Andre intifada
| Andre intifada | |||||
|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Midtøsten-konflikten | |||||
|
|
|||||
| Dato | September 2000 – ca. 2005 (uklar sluttdato) |
||||
| Sted | Palestina, Israel | ||||
| Resultat | |||||
Mesteparten av konflikten er stilnet[1]
|
|||||
| Parter | |||||
 Israel |
 PLO DFLP |
||||
| Kommandanter | |||||
| Ehud Barak Ariel Sharon Ehud Olmert |
Yasir Arafat
Ahmed Yassin Ismail Haniyeh Mohammed Deif |
||||
| Styrker | |||||
| Israels forsvar | Fatah Folkefronten for Palestinas frigjøring  Hamas |
||||
| Tap | |||||
| 1 031 israelere totalt: -705 israelske sivile drept av palestinere; - 326 israelsk sikkerhetspersonell drept av palestinere[2] |
5 103 palestinere totalt: - 4 487 palestinere drept av israelske sikkerhetsstyrker; - 41 palestinere drept av israelske sivile; - 593 palestinere drept av palestinere[2] |
||||
Andre intifada, også kjent som al-Aqsa-intifadaen (arabisk:انتفاضة الأقصى, Intifāḍat El Aqṣa eller Intifāḍat Al Aqṣa; hebraisk: אינתיפאדת אל אקצה, Intifādat El-Aqtzah) referer til det andre palestinske opprøret som begynte i september 2000. Den andre intifadaen var mer enn den første organisert av PLO og utviklet seg til en krigstilstand mellom De palestinske selvstyremyndighetene og Israel. Opprøret brøt ut den 28. september 2000 i protest mot opposisjonsleder Ariel Sharons omstridte besøk på Tempelhøyden i Jerusalem, der al-Aqsa-moskeen ligger. Mens den første intifada sprang ut fra oppdemmet frustrasjon mot okkupasjon og undertrykking, var den andre intifada en reaksjon på de sterke begrensninger som ble lagt for utviklingen av en palestinsk stat – og følgelig langt på vei en kamp mot okkupasjon og for selvstendighet. Flere palestinske aktører tok del i opprøret, og særlig Hamas spilte en mer fremtredende rolle enn før, bl.a. med rakettangrep mot mål i Israel.[3]
Palestinsk taktikk varierer fra å utøve masseprotester og storstreiker, som ved første intifada, til store selvmordsbombeangrep og avfyring av Qassam-raketter mot israelske bosetningsområder. Israelsk taktikk varierte fra å lage grenseoverganger og å konstruere Vestbredden-barrieren, til og utføre ekstrajuridiske snikmord rettet mot militanter. Israel benyttet også utstrakt bruk av kollektiv avstraffelse overfor palestinerne.[4][5] Dette innbefattet drap på sivile og bruk av tunge våpen mot den palestinske sivilbefolkningen og humanitære mål. Andre kollektive straffemetoder innbefattet blokader, portforbud, massearrestasjoner, samt ødeleggelse av boliger, boligkvarter og infrastruktur.[6][7][8]
Innhold |
Tidslinje [rediger]
Referanser [rediger]
- ^ Kilder:
- Years of Rage Amos Harel and Avi Issacharoff, Haaretz, 1 January 2010
- Losing faith in the intifada Laura King, LA Times, 28 September 2004
- From Jenin to Falluja Jackson Diehl, Washingpost 27 Sept 2004
- winning the counterinsurgency war- The Israeli experience Major-General (res) Yaakov Amidror
- Must Counterinsurgency Wars Fail? EuropeNews 9 September 2008
- The need for decisive victory BESA Center Perspectives Papers No. 57, January 12, 2009
- The “Defensive Shield” Operation as a Turning Point in Israel’s National Security Strategy, Dr. Wallace A. Terrill and Lieutenant Colonel Ofek Bouchriss, USAWC Strategy Research Project, U.S. Army War College
- Israel's Intifada Victory By Charles Krauthammer, Friday, June 18, 2004; Page A29
- ^ a b B'Tselem - Statistics - Fatalities (en), B'Tselem.
- ^ SNL – intifada
- ^ Dagbladet - Palestinske barn tortureres (12.11.2001)
- ^ Dagbladet - En brutal okkupant (1.7.2006)
- ^ Dagbladet - Israelske bosettinger og menneskerettighetene (5.10.2003)
- ^ Dagbladet - Arresterer slektninger av aktivister (19.07.2002)
- ^ Dagbladet - En skam for Israel (2.2.2001)
Se også [rediger]
Eksterne lenker [rediger]
 |
Commons: Kategori:Al-Aqsa-intifadaen – bilder, video eller lyd |
Denne historie-, Asia- og Israelrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Hvis du vet mer om emnet, kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den eller foreslå endringer.En stubbmerking uten oppgitt grunn kan fjernes ved behov.
