John Byron

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
John Byron ca. 1795, Joshua Reynolds.

John Byron (født 8. november 1723 i Newstead Abbey i Storbritannia, død 10. april 1786 i London) var en britisk marineoffiser og oppdagelsesreisende og betraktes som oppdageren av Atafu-atollen i Tokelau og noen øyer blant Gilbertøyene i Kiribati i Stillehavet.

Byrons tidlige liv[rediger | rediger kilde]

Byron var andre sønn av Baron Byron, en godseier i Rochdale.

Han mønstret på 1731 i Royal Navy. I 1740 deltok Byron som «Midshipsman» på fartøyet «Wagner» i George Ansons forsøk på å seile rundt jorda. Skipet forliste imidlertid utenfor Chiles sørkyst i Patagonia og de overlevende fikk en eventyrlig ferd gjennom Sør-Amerika til Rio de Janeiro. Byron returnerte til England omkring 1745.

Efter utnevnelsen til kaptein tjenestegjorde han med sitt fartøy «Siren» i avslutningen av den østerrikske arvefølgekrigen. Deretter tjenestegjorde han i Nord-Amerika under den franske og indianske krig i årene 1754 til 1763 og bidro til å forhindre at Frankrike igjen fik fotfeste i Canada. Byron vendte tilbake til England i november samme år.

Ekspedisjonen til Stillehavet[rediger | rediger kilde]

Byrons reise.

Byron gjennomførte i årene 1764 til 1766 en jordomseiling med skipene «Dolphin» og «Tamar» der også Philip Carteret deltok. Konvoien forlot Portsmouth den 2. juli 1764 og seilte forbi Vest-Afrika mot Kapp Verdeøyene over Atlanteren til Rio de Janeiro, der man gjorde et opphold.

Den 21. oktober fortsatte reisen sørover forbi Patagonia og til Falklandsøyene. Her utforsket han Saunders Island og gjorde krav på øygruppen for Storbritannia. Dette var nær ved å utløse krig mellom Spania og Storbritannia, som begge sendte krigsflåter til øyene for å hevde sin suverenitet over øyene. Byron fortsatte imidlertid videre gjennom Magellanstredet i april 1765 og inn i Stillehavet. Deretter fra Juan Fernandezøyene og forbi Tuamotuøyene og Tahiti vestover for å søke etter Salomonøyene, hvilke han ikke fant.

Under reisen i Stillehavet oppdaget han Atafuatollen (i nåværende Tokelau) den 21. juni 1765 og Nikunauøya (i nåværende Kiribati) den 2. juli samme år. Deretter styrte han vestover mot Nordmarianerne og videre forbi Filippinene mot Batavia (Djakarta). Han fant også en ny passasje mellom Niu Ailan (New Ireland) og Lavongaiøya (New Hanover) i nåværende Papua Ny-Guinea.

Etter oppholdet i Batavia ble hjemreisen påbegynt i desember via Kapp det gode håp og tilbake til England, som de nådde i mai 1766.

Byrons senere liv[rediger | rediger kilde]

Byron var guvernør i provinsen Newfoundland mellom 1769 og 1772. I 1775 ble han utnevnt til kontreadmiral og 1778 mens han tjenestegjorde i Vestindia til viseadmiral. I 1779 returnerte Byron til England der han levde tilbaketrukket fram til sin død.

Byrons sønnesønn var den kjente Lord Byron.

Litteratur / Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Byron’s journal of his circumnavigation 1764–1766, R. E. Gallagher (red.), Cambridge (1964)
  • Byrons dagbok

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]