Sør-Shetlandsøyene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 62°0′S 58°0′V

Sør-Shetlandsøyenes plassering i Antarktis
Topographic map of Livingston Island, Greenwich, Robert, Snow and Smith Islands.

Sør-Shetlandsøyene er en gruppe antarktiske øyer ca. 120 km nord for Antarktishalvøya. Ifølge Antarktis-traktaten skal de tiltrådte partene verken hevde, støtte eller benekte territorielle krav om suverenitet over øygruppen som kan benyttes fritt til ikke-militære formål.

Storbritannia har gjort krav på øyene siden 1908, og siden 1962 er de en del av Britisk Antarktis. Både Chile og Argentina gjør også krav på øygruppen.

Det er 16 forskningsstasjoner på øyene. De fleste ligger på King George Island der det er en flystripe ved den chilenske basen Eduardo Frei.

Historie[rediger | rediger kilde]

Norsk hvalfangstbåt, Half Moon Island

Dirk Gerritz observerte muligens Sør-Shetlandsøyene da han seilte i området i 1599. Sikkert er det at William Smith den 19. februar 1819 fikk øye på det som i dag heter Williams Point, den nordøstligste spissen av Livingston Island, da han kom ut av kurs sør for Kapp Horn. Smith ga øygruppen navnet New South Britain, men de ble etter kort tid døpt om til New South Shetlands og senere forkortet til South Shetlands. I 1820 seilte Edward Bransfield ut med Smith som guide for å kartlegge øygruppen. Den 16. oktober 1820 var Bransfield den første som gikk i land på det han kalte King George Island. Han utforsket også de omliggende farvannene.

Oppdagelsen tiltrakk seg raskt både britiske og amerikanske selfangere. På begynnelsen av 1900-tallet var opptil 13 hvalkokerier basert på Deceptionøya.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Kart over Sør-Shetlandsøyene
Innseilingen til Deceptionøya med Livingston Island i bakgrunnen

Øygruppen ligger mellom 61°00'–63°37' sør og 53°83'–62°83' vest. Det er 1200 km til Falklandsøyene i nord og 150 km til Graham Land på Antarktishalvøya i sør.

Sør-Shetlandsøyene består av 11 større og en rekke mindre øyer og har et samlet landareal på 3687 km². Mellom 80 og 90 % av landområdene er dekket permanent av isbreer. Mount IrvingClarence Island er med sine 2300 moh øygruppens høyeste punkt.

Sør-Shetlandsøyene strekker seg ca. 320 km fra Smith Island og Low Island i vest-sørvest til Elefantøya og Clarence Island i øst-nordøst.

De 11 største øyene er (fra nord til sør):

Klima[rediger | rediger kilde]

Øygruppen ligger like langt fra ekvator som Færøyene, men nærheten til Antarktika medfører at den har et mye kaldere klima. Gjennomsnittstemperaturen er 1,5°C om sommeren og –5°C om vinteren. Den moderate forskjellen skyldes den lave sjøvannstemperaturen. Farvannet rundt øyene er dekket av sjøis fra tidlig i april til tidlig i desember.

Klimaet er skyet og fuktig hele året, og det blåser kraftige vinder fra vest til alle årstider. De mest solrike dagene forekommer senvinters og tidlig vår med kaldt vær fra sør.

Kart[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • R.J. Campbell (red.), The Discovery of the South Shetland Islands: The Voyage of the Brig Williams, 1819-1820 and the Journal of Midshipman C.W. Poynter, The Hakluyt Society, London, 2000