Saint-Malo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Saint-Malo er en bykommune på nordøstkysten av Bretagne i Frankrike. Den er sous-préfecture under Ille-et-Vilaine département. Selve byen har ca 50 000 innbyggere, økende til nær 200 000 i turistsesongen. Med forsteder: 135 000.

Omkring ca. år 1000 var stedet en øy hvor St. Aaron og St. Brendan grunnla et kloster, hvor en av munkene senere ble til St. Malo. Derav navnet.

Øya lå strategisk til ved utløpet av elva Rance og det ble anlagt sterke festningsmurer rundt det som i dag er «Byen innafor muren». Innbyggerne var stridige og tjente stort på å beslaglegge forbipasserende skip med last og mannskaper. I perioder hvor det var strid mellom England og Frankrike var dette en lovlig geskjeft. (korsar- virksomhet med kongebrev). Forholdet til øvrighetene har ikke alltid vært godt. Selvrådigheten gikk så langt at man omkring 1500-tallet like godt erklærte seg som republikk.

Skipsmannskaper fra Saint-Malo var med da Robert Surcouf oppdaget St. Lawrence-elva og dermed fant en vei inn i Amerika. Tross kommunesammenslåinger har kapteinens hjemby ennå ikke blitt en del av Saint-Malo, men der står en statue av ham på festningsmuren. Øya ble først landfast ved at man anla en fyllingsvei til porten. Deretter brukte man nederlandske teknikker for å få havbunnen til å stige og fylte på store mengder masse på toppen av dette. Byen må i dag sies å ligge ytterst på et nes, hvor nybyen er mange ganger så stor i utstrekning som den opprinnelige.

Tidevannsforkjellene i byen er svært iøynefallende. Havbunnen langs kysten består i stor grad av sand- og mudderbanker, som er opptil to meter over havflaten ved fjære sjø. Man kan mange steder gå kilometervis utover. Mange gjør det for å plukke østers eller gå i båtene sine som ligger på bunnen. Ca. seks timer senere er det blått hav så langt du ser. Tidevannsstrømmene er nesten like sterke på sine steder som Saltstraumen i Nordland. Nesten all seriøs skipstrafikk må gå i dokk for å laste og losse.