Hålogaland bispedømme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Hålogaland bispedømme er et tidligere bispedømme i Den norske kirke som eksisterte fra 1804 til 1952. Bispedømmet dekket hele Nord-Norge. I 1952 ble det delt i Sør-Hålogaland (som dekket Nordland fylke) med bispestol i Bodø og Nord-Hålogaland (Troms og Finnmark) med bispestol i Tromsø.

Nord-Norge hørte inntil 1804 i geistlig henseende til Trondhjems stift (frem til 1537 kalt Nidaros erkebispedømme). 30. desember 1803 ble Peter Olivarius Bugge utnevnt til biskop over «Trondhjems og Romsdals Amter». Samtidig ble prost Mathias Bonsak Krogh utnevnt til biskop over «Nordlandene og Finmarken». Denne ordningen trådte i kraft 6. januar 1804. Biskop Krog valgte Alstahaug som bispesete.

200-års jubileet for opprettelsen av Hålogaland bispedømme ble feiret i 2004. Men først ved kongelig resolusjon av 14. juni 1844 ble Nord-Norge formelt organisert som eget stift med navnet Tromsø stift. Amtsdireksjonene for «Nordlands og Finmarkens Amter» ble da opphevet. Tromsø by ble valgt til stiftsstad, altså sete for stiftsdireksjonen og bosted for stiftamtmann og biskop.

Inndelingsnavnet Tromsø stift ble først endret til Hålogaland bispedømme ved lov av 14. august 1918. Dette var så navnet frem til 1952, med unntak av en periode under krigen da bispedømmet var delt i to: Hålogaland og Trondenes bispedømmer (19431945).


Biskoper[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]