en stor gryte (30 cm i diameter) inneholdt en kremasjon. Denne spesielt rike graven var dekket av en gravhaug. Vognen fra Acholshausen (Bayern) inneholdt en mannsgrav.

Slike vogner er også kjent fra nordisk bronsealder. Vognen fra Skallerup i Danmark inneholdt også en kremasjon, og Osebergfunnet fra norsk jernalder hadde også en vogn i graven. I Peckatel Mecklenburg i Tyskland har man funnet en grytevogn og andre kostbare gravgaver sammen med et ubrent skjelett (Montelius III/IV). Et annet eksempel kommer fra Ystad i Sverige. Eksempler i sørøstlige Europa finnes i Kanya i Ungarn og Orăştie i Romania. Miniatyrvogner i leire, noen ganger sammen med en and, er kjent siden den midterste bronsealderen (Dupljaja, Vojvodina, Serbia).

Lausitzkulturens vogn fra Burg (Brandenburg, Tyskland) har tre hjul på en aksel på hvilket en and balanserer. Graven i Gammertingen (Kr. Sigmaringen, Tyskland) inneholdt to fatninger av horn som sannsynligvis har tilhørt en minatyrvogn tilsvaende til den i Burg, sammen med seks eikehjul.

Jern[rediger | rediger kilde]

En jernring fra Vorwohlde (Tyskland) som er datert til 1500 f.Kr. er det tidligste funnet av jern i Sentral-Europa. I løpet av den senere delen av bronsealderen ble jern benyttet til å dekorere hjaltet på sverd (Schwäbisch-Hall-Gailenkirchen, Unterkrumbach, Tyskland) og kniver (Dotternhausen, Plettenberg, Tyskland) og som nåler. Anvendingen av jern som våpen og i domestiserende miljø begynte først i den senere Hallstattkulturen. En vid spredning av jern til verktøy begynte å bli anvendt under La Tène-kulturen.

Bosetninger[rediger | rediger kilde]

Antallet bosetninger økte sterkt sammenlignet med den tidligere høygravskulturen. Dessverre har svært få blitt skikkelig gravd ut og undersøkt. Befestede bosetninger, ofte på høydedrag eller hvor elven har bøyd seg er typisk for urnemarkskulturen. De er sterkt befestet, steingjerder eller palisader av tømmer. Utgravninger av åpne bosetninger er sjeldne, men de viser store hus 3-4 sideganger med påler og vegger i tre og leire. Grophus (hus under bakkenivå) er også kjent, men de ble kanskje brukt som kjeller eller stabbur.

Åpne bosetninger[rediger | rediger kilde]

Husene besto av en eller to ganger. Noen var ganske små, 4,5 x 5 meter som Runder Berg (Bad Urach, Tyskland), 5-8 meter lange som ved Künzig (Bayern, Tyskland), andre opp til 20 meter lange. De ble bygd med trepåler og vegger av tre og leire. Ved Velatice-bosetningen i Lovčičky (Mähren) har 44 hus blitt gravd fram. Store klokkeformede forsvarsgroper er kjent fra Knovízkulturen. Bosetningen i Radonice (Louny) hadde 100 groper. De har trolig blitt benyttet til å oppbevare korn og demonstrerte en betydelig overskuddsproduksjon.

Bygg på påler[rediger | rediger kilde]

Ved sjøen i sørlige Tyskland og Sveits ble flere bygg på paler oppført. De besto av enkle hus med et rom og gjort av tre og leire eller av tømmer. Bosetningen i Zug i Sveits ble ødelagt av brann og gir viktig innsikt i materiell kultur og bosetningenes organisasjon. De har også gitt dendrokronologiske dateringer.

Befestede bosetninger[rediger | rediger kilde]

Fornalderborger eller befestede bosetninger på høydedrag ble vanlig under urnemarksperioden. Ofte bygde man ved et bratt berg slik at bare en del av høyden trengte å befestes. Avhengig av hvilket material som fantes i området bygde man en mur av stein eller en tosidig tømmervegg fylt med jord og stein eller en ren palisade av tømmer. Andre bosetninger dro nytte av elvens krumming eller et myrområde som en eventuell fiende ville ha hatt problemer med å ta seg over.

På et befestet høydedrag ved Hořovice i nærheten av Beroun (CR) var femti hektar omkranset av steinmurer. De fleste bosetninger var dog mindre. Metallarbeid er konsentrert til de befestede bosetningene. På Runder Berg i nærheten av Urach i Tyskland har man funnet 25 støpeformer i stein.

Det har ikke blitt påvist egne boliger for en øverst klasse, men det er for få bosetninger som er blitt undersøkt.

De befestede bosetninger er blitt tolket som sentrale steder. Noen forskere ser på framveksten av fornalderborger som et tegn på økende krigføring. De fleste fornalderborgene ble oppgitt ved slutten av bronsealderen.

Deponier[rediger | rediger kilde]

Deponier eller forråd var meget vanlig i løpet av urnemarkskulturen. Skikken ble oppgitt ved slutten av bronsealderen. Forrådene ble ofte deponert ved elver eller våte steder som myrer. Ettersom disse stedene lå vanskelig tilgjengelig var de antagelig ment som offergaver. Andre deponier inneholdt enten brukne eller bøyde bronsegjenstander, som antagelig var tenkt omsmeltet og gjenbrukt. Ettersom forrådene fra den sene urnemarksperioden ofte inneholdt den samme rekken av gjenstander var det antagelig en måte å lagre for et liv etter dette. I elven Trieux, Côtes-d'Armor har det blitt funnet komplette sverd sammen med et stort antall horn fra hjort, noe som kan ha hatt en religiøs betydning.

Kult[rediger | rediger kilde]

Kyffhäuser-grottene i Thüringen inneholdt skjeletter uten hodeskaller og både bein fra mennesker og dyr, noe som har blitt fortolket som offergaver. Andre deponier har innholdt frø, flettet fibertau, og bronsegjenstander som økser, smykker og nåler. Ith-grotten i Niedersachsen har avslørt tilsvarende materiale.

I løpet av Knovizkulturen har man funnet skjæremerker og spor etter ild på menneskebein i groper i bosetningene. Det har blitt tolket som bevis på kannibalisme. Kanskje var det vanlig med en rituell amputering av menneskelik. Måneformede leirfigurer (ildbukk) kan ha hatt en religiøs betydning. Vannfugler som ender, gjess og lignende ble i stort antatt lagd bilder og figurer av. Koblingen av vannfugler og vann har øyensynlig hatt en oversanselig betydning. Stundom er vannfuglene kombinert med sirkler, et såkalt sol-bark-motiv.

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Kyr, griser, sauer, og geit ble holdt foruten hester og hunder, og kanskje også gjess. Kyrne var ganske små med en høyde på rundt 1,20 over manken. Hestene var ikke mye større med sine 1,25 meter.

Å felle skog var meget vanlig under denne perioden. Enger og åpne marker ble antagelig skapt for første gang under denne perioden, noe som er understøttet av pollenanalyser. Det førte til økt erosjon og sedimentavleiring i elvene.

Hvete og bygg ble foredlet sammen med ertevekster og hestebønner. Valmuefrø ble benyttet som olje og som medisin. Hirse og havre ble foredlet for første gang i Ungarn og Böhmen, rug var allerede foredlet mens det enda lengre vest bare var en brysom uvekst. Lin synes å ha fått mindre betydning, kanskje for at ull ble brukt til klær. Hasselnøtter, epler, pærer, slåpebær og eikenøtter ble samlet inn. Noen rike graver inneholdt siler, som kan ha blitt brukt til å sile vin som ble importert fra sør, men støttende bevis for dette mangler.

I Lausitzkulturens i Zug finnes det rester av en buljong gjort av hvete og hirse, og i nedre Rehn har brød bli lagt på bålet og brent fragmenter av dette har blitt funnet.

Ull ble benyttet for å spinne, og funn av veveutstyr viser at det var vanlig, og bronsenåler ble brukt til å sy.

Etnisk spredning[rediger | rediger kilde]

Ettersom det ikke finnes noen skrevne kilder er det ukjent hvilket språk som ble snakket av urnemarkskulturen. Noen forskere har antatt at de var forgjengerne til keltiske språk. Materiale som er funnet i de områder hvor senere kulturer snakket keltisk eller «Galatoi» av greske skribenter (som selv aldri var der) har blitt nevnt som holdepunkt, men det er blitt bestridd av andre forskere. Det er fortsatt ikke mulig å trekke noen konklusjoner.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Burenhult, G. (red), 1999. Arkeologi i norden, del 2. Natur och Kultur. Stockholm
  • J. M. Coles/A. F. Harding, The Bronze Age in Europe (London 1979).
  • G. Weber, Händler, Kieger, Bronzegießer (Kassel 1992).
  • Ute Seidel, Bronzezeit. Württembergisches Landesmuseum Stuttgart (Stuttgart 1995).
  • Konrad Jażdżewski, Urgeschichte Mitteleuropas (Wrocław 1984).
  • Association Abbaye de Daoulas (eds.), Avant les Celtes. L'Europe a l'age du Bronze (Daoulas 1988).