Herodesdynastiet
Herodes-dynastiet var navnet på et dynasti i Midtøsten fra 39 f.Kr. til 93 e.Kr. Dynastiet hadde sin bakgrunn i Edom, men regjerte i hovedsakelig jødiske områder. Områdene som var under dynastiets kontroll varierte mye, men dekket grovt sett områdene som i dag utgjør Israel og Palestina, samt deler av Syria, Libanon og Jordan. Både Josefus og Det nye testamentet omtalte disse herskerne overveiende negativt, og beskrev dem som motstandere av det jødiske folket. Det var mye giftemål mellom nære slektninger i dynastiet, noe som gjør slektsforholdene temmelig uoversiktlige.
Herodes den store[rediger | rediger kilde]
Herodes den store grunnla dynastiet. Herodes den store var beryktet for sin grusomhet. Han stod for mange byggearbeider og fornyet tempelet i Jerusalem.
Landsfyrstene[rediger | rediger kilde]
Etter Herodes den stores død i 4 f.Kr. ble riket hans delt i fire deler, såkalte «tetrarkier».[1] Tre av hans sønner tok over hver sin del av dette riket, mens den fjerde delen ble overtatt av en annen. Det norske bibelselskap har i sin oversettelse av Det nye Testamentet, valgt ordet «landsfyrste» for å betegne lederne for hvert av disse tetrakiene.
- Arkelaus ble landsfyrste i Judea.
- Herodes Antipas ble landsfyrste i Galilea.
- Filip ble landsfyrste i Iturea og Trakonitis.
Lysanas – som ikke tilhørte dynastiet – ble landsfyrste i den siste fjerdedelen av riket, det vil si over Abilene.
Denne inndelingen av riket varte fram til Herodes Agrippa I samlet det igjen i 41 e.Kr.
Arkelaus[rediger | rediger kilde]
Arkelaus (23 f.Kr. – ca. 18 e.Kr.) var sønn av Herodes den store. Han regjerte som landsfyrste i Judea, Samaria og Edom 4 f.Kr til 6 e.Kr. Arkelaus slo ned et opprør fra det jødiske fariseerpartiet med stor brutalitet, hvor 3000 mennesker mistet livet. Han ble avsatt av keiser Augustus etter 10 års regjeringstid på grunn av anklager om grusomhet.[2] Familien til Jesus turte ikke å vende tilbake til hjemstedet sitt i Judea etter sitt eksil i Egypt, nettopp fordi Arkelaus var beryktet for sin grusomhet. De slo seg derfor i stedet ned i Nasaret i Galilea.[3]
Herodes Agrippa I[rediger | rediger kilde]
Herodes Agrippa I var barnebarn av Herodes den store. Han samlet det gamle riket til Herodes den store i 41. Han var venn av den romerske keiser Caligula. Ifølge Josefus var han i sin samtid kjent som «Agrippa den store»
I Det nye testamentet omtale Herodes Agrippa I som «Kong Herodes». Han var en aktiv motstander av den kristne kirke, og beordret blant annet henrettelsen av apostelen Jakob.[4] Hans død beskrives derfor i maleriske vendinger i Apostlenes gjerninger.[5]
Herodes Agrippa II[rediger | rediger kilde]
Herodes Agrippa II var sønn til Agrippa I. Hans søster Drusilla var gift med den romerske konsul Feliks.[6] Hans andre søster, Berenike, var en periode elskerinnen til den romerske keiser Titus.[7]
Agrippa II var venn med den jødiske historieskriveren Josefus. Agrippa II kjempet imidlertid på romersk side i de kampene som til slutt førte til ødeleggelsen av Jerusalem i 70.
Agrippa II er den eneste av regentene fra dynastiet som omtales positivt i Det nye testamente. Paulus priste seg lykkelig fordi han fikk lov til å føre sin sak innfor Agrippa II, siden han ble oppfattet som en opplyst monark.[8]
Andre personer fra dynastiet[rediger | rediger kilde]
En rekke andre personer fra dynastiet omtales i Det nye testamentet:
- Filip – Bror til Herodes Antipas
- Herodias – Gift med Herodes Antipas
- Salome – Datter fra Heriodias sitt første ekteskap. Ba om Johannes døperen sitt hode på et fat
- Manaen – Pleiebror til Agrippa I og leder for den kristne menigheten i Antiokia[9]
- Berenike – Datter til Agrippa I og søster til Agrippa II og Drusilla.
- Drusilla – Datter til Agrippa I og søster til Agrippa II og Berenike.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Illustrert Bibelleksikon, Bind 3 side 340, Illustrert Bibelleksikons Forlag AS, Ski 1987
- ^ Josefus: Jødenes kriger, bok 2, kapittel 6
- ^ Matteus evangelium 2:19-23
- ^ Apostlenes gjerninger 12:1-4
- ^ Apostlenes gjerninger 12:20-23
- ^ Josefus, Jødenes historie xx.7.2
- ^ Tacitus, Historier 2:2
- ^ Apostlenes gjerninger 26:2
- ^ Apostlenes gjerninger 13:1