Israels kultur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Israels riksvåpen Staten Israel Israels flagg
Geografi

Israels land  · Distrikter  · Byer
Middelhavet  · Rødehavet  · Genesaretsjøen
Jerusalem  · Tel Aviv  · Haifa

Historie

Jødisk historie  · Sionisme  · Aliyah
Herzl  · Balfour  · Palestinamandatet
FNs delingsplan 1947  · Selvstendighet

Midtøsten-konflikten

1948-krigen  · Jødiske flyktninger
Suezkrisen  · Seksdagerskrigen
Utmattelseskrigen  · Jom Kippur-krigen
Libanon-krigen (1982)  · Libanon-krisen (2006)
Fredsavtaler  · Traktater med Egypt, Jordan

Israel-Palestina-konflikten

Nakba  · Første intifada  · Oslo-avtalen
Interimsavtalen  · Andre intifada  · Barrierer

Økonomi  · Bankvesen

Turisme  · Vin  · Diamanter
Våpenindustri  · Luftfartsindustri  · Samferdsel

Demografi  · Kultur

Religion  · Israelske arabere  · Israelere
Arkeologi  · Kibbutz  · Utdanning  · Universiteter
Hebraisk  · Litteratur  · Sport  · Musikk

Lover  · Politikk

Tilbakevendingsloven
Jerusalem-loven  · Golan-loven
Partier  · Valg  · Statsminister  · President
Knesset  · Høyesterett  · Rettsvesen

Israels utenlandske relasjoner

Norge og Israel  · USA og Israel

Sikkerhet

Israels forsvar  · Sikkerhetsråd
Politi  · Grensevakt  · Fengsel

Portal:Israel  · Kategorier

Israels kultur var i utvikling lenge før grunnleggelsen av Staten Israel i 1948, og er en kombinasjon av sekulært liv og religiøs arv. Mye av mangfoldet i Israels kultur synes å komme fra mangfoldet av jøder som tilsammen utgjør Israel. Med opprinnelse fra hele verden bringer nye immigranter individuelle, kulturelle elementer fra deres land med seg, og bidrar til en vedvarende utvikling av israelsk kultur som følger kulturelle endringer ut igjennom verden. Kulturen er i stor grad basert på historien til jødene som har utviklet seg på forskjellige måter over de hundrevis av år som jødene har utvandret. Ideologien bak sionisme-bevegelsen som begynte sent i det 19. århundre har helt klart avgjørende for å forstå moderne israelsk kultur.

Historie[rediger | rediger kilde]

Sionisme[rediger | rediger kilde]

Før etableringen av staten[rediger | rediger kilde]

Hora-dansen

Utviklingen av den israelske kulturen kan assosieres med innvandringsutviklingen fra forskjellige land med forskjellige kulturelle bakgrunner. I Israels første år under kolonisering var hovedpåvirkningen på bosetningskulturene hovedsakelig fra Shtetler (jødiske byer), hvor de fleste innvandrerne kom. Fransk og tysk kultur hadde også påvirkning, og ble mer populær etter at mange bidrag kom fra den jødisk-franske filantropbaronen Edmond James de Rothschild.

Den russiske kulturen hadde en unektelig poetisk, musikalsk og teatralsk effekt inntil 1950-tallet. Poeter som Rachel Bluwstein, Nathan Alterman, Leah Goldberg og Alexander Penn; teaterfolk som Hanna Rovina eller Shimon Finkel; og musikere som Sasha Argov uttrykte dette på en veldig utpreget måte. «Habima-teateret» som originalt var laget i Russland immigrerte til Israel og tok oppholdt seg i teatre hovedsakelig påvirket av russisk og hiddischk kultur.

1930- og 1940-tallet[rediger | rediger kilde]

På 1930- og 1940-tallet begynte Israel å utvikle en «autentisk» israelsk kultur,[1] som stammet fra israelskfødte innbyggere. Denne kulturen var overveiende påvirket av den arabisk-palestinske kulturen, spesielt folkeminnene, måten de kledde seg, dansingen, måten de snakket og oppførte seg på. En mer sammensatt effekt var i musikken som adopterte mye østlige elementer i sanger.

En markant effekt disse årene kom også fra Palestinamandatet. Elementer fra deres kultur og livsstil ble absorbert av deler av den rike borgerskapen i Israel. En annen viktig inspirasjonskilde var den tyske kulturen, spesielt da den ble importert til Israel ved tyske innvandrere. For eksempel er mange hus i Tel Aviv og utformingen på gatene inspirert av Bauhaus-bevegelsen og ligner hovedgatene i Berlin.

1950-, 1960- og 1970-tallet[rediger | rediger kilde]

Poesien og den hebraiske litteraturen de tre første tiårene av staten er ansett av mange som de mest prisverdige oppnåelsene innen israelsk kultur, spesielt 1950- og 1960-tallet, når moderne hebraisk ble dannet, i kontrast med poesien som var skrevet tidligere, som det av Nathan Alterman, Avraham Shlonsky og Leah Goldberg eller til den litterære stilen til en hvilken som helst av de største hebraiske forfatterne, Samuel Josef Agnon. De sentrale skikkelsene innen moderne poesi de første tiårene var Yehuda Amichai, Nathan Zach og David Avidan. Innen litteraturfeltet så var noen av de mest fremtredende personene Moshe Shamir og Aharon Megged og etter dem Amos Oz, Abraham B. Yehoshua, Meir Shalev og mange flere.

Etter etableringen av staten i 1948 så strømmet en mengde innvandrere til Israel fra forskjellige land, men deres influens på den israelske kulturen kom kun gradvis og relativt. På 1950-tallet så var de fremtredende effektene på Israel hovedsakelig fra kulturene i England, Frankrike og Amerikas forente stater. Siden begynnelsen av 1960-tallet og mer fremtredende på 1970-tallet, har ytterligere dominerende effekter begynte å vise seg. Innen teater begynte den russiske dominansen å svekkes gradvis, og andre effekter begynte gjøre seg gjeldende, spesielt av det europeiske teateret Bertolt Brecht. Innen musikk, til tross for den oppholdende franske effekten, begynte den å svekkes. Istedenfor den kom en mer bred variasjon av påvirkninger, slik som britisk musikk (spesielt The Beatles) og gresk musikk og den fortsettende påvirkningen fra mer oppdatert russisk kultur.

Påvirkningen av mizrahisk jødedom på israelsk kultur var anselig, men inntil slutten av 1970-tallet ble den generelt ytt av «mellommenn». For eksempel var fremtredende representanter for mizrahisk kultur på scenene «HaGashash HaHiver», mens filmene som hadde å gjøre med mizrahi jødenes verden («Bourekasfilmer») var nesten alltid regissert av ikke-mizrahiske jøder (Ephraim Kishon, Boaz Davidson og Menahem Golan) og skuespillerne i disse filmene, som spilte mizrahi jøder, var heller ikke mizrahi jøder (Gila Almagor, Yehuda Barkan, Chaim Topol og Shaike Ofir).

I noen sammenhenger, som én med Zohar Argov, så van skapelsene anerkjennelse ved tilbakeblikk. I andre tilfeller ble den sene anerkjennelsen følgt av mobbing, som for eksempel med filmene Ze'ev Revach, som oppnådde israelsk kultstatus, men som fortsatt anses som dårlig når det angår innhold og kinematografi. I andre sammenhenger, for eksempel ved George Ovadias filmer (de fleste av dem var kopiert fra iransk, tyrkisk og indiske drama) var det ingen sen anerkjennelse av kvaliteten.

1980-, 1990- og tidlig 2000-tallet[rediger | rediger kilde]

Siden begynnelsen av midten på 1980-tallet ble den israelske kulturarenaen mer åpen og variert i forhold til tidligere år. Innen feltet musikk, spesielt populærmusikken, var hovedpåvirkningen fra Storbritannia, Europa og Sør-Amerika i tillegg til at tyrkisk, gresk og arabisk musikk begynte å bli viktigere, gradvis; innen plastisk kunst var påvirkningen hovedsakelig amerikansk; innen scenekunsten var den en bred variasjon av påvirkninger, med spesiell plass for de fornyede, russiske påvirkningene, på grunn av betydelig innvandring fra Russland. Innen litteratur-feltet ble skapere som Gabriel García Márquez synlige.

En større, ytterligere forandring forekom ved sendingen av den israelske reklamefinansierte TV-kanalen «Channel 2». Denne utviklingen ledet til en veldig betydelig fremgang innen det økende antallet høy-kvalitetsdramaer og skapelsen av israelsk fjernsyn. Det israelske fjernsynet, som i begynnelsen ble kontrollert hovedsakelig av dramaer, komedier og viktige serier fra England og spesielt fra Amerikas forente stater i begynnelsen, utviklet iløpet av flere år lokal TV som forserte alle de viktige seriene fra beste sendetid fra de store, populære kanalene til de mindre kanalene og kabel-kanalene.

Moderne israelsk kultur[rediger | rediger kilde]

Batsheva Dance Company i Tel Aviv-Jaffa, var etablert med Martha Graham og Baroness Batsheva De Rothschild i 1964

Israelsk kultur er uensartet, dynamisk og veldig vanskelig å definere. Anselige deler av de sekulære, kulturelle kreasjonene er situert i Tel Aviv-området, selv om mange av de offisielle kulturelle institusjonene er situert i Jerusalem. Men uten tvil dukker mesteparten av israelsk kultur opp i disse områdene, med hovedtyngde på Tel Aviv. På grunn av en befolkning komponert av innvandrere fra fem forskjellige kontinenter og mer enn 100 forskjellige land, og på grunn av betydelige subkulturer som palestinerne, russerne og de ortodokse, så alle av dem teller ca. en million mennesker og har selvstendige samfunn, inkludert deres egne aviser og nettverk hvor de distribuerer deres egne produkter og kultur, er israelsk kultur ualminnelig ved siden rikdom og brede variasjon.

Nå til dags støtter de israelske styresmaktene kunsten mindre og mindre. Mengden finansiell støtte er lavere enn hva som er gjennomsnittlig i de fleste vestlige land og mindre enn et halv prosent kommer fra landets budsjett. Israels filharmoniske orkester har konserter rundt om i landet og spiller noen ganger utenlands. Det israelske kringkastingsorkesteret fremfører konserter rundt om i verden også. For de lokale myndighetene er mange små orkestre, hvor de som spiller som regel kommer fra tidligere Sovjet. Israel er kjent over hele verden for sin betydning innen moderne dans, med musikkgrupper som Batsheva og Batdor som holder forestillinger over hele verden.

Habima Theatre, Cameri Theater, Beit Lessin Theater, Gesher Theater (som fremfører på hebraisk og russisk), Haifa Theater og Beersheba Theater er ansett som de viktigste i Israel. Deres repertoar dekker en variasjon av opptredener innen klassisk og moderne drama, og det samme med skuespill av israelske skuespillforfattere. Det nasjonale teateret er Habima Theatre, som var grunnlagt i 1917.

Kunstnersamfunn finnes i Safed, Jaffa og Ein Hod, men er ansatt som mindre attraktive nå til dags. Israelske malere og skulptører selger sine verker rundt om i verden. I byene Tel Aviv, Herzlia og Jerusalem er det kunstmuseer, og i mange byer og kibbutzimer er det mindre museer. Israel Museum innen kunst i Jerusalem består av dødehavsrullene og en omfattende samling av jødisk religiøs kunst og populærkunst.

Israelere er ivrige avislesere. Hovedavisene er på hebraisk, arabisk, russisk og engelsk. Det er mindre aviser på fransk, polsk, jiddisch, ungarsk og tysk. Likeledes er det mange lokale aviser i mange byer og kulturelle magasiner.

Siden 1980-tallet har en godt utviklet alternativ israelsk kultur utviklet seg i Israel innen feltene musikk, dans, komedie, poesi, kunst etc..

Innflytelsesrike årsaker[rediger | rediger kilde]

Smeltedigelen[rediger | rediger kilde]

Den første israelske statsministeren, David Ben-Gurion, ledet en trend for å blande de mange innvandrerne som ankom i statens første år, fra Europa, Nord-Afrika, Asia inn i smeltedigelen, som ikke ville gjøre forskjell på gamle innbyggere i landet og innvandrere. Den originale grunnen var for å forene innvandrerne med Israel-veteranene for å skape en enhetlig israelsk kultur, for å bygge en ny nasjon i det nye landet.

De to sentrale verktøyene som var bestemt for denne effekten var Israels forsvar og utdanningssystem.

  • Israels forsvar – den forvandling til å bli nasjonens hær som vil innstifte enighet mellom sivile i landet hvor enn de er.
  • Utdanningssystemet – for det første en metode for enhetlig utdanning, som følge av opphevingen av den løpende metoden for et samlende utdanningssystem under utdanningslover, for at forskjellige studenter fra forskjellige sektorer vil studere sammen på de samme skolene.

Under gradvis fremgang ble det israelske samfunnet mer pluralistiske og smeltedigelen ble ledd av med tiden.

Kritikk av smeltedigelen[rediger | rediger kilde]

Det er noen som anser smeltedigelen for å være en nødvendighet under statens første år for å bygge et innbyrdes samfunn. Nå mener de at det ikke lenger er nødvendig med dette og at det ikke er nødvendig for det israelske samfunnet å muliggjøre det for folket å uttrykke forskjellene og sin avvisende holdning for strøm og sektor.

Andre, mest blant mizrahiske jøder og blant deler av de overlevende av holocaust i Europa, kritiserer sterkt den tidlige smeltedigelprosessen. Ifølge dem var de tvunget til å gi opp eller skjule deres originale arv og kultur, som de brakte med fra hjemlandet, og å adoptere en ny «sabra»-kultur.

Poesi og litteratur[rediger | rediger kilde]

Kjente poeter[rediger | rediger kilde]

Prosaforfattere[rediger | rediger kilde]

Billedkunst[rediger | rediger kilde]

Museer[rediger | rediger kilde]

Mer enn 200 museer er i drift i Israel med millioner av besøkende hvert år. Israel har derfor det høyeste antallet museum per innbygger i verden.[2]

Jerusalem[rediger | rediger kilde]

Tel Aviv[rediger | rediger kilde]

Haifa[rediger | rediger kilde]

Andre[rediger | rediger kilde]

Musikk[rediger | rediger kilde]

Shiri Maimon, en israelsk vokalist og skuespiller som blant annet representerte Israel i Eurovision Song Contest 2005.

Israelsk musikk er veldig mangfoldig og kombinerer elementer fra både vestlig og østlig musikk. Den virker til å være veldig bredt sammensatt og inneholder en bred variasjon av påvirkninger fra Diasporaen og mer moderne, kulturelle viktighet: hasidiske sanger, asiatisk og arabisk pop, spesielt jemenittiske sangere, og israelsk hiphop eller heavy metal.

Israel er også hjem for flere verdensomspennende klassiske musikkforsamlinger, slik som Israel Philharmonic, Den nye israelske operaen etc..

Også former for elektronisk musikk er populært, inkludert (men ikke avgrenset til) trance, hard-trance og goa-trance. Merkbare artister fra Israel som er populære innen området er begrenset, men et kjent eksempel vil være goa-trance-duoen Infected Mushroom.

Dans[rediger | rediger kilde]

Den tradisjonelle folkedansen i Israel er hora, originalt fra en østeuropeisk sirkeldans. Dagens israelske folkedans er koreografert for rekreasjons- så vel som forestillingsdansegrupper.

Den palestinske befolkningens folkedans er Dabke, en fellesskapsdans, ofte oppført ved brylluper og andre mindre anledninger, med forskjellige versjoner i forskjellige landsbyer og byer.

Moderne dans i Israel er et blomstrende felt, og flere israelske koreografer, slik som Ohad Naharin, er ansett som en av de mest allsidige og originale internasjonale kreatørene som er i arbeid i dag. Kjente israelske firmaer inkluderer Batsheva Dance Company og Bat-Dor Dance Company.

Folk kommer fra hele Israel og mange andre nasjoner for den årlige dansefestivalen i Karmiel, som oftest satt opp i juli. Den ble holdt for første gang i 1988 og er den største dansefeiringen i Israel, og inneholder tre eller fire dansedager og -netter med 5 000 eller flere dansere og en kvart million tilskuere i hovedstaden av Galilea.[3][4] Det begynte som et israelsk folkedanseevent, men festlighetene inkluderer nå fremføringer, workshops og åpen-dans-sesjoner for en variasjon av danseformer og nasjonaliteter.[5] Koreograf Yonatan Karmon dannet Karmiel dansefestival for å fortsette tradisjonen til Gurit Kadmans Dalia festival for israelsk dans, som hadde sitt endelikt på 1960-tallet.[6][7]

Film og teater[rediger | rediger kilde]

Faste scener[rediger | rediger kilde]

Dramatikere[rediger | rediger kilde]

Filmskapere[rediger | rediger kilde]

Skuespillere[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Liste over israelske skuespillere

Komedia og satire[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Israelsk kultur
  2. ^ Vitenskap & Teknologi. Consulate General of Israel in Los Angeles. Besøkt 26. mai 2007.
  3. ^ Galilea – Kultur. Galileas utviklingsmyndighet. Besøkt 6. august 2007.
  4. ^ Dansefestivalen i Karmiel. ACTCOM-Active Communication Ltd.. Besøkt 6. august 2007.
  5. ^ Karmiel dansefestival. Karmiel dansefestival. Besøkt 6. august 2007.
  6. ^ I Israel, danser fortsatt etter alle disse årene. Forward Association, inc. (16. april 2004). Besøkt 23. august 2007.
  7. ^ Gurit Kadman. PhantomRanch.net. Besøkt 6. august 2007.