Interimsavtalen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Interimsavtalen, også kalt Oslo II-avtalen eller Oslo 2-avtalen, var en omfattende og kompleks avtale mellom Israel og PLO. Den ble først signert i Taba (på Sinaihalvøya, Egypt) den 24. september 1995 og deretter, fire dager senere, 28. september 1995, i Washington, DC av Israels statsminister Yitzhak Rabin og PLOs formann Yasir Arafat med USA (representert ved president Bill Clinton), Russland, Egypt, Jordan, Norge og EU som vitner. Avtalen var en oppfølging av Oslo-avtalen, som ble inngått to år tidligere, i 1993.

Avtalen omhandlet fremtiden på Gazastripen og Vestbredden, hvor hovedmålet var å styrke og utvide det palestinske selvstyret på Vestbredden. Den inkluderte også at Israels forsvar trakk seg ut av de aktuelle områdene, og at det skulle innføres demokratiske valg blant palestinerne.[1] Som resultat ble Yasir Arafat valgt som den første demokratisk valgte presidenten av Det palestinske selvstyret.

Avtalen hadde en tidsramme på tre år fra mai 1996, hvor uoverenskomster skulle avklares innen 1999.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

StubbDenne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Hvis du vet mer om emnet, kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den eller foreslå endringer.