Utmattelseskrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Utmattelseskrigen
حرب الاستنزاف
מלחמת ההתשה
Konflikt: Den arabisk-israelske konflikten
Utmattelseskrigen  حرب الاستنزاف  מלחמת ההתשה
Kart over områdene rundt Suezkanalen, hvor den egyptisk-israelske utmattelseskrigen ble utkjempet.
Dato 8. mars 19698. august 1970[1]
Sted Områdene langs Suezkanalen, samt store deler av Egypt forøvrig
Resultat
Begge sider erklærte seg selv som seirende. Sinai forble under israelsk kontroll; Egypts krigsmål ble ikke oppnådd.
Parter
Israels flagg Israel Egypt Egypt
Sovjetunionen Sovjetunionen
Kommandanter
Israel Levi Eshkol
Israel Yigal Allon
Israel Zalman Shazar
Israel Haim Bar-Lev
Israel Mordechai Hod
Israel Uzi Narkiss
Egypt Gamal Abdel Nasser
Egypt Ahmad Ismail Ali
Egypt Anwar El Sadat
Egypt Saad El Shazly
Egypt Abdul Munim Riad
Sovjetunionen Nikolai Yurchenko
Styrker
275 000 Egyptiske: 200 000
Sovjet: 10 700–12 300[2]
Tap
594 soldater[3] og 127 sivile drept
2000 soldater og 700 sivile såret[4][5]
15–16 fly tapt[6]
30-40 fly ødelagt
Egypt:
Rundt 10 000 egyptiske soldater drept[7]
101–113 fly tapt
Sovjetunionen:
58 døde[8]
5 fly ødelagt

Utmattelseskrigen (engelsk: War of Attrition, hebraisk: מלחמת ההתשה, Milhemet haHatshah, arabisk:حرب الاستنزاف, Ḥarb al-Istishzāf) var en begrenset krig utkjempet mellom Israel og Egypt fra slutten av 60-tallet til 1970. Krigen sprang ut fra det arabiske nederlaget i seksdagerskrigen, og ble offisielt innledet av Egypt for å presse Israel til å returnere Sinai-halvøya som ble erobret i 1967. Konflikten varierte i omfang og var ofte preget av lange perioder med relativ ro mellom de forskjellige trefningene, før den omsider tilspisset seg da Nasser offisielt erklærte konflikten som en krig i 1969 og igangsatte omfattende artilleriangrep mot den israelske frontlinjen og storstilte kommandoraid.[9] Etterhvert ble supermaktene bragt på banen, og økt sovjetisk innblanding mot krigens sluttfase skapte frykt for eskalering. Det ble omsider inngått en våpenhvileavtale i august 1970, hvor partene ble enige om å opprettholde status quo ante bellum uten videre forpliktelser til forhandlinger. Krigen forandret ingen av forholdene på bakken, og overskygges gjerne av den langt mer omfattende Jom kippur-krigen tre år senere.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Israels seier i seksdagerskrigen hadde tredoblet landets territorielle størrelse og endt med at blant annet Sinai-halvøya ble erobret fra Egypt. Egypt, under ledelse av daværende president Gamal Abdel Nasser, var fast bestemt på å gjenerobre Sinai og redusere omfanget av nederlaget. Sporadiske trefninger fant sted langs våpenhvilelinjen allerede i begynnelsen av juli 1967, og den nye konflikten ble tydelig da egyptiske skip senket den israelske destroyeren INS Eilat den 21. oktober samme år.

Egypt innledet stridighetene ved å bombardere israelske posisjoner langs den nyetablerte Bar Lev-linjen langs Suezkanalen med artilleri og MiG-fly, samt diverse sovjetisk supplering, for å tvinge Israel til å oppgi sine territorielle besittelser.[10] Israel svarte på bombardementet med luftraid mot egyptiske posisjoner og bombing av strategiske fasiliteter inne i selve Egypt.

Det internasjonale samfunnet og de involverte landene forsøkte flere ganger å finne frem til en diplomatisk løsning på konflikten. FN-utsending Gunnar Jarring forsøkte å sikre at forholdene beskrevet i FNs sikkerhetsråds resolusjon 242 ble opprettholdt, men ved avslutningen av året 1970 ble det klart at oppdraget hadde mislyktes. USAs daværende president Richard Nixon fryktet at det hele skulle eskalere til å bli en mer omfattende konfrontasjon, og presenterte i 1970 den såkalte Rogers-planen som utgjorde flere betingelser og forslag for en våpenhvile mellom partene.

I august 1970 gikk Israel, Jordan og Egypt med på en våpenhvileavtale under de betingelser foreslått gjennom Rogers-planen. Planen inneholdt restriksjoner angående utplassering av missilinstallasjoner på begge sider av Suezkanalen, og krevde fullt ildopphør for å kunne tre i kraft. Gjensidige raid måtte avsluttes, og partene måtte innstille seg på å ikke forandre den daværende situasjonen på bakken. Imidlertid viste avtalen seg å være skjør, og snart begynte Egypt og Sovjetunionen på ny å flytte missiler nær kanalsonen. Her konstruerte de etterhvert en av de til da største luftvern-systemene i historien.[4][10]

Israel svarte på avtalens sammenbrudd med det daværende statsminister Golda Meir kalte «asymmetrisk respons», hvor det bevisst ble ført en politikk hvor Israels gjengjeldelser mot egyptiske angrep var langt mer omfattende enn angrepene de svarte på.[10] Dette inkluderte omfattende luftangrep over store deler av Egypt og flere bomberaid, hvor «Operasjon Priha» alene utgjorde 118 bombeangrep.[11]

I september 1970 døde Egypts leder Gamal Abdel Nasser av hjerteslag, noe som angivelig skal ha ligget i familien.[12] Anwar al-Sadat, som overtok ledervervet etter Nasser, gikk inn for å få en avslutning på krigen. I september ble det derfor ildopphør, og krigen ble avsluttet på et stadium hvor begge parters styrker var blitt svært utmattet etter den lange krigen.[13] Sadat gikk snart igang med å gjenoppbygge den egyptiske hæren, og planla et fullskala angrep mot de israelske styrkene på østsiden av Suezkanalen. Denne planen ble omsider igangsatt tre år senere, i den såkalte Jom kippur-krigen. Selv om det egyptiske angrepet ikke lyktes i å bekjempe de israelske styrkene, ble Sinai-halvøya omsider returnert til Egypt etter Camp David-avtalen i 1978 og den egyptisk-israelske fredsavtalen i 1979.

Tidslinje[rediger | rediger kilde]

1. juli 1967: Et israelsk infanterikompani angrep egyptiske tropper som hadde forskanset seg ved Ras el 'Ish, rundt 16 kilometre sør for Port Said. Israelerne presset egypterne på retrett, med egne tap på én død og ytterligere 13 skadet.[14] Denne historien er imidlertid blitt omdiskutert, og andre kilder hevder at den israelske aksjonen var et mislykket forsøk på å angripe Port Said.[15]

2. juli 1967: Israels flyvåpen bombet egyptiske artilleristillinger som hadde støttet kommandostyrkene som kjempet ved Ras al' 'Ish dagen før.[16]

4. juli 1967: Det egyptiske flyvåpenet angrep flere israelske mål i Sinai. En egyptisk MiG-17 ble skutt ned under angrepet.[13]

Et egyptisk bombeangrep på israelske posisjoner i Sinai, 1967

8. juli 1967: En egyptisk MiG-21 ble skutt ned av det israelske bakke-til-luft-forsvaret under et rekognoseringsoppdrag ved el-Qanatra. To Su-7 ble deretter sendt ut for å fullføre oppdraget, og fløy flere runder over Sinai uten å møte israelsk motstand. To andre Su-7-fly ble sendt noen timer senere for i forbindelse med et annet oppdrag, men denne gangen aksjonerte det israelske luftforsvaret og skjøt ned ett av de egyptiske flyene.[13]

11–12. juli 1967: Den israelske destroyeren «INS Eilat» og to torpedobåter senket to egyptiske torpedobåter utenfor Rumani-kysten.[17]

14. juli 1967: Artilleriutveksling og luftdueller brøt ut ved Suezkanalen. Syv egyptiske kampfly ble skutt ned i løpet av kampene.[18]

21. oktober 1967: Den egyptiske marinen senket den israelske destroyeren «INS Eilat». 47 israelske besetningsmedlemmer omkom i angrepet.[4]

Sen-oktober 1967: Som en gjengjeldelse for senkingen av INS Eilat bombarderte israelsk artilleri flere oljeraffinerier og depoter i nærheten av Suez. Gjennom flere dager pågikk artilleriutvekslinger, og det ble fra egyptisk side meldt om sivile tap. Som følge av kamphandlingene valgte Egypt å evakuere et stort antall sivile bort fra kanalsonen.[19]

En brennende egyptisk oljetank etter et israelsk bombeangrep den 24. oktober 1967

21. mars 1968: Som et svar på PLOs angrep mot sivile israelske mål, gjorde israelske styrker et inntog på jordansk territorium og utkjempet slaget om Karameh. Det ble møtt hardere motstand enn forventet, og overraskende valgte den jordanske hæren å intervenere til støtte for PLO. Gjennom timesvis med kamphandlinger tok Israel kontroll over Karameh-leiren og greide ved hjelp av artilleri og luftangrep å sprenge 175 hus. I løpet av dagen ble det inngått en våpenhvile som lot de israelske styrkene trekke seg ut i ro og takt. De israelske tapene var langt større enn forventet, med 28 døde og 69 skadede.[20]
I tillegg ble fire stridsvogner etterlatt når de trakk seg ut av byen. Den jordanske hæren mistet på sin side 69 soldater, med ytterligere 100-250 skadede. PLOs tap lå på 100-200 døde, rundt 100 skadede og 120-150 fanger. De israelske styrkene gikk seirende ut rent taktisk, men ble likevel ydmyket over å tilsynelatende ha blitt tatt på senga av geriljastyrkene.[21][22]

Nasser besøker troppene ved fronten i 1968.

Juni 1968: Konflikten tilspisset seg med egyptisk bombardering av den israelske frontlinjen på østsiden av Suezkanalen. De følgende månedene led de israelske styrkene menneskelige tap grunnet de egyptiske bombardementene.[10]

8. september 1968: 10 israelske soldater ble drept og 18 skadet i kryssild med egyptisk artilleri. Israel gjengjeldte ved å bombardere Suez og Ismailia.[13]

30. oktober 1968: Israelske helikopterbårne kommandosoldater utførte «Operasjon Helem» (Sjokk), hvor det ble ødelagt en egyptisk elektrisk transformatorstasjon og to demninger ved Nilen, samt en bro.[13] Påfølgende strømtap i store deler av Egypt førte til at Egypts president Gamal Abdel Nasser valgte å deeskalere konflikten noen måneder mens egyptiske styrker satte opp nye forsvarsverker langt kanalen. Samtidig forskanset israelerne seg på østsiden av kanalen og konstruerte den såkalte Bar Lev-linjen, som de etterhvert utviklet stor tillit til.[23]

3. november 1968: Egyptiske MiG-17-fly angrep israelske posisjoner i Sinai, og ble avskåret av israelske fly. Ett israelsk fly ble skadet i løpet av trefningen.[13]

1. desember 1968: Israelske kommandostyrker ødela fire broer i nærheten av Amman, den jordanske hovedstaden.[13]

3. desember 1968: Israels flyvåpen angrep PLO-leirer i Jordan. De israelske jetflyene ble avskåret av jordanske Hawker Hunter-fly, og ett av de israelske flyene ble skadet i løpet av det korte luftslaget.[13]

8. mars 1969: Krigens offisielle startdato. Egypt iverksatte et massivt angrep mot Bar Lev-linjen med artilleri og bombefly, og påførte de israelske styrkene store tap. Israel gjengjeldte ved å gjennomføre raid dypt inne på egyptisk territorium, og påførte egypterne store skader.[10]

9. mars 1969: Den egyptiske stabsjefen, Abdul Munim Riad, ble drept i et israelsk morterangrep under hans besøk på frontlinjen langs kanalen.

Mai-juli 1969: Harde kamper ble utkjempet mellom egyptiske og sraelske styrker. Israels tap var 47 døde og 157 skadede, mens de egyptiske tapene skal ha vært langt større.

18. juli 1969: Egyptisk kommandoraid mot israelske militærinstallasjoner i Sinai.[13]

19-20. juli 1969: Israelske styrker gjennomførte Operasjon Bulmus 6, som var et angrep på den lille egyptiske øyen El Jzeera El Khadraa sør i Suezkanalen. Angrepet resulterte i at en egyptisk fasilitet på øyen ble ødelagt, og 80 egyptiske soldater ble drept (hvorav noen falt for eget artilleri). Israel mistet på sin side 6 soldater.

20-28 juli 1969: Det israelske flyvåpenet utførte Operasjon Boxer. Nesten hele flyvåpenet deltok i angrepet, og ødelagte bakke-til-luft-forsvar, stridsvogner og artilleri, og skjøt ned 8 egyptiske fly. Anslagsvis 300 egyptiske soldater ble drept i angrepet.[24] Det israelske angrepet førte til en kraftig reduksjon i egyptiske bombardementer av Bar Lev-linjen, men morterangrep fortsatte etter operasjonen.

August 1969: Det israelske flyvåpenet utførte omkring 1000 angrep i Egypt, hvor dusinvis av SAM-installasjoner og 21 egyptiske fly ble ødelagt. Tre israelske fly gikk tapt.[13]

9. september 1969: Israelske styrker utførte Operasjon Raviv, som var et storstilt raid mot Egypts Rødehavskyst. I forkant av raidet hadde israelske marinekommandoer senket et par egyptiske torpedobåter i Operasjon Eskorte som ellers ville vanskeliggjort det senere raidet. Israelske tropper med luftstøtte ødela 12 egyptiske utposter og erobret mye utstyr. De egyptiske tapene lå på 100-200 døde, og en sovjetisk general ble også drept i angrepet. Israel mistet ingen av sine bakkesoldater, men en ble påført lettere skader. Ett israelsk fly ble skutt ned, og hvordan det gikk med piloten forblir ukjent. Dagen etterpå, da Nasser fikk høre om angrepet som senere fikk navnet Titimerskrigen, fikk han angivelig et hjerteslag grunnet sjokket.[25]

11. september 1969: 16 egyptiske fly gjennomførte et angrepsoppdrag. Åtte MiG ble skutt ned av israelske Mirage-fly og ytterligere tre Su-7 gikk tapt til israelske bakke-til-luft-forsvar.[26]

17. oktober 1969: Med frykten for videre eskalering i tankene, begynte USA og Sovjetunionen å lete etter en diplomatisk løsning på konflikten.

9. desember 1969: Egyptiske flystyrker, støttet av nylig anskaffede sovjetiske P-15-radarer, slo israelske fly i et større luftslag og skjøt ned to israelske Mirage-fly. Senere på kvelden ble et egyptisk angrepsfly styrt av løytnant Ahmed Atef skutt ned av en israelsk F-4 Phantom II – han ble den første egyptiske piloten som ble skutt ned av en F-4 i kamp.[27]

Samme dag ble Rogers-planen offentliggjort. Planen gikk ut på en egyptisk forpliktelse til fredelige relasjoner i bytte mot en israelsk tilbaketrekning fra Sinai. Begge parter avfeide planen, og Nasser gikk igang med å anskaffe mer sofistikerte sovjetiske våpen for å utstå den israelske bombekampanjen. Innledningsvis nektet Sovjetunionen å gå med på å gi Nasser de forespurte våpnene, men dette skulle forandre seg over tid.[28]

26–27 desember 1969: Israel iverksatte Operasjon Rooster 53. Operasjonen ble utført av fallskjermsoldater som ble transportert av Sikorsky CH-53E og Changhe Z-8-helikoptre, og gikk ut på å erobre en egyptisk P-12-radar. Oppdraget ble en suksess, og Israel og USA fikk følgelig adgang til helt ny sovjetisk radarteknologi. Dette hadde forholdsvis stor moral impakt på den egyptiske siden.

22 januar 1970: President Nasser fløy hemmelig til Moskva for å diskutere situasjonen med sine sovjetiske allierte. Han fikk innfridd sitt krav om nye SAM-batterier, inklusive 3M9 Kub og 9K32 Strela-2. Utplasseringen av disse nye våpnene krevde kvalifisert personel for å beskytte dem. Nasser hadde derfor behov for at Den røde armé skulle utplasseres i stort antall ved kanalsonen. Dette nektet Sovjet å gå med på, og stilt i en presset situasjon presenterte Nasser et ultimatum: Dersom han ikke fikk den støtten han behøvde, ville han avslutte båndene til Sovjetunionen og hintet til at han ville henvende seg til USA for hjelp i fremtiden. Sovjetunionen hadde ikke råd til å miste sin støttespiller i Egypt, da de hadde investert tungt i Nassers regime. Sovjets daværende leder Leonid Brezjnev gav dermed etter, og sovjetisk tilstedeværelse i Egypt økte fra 2500-4000 soldater i januar til 10 600-12 150 (pluss 100-150 piloter) innen den 30. juni. Sovjetunionen var nå tungt innblandet i krigen.

22 januar 1970: Samtidig som Nasser besøkte Sovjetunionen, utførte israelske fallskjermjegere og marinekommandoer Operasjon Rhodos. Soldatene ble transportert til Shadwan-øya et stykke sør for Sharm el-Sheik,[29], hvor de tok livet av 70 egyptiske soldater og tok ytterligere 62 til fange. Egne tap var 3 døde og 7 skadde. Soldatene demonterte også en egyptisk radar og annet militært utstyr og tok med seg dette tilbake til Israel. Et israelsk fly senket to egyptiske P-183 torpedo-båter under operasjonens hete.[30]

Februar 1970: En egyptisk kommandotropp forsøkte seg på et bakholdsangrep i nærheten av Mitla-passet idet de ble oppdaget av israelske styrker. Hele enheten ble enten drept eller tatt til fange.[26]

5. februar 1970: Israelske hjelpemotorskip ble skadet ved havna i Eilat under et raid utført av egyptiske froskemenn.[31]

15. mars 1970: Den første fullt operative sovjetiske SAM-installasjonen i Egypt ble ferdigstilt. Den var en del av tre brigader som Sovjetunionen sendte til Egypt. Israelske Phantom II-jetfly bombarderte egyptiske posisjoner gjentatte ganger.[13]

8. april 1970: Israelske McDonnell Douglas F-4 Phantom II-fly tok livet av 47 egyptiske skolebarn i det som senere er blitt kjent som Bahr El-Baqar-tragedien. Den enetasjers skolen ble truffet av fem bomber og to luft-til-bakke-missiler.[32] Oppstyret rundt hendelsen førte til en kraftig nedskjæring i israelske bombetokt inne i selve Egypt, og den israelske ledelsen valgte heretter å vende hovedfokuset mot installasjoner i kanalsonen. Denne pauseperioden kjøpte egypterne tid til å plassere SAM-batteriene nærmere kanalsonen. MiG-fly fløyet av sovjetiske piloter sørget for den nødvendige dekningen i luften. I april begynte de sovjetiske pilotene å søke konfrontasjoner med israelske fly, men de israelske pilotene hadde ingen ordre om å nærme seg disse flyene og unngikk dermed sovjeterne.


3. mai 1970: 21 palestinske geriljaer ble drept av israelske tropper i Jordandalen.[31]

16. mai 1970: Et israelsk fly ble skutt ned i kamper med en MiG-21.[33]

Mai 1970: Storstilt israelsk raid mot Port Said ved slutten av måneden.

Juni 1970: Et israelsk raid mot syriske posisjoner ved Golan-fronten resulterte i hundrevis av syriske døde og skadede.[34]

25. juni 1970: En israelsk A-4 Skyhawk ble under et sortie mot egyptiske styrker i kanalsonen angrepet og forfulgt av et par sovjetiske MiG-21-fly inn i Sinai. Sovjeterne hevdet flyet ble skutt ned, men fra israelsk hold ble det hevdet at det ble skadet og tvunget til å lande ved en nærliggende base.[6]

27. juni 1970: Egyptiske flyraid over kanalen. Åtte egyptiske Su-7 og MiG-21 angrep bakenforliggende områder i Sinai, utenfor hovedtyngden til de israelske forsvarsverkene. Ifølge Israel ble to egyptiske fly skutt ned i løpet av aksjonen. En israelsk Mirage ble også skutt ned, og piloten ble tatt til fange.[35]

18. juli 1970: Et israelsk flyangrep mot Egypt førte til menneskelige tap blant tilstedeværende sovjetisk militærpersonell.

30. juli, 1970: Sovjetisk luftforsvar skjøt ned to israelske F-4 Phantom-fly. To piloter og en navigator ble tatt til fange, mens en andre navigator ble reddet av et helikopter senere mot kvelden.[13]

30. juli 1970: Et omfattende luftslag mellom israelske og sovjetiske fly, som ba kodenavnet Operasjon Rimon 20, hvor mellom 12 og 24 sovjetiske MiG-21-fly og 12 israelske Dassault Mirage III og fire F-4 Phantom II støtet sammen. Slaget fant sted på vestsiden av Suezkanalen, på egyptisk-kontrollert territorium. Konfrontasjonen var godt planlagt fra israelsk hold, og fire sovjetiske fly ble tatt på senga og skutt ned. Fire sovjetiske piloter ble drept, mens det på israelsk side ikke ble meldt om annet enn skader på et Mirage-fly.[6] Som følge av Sovjetunionens direkte intervensjon i krigen, som var navnet «Operasjon Kavkaz»,[6] fryktet Washington eskalering og anstrengte seg for å megle frem en fredelig løsning på konflikten.

7. august 1970: En våpenhvileavtale ble inngått, hvor begge sider ble tildelt et forbud mot å forandre det militære status quo i et område på 50 kilometre øst og vest for kanalen. Kun minutter etter våpenhvileinngåelsen begynte Egypt å flytte SAM-batterier inn i kanalsonen, selv om avtalen eksplisitt forbød nettopp dette.

Til tross for sine store tap, presset egypterne og sovjeterne luftforsvarssystemet sitt nærmere kanalsonen og skjøt ned et antall israelske fly. SAM-batteriene tillot egypterne å flytte artilleri uten å bli forstyrret av israelske fly.

28. september 1970: President Nasser døde av et hjerteslag. Visepresident Anwar Sadat tok over ledelsen, og gikk umiddelbart med på å avslutte utmattelseskrigen. Han gikk straks i gang med planleggingen av Jom kippur-krigen, som skulle finne sted tre år senere.

Resultat[rediger | rediger kilde]

Israelsk medaljebåndstripe for deltakelse i krigen.

Ved krigens avslutning var begge parters slagkraft tynet betraktelig, og ingen av landene var istand til å presse det hele særlig mye lengre. Det hersket ingen tvil om at det egyptiske målet om å gjenerobre Sinai ikke var blitt nådd, men samtidig var det klart at det før eller siden ville komme et nytt forsøk på å presse Israel ut av halvøya.[13]

Militærhistorikerne har kommet med varierende konklusjoner vedrørende utmattelseskrigens utfall. Chaim Herzog noterte seg at Israel hadde stått ut hele slaget uten å gi etter for egyptiske krav, og beskrev landets taktikk som en «hittil fremmed form for krigføring».[36] Den israelske militærkorrespondenten Ze'ev Schiff, som arbeidet for avisa Haaretz, uttalte at til tross for store israelske tap hadde hun ivaretatt de militære oppnåelsene fra 1967, og til tross for sovjetisk innblanding ikke viket som følge av krigføringen.[37] Simon Dunstan noterte seg at til tross for at Israel lyktes i å holde stand ved Bar Lev-linjen, førte krigen til «en farlig selvtilfredshet i den israelske overkommandoen angående den egyptiske hærens besluttsomhet og Bar-Lev-linjens styrke».[15] Kenneth Pollack hevdet at de egyptiske kommandostyrkene presterte «tilstrekkelig», selv om de sjeldent igangsatte risikable operasjoner på linje med de israelske kommandostyrkene.[38] Egypts artillerikorps møtte tøff motstand i forsøkene på å gjennomtrenge fortifikasjonene langs Bar-Lev-linjen, og gikk etterhvert over til å forsøke å angripe israelske soldater utenfor forsvarsverkene.[39] Det egyptiske flyvåpenet mottok kritikk grunnet manglende evne til å improvisere.[40] Ifølge amerikansk etterretning mistet Egypt 109 fly i løpet av krigen, mens Israel på sin side mistet bare 16. De fleste flyene ble skutt ned av SAM-installasjoner.[40] Det egyptiske bakke-til-luftforsvarssystemet ble kritisert for svært mangelfull nøyaktighet, og må angivelig ha måttet avfyrt mellom 6 og 10 missiler for å oppnå en treffsjanse på mer enn 50 prosent.[40]

Tapstall[rediger | rediger kilde]

Sovjetisk medalje for deltakelse i krigen.

Ifølge militærhistoriker Zeev Schiff mistet 721 israelere livet, hvorav 594 var soldater og de resterende 127 var sivile. Dette gjaldt imidlertid alle frontene (dvs. Suezkanalen, Golanhøyden, Jordan), og strekker seg utenfor den offisielle krigsskueplassen langs kanalen.[41] Chaim Herzog presenterte en noe lavere figur med omtrent 500 døde og rundt 2000 skadede.[42] Netanel Lorch hevdet at 1 424 soldater ble drept i aksjon mellom den 15. juni 1967 og 8. august 1970, men dette strekker seg da utover perioden utmattelseskrigen offisielt var en krig. Det er ikke dermed slik at disse tallene ikke kan samsvare med hverandre, da de er presentert utifra forskjellige kriterier.

Mellom 14[43] og 16[44] israelske fly ble skutt ned, selv om det sovjetiske estimatet var 30. Destroyeren INS Eilat ble i tillegg senket.

Som i alle tidligere arabisk-israelske kriger (1948-krigen, Suezkrisen og seksdagerskrigen) var de arabiske tapene langt større enn de israelske. Det er imidlertid vanskelig å komme med presise estimater, da offisielle figurer aldri ble offentliggjort. Det laveste anslaget kom fra tidligere stabsjef Saad El Shazly, som hevdt 2 882 egyptiske soldater ble drept og ytterligere 6 285 ble skadet. Historiker Benny Morris mener en mer realistisk figur ligger på rundt 10 000 døde totalt, militære og sivile sammenlagt. Zeev Schiff noterte seg at på krigens høydepunkt mistet egypterne 300 soldater daglig, og fotoer tatt av israelske rekognoseringsfly avslørte minst 1 801 nye graver nær kanalsonen under denne perioden. Blant Egypts døde var stabsjef Abdul Munim Riad.[41] Mellom 98[43] og 114[44] egyptiske fly ble skutt ned, selv om de sovjetiske estimatene lå på 60. Et antall egyptiske marineskip ble i tillegg senket.

I perioden 1967-1970 var PLOs tapstall 1 828 døde og omkring 2 500 tilfangetatte.[41] Jordans intervensjon på PLOs side i slaget om Karameh kostet dem 84 døde soldater og to fly skutt ned. Det anslås også at 58 sovjetiske militærpersonell ble drept under krigen. Syriske tap på Golanfronten er ukjent, men et israelsk raid i juni 1970 førte til hundrevis av døde soldater.[34] Cubanske styrker, som var utplassert på den syriske fronten, hadde 180 døde og 250 skadede.[34] Offisielt regnes ikke konfliktene ved grensene til Syria og Jordan som en del av utmattelseskrigen, men enkelte velger likevel å anse det hele som flere sider av samme sak.

Se også[rediger | rediger kilde]

Historiske hendelser:

Involverte personer:

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Pollack, Kenneth, M., Arabs at War: Military Effectiveness, University of Nebraska Press, (2002)
  • Bar-Simon Tov, Yaacov. The Israeli-Egyptian War of Attrition, 1969–70. New York: Columbia University Press, 1980.
  • Dunstan, Simon (2003). Yom Kippur War 1973: The Sinai Campaign. Osprey. ISBN 978-1-84176-221-0. http://books.google.com/books?id=1BYk_sXT6tsC. 
  • Herzog, Chaim and Gazit Shlomo. The Arab-Israeli Wars: War and Peace in the Middle East. New York: Vintage Books, 2004.
  • Morris, Benny (1999). Righteous Victims: A History of the Zionist-Arab Conflict, 1881–1999. Knopf. ISBN 978-0-679-42120-7. 
  • Nicolle, David; Cooper, Tom (2004). Arab MiG-19 and MiG-21 Units in Combat (First utgave). Osprey Publishing. s. 96. ISBN 978-1-84176-655-3. 
  • Rabinovitch (2004). The Yom Kippur War: The Epic Encounter That Transformed the Middle East.. ISBN 978-0-8052-4176-1. 
  • Schiff, Zeev, History of the Israeli Army 1870–1974, Straight Arrow Books (1974) ISBN 087932077
  • Whetten, Lawrence L. (1974). The Canal War: Four-Power Conflict in the Middle East. Cambridge, Mass: MIT Press. ISBN 978-0-262-23069-8. 
  • Insight Team of the London Sunday Times, Yom Kippur War, Double Day & Company (1974)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Konflikten sprang ut fra Egypts militære nederlag under seksdagerskrigen, men var ikke offisielt en krig før tilspissingen i 1969. Det var flere trefninger både før den offisielle startdatoen og etter våpenhvileinngåelsen i 1970. Den første trefningen fant sted allerede den 1. juli 1967, få dager etter den forrige krigens avslutning. For videre informasjon, Dunstan, Simon (2003). Yom Kippur War 1973: The Sinai Campaign (se litteraturlisten).
  2. ^ Russian Aviation and Air Power in the Twentieth Century, Robin D. S. Higham, John T. Greenwood, Von Hardesty, Routledge, 1998, p.227
  3. ^ War of Attrition, 1969-1970
  4. ^ a b c Myths & Facts Online: The War of Attrition, 1967–1970. Jewish Virtual Library. Besøkt 3. mars 2007.
  5. ^ The Arab-Israeli Wars. Israeli Ministry of Foreign Affairs. Besøkt 3. mars 2007.
  6. ^ a b c d War of Attrition. Air Combat Information Group. Besøkt 7. mars 2007.
  7. ^ http://users.erols.com/mwhite28/warstat4.htm
  8. ^ A list of known Soviet army losses of manpower during The War of attrition, Russian.
  9. ^ Aloni, Shlomo (2004). Israeli Mirage and Nesher Aces. Osprey. ss. 46–53. 
  10. ^ a b c d e Israel: The War of Attrition. Encyclopædia Britannica. Besøkt March 3, 2007.
  11. ^ The War of Attrition det israelske luftforsvarets hjemmeside.
  12. ^ Claims that Sadat killed Nasser are unfounded. Al Arabiya (26 September 2010).
  13. ^ a b c d e f g h i j k l m War of Attrition, 1969-1970 - Acig.com
  14. ^ Herzog, Chaim, The Arab-Israeli Wars, Random House, (New York , 1982), 196
  15. ^ a b Dunstan, Simon (2003). Yom Kippur War 1973: The Sinai Campaign. Osprey. ISBN 978-1-84176-221-0. http://books.google.com/books?id=1BYk_sXT6tsC. 
  16. ^ El Gamasy, The October War, 1973 p.99
  17. ^ The Israel Navy Throughout Israel's Wars
  18. ^ Rothrock, James, Live by the Sword: Israel’s Struggle for existence in the Holy Land, WestBow Press (2011) 48–49
  19. ^ El Gamasy, The October War, 1973 side 101
  20. ^ Herzog, The Arab-Israeli Wars, Random House New York, 1982 @ page 205
  21. ^ Zeev Maoz, Defending the Holy Land, A Critical Analysis of Israel’s Security and Foreign Policy, University of Michigan Press, 2006
  22. ^ # Herzog, The Arab-Israeli Wars, Random House New York, 1982 @ page 205 Morris (1999), p. 368
  23. ^ Book Review: At Noon The Myth Was Shattered. Egyptian State Information Service. Besøkt March 4, 2007.
  24. ^ Shalom, Danny (2007) (på Hebrew). Phantoms over Cairo - Israeli Air Force in the War of Attrition (1967–1970). Bavir Aviation & Space Publications. ss. 360. ISBN 965 90455 2 2. 
  25. ^ Copeland, Miles. «Humiliation by Israel was Nasser's Bitterest Pill», Saratoga Journal, October 1, 1970, s. 4–C. Besøkt 19 June 2010
  26. ^ a b Pollack, 95
  27. ^ Nicolle and Cooper, 31
  28. ^ 9 Statement by Secretary of State Rogers- 9 December 1969. Israeli Ministry of Foreign Affairs. Besøkt March 4, 2007.
  29. ^ Koordinater: 27°30′19″N 33°58′56″Ø
  30. ^ Chaim Herzog, The Arab-Israeli Wars, Random House New York (1982) p.214 ISBN 0-394-50379-1
  31. ^ a b Mordechai Naor, The Twentieth Century In Eretz Israel, Konemann (1996), 409
  32. ^ «The Innocent Dead», Time Magazine, April 20, 1970. Besøkt April 18, 2009
  33. ^ Nicolle and Cooper, 32
  34. ^ a b c The War: Lebanon and Syria
  35. ^ Nicolle and Cooper, 33
  36. ^ Herzog (1982), 220
  37. ^ Schiff, Zeev, History of the Israeli Army, Straight Arrow Books (1974), 254
  38. ^ Pollack, Kenneth, M., Arabs at War: Military Effectiveness, University of Nebraska Press, (2002), 95
  39. ^ Pollack, 94
  40. ^ a b c Pollack, 96
  41. ^ a b c Schiff (1974) p246
  42. ^ Chaim Herzog, The Arab-Israeli Wars, Random House New York, (1982) p.220 ISBN 0-394-50379-1
  43. ^ a b Morris (1999) side 362
  44. ^ a b Insight Team of the London Sunday Times (1974) side 42