Aliyah

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Første Aliyah: biluim med den tradisjonelle arabiske keffiyeh.

Aliyah (hebraisk עלייה, Aliya, «oppstigning») refererer til jødisk innvandring til Israels land (og, siden staten ble opprettet i 1948, Staten Israel). Det motsatte fenomenet, jødisk utvandring fra Israel, blir referert til som yerida (utvandring).

Religiøse, ideologistiske og kulturelle konsepter[rediger | rediger kilde]

Aliyah blir betraktet som et viktig konsept i jødisk kultur og et grunnleggende konsept i sionismen, ivaretatt i Loven om tilbakevending, som gir alle jøder rett til å innvandre til og bosette seg i Israel og ved det automatisk oppnå israelsk statsborgerskap. Jøder som gjennomfører aliyah blir kalt for oleh (m. entall), olah (f. entall) eller olim (flertall). Mange religiøse jøder ser på aliyah som tilbakekomsten til Det lovede land som en del av Guds bibelske løfte til etterkommerne av de hebraiske patriarkene Abraham, Isak og Jakob. Aliyah er etter noen tolkninger inkludert som et bud i de 613 bud gitt av Tanakh.

Innen sionismen inkluderer uttrykket aliyah (flertall aliyot) både frivillig innvandring av ideologiske, følelsesmessige eller praktiske grunner og flukt fra jødisk forfølgelse. Størsteparten av jødene som i dag bor i Israel, har røtter i andre land. Mange av disse valgte selv å bosette seg i Israel fremfor et annet land, selv om en del også ble tvunget til å forlate sitt opprinnelige hjemland. Israel, som vanligvis blir referert til som et «innvandrerland», er også, i større målestokk, et flyktningeland.

I den vanligste tradisjonelle jødiske rekkefølgen av Tanakhs bøker, er det siste ordet i Tanakh (altså det siste ordet i den originale hebraiske versjonen i Andre Krønikebok 36, 23) veya`al, en bydeform med samme røtter som ordet aliyah, og betyr «la ham dra opp [til Israel]».

Sionistisk aliyah (Fra 1882)[rediger | rediger kilde]

I sionistisk historie er de forskjellige aliyahbølgene, som begynte da biluim ankom Israel fra Russland i 1882, ofte kategorisert etter dato og immigrantenes hjemland.

Første aliyah (1882–1903)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Første aliyah

Mellom 1882 og 1903 innvandret rundt 35 000 jøder til Palestina, som da var en provins i Det osmanske riket. Majoriteten av disse hørte til Hovevei Zion- eller Bilu-bevegelsen, og kom fra det jødiske bosetningsområdet i Tsar-Russland, og en mindre del kom fra Jemen. Mange grunnla jordbrukssamfunn. Blant byene disse innvandrerne opprettet er Petah Tikva (allerede i 1878), Rishon LeZion, Rosh Pina og Zikhron Ya'aqov. I 1882 etablerte jemenittiske jøder en ny bydel i Jerusalem i Silwan, sør-øst for murene av Gamlebyen ved Olivenberget.

Andre aliyah (1904–1914)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Andre aliyah

Tredje aliyah (1919–1923)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tredje aliyah

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ben-Gurion, David From Class to Nation: Reflections on the Vocation and Mission of the Labor Movement (hebraisk), Am Oved (1976)

Se også[rediger | rediger kilde]