Dypbergart

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Dypbergart eller plutonske bergarter, er en av de tre hovedgruppene av magmatiske bergarter, de andre er gangbergart, og dagbergart. Størkningsbergarter dannes ved at magma størkner, og kan derfor også kalles en magmatisk bergart. En dypbergart dannes ved at magma størkner under jordoverflaten i store kammer, det kan ta titusener av år før all smeltemassen størkner. Hos dypbergartene har magmaet størknet nede i dypet (jordens indre) under høy temperatur og stort trykk. Avkjøling har skjedd langsomt over lang tid, derfor ligger krystallene i samme mønster (krystallstruktur) og de har omtrent samme størrelse. Krystallstrukturen er også velutviklet av samme grunn, og kløven er som regel god i alle retninger.

Eksempel på dypbergarter er gabbro, anortositt, peridotitt, og den meget vanlige granitt. Granitt har store mineralkorn, som skyldes at den har størknet så langsomt i dypet at krystallene har hatt tid til å vokse seg store. Dypbergartene er ofte grovkornete fordi de størkner sakte.

Den vanligste mineralogiske grupperingen av dypbergartene skjer ved Streckeisens klassifikasjonssystem (QAPF).[1] QAPF-diagrammet etter Streckeisen brukes særlig for fanerittiske dypbergarter, men også for intrusive gang- og vulkanske dagbergarter dersom det mineralogiske innholdet har blitt fastslått.

Liste over dypbergarter[rediger | rediger kilde]

Norsk QAPF-diagram som viser dypbergartene med svart skrift (små bokstaver).

De vanligste dypbergartene, med tillegg av viktige typer i Norge, er:

  • Kvartsitt - som på overflaten størkner som bergkrystall
  • Granitt - som på overflaten størkner som ryolitt
  • Tonalitt - som er en lys, granittisk kvartsdioritt
  • Dioritt - som på overflaten størkner som andesitt
  • Anortositt som inneholder mer enn 90 % plagioklas og kan føre ilmenitt
  • Gabbro - som intrusivt blir diabas eller noritt, og på overflaten størkner som basalt
    • Essexitt - som er en nefelinholdig gabbro
    • Hyperitt - som er augitt- og pyroksenholdig gabbro
    • Evjitt - som er hornblendeholdig gabbro og kan føre nikkel
    • Bojitt - som er augitt- og hornblendeholdig gabbro
  • Pegmatitt - som også kan være en gangbergart
  • Monzonitt - som på overflaten størkner som latitt
    • Mangeritt - som er pyroksenholdig monzonitt
  • Larvikitt - som er syenittholdig monzonitt med augitt, amfibol og biotitt
  • Syenitt - som på overflaten størkner som trakytt
  • Nefelinsyenitt som er nefelin-rik syenitt
    • Foyaitt - som er en variant av nefelinsyenitt
    • Lardalitt - som er en variant av nefelinsyenitt
  • Foidolitt - som inneholder minst 60 % feltspatoider
    • Urtitt - som er en variant av foidolitt
    • Ijolitt - som er en variant av foidolitt
    • Melteigitt - som er en variant av foidolitt
  • Peridotitt - som er en mørk mantelbergart
  • Dunitt - som er svært olivinholdig peridotitt
  • Serpentinitt - som er serpentinholdig dunitt

Granitt er svært vanlig i det svekonorvegiske grunnfjellskjoldet, ikke minst på Sørlandet, på begge sider av Oslofjorden og i Sør-Varanger. Gabbro er svært vanlig både i havbunnen og flere steder i det norske skyvedekket, særlig i Jotunheimen, spredt i Nordland og i Vest-Finnmark. Tonalitt finnes i Alpene og på sentrale Finnmarksvidda og i Tana, mens varianten Trondheimitt opptrer i Trondheimsfeltet. Anortositt opptrer ved Tromsø, Bergen, Jotunheimen og Egersund. Nefelinsyenitt er meget vanlig i Alta og flere steder i Oslofeltet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ivar B. Ramberg (red): Landet blir til – Norges geologi, Norges Geologiske Forening 2006, ed 2007, side 33.
geologistubbDenne geologirelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.