Magellanpingvin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Magellanpingvin
Magellanpingvin
Vitenskapelig(e)
navn
:
Spheniscus magellanicus
Forster, 1781
Norsk(e) navn: magellanpingvin
Hører til: pingviner,
moderne fugler,
fugler
IUCNs rødliste: [1]
ver 3.1
Utryddet Utryddet i vill tilstand Kritisk truet Sterkt truet Sårbar Nær truet LivskraftigStatus iucn3.1 NT-no.svg

NT — Nær truet

Habitat: marin og terrestrisk
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for magellanpingvin
Utbredt langs sørspissen av Sør-Amerika

Magellanpingvin (Spheniscus magellanicus) er en flygeudyktig sjøfugl i slekten Spheniscus (båndpingviner) og tilhører pingvinfamilien.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Magellanpingvin
Magellanpingvin
Magellanpingviner

Magellanpingvinen er oppkalt etter Magellanstredet, der disse fuglene først ble oppdaget og fortsatt lever. Stredet er oppkalt etter Ferdinand Magellan, som oppdaget det i 1520.

Magellanpingvinen er en middels stor pingvinart. Den er sort på oversiden og hvit på undersiden, men den gir er mørkere inntrykk enn hva kappingvin og humboldtpingvin gjør.

Arten karakteriseres av et sort bånd som løper som en omvendt U i det hvite fra over brystet og nedover sidene, på undersiden av vingene. Hodet er sort med en bånd av hvitt som går tvers over halen og i bue opp i bakkant av hodet og over øynene, der det ender opp i roten av overnebbet.

Arten blir cirka 61–76 cm høy og veier typisk omkring 2,7–6,5 kg. Hannen blir noe større enn hunnen. Vekten varierer med årstiden for begge kjønnene.

Utbredelse, habitat og bestand[rediger | rediger kilde]

Magellanpingvinen hekker langs kysten av Argentina, Brasil, Chile, Falklandsøyene og Uruguay.[1] Tidvis er den også å finne som gjest i Antarktika, de sørlige øyene utenfor Australia og New Zealand og på Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene.[1]

Arten trives langs kysten, både der der er gress, buskas og klipper.[2]

Totalbestanden har blitt estimert til å bestå av cirka 1,3 millioner par, hvorav 950 000 langs kysten av Argentina, minst 200 000 langs kysten av Chile, og minst 100 000 langs kysten av Falklandsøyene.[1]

Totalbestanden har en negativ tendens og arten står oppført som nær truetIUCNs rødliste.[1]

Atferd[rediger | rediger kilde]

Magellanpingviner hekker i kolonier. Fuglene ankommer hekkeplassene i september og, dersom de alt har dannet par, starter byggingen av et rede. Fugler som ikke er i par starter frieratferden, som er ganske lydsterk.[2] Hanne skryter høylytt for å annonsere etter en hunn. Når hunnen er funnet går hannen i ring rundt henne, og etter hvert slår fuglene vingene vennlig mot hverandre og hannens vinger vibreres mot hunnen, som et tegn på partnerskap. Deretter starter byggingen av et rede.

Arten bygger enkle reder av det fuglene klarer å skrape sammen av byggematerialer. Redene bygges gjerne i ly av noe vegetasjon eller der det er mulig å grave ut en gang i grunnen. Hulgangene kan være opp mot en meter lange og ender opp i et lite, rundt kammer.[2]

Hunnen legger to egg som begge bytter på om å ruge. Mens den en ruger jakter den andre på mat i sjøen.[2] Magellanpingvinen er kjent for å ferdes langt for å komme til jaktområdene. I så måte har enkeltindivider blitt oberservert opp mot 600 km fra hekkeplassen.[3] Mot slutten av inkubasjonstiden, som gjerne varer i 39&ndash42 dager, blir rugeskiftene kortere.[4]

Etter at kyllingene har klekket vil foreldrene vokte og mate dem i 24&ndash29 dager. Deretter forlater foreldrene ungene og returnerer bare for å mate dem med en til tre dagers mellomrom.[2] Etter 40&ndash70 får ungfuglene voksen fjærdrakt og starter forberedelsene til å dra på sjøen, der både foreldrene og ungfuglene følger ansjosens nordlige migreringsmønster fra mai til august. Fuglene vil imidlertid også spise annen fisk, krill og blekksprut.[5]

Det er kjent at arten kan dykke til mer enn 75 meter.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e BirdLife International 2012. Spheniscus magellanicus. In: IUCN 2012. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2012.1. Besøkt 2012-07-23
  2. ^ a b c d e Williams, T.D. (1995) The Penguins. Oxford University Press, Oxford.
  3. ^ BirdLife International - Magellanic penguin (2011)
  4. ^ Otley, H.M., Clausen, A.P., Christie, D.J. and Pütz, K. (2004) Aspects of the breeding biology of the Magellanic penguin in the Falkland Islands. Waterbirds: The International Journal of Waterbird Biology, 27(4): 396-405.
  5. ^ Perrins, C. (2009) The Encyclopedia of Birds. Oxford University Press, Oxford.
  6. ^ Laurenti, S., H. Gallelli. 1999. Feeding preferences of the Magellanic penguin over its breeding range in Argentina. Waterbirds: The International Journal of Waterbird Biology, 22: 104-110.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Spheniscus magellanicus – bilder, video eller lyd