Israels geografi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Satellittbilde av Israel (januar 2003)
Israels riksvåpen Staten Israel Israels flagg
Geografi

Israels land  · Distrikter  · Byer
Middelhavet  · Rødehavet  · Genesaretsjøen
Jerusalem  · Tel Aviv  · Haifa

Historie

Jødisk historie  · Sionisme  · Aliyah
Herzl  · Balfour  · Palestinamandatet
FNs delingsplan 1947  · Selvstendighet

Midtøsten-konflikten

1948-krigen  · Jødiske flyktninger
Suezkrisen  · Seksdagerskrigen
Utmattelseskrigen  · Jom Kippur-krigen
Libanon-krigen (1982)  · Libanon-krisen (2006)
Fredsavtaler  · Traktater med Egypt, Jordan

Israel-Palestina-konflikten

Nakba  · Første intifada  · Oslo-avtalen
Interimsavtalen  · Andre intifada  · Barrierer

Økonomi  · Bankvesen

Turisme  · Vin  · Diamanter
Våpenindustri  · Luftfartsindustri  · Samferdsel

Demografi  · Kultur

Religion  · Israelske arabere  · Israelere
Arkeologi  · Kibbutz  · Utdanning  · Universiteter
Hebraisk  · Litteratur  · Sport  · Musikk

Lover  · Politikk

Tilbakevendingsloven
Jerusalem-loven  · Golan-loven
Partier  · Valg  · Statsminister  · President
Knesset  · Høyesterett  · Rettsvesen

Israels utenlandske relasjoner

Norge og Israel  · USA og Israel

Sikkerhet

Israels forsvar  · Sikkerhetsråd
Politi  · Grensevakt  · Fengsel

Portal:Israel  · Kategorier

Geografisk er Israel plassert mellom tre kontinenter: Afrika, Asia og Europa. Det grenser til Libanon i nord, Syria og Jordan øst og Egypt i sørvest. Landet er lokalisert ved koordinatene 31°30′N 34°45′Ø,[1] med kystlinje mot Middelhavet i vest og mot Akababukten i sør. Landet er langt og smalt, og strekker seg omtrent 450 km fra Genesaretsjøen i nord til Eilat i sør. Den bredeste strekningen, på 135 km, er mellom Dødehavet og Middelhavet. Den viktigste elven er Jordan, som renner via Genesaretsjøen til Dødehavet.

Som følge av seksdagerskrigen i 1967 er Vestbredden, Gaza-stripen, Øst-Jerusalem og Golanhøydene delvis under israelsk kontroll, og er derfor også beskrevet i denne artikkelen. Israels areal eksklusivt disse områdene utgjør 20 770 kvadratkilometer, hvorav én prosent er vann. Om man inkluderer østre Jerusalem og Golanhøydene, er arealet 22 145 kvadratkilometer.

Det sørlige Israel er dominert av Negevørkenen, som dekker rundt 12 000 km², mer en halvparten av landets totale areal. Nord i dette området ligger Judeaørkenen, der også Dødehavet ligger, ved grensen til Jordan. Dette er Jordens laveste punkt, 408 meter under havoverflaten. Innlandsområdene er dominert av JudeafjelleneVestbredden, mens den sentrale og nordlige kystlinja består av fruktbare kystsletter. De nordlige innlandsområdene består av Karmel-fjellkjeden, ved siden av Jezreel-dalen og Galilea-åsene. Galileasjøen ligger bortenfor dette, og grenser i øst til Golanhøydene, hvor det høyeste punktet under Israels kontroll ligger, Hermon-fjellet 2236 meter over havet. Det høyeste punktet innen Israels internasjonale anerkjente territorium er Meron-fjellet, 1208 meter over havet.[1]

Landets klima er svært skiftende, om man sammenligner kystområdene med fjellområdene, spesielt i løpet av vintermånedene. I de nordlige fjellområdene kan temperaturen synke, den kan snø og regne, og man kan oppleve snø helt ned til Jerusalem. Kystområdene, for eksempel strendene i Haifa og Tel Aviv, har typisk middelhavsklima med kjølig vinterregn og varme, tørre somre.

Beliggenhet[rediger | rediger kilde]

Israel på verdenskartet

Israel ligger nord for ekvator, rundt 31°30' nord og 34°45' øst.[1] Det er verdens 152. største land i areal, med et totalt areal på 20 770 km².[1] Israel måler 424 km fra nord til sør, og er 135 km på det bredeste, mens det smaleste punktet kun er 15 km bredt. Totalt har Israel en grense på 1 017 km, og en kystlinje på 273 km.[1]

Israel har kystlinje til Middelhavet i vest og Rødehavet i sør. Sørvest for landet ligger Sinaihalvøya, mens Syriaørkenen ligger bortenfor Israels grense mot Jordan i øst. Den sørligste bosetningen i Israel er byen Eilat, mens den nordligste er Metula. Israels territorialfarvann går tolv nautiske mil ut i sjøen.[1]

Topografisk kart over Israel, større byer avmerket.

Fysiske regioner[rediger | rediger kilde]

Utsyn over kystslettene fra Karmelfjellet.
Utsyn over Genesaretsjøen fra Tiberias, med Hermon-fjellet i bakgrunnen.
Den nordlige kanten av Ramon-makhteshen i Negevørkenen.

Fysisk er Israel er inndelt i fire regioner: Kystslettene mot Middelhavet i vest, høylandsområdene øst for disse, Jordandalen enda lenger øst og Negevørkenen i sør. Disse er igjen delt opp i mindre områder, etter topografiske forhold (terrengforhold).

Kystslettene[rediger | rediger kilde]

Kystområdene strekker seg fra den libanesiske grensen i nord til Gaza i sør, kun avbrutt av Cape Carmel og havnen i Haifa.[2] Slettene har en bredde på rundt 40 km ved Gaza, og smalner deretter inn mot nord. Ved den libanesiske grensen er bredden rundt 5 km.[2] Regionen er fruktbar og har høy luftfuktighet, og er kjent for sitronfrukthager og vinkultur.[2] Området blir krysset av flere mindre elver, men kun to, Yarkonelven og Kishonelven, har permanent vannførsel.[2]

Regionen er igjen delt i fem områder: Det vestlige Galilea strekker seg fra kibbutzen Rosh HaNikra i nord ned til Israels tredje største by, Haifa. Dette er et fruktbart område, og ved siden av én by – Nahariya – finnes det mange mindre jordbrukssamfunn her. Langs kysten er det en mengde mindre øyer. Sør for Haifa ligger Hof HaCarmel-regionen, som strekker seg ned til byen Zikhron Ya'aqov. Sharon-sletten følger så, fra Zikhron Ya'aqov til Yarkonelven ved Tel Aviv. Dette området er Israels mest befolkede. Sør for dette området, ned til Nakhal Shikma, ligger den sentrale del av kystsletten. Den sørligste delen av kystplanet, også kjent som Shephelah, Judeasletten og vestlige Negev, utgjør siste del av kystslettene, og rekker ned til Gaza-stripen. Den er delt i to: Besor-regionen, som er et savanne-aktig område med et relativt stort antall bosetninger, i nord, og Agur-Halutsa-regionen i sør, som er veldig sparsomt befolket.[3]

Høylandene[rediger | rediger kilde]

Øst for kystplanet, i innlandet, ligger den sentrale høylandsregionen.[2] Nord i denne regionen ligger Galilea-høydene, som er ca. 500 m til 700 m høye. Meron-fjellet er områdets høyeste punkt, med en høyde på 1208 meter over havet.[2] Sør for Galilea, på Vestbredden, ligger Samaria-åsene, med utallige små, fruktbare daler, og en høyde som sjeldent overgår 800 m. Sør for Jerusalem, også for det meste innen Vestbredden-området, er de øde Judeafjellene, hvor også Hebron-fjellet ligger.[2]

De sentrale høylandene har en gjennomsnittlig høyde på 610 m. Flere daler går igjennom høylandene fra øst til vest; den største er Jezreel-dalen, som er 48 km lang, fra Haifa i sørøst til Jordandalen, og er 19 km bred ved det videste punktet.[2]

Jordandalen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Jordandalen

Øst for de sentrale høylandene ligger Jordandalen, som er en del av den 6500 km lange Riftdalen.[2] I Israel er Riftdalen dominert av Jordanelva, Genesaretsjøen og Dødehavet.[2] Jordan, Israels største elv (322 km), har sitt opphav i elvene Dan, Baniyas og Hasbani, i nærheten av Hermon-fjellet i Anti-Libanon. Videre går den sørover gjennom den uttørrede Huladalen, og flyter ut i Genesaretsjøen. Genesaretsjøen har et areal på 165 km², og ligger, avhengig av årstider og regnfall, rundt 213 km over havet.[2] Med en vannkapasitet på rundt 3 kubikkilometer, er sjøen Israels nasjonale vanntransportørs hovedreservoar.[2] Jordanelva fortsetter fra den sørlige enden av Genesaretsjøen, hvor den utgjør grensen mellom Vestbredden og Jordan, til den renner ut i det saltholdige Dødehavet. Dødehavets areal er på1020 km², og 420 m under havet, hvilket gjør den til det laveste punktet på Jorda. Sør for Dødehavet fortsetter Riftdalen 170 km, inn i Nahal HaArava (Wadi al Arabah), som ikke har permanent vannførsel, og ned til Akababukten.

Negevørkenen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Negevørkenen

Negevørkenen har et aral på rundt 12 000 km², mer enn halvparten av Israels totale landområde.[2] Geografisk er det en forlengelse av Sinai-ørkenen. Den har form som et triangel, med Beersheba, Dødehavet og de sørlige Judeafjellene som grunnlinje, og toppunkt i landets sørlige ende i Eilat, hvor landet også har kystlinje mot Akababukten.[2] Topografisk er området parallelt med landets andre regioner, med lavland i vest, åser sentralt og Nahal HaArava som sin østlige grense.[2]

Unikt for Negev-regionen er de kraterlignende makhteshim-sirklene; Makhtesh Ramon, Makhtesh Gadol og Makhtesh Katan.[4] Negev er også inndelt i fem økologiske regioner: Nordlige, vestlige og sentrale Negev, høyplatået og Arabadalen.[5] Det nordlige Negev har en nedbørmengde på 300 mm årlig, og jorda er derfor fruktbar her.[5] Vestlige Negev har en nedbørmengde på 250 mm pr. år, med lys jord med noe sand i.[5] Det sentrale Negev har en årlig nedbør på 200 mm, og er karakterisert av ugjennomtrengelig jord, slik at lite vann trenger igjennom, slik at mesteparten forblir på overflaten, hvor det blant annet forårsaker jorderosjon.[5] Høyplatåområdet, som er en del av Ramat HaNegev, er mellom 370 og 520 meter over havet, med ekstreme temperaturer både sommer og vinter.[5] Området har en nedbør på 100 mm pr. år, med dårlig og delvis saltholdig jord.[5] Arabadalen ved grensen til Jordan strekker seg 180 km, fra Dødehavet i nord til Eilat i sør, og er veldig tørr, med kun 50 mm nedbør årlig.[5]

Geologi[rediger | rediger kilde]

Grotte erodert ut fra kalkstein, fra Rosh Hanikra

Det østlige og det vestlige Israel er skilt ved en fjellkjede som går fra nord til sør langs kysten. Jerusalem er lokalisert på toppen av fjellryggen. Øst ligger Dødehavs-graben, et langstrakt, relativt nedtrykt jordskorpeområde, avgrenset av forkastninger på begge sider.[6]

De israelske fjellene består av mange lag kalkstein og sandstein, hvilket gjør det mulig for vannet å renne fra vestflanken til øst. Flere kilder har sprunget ut ved Dødehavet, alle som oaser, hvor de mest kjente er ved Ein Gedi og Ein Bokek (Neve Zohar), og hvor det nå har kommet bosetninger.[6] Israel har også mange karstområder bestående av kalkstein. Temperaturen i disse hulene er rundt 20 °C, til tross for dette er kun én er åpen for det offentlige.[6] Nedover i landet er små naturlige huler vanlige.[6] Disse har blitt brukt i tusenvis av år, historisk som tilfluktssteder, bosteder, oppbevaringsrom, staller og steder til offentlige samlinger.[6]

Landets nordlige kystlinje har noen landformasjoner bestående av kalk, som for eksempel Rosh HaNikra, en kalkklippe der mange grotter har blitt erodert ut.[7]

Negevørkenen i sør er ikke dekket av sand, slik den vanlige oppfatningen av ørken er, men av tørr jord og brune, steinete, støvete fjell gjennomskjært av wadier (tørre elveleier som livner til etter regn) og dype kratre. Området har tidligere vært bunnen av et forhistorisk hav.


Elver og sjøer[rediger | rediger kilde]

Dødehavet er kjent for sitt saltholdige vann (ca. 30 %) og som det laveste punktet på Jorda (410 meter under havoverflaten).
Kart som viser Jordanelvas rute. Galilea-sjøen og Dødehavet er også markert.

Israels lengste og mest kjente elv er den 320 km lange Jordanelva, som har utspring på de sørlige fjellsidene av Hermonfjellet i fjellkjeden Antilibanon, som er en del av Golanhøydene. Den flyter ut nord i Galileasjøen, og ut igjen i sør. Videre utgjør den den israelske grensen mot Jordan, og flyter til slutt ut i Dødehavet. Elva flyter delvis gjennom Vestbredden. Elvene Dan, Banias og Hasbani er bielver til Jordan, hvorav Dan-elva har utspring på uomstridte israelske territorier, mens Hasbani kommer fra Libanon og Banias fra Golanhøyden.[8]

Israels største og eneste bemerkelsesverdige ferskvannssjø er Genesaretsjøen (også kjent som Tiberiassjøen og Galileasjøen), en pæreformet sjø lokalisert nordøst i landet.[9] Sjøen er 23 km lang, fra nord til sør, og 13 km bred på det bredeste, i nord.[9] Galileasjøen ligger 207 m under havet. I en tidligere geologisk periode, var sjøen en del av en stor innsjø, som strakte seg fra Hula-myrlandene i nordlige Israel til 64 km sør for Dødehavet.[9] Nedsenkningen sjøen ligger i utgjør deler av Riftdalen.[9]

Sør for Galileasjøen ligger det meget saltholdige Dødehavet, som delvis utgjør grensen mellom Israel og Jordan, og ligger 4|8 m under havoverflaten, hvilket gjør den til det laveste punktet på Jorda. Dødehavet er 67 km langt, med en maksimumsbredde på 16 km, og utgjør også en del av Riftdalen. En halvøy stikker ut i sjøen fra den østlige bredden. Området sør for denne er grunt, mindre enn 6 m dypt. Det dypeste området ligger nord for denne.

Det er ingen farbare kunstige vannveier i Israel, selv om Det nasjonale vanntransportsystemet, som leder drikkevann, kan ses på som en kunstig vannvei. Ideen om en kanal mellom Middelhavet og Dødehavet har blitt diskutert og avslått.[10]

Klima[rediger | rediger kilde]

Selv om Israel er et lite land, har det stor variasjon i topografi og klimatiske forhold. Nord-vest i landet er det middelhavsklima, der Galileas skogkledde høyder i det nordlige Israel går over til fruktbare daler, og landbruksjord markerer kyststrekningen langs med Middelhavet. Lenger sør-øst i landet finner man steppeklima og ørkenklima, der bergrike ørkener strekker seg sørpå gjennom Negevørkenen og Arava-dalen til Eilat ved Rødehavet. Områdene helt i sør-øst regnes som ekstrem ørken.

Landets tempererte klima er solrikt med en regnperiode fra november til april. Den årlige nedbørmengden varierer fra 50–150 cm i det nordlige Israel til 2,5 cm i den sørlige delen. De vidt forskjellige klimatiske forholdene gir i kystområdet varme, fuktige somre og regnfylte vintre; på bergene tørre, varme somre og moderate kalde vintre med regn, og av og til snø. I den sørlige delen av landet, bestående av Negevørkenen, hersker det ørkenaktige betingelser med varme til hete dager og kjølige netter. Området er svært tørt på grunn av beliggenheten øst for Sahara, i motsetning til resten av landet, som ligger øst for Middelhavet. De ekstreme temperaturene kommer av beliggenhet på 31 grader nord.

Naturressurser[rediger | rediger kilde]

Til forskjell fra mange andre områder i Midtøsten, som har mange naturlige oljeressurser, har Israel få naturressurser. De sentrale av disse er kobber, fosfat, bromid, pottaske, leire, sand, svovel, asfalt og mangan.[1] Mindre mengder av naturgass og råolje finnes også, men disse er ofte for små til at det lønner seg å utvide dem.[1]

Politisk geografi og demografi[rediger | rediger kilde]

Historie[rediger | rediger kilde]

Se også: Palestinas historie, Israels historie, Israels land, Antikkens Israels og Judeas historie

Dagens Israel er lokalisert på omtrent på samme sted som Oldtidens Israel, selv om grensene er forandret. Bibelen og Toraen beskriver området flere ganger, til forskjellige tider. I første mosebok 15, 18–21[11] blir hele landet lovet til Abraham. I fjerde mosebok, 34, 1–15[12] er det en mer detaljert beskrivelse, etter områdene gitt til hver av Israels 12 stammer. Israels lands grenser blir delvis gjentatt i Esekiel 47, 13–23,[13] og området bosatt av israelitter blir flere ganger nevnt som «fra Dan til Beersheba».

Etter Israels gjenerobring av området, etter at jødene hadde returnerte fra Egypt, fulgte Dommertiden og senere Kongetiden (tidsmessig rundt det ellevte århundre f.Kr.). Siden ble landet en del av en rekke forskjellige storriker, frem til de islamske erobringene700-tallet. Under Bysants ble navnet på regionen forandre til Palestina. De påfølgende seks århundrene kjempet umayyaderne, abbasiderne og korsfarerne om området, frem til mamelukkene fikk kontrollen i 1260. I 1516 ble landet Israel en del av Det osmanske riket, som regjerte i regionen frem til det tyvende århundre.

Etter første verdenskrig ble Palestina samt Transjordan gjort til et britisk mandat, opprettet av Folkeforbundet med det formål å gi jødene et «nasjonalt hjem» i Palestina. I 1946 ble kongeriket Jordan proklamert, og i 1947 overlot Storbritannia formelt alt ansvar for Palestina til FN, noe som førte til FNs delingsplan for Palestina.

Den 14. mai 1948 erklærte Israel sin selvstendighet, i samsvar med delingsplanen. Planen ville dele opp området i jødiske og arabiske stater, mens det store Jerusalem-område, inkludert Betlehem, skulle være under internasjonal kontroll. Egypt, Transjordan, Syria, Libanon og Irak, alle medlemmer av Den arabiske liga, erklærte krig og annonserte at de forkastet FNs delingsbeslutning.

Krigen ble avsluttet med permanent våpenhvile i juni 1949. Da hadde Israel inntatt nye områder, mens nabolandet Jordan hadde besatt Vestbredden og halvdelen av Jerusalem, og Egypt erobret Gazastripen. Israel fikk midlertidige grenser ut fra endringene krigen hadde medført, kjent som Grønne Linje. Disse grensene var gjeldende da Israel ble tatt opp som medlemsland i FN i 1949, og anses som statens legitime grenser av alle land som har anerkjent Israel.[14]

Under seksdagerskrigen i 1967 okkuperte Israel Vestbredden, som til da ble kontrollert av Jordan, Golanhøydene som tilhørte Syra samt Gazastripen og Sinai som ble styrt fra Egypt. I 1982 dro Israel tilbake sine tropper og evakuerte befolkningen på Sinaihalvøya, samt fra Gazastripen i 2005. Vestbankens og Gazastripens fremtid er fortsatt uklart. Øst-Jerusalem har vært under israelsk styre siden 1967, samt Golanhøydene fra 1981, selv om de ikke formelt er inkludert.

Historiske kart[rediger | rediger kilde]

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Israels distrikter

Israel er oppdelt i seks hoveddistrikter, som igjen er delt opp i femten sub-distrikter. Hvert sub-distrikter igjen delt opp i 50 naturlige regioner. Distriktene fra nord til sør, og deres sub-distrikter er:

Golan-området er delt opp i fire naturlige regioner, og er inkludert i de overnevnte tallene, selv om FN ikke anser det som en del av israelsk område. Judea- og Samariaområdet er imidlertid ikke inkludert, ettersom Israel ikke innehar domsmakten der.

Befolkning og bosetning[rediger | rediger kilde]

Kart over Israel, byer markert.

Utdypende artikkel: Israels demografi

Israel har, pr. 2007, en befolkning på 7 184 000.[16] Israels statistiske sentralbyrå definerer tre storbyområder: Gush Dan (Tel Aviv) (3 040 400 innbyggere), Haifa (996 000 innbyggere) og Be'er Sheva (531 600 innbyggere).[17] Noen mener at Jerusalem, Israels største by, med en befolkning på 732 000,[18] og Nasaret,[19] også burde klassifiseres som metropol-områder. Totalt har Israel 74 byer, hvorav 14 har har befolkning på over 100 000.

De største av disse er Akko, Ashdod, Askhelon, Eilat, Giv'Atayim, Hadera, Herzliya, Holon, Karmiel, Kefar Sava, Lod, Nahariya, Nazareth, Nazareth Illit, Netanya, Petach Tikvah, Ra'anana, Ramat Gan, Ramla, Rehovot, Rishon LeZion og Tiberias.

Israels landbruksamfunn består av flere unike typer bosetninger, hvorav moshaver og kibbutzer er de mest kjente.[20] Opprinnelig var disse kollektiver og kooperative bosetninger.[20] Etterhvert har dette blitt mindre viktig, og i flere av dem har samarbeids-strukturen blitt helt avviklet.[20] Alle landbruksbosetninger og mange mindre byer inngår i regionale råd.

Det er 242 israelske bosetningerVestbredden, 42 på Golanhøydene og 29 i Øst-Jerusalem.[1]


Hovedstad[rediger | rediger kilde]

Siden 1950 har Jerusalem vært erklært staten Israels offisielle hovedstad og residens for presidenten, regjeringen og parlamentet. I 1980 vedtok Knesset at Jerusalem var landets evige og udelelige hovedstad med full religionsfrihet for alle.

Der er imidlertid få land som anerkjenner dette, og de betrakter Jerusalems status som et uløst problem på grunn av Israels erobring av Øst-Jerusalem fra Jordan under seksdagerskrigen i 1967. Jordan besatte denne delen av Jerusalem under uavhengighetskrigen i 1948 (etter krigen i 1967 avsto Jordan likevel fra Jerusalem). Alle utenlandske ambassader (foruten Costa Ricas og El Salvadors) er derfor plassert i Tel Aviv.

Siden det er tvil om Jordan og Israels historiske avtaler om Øst-Jerusalem, mener verdenssamfunnet at den endelige avklaringen på Jerusalems status skal skje under fremtidige israelsk-palestinske forhandlinger. Andre parter fastholder at Jerusalem skal internasjonaliseres, som opprinnelig vedtatt av FNs generalforsamling.

Referanser og fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i «Israel» (engelsk). CIA World Factbook. Besøkt 7. mars 2009. 
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n o «Israel Topography» (engelsk). U.S. Library of Congress. Besøkt 7. mars 2009. 
  3. ^ «The coastal plain» (engelsk). Besøkt 7. mars 2009. 
  4. ^ «Makhteshim Country» (engelsk). UNESCO. Besøkt 7. mars 2009. 
  5. ^ a b c d e f g «Israel's Negev Desert» (engelsk). Besøkt 7. mars 2009. 
  6. ^ a b c d e «Geology of Israel» (engelsk). Besøkt 7. mars 2009. 
  7. ^ «Rosh HaNikra» (engelsk). JAFI. Besøkt 7. mars 2009. 
  8. ^ «River Jordan» (engelsk). 
  9. ^ a b c d «Lake Tiberias» (engelsk). 
  10. ^ «Dead Sea Canal» (engelsk). Besøkt 7. mars 2009. 
  11. ^ Første mosebok 15, bibelen.no
  12. ^ Fjerde mosebok 34, bibelen.no
  13. ^ Esekiel 47, bibelen.no
  14. ^ Nils A. Butenschøn (2008). Midtøsten – Imperiefall, statsutvikling, kriger. Universitetsforlaget. s. 25. ISBN 978-82-15-00687-1. 
  15. ^ Okkupert i seksdagerskrigen i 1967, og defacto omhandlet i Golanhøydeloven.
  16. ^ «Main Indicators». Central Bureau of Statistics. 12. september 20077. 
  17. ^ «Localities, Population, and Density». 
  18. ^ «Jerusalem: From Town to Metropolis». University of Southern Maine. 
  19. ^ «Initiated Development in the Nazareth Region». 
  20. ^ a b c «Rural Settlement Geography of Israel». Indiana State University. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Israels geografi – bilder, video eller lyd
Commons Commons finner du et atlas for Israel