Nakba
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Nakba (arabisk النكبة, «katastrofen») er den arabiske benevnelsen på fordrivelsen av palestinerne. Grunnleggelsen av staten Israel regnes som begynnelsen på Nakba, og 15. mai er derfor en viktig minnedag i den palestinske kalenderen.
Uttrykket ble preget av Constantine Zurayk, en historieprofessor ved det amerikanske universitetet i Beirut; han brukte det i sin bok Ma'na an-Nakba (katastrofens betydning) fra 1948.
Det israelske estimatet på palestinske arabere som måtte forlate sine hjem er 520 000. Det palestinske estimatet er 900 000. I hvilken grad palestinernes flukt var frivillig eller ikke er sterkt omdiskutert. Israelerne har påstått at arabiske myndigheter oppfordret palestinerne til å flykte og at jødiske ledere oppfordret palestinerne til å bli, for eksempel i havnebyen Haifa. Historikere viser derimot til veldokumenterte eksempler på direkte etnisk rensning fra byer og landsbyer, for eksempel Deir Yassin, Lydda og Ramle. Etter hvert som dokumenter har blitt nedgradert har historikere som Zeev Sternhell, Benny Morris og Ilan Pappe bidratt til at det sistnevnte perspektivet har fått økt styrke i de akademiske miljøene.
Palestinerne er blant verdens hurtigst voksende befolkninger, og tallet på registrerte palestinske flyktninger og deres etterkommere har økt fra 914 000 i 1950 til mer enn fire millioner i 2002. Mange av disse bor i flyktningeleirer.
