Norges vassdrags- og energidirektorats historie

Norges vassdrags- og energidirektorats historie går tilbake til 1804, da Norges vassdrags- og energidirektorats (NVE) forløper, Canaldirectionen, ble etablert i København.

Oppgavene har gjennom navneendringer speilet samfunnets ulike interesser i sjøer og elver, fra båttrafikk og tømmerfløting til elektrisitetsproduksjon og miljøvern. På begynnelsen av 1900-tallet skjedde en rivende teknologisk utvikling med etablering av industri med vannkraft som energikilde. Staten med NVE kjøpte opp mange vassdrag på denne tiden, for å forhindre spekulasjon ved videresalg. Til tross for stor politisk uenighet ble det bygget flere store statlige kraftstasjoner og kraftlinjer i NVEs regi. Allikevel ble mange av disse vassdragene i mange år stående urørt på grunn av politisk uenighet og økonomiske nedgangstider i mellomkrigstiden. I tiden etter andre verdenskrig ble industrireising et viktig verktøy for utviklingen av det norske velferdssamfunnet, og NVE med Statkraftverkene stod bak de største vannkraftutbyggingene i Norge. Dessuten fikk NVE ansvar for bygging og drift av kraftledninger i sentralnettet, samt overordnet samordning av kraftsystemet.

Utover på 1990-tallet skjedde det en omfattende liberalisering av energiforsyningen i Norge. Den delen i NVE som hadde ansvar for kraftstasjoner og kraftlinjer ble skilt ut i en egen enhet kalt Statkraft. Noen år senere ble avdelingen som drev med kraftlinjer skilt ut i et statsforetak som fikk navnet Statnett. Statnett fikk også Samkjøringen av kraftverkene i Norge slått sammen med seg. Det var politisk enighet om at energiproduksjon skulle være en markedsbasert virksomhet, mens nettdrift er et naturlig monopol. Videre skulle NVE være en ren forvaltnings- og tilsynsmyndighet, noe det også er i dag.

Tidlig regulering og bruk av vassdrag og tilhørende forvaltning

Christian Vs Norske Lov fra 1687 hadde paragrafer om vassdragsrettslige forhold.

Allerede Landskapslovene fra 1000-tallet inneholder regler om allmenne og private interesser og rettigheter i vassdragene. Gulatingsloven som gjaldt for Vestlandet hadde lover om forbud mot å lede vann bort fra vassdrag, samt at ingen må stenge for lakseoppgangen i elvene. Lovene i denne tiden var forskjellig fra landsdel til landsdel, noe som hadde sammenheng med forskjellig bruk av vassdragene og forskjellig rettsoppfatning. Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 viderefører Gulatingsloven, men med endringer og tilføyelser. Lovene ble ytterligere mer detaljert i Christian Vs Norske Lov fra 1687 med hele fjorten artikler om vassdragsrettslige forhold. Bruken av vassdragene ble rettet mot tømmerfløting og gruvedrift, foruten fiske.

Utover på 1600-tallet var tømmereksport blitt en stor eksportnæring i Norge, noe som førte til omfattende fløting. For å bedre forholdene for dette ble det mange steder bygget demninger, skådammer (ledemurer på elvebredden) og forbygninger i elvene. Denne omfattende byggingen ga opphav til konflikter mellom forskjellige trelasthandlere og mellom dem og bøndene. Siden det på denne tiden ikke var noe offentlig tilsyn, ble tvistesaker avgjort av domstolene. I store saker grep kongen inn, men behandlingen bar preg av tilfeldigheter. Der administrative forføyninger ble behandlet av Rentekammeret i København. Planer for endringer av vassdragene ble administrert av amtmennene, med hjelp til beregninger og planlegging fra offiserer fra det militære.

1804–1813 Etablering av Canaldirectionen

«Moss ovenfor Bryggen», tømmer overfor Mossefossen og Moss Jernverk i 1800.

John William Edy (kunstner)

Canaldirectionen ble opprettet ved kongelig resolusjon av 8. juni 1804, som en avløsning av kanalkommisjonen for Ejder og Odense kanal i Danmark. Denne skulle behandle alle saker om kanalanlegg, og alle amtmenn, grever og baroner i Danmark-Norge ble anmodet om å melde fra om sine forslag og planer for slike anlegg. I først omgang var det saker om elveforebygninger, tiltak for tømmerfløting og flomforebygninger, samt senking av vannstanden i innsjøer som dominerte.

Canaldirectionen hadde så lite å gjøre at i 1811 ble det bestemt at også havnevesen, fyr- og ringevesenet skulle være del av ansvarsområdet. Navnet ble da Directionen for Canal- og Havne samt Fyr- og Ringevæsenet.

Canaldirectionen holdt til i Danmark, men økt aktivitet førte til krav om en vassdragsadministrasjon i Norge. Med unionen med Sverige i 1814 kom muligheten for en norsk forvaltningsenhet.

1813–1847 Tilsettelse av Kanal- og havneinspektøren

Stadig økende bruk av vassdragene til fløting og samferdsel, i tillegg til behov for sikringstiltak mot flommer og skred, førte til krav om en egen norsk vassdragsadministrasjon. I 1813 ble Kanal- og Havneinspektøren for Det Søndenfjeldske Norge tilsatt. Den første kanal- og havneinspektør ble Fredrik Christopher Gedde 1781-1840, med kontor i Tønsberg. I 1815 ble embetsdistriktet utvidet til også å omfatte Det Nordenfjeldske Norge. Til embedet ble også ansvaret for fyrvesenet underlagt i 1820.

Som assistent for den første kanal- og havneinspektøren utarbeidet Claudius Jacob Schive i 1827 en omfattende vassdragsbeskrivelse av Vorma og Glomma. Beskrivelsen skulle redegjøre for mulighetene for skipstrafikk. Bakgrunnen for dette var planlegging av en kanal mellom Mjøsa og Øyeren.

Schive var kanal- og havnedirektør fra 1828 til 1840. Fra 1842 til 1847 hadde Georg Daniel Barth Johnson stillingen. De første kontinuerlige vannstandsmålinger ble igangsatt i hans periode.

1847–1907 Kanalvesenet

Tømmerfløting hadde stort omfang i Norge, og ble ikke avviklet helt før i 2006.. Kanalvesenet hadde ansvar for regulering av denne virksomheten.

Foto: Nils Gamnes/Norges vassdrags- og energidirektorat

I 1841 ble fyrvesenet utskilt som en egen organisasjon og senere i 1847 ble også Havnevesenet skilt ut. I 1847 ble Kanalvesenet opprettet som eget direktorat med ansvar for vassdrag, innsjøer og kanaler. Viktige oppgaver var å gjøre elver og innsjøer fremkommelig for tømmerfløting og transport, tørrlegging, samt forebygge flomskader (forbygninger). Jernbane hørte også til ansvaret til etaten. Forbygningsarbeidene bestod i å sikre elveskråninger eller bygge flomvern for å verne dyrket mark og bebyggelse. Tørrlegging innebar at elver eller innsjøer fikk senket vannstand for å kunne dyrke marken.

Kanalbygging som en viktig offentlig oppgave

Kanalvesenet hadde en løst fundert fremtidsvisjon om å bygge kanaler. Fra grunnleggelsen tok det hele 50 år før den første kanal ble vedtatt bygget i 1854. Det var byggingen av Norsjø–Skienkanalen og Haldenkanalen. Statens deltagelse i kanalbygging stod i motsetning til datidens økonomiske liberalisme, og de politiske diskusjonene dreide seg om dette prinsippet. Professor i rettslære og økonomi, Anton Martin Schweigaard, var hovedtalsmann for liberalismen i Norge, mente allikevel at spesielle norske forhold tilsa statlig deltagelse. Schweigaard uttalte at finansiering etter engelsk modell ville være beste, men i Norge manglet «et par tusen Stormænd». Kanalbyggingen må sees i sammenheng med embetsmannsstatens strategi med modernisering av samfunnet og økonomien.

Fokus på vannkraft for produksjon av elektrisitet

I løpet av 1880- og 1890-årene ble virksomheten for Kanalvesenet mindre og mindre opptatt av samferdsel, og mer involvert i kraftforsyning. Epoken for kanalbygging var over i 1892 da Bandak–Norsjøkanalen var ferdig. Dette var ikke unaturlig, da jernbane var et mer rasjonelt transportmiddel, og et stadig mer omfattende banenett ble bygget. Kanalvesenet så seg om etter andre oppgaver, og private industriforetak presset på for at Kanalvesenet skulle legge til rette for utnyttelse av vannkraft og elektrisitet.

«Lov angaaende Vasdragenes Betydelelse m.v.» ble vedtatt i 1887 og denne fastslår grunneierens råderett over vassdragene, fløting ble regulert, det ble innført regulering av vannforsyning og lover for industriell utnytting av vannkraft. Med denne loven ble det åpnet for å bygge demninger i vassdrag for å lede vannet til turbiner i nærliggende fabrikker. Loven ga bestemmelser for ekspropriasjon av grunn for bygging av kraftlinjer. Staten kunne også gi tillatelse til å regulere den naturlige vannføringen, og om nødvendig ekspropriere nødvendig grunn for å få gjennomført prosjektene. Loven skulle sikre samfunnets kontroll og medbestemmelsesrett i slike. En ny ordning var at om Kongen hadde gitt tillatelse til regulering av et vassdrag, pliktet andre med interesser i samme vassdrag å avstå nødvendig grunn.

For å holde vassdragsrettigheter på norske hender ble det i 1888 innført Lov om norsk statsborgerrett, med krav om at utenlandske borgere måtte ha konsesjon for å få eiendoms- og bruksrett til fast eiendom og vannfall.

Den første lov for elektriske anlegg

I 1891 ble «Lov angaaende Foranstaltninger til Betryggelse mod Fare ved elektriske Anlæg» vedtatt. Noe av bakgrunnen var de elektrisitetsverk som ble etablert, da først og fremst Hammerfest Elektricitetsværk. Denne kraftstasjonen ble brukt som eksempel på at utviklingen av elektrisitet var kommet så langt at offentlig lovgivning var nødvendig. Året etter ble forskrifter for elektriske anlegg vedtatt, som de første i verden. I 1896 ble det også opprettet et eget tilsyn, kalt elektrisitetstilsynet, for å sørge for at forskriftene ble overholdt. Elektrisitetstilsynet ble organisatorisk plassert utenfor Kanalvesenet.

Fossespekulasjonene

Et spesielt forhold med norske elver er at de er eid av privatpersoner. Den som eier grunnen ved elvebreddene eier også en tilsvarende stor del av elven. Lignende praksis finner en også i de andre skandinaviske landene, men på kontinentet var fra gammelt av store farbare elver offentlige. Privat eiendomsrett til elvene vil også bety at de kan selges som annen fast eiendom.

Tiden fra rundt 1890 til 1914 var de store fossespekulasjonenes storhetstid. Spekulanter som ikke hadde til hensikt å bygge ut kraftverk, kunne kjøpe vannfall billig for senere å selge disse med stor fortjeneste til en reel utbygger. Dette kunne skje i flere ledd. Oppkjøp av fallrettigheter kunne føre til begrenset produktiv utnyttelse, med andre ord gå på bekostning av industrietableringer og lønnsomheten.

I 1906 eide utlendinger over 75 % av vannfall som var utbygget i landet. Det var kapitalmangel i Norge og vansker ned å få bygget kostbare kraftanlegg. Konseksjonslovene som ble vedtatt i 1909 ga sterke begrensninger for oppkjøp av vannfall. Det var langvarig politisk kamp forut for vedtaket der spesielt Gunnar Knudsen engasjerte seg sterkt. Konsesjonslovene ble erstattet i 1917 av industrikonsesjonsloven.

Statlig oppkjøp av vannfall

Hakavik kraftverk ble satt i drift i 1922 for å forsyne Drammenbanen (15 kV og 16 2/3 Hz). Hakavik ble bygget og eid av Statskraftverkene.

Foto: Eivind Toreid

Stortingsrepresentant Gunnar Knudsen foreslo i 1892 at staten skulle kjøpe vannfallsrettigheter. Knutsen argumenterte med at vitenskapen med sikkerhet ville kunne bruke elektrisitet til industri, jernbane, belysning og fremstilling av metaller. Kull var på denne tiden energikilde for slike formål og måtte importeres, om da landet isteden kunne utnytte egne kraftkilder ville det være av stor samfunnsøkonomisk betydning. Statlig oppkjøp av vannfall ville dessuten forhindre spekulasjon.

Utover i 1890-årene ble statens rolle diskutert når det gjaldt utbygging av vannkraftverk og elektrifisering. En ekspertkomité ble nedsatt med utspring fra Polyteknisk Forening, og denne mente at elektrifisering av jernbanen var noe staten skulle ha langsiktige planer for. At staten også skulle ha ansvar for utbygging av vannkraft for andre formål var et for politisk radikalt forslag. Dette mente komiteene ville være et for sterkt inngrep i den private foretaksomhet og advarte mot innføring av et «socialistisk Statsprincip».

I debatten ble det drøftet muligheten av å bygge opp lokal småindustri basert på vannkraft, eller om en skulle la store kapitalinteresser, da mest sannsynlig utenlandske, etablere kraftforsyning og industri. Et forhold som talte for å la vannkraftutbygging og elektrifisering være et kommunalt anliggende, var at kraftoverføring over lengre avstander var krevende eller umulig. Elektrisitetsforsyning var av lokal karakter og ofte forbeholdt byene, dessuten var ikke investeringene særlig store. Statlig oppkjøp av vannkraft for fremtidig elektrifisering av jernbanen var det imidlertid politisk enighet om. Fallrettighetene til Paulenfoss i Otra var det første statlige oppkjøpet, senere fulgte Norefallene i Numedal i 1907.

Utover på 1890-årene og begynnelsen av 1900-tallet var mange misfornøyde med Kanalvesenets langsomme takt i oppkjøp av vannfall. Kanaldirektør Gunnar Sætren ble kritisert for å være for passiv, noe som hadde ført til at spekulanter hadde kommet i forkjøpet og skaffet seg vannfall. Knutsen uttalte at «[de] gode, store deilige vandfald» som staten åtte år tidligere kunne ha skaffet seg svært billig, nå var blitt overtatt av spekulantene.

1907–1921 Fra Kanalvesenet til Vassdragsvesenet

Personell fra Hydrologisk avdeling foretar målinger i elven nedenfor Farsjø rundt 1917.

Foto: Nils Gamnes

Personell fra Hydrologisk avdeling foretar målinger i Heklafoss i Numedalslågen i 1920.

Foto: Nils Gamnes

Måling av sarrlaget (en type is) i Trysilelva.

Foto: Ole B. Solem

Personell fra Hydrologisk avdeling sover i telt under målinger i Holdøla i 1936.

Foto: Nils Gamnes

I 1907 skiftet Kanalvesenet navn til Vassdragsvesenet. Etaten bestod av ingeniør Gunnar Sætren som leder, i tillegg til seks fast ansatt. Det var også ti ansatte for drift av kanalene Bandak–Norsjø, Norsjø–Skien og kanalen i Haldenkanalen. Sætren var blitt kritisert for å ha vært for passiv når det gjaldt statlig oppkjøp av vannfall, dessuten var han kraftig kompromittert etter påstander om å ha blandet embetsmessige og private interesser i vannfallsaker. Sætren gikk av, og ble erstattet av ingeniør Ingvar Kristensen som fikk tittelen vassdragsdirektør i 1907. Stortinget besluttet samtidig at funksjonærer i Vassdragsvesenet ikke skulle ha private interesser i vannfallsaker.

Kristensen var den første hydrologen i Vassdragsvesenet og han utga publikasjonen Vandstandsiagttagelser for Kongeriget Norge. I 1920 var det 300 hydrologiske måletasjoner for å måle vannføring i elver. Undersøkelse av is i vassdrag var også noe som ble gjort helt fra starten.

Omfattende statlig fossekjøp

Frem til 1907 var omfanget av statens fossekjøp beskjedent, men det store omslaget kom i 1907 da frykten for utenlandske oppkjøp resulterte i både konsesjonslovene og storstilt kjøp av fosser. Med Christian Michelsens regjering ble det gitt en bevilgning på 200 000 kr fra Stortinget. Dette var et mye større beløp enn det som var benyttet i årene før. I årene fra 1907 til 1914 bevilget Stortinget i alt 750 000 kr, og i årene 1915 til 1920 i alt 1 310 000 kr. Det ble da kjøpt en rekke fosser som Bardufossen (i Barduelva), Vøringsfossen, Innsett og Straumsmo (også ved Barduelva). Det virkelig kostbare kjøpet var Nore-fallene (i Numedalslågen) for 400 000 kroner i 1907. Vassdragene Tafjord, Suldal og Hjelmeland, Rafoss i Kvina, noen vassdrag i Ryfylke, Ullavassdraget, Tokkefallene, Stjørnvassdraget og Raumafallene var ekstraordinære kjøp besluttet av Stortinget. Kjøpet av Mår for 960 000 kroner i 1920 var det siste store statlige fossekjøpet før andre verdenskrig. I perioden med statlig oppkjøp av vannfall var det ingen i Stortinget som stilte prinsipielle spørsmål med dette. Konsesjonslovene derimot ble det ført opphissede diskusjoner om.

Konsesjonslovene og vassdragsreguleringsloven

En av turbinene og generatorene i Vamma kraftverk. Kraftverket ble påbegynt i 1907 av Vamma Fossekompagnie, der Sam Eyde var grunnlegger, for energiproduksjon for kunstgjødsel. Denne produksjonen kom aldri i gang, og Hafslund overtok anlegget.

Foto: Norges vassdrags- og energidirektorat

Utdypende artikkel: Konsesjonslovene

Politikerne var ved starten av 1900-tallet interessert i å få etablert industri basert på vannkraft, men noen nasjonale finansielle miljøer med nok kapital for kostbare utbygginer fantes ikke. Utfordringen for politikerne var å slippe til utenlandske investeringer, men samtidig beholde den politiske styringen med utbyggingene. Det ble bygget fabrikker og tilhørende vannkraftverk i Odda, Tyssedal, Sauda, Rjukan, Notodden, Jørpeland, Høyanger, Orkanger og Sør-Varaner. Her var det i regelen utenlandsk kapital og importert teknologi som dannet grunnlaget, samt at markedene var i utlandet. Industrien som ble etabelert var bidragsyter til velstand og utvikling av velferdsstaten.

På begynnelsen av 1900-tallet ble det ført omfattende diskusjoner i Stortinget om utnyttelsen av vassdragene, konsesjoner og industrietablering. Det som lå bak var synet på store utenlandske aksjeselskaper og frykt for at arbeidsforholdene på industristedene ville bli dårlige. Andre argumenter var at store utenlandske selskaper kunne komme til å monopolisere vannkraften og gjøre det vanskelig for tradisjonell norsk industri å få billig elektrisk kraft. De eneste som var positive til storindustrien var ingeniører, de som selv representerte storindustrien og politikere fra det urbane Høyre.

Vassdragsreguleringsloven kom i 1917 og ga staten rett til å foreta vassdragsreguleringer, og bare med særskilte unntak tillate andre denne rett. Selv om dette var kontroversielt, mente de fleste, uansett politisk ståsted, at staten burde ha mulighet til å overordnet styring.

Industrikonseksjonsloven og vassdragsregueringsloven i 1917 sørget for at myndighetene var mellomledd som skulle sørge for ivaretagelse av allmennhetens interesser og stilte vilkår for kjøp av vannfall. Bare staten, kommuner eller norske borgere kunne kjøpe vannfall uten konsesjon. Dessuten var det bare forretninger der 2/3 av kapitalen var offentlig som kunne få tidsubegrenset konsesjon. Private utbyggere hadde fallrettighetene i 60 år, deretter ville hjemfall (hjemfallsrett) og kraftavståelse sørge for at rettighetene ble tilbakeført til stat og kommune, uten noen form for kompensasjon til eier.

Todeling av elektrisitetsforsyningen

I begynnelsen av 1900-tallet ble elektrisitetsforsyning for alminnelig forbruk et kommunalt anliggende, mens industrien sørget for sine egne kraftstasjoner og kraftsystemer. I 1924 var 90–95 % av investeringene i storindustriens kraftforsyning private, mens kommunene stod for 83 % av investert kapital i alminnelig kraftforsyning. Statens stod for 7 % av investeringene for alminnelig forsyning og private for de resterende 10 %. Konsesjonslovene som ble vedtatt mellom 1906 og 1917 for å regulere storindustrien, og staten hadde lagt til rette for private utenlandske aktører kunne drive kraftproduksjon og få konsesjon på vannfall. Staten hadde aktivt sørget for å gi kommunene og fylkeskommunene ansvar for alminnelig kraftforsyning. En annen grunn til denne todelingen var at kraftverkene for industribedrifter lå langt unna befolkningssentra, dermed ble det naturlig at de sørget for sin egen forsyning. Kraftoverføring over lange avstander var enda ikke blitt vanlig.

Verdensenergikonferansen har blitt avviklet hvert år siden 1924. Her ble NVE spesielt innbutt til å holde foredrag om leketrotekniske forhold. Norge var på den tiden et land med omfattende elektrisk kraftproduksjon, og allerede i 1906 var det registrert 757 kraftanlegg i landet.

Staten som kraftutbygger

Venstrepolitikeren Gunnar Knudsen var opptatt av at statens engasjement i kraftforsyningen både skulle være samfunnsnyttig og gi inntekter til staten. Både han og Ingvar Kristensen mente at det var naturlig at staten skulle bygge og drive vannkraftverk, samt kraftlinjer. Imidlertid var det politisk enighet om statens oppkjøp av vannfall, men ikke om hvordan disse skulle anvendes når de først var kjøpt. Både oppkjøp av vassdragsrettigheter og konsesjonslovene ble brukt for å holde utenlands storkapital ute. For de fleste politikere var storindustrien et middel for økonomisk vekst, ikke for utvikling av det gode samfunn. I mange tilfeller ble det en ulempe at staten fikk rettigheter til vassdragene uten at noe videre skjedde. I Stortinget ble det stadig sagt at staten la en død hånd over vannfallene, således var den norske staten i 1920 blitt den største eieren av vannfall i Europa.

Med de store vannfallene staten fikk kontroll over, begynte diskusjoner om staten også skulle drive industribedrifter. Dette var det ikke stor oppslutning om, men at staten kunne selge kraft til industriforetak var mer nærliggende. Et syn på saken var at i tilfeller der kommunene hadde bygget elektrisitetsforsyning ville behovet vokse og nye kraftressurser ville være mer krevende og kostbare å utnytte. Ved en slik utvikling ville statlig utbygging av store kraftstasjoner skaffe elektrisitet til større regioner. Staten kunne også bygge lange kraftlinjer for å forsyne de allerede etablerte lokale elektrisitetsverkene. Arbeidsdepartementet skrev i et notat med forslag til kjøp av Tokke-fallene, at Østlandet var landets mest folkerike del, men hadde ellers små vannkraftressurser. Imidlertid ble det til at staten solgte videre en del vassdrag til kommuner og fylker.

Det ble ikke til at Knudsen og Kristensen fikk gjennomslag for sitt syn på at staten skulle drive med stort omfang av kraftutbygging. Knudsen, som ikke lenger var statsminister i 1920, argumenterte for at staten burde motarbeide mulig utvikling av massearbeidsledighet med kraftutbygging. Dette mente han ville komme både den enkelte og samfunnet til gode, og at dette burde være en plikt for staten. Til tross økonomisk nedgangstid og depresjon utover i 1920- og 30-årene ble bare de kraftstasjonene fullført som var vedtatt og påbegynt før 1920. Staten sammen med Kristiania kommune bygget Solbergfoss kraftverk (første byggetrinn i årene 1917 til 1924), videre bygget staten Nore kraftverk (bygget i årene 1919-1928) og Glomfjord kraftverk som staten hadde overtatt i 1918 (og ble ferdig i 1920). I tillegg til disse ble Hakavik kraftverk (vedtatt 1916 og ferdig i 1922) bygget av staten for jernbanedrift.

Kraftverk satt i drift i perioden 1906-1928 av Vassdragsvesenet

Navn	Elv og sted	Byggeperiode
Paulenfoss kraftverk	Otra, Vennesla	1906
Glomfjord kraftverk	Storglomvatnet og Fykanåga, Meløy	1920
Hakavik kraftverk	Øksne, Øvre Eiker	1922
Solbergfoss kraftverk	Glomma, Askim	1922
Nore I kraftverk	Numedalslågen, Nore og Uvdal	1928

Vassdragsvesenets organisasjon

Vassdragsvesenets ansatte våren 1910. Vassdragsdirektør Ingvar Kristensen sittende i annen rekke som nummer to fra venstre.

Foto: Norges vassdrags- og energidirektorat

Under vassdragsdirektør Ingvar Kristensens ledelse hadde vassdragsvesenets virksomhet vokst betydelig og blitt landets fagekspertise på kraftforsyning. Etaten hadde 110 ansatte i 1920 og av disse var 77 ingeniører. I tillegg til dette var det ansatte til drift av kanalanleggene, samt Hakavik og Nore kraftverk. Det var følgende avdelinger i Vassdragsvesnet:

• Hydrologisk avdeling opprettet i 1895 som drev med hydrologiske målinger og beregninger, samt undersøkelser og anslag for landets totale vannkraftressurser.
• Anleggsavdelingen opprettet i 1907 som drev med planer og ledelse av kanalanlegg, forbygging av vassdrag, vannsenking etc.
• Kontrollavdelingen opprettet i 1909 for å drive kontroll med vassdragsutbygginger som hadde fått konsesjon.
• Vannfallavdelingen opprettet i 1910 for kartlegging av kraftpotensialet i de vannfall som staten hadde kjøpt, analyser av kostnader for utbygging av disse, samt fremme forslag til innkjøp av nye vannfall.
• Kontoravdelingen som tok seg av alminnelige kontorarbeid, budsjett og lønn.
• Veiledningsavdelingen opprette i 1914 for å veilede kommuner og private i spørsmål om utbygging av mindre vannfall.
• Elektroteknisk avdeling opprettet i 1919 for å planlegge den elektrotekniske delen av statlige utbygginger, i tillegg til å yte bistand ved veiledning av kommuner.

I tillegg til dette var det en egen overingeniør som inspektør for fløtningsanlegg.

1921–1940 Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen i mellomkrigstiden

Ingeniører fra Elektrisitetsdirektoratet inspiserer en kraftlinje over Nordalsfjorden tilhørende Aalfot interkommunale kraftselskap (i dag del av Sogn og Fjordane Energi).

Rossebø transformatorstasjon (tilhørende Haugesunds halvøen og Karmøys kraftselskap). Elektrisitetsdirektoratet ga konsesjon, føre tilsyn med og lager forskrifter for denne slike anlegg, noe som også i dag er en overordnet oppgave for NVE.

På grunn av omfattende statlige virksomheten innenfor kraftforsyning ble det i 1896 opprettet en kommisjon på tre personer som laget forskrifter og behandlet konsesjonssøknader for elektriske anlegg og kraftledninger. Tilsynet med elektrisitetsvesenet ble opprettet i 1898 med ansvar for at forskrifter ble overhold, samt Vassdragskommisjonen av 1909 med ansvar for å forberede behandlingen av konsesjonssaker for vannkraft, bergverk og annen fast eiendom. Tilsynet og de to kommisjonene lå direkte under Arbeidsdepartementet, mens Vassdragsvesenet var et direktorat under dette departementet.

Vassdragskommisjonen skulle også være rådgivende organ for rådgivning for departement. Disse dannet et komplisert nettverk av statlige organer og med en stadig større saksmengde utover i 1920-årene var det naturlig å vurdere en mer egnet organisasjon. Norges vassdrag- og elektrisitetsvesen (NVE) ble derfor opprettet den 1. mai 1921. NVE skulle ha ansvar for bygging og drift av vannkraftverkene i de elevene som staten eide, omtalt som statkraften.

Organisering av NVE i 1921

Ved opprettelsen av NVE ble juristen Birger Stuevold-Hansen oppnevnt som generaldirektør. Videre var det direktører med ansvar for hvert sitt direktorat: Disse var vassdragsdirektør Olaf Rogstad, fossedirektør Ingvar Kristensen og elektrisitetsdirektør Thomas Norberg Schulz. Hovedstyret i NVE bestod i tillegg til disse fire lederne av fem stortingsvalgte medlemmer. NVEs virkeområde og organisasjon ble vedtatt av Stortinget 10. mars 1921. Og etaten overtok Vassdragsvesenet, Elektrisitetstilsynet, Elektrisitetskommisjonen og Vassdragskommisjonen. Avdelingene i NVE ble som følger:

• Vassdrags- og fløtningsdirektoratet med ansvar for ferdsel langs vassdragene, fløting, hydrologi, kartlegge landets vannkraftressurser, drift av statens reguleringsanlegg, samt forberede konsesjonssøknader.
• Fossedirektoratet med ansvar planlegging og prosjektledelse for statens kraftverk. Etter 1926 også elektroteknisk planlegging.
• Elektrisitetsdirektoratet planlegging og rådgivning for nasjonal elektrisitetsforsyning, fram til 1926 planlegging og prosjektledelse av den elektrotekniske delen av kraftverkene, drift av statens kraftverk og kraftlinjer, forskrifter og tilsyn med elektriske anlegg, konsesjonssaker for elektriske anlegg, samt saker som angår distriktsadministrasjonen i saker som angår elektrisitetsforsyningen.

Ved opprettelsen av NVE hadde staten bare to små kraftstasjoner i drift, nemlig i Kåfjord og Hasselelva og litt senere ble første byggetrinn av Glomfjord kraftverk ferdig. Så kom Solbergfoss i drift og i 1928 første trinn av Nore I, etter dette kom det ingen flere statlige utbygginer de neste 20 årene.

Tidlig spørsmål om rolleblanding

Et sentralt spørsmål ved opprettelsen av NVE var hvordan statsetaten skulle kunne ta seg av både konsesjonssaker, kontroll og ivaretagelse av allmenne interesser, når den på den andre siden selv skulle drive vannkraftverk. Flere mente at det måtte være organisatorisk skille mellom disse ansvarsområdene og styring fra hver sin adskilte etat. Andre mente igjen at organisatorisk avstand ville gjøre det vanskelig for departementet å få samordnet virkemidler. Samordning av oppgaver i samme etat ble derfor påpekt å være mest effektivt. En annen problemstilling var om vassdrags- og fløtningssaker skulle sortere under samme direktorat. Flere mente at disse hadde motstridene interesser fordi fløting gjerne betinger stor vannføring i et vassdrag, mens kraftproduksjon fører til jevnere vannføring.

Elektrisitetsforsyningskommisjonen av 1919

Utdypende artikkel: Elektrisitetsforsyningskommisjonen av 1919

Leder av Elektrisitetsforsynings-
kommisjonen professor Olav Heggstad ved Norges tekniske høgskole. Sammen med professor Gudmund Sundby fra maskinavdelingen dannet disse kjernen av kompetanse innenfor vannkraft og elektrisk kraftforsyning i Norge på begynnelen av 1900-tallet.

Stortinget satte ned en kommisjon som skulle utrede «spørsmålet om grundlinjer for landets elektricitetsforsyning», og som skulle bestå av fagekspertise, representere både landsdeler, næringsgrupper og forbruksgrupper. En plan for bygging av kraftverk og hovedledningsnett skulle være det endelige resultatet av kommisjonens arbeid. Kommisjonen som fikk navnet Elektrisitetsforsyningskommisjonen av 1919 ble ledet av professor ved NTH Olav Heggstad. Myndighetene så det som et problem at kraftutbyggingen for alminnelig forsyning hadde skjedd som kommunale initiativer, noe som ga små anlegg tilpasset lokale behov. Den store forbruksveksten krevde derimot omfattende kraftutbygging. Et annet problem var at mange store befolkningssentra, som byene på Østlandet og Sørlandet, lå langt unna vannfallene i fjellområdene.

Spesiell interesse fikk kommisjonens forslag om samarbeid mellom elektriske anlegg, kjent som samkjøring. På denne tiden var en stor del av elektrisitetsverkene autonome enheter, dette til tross for at sammenkobling av flere verk vil gi store fordeler. Lovforslaget ville pålegge plikt til samkjøring. Forslaget skapte sterke negative reaksjoner blant distriktskommunene fordi en mente at en slik lov ville gi staten «fullstendig enevoldsherredømme». Få av de forslagene som Elektrisitetsforsyningskommisjonen hadde foreslått ble tatt til følge.

Tross vanskene med å få etablert store enheter i kraftforsyningen og samkjøring, viste folketellingen i 1920 at 64 % av Norges befolkning hadde boliger med elektrisitet. Ingen land kunne vise til noe lignende, Canada var neste land på listen med en dekning på 37 %.

Konflikt om statens kraftverk

Solbergfoss kraftverk som NVE hadde deltatt ved planlegging av, og som staten hadde medeierskap til. Selv om det var kontroverser om eierskapet til dette, og andre kraftverk, ble leveringen av turbinene en suksess for Kværner Brug. Takket være stor innsats fra det nye Vannkraftlaboratoriet ved Norges tekniske høgskole i Trondheim oppnådde turbinene i dette kraftverket den høyeste virkningsgraden noen gang oppnådd. Dette er av historikere utpekt til å være avgjørende for norsk produksjon av vannturbiner i verdensklasse.

Da Nore kraftverk var ferdig i 1928 ble det konflikter om prisen på kraften. Noe av problemet for dette kraftverket, og for Glomfjord og Solbergfoss, var at de var bygget med store kostnader under inflasjonsårene, og da de var ferdige utover i 1920- og 30-årene inntrådte senket prisnivå og økonomisk depresjon. Noen argumentert for at staten skulle selge Nore og andre kraftverk, samt kraftlinjer. Da det noen år senere virkelig ble startet forhandlinger om salg av kraftverket ble det ikke enighet om prisen og betingelsene. En annen sak var at utkantkommuner på Østlandet ikke ønsket at staten skulle selge Nore. Norges Industriforbund var også mot salg fordi de fryktet at Oslo kommune ville bli en viktig part i kraftverket og dermed bli for dominerende. Dermed ble det til at NVE fortsatte som eier av kraftverket. Hadde salget av Nore og de andre kraftverkene og kraftlinjene funnet sted ville staten ikke lenger hatt noe rolle med utbygging og drift av kraftanlegg.

Vanskelige tider for NVE

«Man skulle jo ha ønsket, at dette ny organ i vort styre for vort vasdragsvæsen fik en noget bedre start, end det nu faar. Det er vel ikke tvil om, at det nye hovedstyret for vort vasdragsvesæsen nærmest blir et administrasjonskontor for fylkernes elektriske fallitboer.»

Ivar Lykke

Utover i 1920-årene ble ethvert ønske om statlige vannkraftutbygginger henlagt. De store statlige kraftverkene som var satt i drift, Solbergfoss, Nore I og Glomfjord, fikk betydelige problemer med å få avsatt kraften. Administrasjonen i NVE ble redusert etter forslag fra Statens forenklings- og sparekomite. Senere skulle det komme enda flere reduksjoner av personalet. Utover i 1920 og 30-årene fikk mange kommuner store økonomiske problemer og noe av dette skyldes store låneopptak for å bygge egne kraftverk. Hovedstyret i NVE regnet at staten hadde gitt 68 millioner i lån til kommunene, mens NVEs egen anleggskapital i kraftverkene var på 88 millioner kroner. Staten hadde altså ytet bistand for utbygging av kommunale kraftverk på rundt 75 % av det den hadde brukt på egne anlegg. Norges kommunalbank ble etablert i 1926 og denne hjalp blant annet kommuner som hadde kommet i gjeldskrise etter store investeringer i kraftforsyningsanlegg.

Økonomiske nedgangstider og depresjon

Kraftledningen på 132 kV mellom Nore kraftverk i Numedal og Smestad transformatorstasjon i Oslo, med de såkalte «englemastene».

Foto: Henning Weyergang-Nielsen/Norges vassdrags- og energidirektorat

I mellomkrigårene var det generelt økonomiske nedgangstider og storindustrien ble forsøkt stimulert. Norske vannkraftressurser ble markedsført internasjonalt for å oppmuntre til utenlandske investeringer i norske prosjekter. Industribedrifter basert på vannkraft som var etablert med norsk kapital, eller blitt oppkjøpt med norsk kapital under første verdenskrig, ble mer eller mindre overtatt av utenlandske kapitalinteresser. Det ble til og med sett på mulighetene for krafteksport fra Norge, og etablert et konsortium der blant annet tysk storindustri, svenske Vattenfall, den danske stat og flere norske bedrifter var med. Her ble det arbeidet for krafteksport til Sverige, Danmark og Tyskland.

Med Arbeiderpartiet i regjering fra 1935 ble det ikke ført en energipolitikk som skilte seg mye fra det som Venstre og Gunnar Knudsen hadde stått for. Med bedre konjunkturer fra 1933 ble det brukt mer kapital til elektrifisering, men innenfor etablerte rammer. I 1938 ble det opprettet en ordning med statsstøtte til elektrisitetsforsyning for allmenne behov. Her fikk distriktene stå fritt til å organisere kraftforsyningen slik de fant best. Fra Arbeiderpartiet sprang det ut en gruppe som kalte seg «Teknisk forening av DNA» som arbeidet med industrispørsmål. Disse arbeidet også med spørsmål knyttet til elektrisitetsforsyning. Utbygging av vannkraft for å få økonomisk vekst ble ansett som viktig. Teknisk forening laget en «Plan i elektrisitetsforsyningen» der de så for seg en 50 % økning av kraftproduksjonen. Denne skulle brukes til industri for hjemmemarkedet, men først og fremst til økning av elektrisitetsforbruket i alminnelig forsyning. En så for seg en økning av elektrisitet for bruk til koking og oppvarming i husholdningene.

Den døde hånd over NVE

Med den store depresjonen som fulgte etter børskrakket i 1929 i New York ble det innledet enda større innskrenkning av NVEs personale enn nedbemanningene i 1920-årene. En komite bestående av Rogstad, Stortingsrepresentant Ole Monsen Mjelde og lagtingspresident Jon R. Aas, ga i 1933 sin innstilling der de foreslo at de tre direktørstillinger skulle avskaffes. Isteden skulle det opprettes seks avdelinger med hver sin avdelingssjef. Antallet funksjonærer skulle samtidig reduseres med 24 personer.

Stortingsdebatten som fulgte artet seg som et generaloppgjør med den vannkraftpolitikken som hadde vært ført. Flere representanter hevdet at det var forfeilet at staten skulle stå for storstilt kraftutbygging for alminnelig forsyning, noen mente endog at det var overdrevet optimisme i 1920-årene å tro at store verdier lå i den norske vannkraften. Personalet ble redusert ved naturlig avgang. Det bredte seg en nedstemthet etter dette.

NVE i krigsårene 1940-1945

Se også: Arbeitsgemeinschaft für den Elektrizitätsausbau Norwegens

Reichskommissar Josef Terboven ledet selv Arbeitsgemeinschaft für den Elektrizitätsausbau Norwegens som skulle få i gang storstilt utbygging av vannkraft i Norge.

Allerede en måned etter okkupasjonen av Norge i mai 1940, ble det gitt en befaling fra Adolf Hitler (førerbefaling), om at den norske aluminiumproduksjonen skulle utbygges i så stort omfang at den kunne sikre Nazi-Tyskland nødvendig aluminium til rustningsindustrien. Det skulle også utvinnes magnesium, kalkstein, flusspat og silisium. For å gjøre dette ble følgende kraftstasjoner besluttet utbygget eller utvidet: Tyin, Mår, Sauda, Glomfjord, Tysse, Eitrheim, Osa og Aura.

Reichskommissariat Norwegen så behovet for et samarbeidsorgan for kraftutbygging og stiftet Arbeitsgemeinschaft für den Elektrizitätsausbau Norwegens, der representanter fra NVE og norske industri ble invitert til å delta. Okkupasjonsmakten opprettet derfor aluminiumsprodusentene Nordisk lettmetall og A/S Nordag for at disse skulle drives med tysk og norsk kapital.

Okkupasjonsmaktens strategier i vannkraftsaker

Todelingen av kraftforsyningen der private tok seg av kraftutbygging for storindustri, og alminnelig forsyning som noe det offentlige var sterkt involvert med, kom i motsetning til den tyske okkupasjonsmakten. Okkupasjonsmaktens interesser gikk i retning av storindustri og sentralisert planlegging av kraftforsyningen. For eksempel hadde tyskerne planer om samarbeid mellom offentlige og private, og ville opprette et kraftforsyningsselskap med privatrettslige rammer. NVE fikk som kraftverkseier og konsesjonsbehandler økt aktivitet, til tross for samarbeidsvansker.

Konsesjonslovene satte grenser og skulle blant annet regulere utenlandsk eierskap til norske vannkraftressurser, og i de politiske partier, inkluder Nasjonal samling, var dette en del av kulturen. Mange konflikter oppstod derfor rundt konsesjonslovene.

Til tross for konflikter og uenighet over strategier som NVE hadde lagt, viste det seg at rikskommissær Josef Terboven og hans stab hadde forståelse for norske interesser. De føle seg nødt til å respektere konsesjonslovene under forhandlinger. Dette mente Terboven på sikt ville være gunstig for samarbeidsklimaet og for å få norske kapitalinteresser med på investeringer i aluminiumsverk og annen krigsviktig industri.

Okkupasjonsmaktens utbygging av kraftsystemet

Okkupasjonsmakten hadde ikke bare store interesser av å få bygget ut kraftbehovet for krigsviktig storindustri, men var like opptatt av å få økt kapasiteten for alminnelig kraftforsyning. NVE fikk under krigen støtte for bygging av både kraftstasjoner, transformatorstasjoner og kraftlinjer. Et motiv for denne utbyggingen var opplagt alle Wehrmachts anlegg og forlegninger, men også norske interesser ble imøtekommet.

Generaldirektør Olaf Rogstad i NVE ble i sin stilling til januar 1942, men fikk henstilling om å fratre. Etter Rognstad fulgte Professor Hans Skarphagen som var aktiv NS-medlem og hadde flere administrative stillinger under krigen. Han fikk i oppdrag å effektivisere NVE, som arbeidsminister Tormod Hustad mente var organisert feil i forhold til de nye arbeidsoppgavene.

Ved slutten av andre verdenskrig i 1945 hadde okkupasjonsmakten gjort store investeringer i norske vannkraftverk. Til tross for de store planene falt aluminiumsproduksjonen drastisk i krigsårene. Noe av grunnen til at mange av okkupasjonsmaktens planer gikk tregt var mangel på råstoffer, materialer og kvalifisert arbeidskraft, samt at også sabotasje spilte en rolle.

1945–1960 NVE som verktøy i gjenoppbyggingen etter krigen

Lars Evensen (til høyre på bildet) ble etter krigen handelsminister i samlingsregjeringen, og mellom 1947 og 1953 var han industriminister. Mellom 1954 og 1957 satt han på Stortinget. Strategier for kraftutbygging og storindustri var hans viktigste prioriteringer for gjennoppbygginen.

«Vi ser det slik, at en videre økonomisk framgang for land og folk er nøye forbundet med våre egen evne til i større grad enn før å utnytte landets kraftkilder og råstoffer. Vi må søke å finne fram til industrier som faller naturlig for Norge, enten i tilknytning til kraftkilder eller råstoffene...Jeg ser derfor kraftutbyggingen som nøkkelen til en videre industrialisering i Norge.»

Handelsminister Lars Evensen

Industrikomiteen ble nedsatt av Forsyningsdepartementet i London i 1943 og hadde industriutvikling og kraftforsyning etter krigen som virkeområde. Komiteen ble ledet av professor Fredrik Vogt som hadde vært rektor ved NTH og i tillegg ekspert på kraftutbygging. Byråsjef i Forsyningsdepartementet, Erik Brofoss, var også med. Vogt ga råd om hvordan den tyske okkupasjonsmaktens utbygging av kraftverk i Norge skulle brukes etter krigen. Han mente at best anvendelse ville være industri for produksjon av lettmetall eller annen storindustri. De kraftverkene som tyskerne startet byggingen av eller utvidet, skulle brukes til industri, ikke til alminnelig forsyning som var den opprinnelige norske planen. Dette gjaldt Mår, Glomfjord og Aura. Et argument var at disse kraftverkene lå såpass isolert til geografisk sett, at overføring til alminnelig industri ville bli vanskelig. Også andre fra miljøet i London var opptatt av industri. Blant annet mente Nicolai Stephansen fra Norsk Hydro at kunstgjødselproduksjon ville være en inntektsbringende eksportindustri. Arbeiderpartiet som kom i posisjon i etterkrigsårene prioriterte etterhvert storindustri og store kraftutbygginger.

Staten overtok Mår kraftverk og Tyin kraftverk som var under bygging under krigen. I tilknytting til Tyin kraftverk var også et påbegynt aluminiumsverk i Årdal. Mår var bygget av Nordisk lettmetall, og her var hensikten kraftforsyning til kunstgjødselproduksjon. Det ble til at Hydro fikk den kraften de hadde behov for til selvkost og at staten etablerte aluminiumproduksjon i Årdal.

Flere prosjekter fulgte. Det viste seg også at eksport av aluminium skulle bli mer lønnsomt enn noen hadde forutsett i starten. Uten altfor store investeringer fikk landet sårt tiltrengte valutainntekter fra denne eksporten. Dette var industri som ga «det største produksjonsutbytte – størst varemengde per arbeider» som arbeiderpartiets Arne Drogseth formulert det.

Teknologiske og politiske årsaker for statens engasjement i kraftforsyningen

Ikke bare i Norge fikk etterhvert staten en viktig rolle i utbyggingen av kraftforsyningen. I Irland ble kraftforsyningen et statsmonopol allerede på midten av 1920-årene, og i Frankrike, Storbritannia og Hellas skjedde det samme rett etter andre verdenskrig, og i Italia noe senere. Den amerikanske historikeren Thomas P. Hughes studerte utbyggingen av kraftforsyningen i USA, Storbritannia og Tyskland fra starten og frem til 1930-årene, og legger stor vekt på teknisk-økonomiske optimaliseringshensyn. Dette mener han forklarer både utviklingen i retning av integrasjon og systemvekst, samt statens økte rolle. I kraftforsyningen gir stordriftsfordeler lavere enhetskostnader, noe som driver utviklingen i retning av store kraftsystemer. Elektrisitetsforsyningen var i begynnelsen lokale foretak og teknologi, og disse så gjerne sine økonomiske, politiske eller sosiale interesser truet av en utvikling mot integrerte og regionale systemer. I noen land som Tyskland og Storbritannia var den lokale organisasjonsstruktur en hindring mot utvidelse av kraftsystemet. Dermed kom staten inn for å tvinge gjennom systemvekst og de fordeler som elektroteknologien i seg selv gir.

I tillegg til dette kommer statens behov for å styre samfunnets ressurser under de to verdenskrigene for å få produsert krigsviktige varer. I neste omgang kom behovet for å styre kraftforsyningen under gjenreisningen etter andre verdenskrig. Så oppstod det også ideologiske skifter i Frankrike og Storbritannia, der sosialistiske regjeringer gikk inn for statsmonopol i kraftforsyningen. Forskjellige land hadde forskjellige motiver, men de teknologiske storskalafordelene var felles for alle.

Elektrisifiseringsnemnda av 1945

I 1945 ble det nedsatt en elektrifiseringsnemnd ledet av sjef for Elektrisitetsavdelingen i NVE, Trygve Sorteberg. Nemnden påpekte at den kommunale dominansen hadde ført til tilfeller av et lite optimalt kraftsystem. Flere elektrisitetsverk var preget av lite samarbeid. Statlig overtagelse av all kraftproduksjon ble derfor diskutert. En slik løsning var det ikke flertall for, og en ble enige om at i fremtiden skulle fortsatt de lokale elektrisitetsverk og kraftselskaper være viktige i kraftforsyningen. Anbefalingen var heller at alle større elektrisitetsverk skulle gå sammen i samkjøringsområdene og samarbeide om kraftutbygginger og etablering av nye kraftlinjer. Etter hvert som utviklingen gjorde det naturlig ville sammenslutningene bli stadig større. Statens engasjement som kraftprodusent for å tilrettelegge for industri og velferdsstat ble allikevel av stadig større omfang.

Kraftkrevende industri var høyt prioritert og økte sitt energiforbruk med 84 % fra 1946 til 1950, mens annen industri økte med 38 % og husholdninger og andre formål økte med bare 28 %. Dette til tross for at det på denne tiden var rundt 600 000 mennesker i landet som ikke hadde elektrisitet. Noe av prioriteringen gitt ut på å gi kraftkrevende industri gunstige kraftpriser.

NVEs organisasjonskultur etter krigen

Tidligere professor og rektor ved NTH Fredrik Vogt ble en svært markant generaldirektør i NVE. Han utmerket seg ved både å være en god forsker, ingeniør, pedagog og administrator.

Foto: NVE

NVE var en konservativ etat og formet av mellomkrigstidens prioriteringer av allmenn kraftbehov, nye og store oppgaver som politikerne nå krevde var det motstand mot. Generaldirektør Olaf Rogstad var 68 år i 1945, og ellers var 73 % av ingeniørene i etaten over 50 år. Det var også underbemanning forhold til de planer som politikerne hadde etter krigen. Bemanningen var helt fra dannelsen i 1920 blitt redusert. I 1946 manglet NVE personale i 28 av de 78 budsjetterte ingeniørstillingene.

I 1947 ble Vogt ny generaldirektør og «den ny arbeidshverdagen» innledet. Det var industriminister Evensen som oppfordret Vogt til å søke stillingen. Det miljøet i Arbeiderpartiet som i London under krigen ivret for eksportorientert storindustri, fikk gjennomslag på bekostning av miljøer som var skeptisk til store bedrifter. Andre omstendigheter var planene for et jernverk som hadde vært diskutert i flere tiår, men som nå ble realisert som en del av planen for økonomisk vekst. En storutbygging av Røssåga med Nedre Røssåga kraftverk for energiforsyning ble vedtatt. Denne utbyggingen var det NVE som fikk i oppdrag å gjennomføre. Dessuten ble kraftkrevende industriforetak som okkupasjonsmakten hadde startet under krigen videreført.

NVEs organisasjon i 1949 var inndelt i følgende avdelinger etter opprettelsen av en bygnings- og en administrasjonsavdeling:

• Kraftsverksavdelingen
• Bygningsavdelingen
• Forebyggingsavdelingen
• Hydrologisk avdeling
• Elektrisitetsavdelingen
• Tilsynsavdelingen

1960–1991 En epoke med store kraftutbygginger og etterhvert stadig mer kritikk

Kraftverk satt i drift i perioden 1947-1965 av Statskraftverkene

Navn	Elv og sted	Byggeperiode
Aura kraftverk	Aura, Sunndalsøra	1953-1958
Rana kraftverk	Ranelva, Mo i Rana	1964-1968
Mår kraftverk	Skiensvassdraget, Tinn	1948
Nedre Røssåga kraftverk	Røssåga, Hemnes	1955-1958
Øvre Røssåga kraftverk	Røssåga, Hemnes	1961
Straumsmo kraftverk	Barduelva, Bardu	1960-1966
Svorka kraftverk	Bøvra, Surnadal	1963
Tokke kraftverk	Vinjevatn, Tokke	1961
Refsdal kraftverk	Målsetevatn, Vik	1958
Målset kraftverk	Målsetevatn, Vik	1967
Vinje kraftverk	Skiensvassdraget, Vinje	1964

Utover i 1960-årene var det ikke lenger selvsagt at alle grupper i samfunnet hadde de samme målene for samfunnet. Debatten var preget av et nyansert syn på vekstpolitikken og konfliktnivået rundt kraftforsyningen ble mer intenst. Natur- og miljøvernere aksjonerte mot vassdragsregulering og kjernekraft, og hensyn til natur og miljø ble mer og mer viktig.

Politikerne var på starten av 1960-årene ikke opptatt av å formalisere statens rolle i kraftforsyningen, dermed ble det heller ikke fremlagt noen strategiske mål for engasjementet. Derimot hadde NVE selv klare synspunkter på sin rolle som utbygger og forvalter av kraftstasjoner og -linjer. Vogt var den som sammen med Lars Evensen sterkest påvirket statens engasjement.

I NVEs interne fagblad Fossekallen beskrev Vogt tre punkter for hva statens rolle skulle være: Legge til rette for storindustrien, optimal teknisk-økonomisk utbygging av kraftsystemet og hjelpe distrikter som ikke maktet å etablere egen kraftforsyning. Ut fra dette vil staten måtte ha hovedansvaret for utbygging av sentralnettet. Utbyggingen av elektrisitetsforsyningen i distriktene skulle skje ved statlige støtteordninger. Altså de samme oppgavene som NVE hadde hatt i mellomkrigstiden. Vogt mente at en statlig overtagelse av ansvar for kraftforsyningen ikke var fornuftig, til det var avstandene for store og befolkningstettheten for liten og spredt. Lokale initiativ ville derfor fortsatt være naturlig.

Nye direktorater

NVEs administrasjonsbygg i Middelthunsgate 29 i Oslo stod nytt i 1964.

Foto: Henrik Svedahl

Trim for kontoransatte hos NVE på slutten av 1960-tallet.

Foto: Henrik Svedahl

Mot slutten av 1950-årene var det behov for en organisering som stod i forhold til den store arbeidsmengde som etaten fikk. I tillegg var personalet spredt ut over en rekke adresser i Oslo. Det nye administrasjonsbygget ble vedtatt i 1959 enstemmig og uten debatt i Stortinget. Bygget er fremdeles NVEs hovedkontor. Den nye organisasjonen til NVE som ble vedtatt i Stortinget i 1960 og ble slik:

• Direktoratet for administrative, juridiske og økonomiske saker. Her sorterte personalsaker, eiendomssaker, budsjett-, kasse- og regnskapssaker.
• Vassdragsdirektoratet med ansvar for ervervs- og reguleringskonsesjoner, kontroll med vilkår, tilsyn med vassdrag og anlegg, saker om ferdsel og fløting, avgjørelser etter vassdragsloven, oppgaver til Riksskattestyret, forbyggings- og senkninsgsanlegg, hydrologi og kartlegging av vannkraftressurser.
• Elektrisitetsdirektoratet med ansvar for konsesjoner for elektrisk produksjon, drift av elektriske anlegg, samt ekspropriasjonstillatelser for slike anlegg. Videre kontroll med overholdelse, saker vedrørende tilsyn med elektriske anlegg og saker vedrørende nasjonal elektrisitetsforsyning.
• Direktoratet for statskraftverkene (Statskraftverkene) med ansvar for drift av statens regulerings- og kraftanlegg, foruten planlegging og utbygging av slike anlegg.

Også ved denne omorganiseringen ble det politiske diskusjoner om det var riktig å la en statsetat både drive med konsesjonsbehandling og selv være eier av mange kraftverk. Departementet mente at ordingen så langt hadde fungert bra i mange år. Det var ingen eksempler på at NVE hadde gitt gunstigere vilkår for sine egne kraftverk enn for andre.

Krafteksport til utlandet

Allerede i 1951 oppstod diskusjoner om krafteksport til Sverige. Stockholm Elektrisitetsverk ville gjerne være med å finansiere utbyggingen av Nea kraftverk mot at kraft ble overført til Sveriges hovedstad. NVE ledet forhandlingene om dette og i 1955 vedtok Stortinget en avtale om krafteksport. Det ble enighet om at 330 GWh skulle overføres til Sverige i årene 1960 til 1975. Bidraget til byggingen var fra Sverige 64 millioner svenske kroner som skulle tilbakebetales via selve krafteksporten. Avtalen medførte hissige debatter i Stortinget.

Det spesielle med Nea kraftverket var at en stor del av reguleringsområdet ligger på svensk side av riksgrensen. Senere ble en rekke grensevassdrag utbygget fra 1950 og utover i 1960-årene. Det ble inngått samarbeidsavtaler der kraftstasjoner ble bygget på norsk side av grensen, og krafteksport skjedde både til Sverige og Sovjetunionen.

Kraftutbygging i distriktene og utvidet samkjøringsområder

Smestad samkjøringssal styrer kraftsystemet på Østlandet. Samkjøring vil si samarbeid og lastfordeling mellom mange sammenkoblede kraftstasjoner. Dette bød på organisatoriske og tekniske utfordringer da kraftsystemene ble stadig større i etterkrigstiden. Samkjøringen av kraftverkene i Norge var en sammenslutning der Staktkreftverkene var medlem, men var ikke en del av NVEs organisasjon. Senere ble funksjonen tillagt Statnett.

I 1938 ble det etablert en statsstøtteordning for kraftutbygging i distrikter uten elektrisitet. Først etter krigen fikk ordningen stor betydning, og mellom 1945 og 1958 bevilget Stortinget hele 350 millioner kroner. Støtten ble gitt direkte over statsbudsjettet og med en elektrisitetsavgift på 0,1 øre per kWt for all kraftproduksjon. I tillegg til statsstøtten kom NVEs utbygging av kraftlinjer (sentralnettet) og flere store kraftstasjoner. Flere av de store kraftstasjonene som ble bygget rett etter andre verdenskrig var i regioner med dårlig utbygget kraftforsyning, som Aura kraftverkene, Tunnsjødal, Nedre og Øvre Røssåga, Rana, Innset og Straumsmo. Til midten av 1960-årene skjedde hele 60 % av NVEs kraftproduksjon i Nord-Norge. Mye gikk til industri og en mindre del til alminnelig forsyning i den landsdelen som fra før hadde dårligst dekning. Det var stor grad av omfordeling i denne strategien, og på slutten av 1940-årene besluttet Stortinget at statens kraftverk skulle produsere elektrisitet til samme pris over hele landet. Dermed kom de eldre store statskraftverkene på Østlandet som allerede var nedskrevet, til å subsidiere de nye kraftverkene i periferien.

I 1950 ble det vedtatt en lov der staten kunne tvinge små kraftselskaper til samarbeid og samkjøring om det hindrer en rasjonell utnyttelse av ressursene i distriktene. Imidlertid turte ikke styresmaktene å håndheve loven strengt av frykt for lokal motstand. Politisk ble det vurdert slik at de lokale kraftselskapene selv ville innse svakhetene som manglende samarbeide ga. I noen få tilfeller stilte NVE krav om samarbeid i tilfeller der statsstøtteordningen for elektrisitetsforsyningen ble benyttet. Det som fremmet lokalt samarbeid var utbygging av større kraftstasjoner, der staten som kraftleverandør utnyttet sin posisjon til å fremme kraftutveksling og samkjøring. I Nord-Norge, Trøndelag og Møre og Romsdal stilte staten som krav for sin leveranse av strøm til de lokale kraftselskapene, at de gikk inn i formelt samarbeid. Der staten bygget kraftstasjoner ble det også bygget kraftlinjer som del av regionale samkjøringsområder.

Rundt 1960 begynte NVE planlegingen av store kraftlinjer for å knytte sammen de regionale samkjøringsområdene i Sør- og Midt-Norge. I begynnelsen av dette tiåret ble Østlandet, Sør-Vestlandet, Agder-fylkene, Trøndelag og Nordvestlandet knyttet sammen av NVEs kraftlinjer. Først i 1970-årene var tiden moden for en nasjonal samkjøringsorganisasjon, kjent som Samkjøringen av kraftverkene i Norge. På denne tiden var det også etablert flere kraftlinjer til Sverige.

En ulempe med måten samkjøringen ble bygget ut på var at i regioner der staten ikke hadde kraftutbyggingsprosjekter ble det heller ikke bygget kraftlinjer mellom regionene. Dette var tilfelle på Vestlandet der store områder først på midten av 1960-årene ble knyttet sammen. Staten med NVE fikk altså etterhvert etablert systemintegrasjon, til tross for mange forhold som talte mot.

Staten som kraftutbygger for storindustri

Aura kraftverk ble bygget av Statskraftverkene og satt i drift i 1953 for å forsyne aluminiumsverket på Sunndalsøra. Dette var da Norges største kraftverk, men ble utover i etterkrigstiden overgått av den ene utbygginen etter den andre.

Mens det var mer eller mindre politisk konsensus om statens kraftutbygging for alminnelig forsyning, var det mer konfliktfylt at staten skulle bygge kraftverk for storindustrien. I den første tiden etter krigen mente mange at satsingen på storindustri gikk på bekostning av utbygging av kraftforsyning til alminnelig behov. I de borgerlige paritetene var det skepsis mot storindustrien, og ønsket var heller å prioritere mindre og desentraliserte bedrifter. Rundt 1965 var omtrent halvparten av den statlige vannkraften solgt til kraftkrevende industri med gunstige og langsiktige kontrakter.

Det var skepsis mot de sosiale følgene av store ensidig industribedrifter. Nedgangstidene i mellomkrigstiden hadde vist at de ensidige industrisamfunnene i distriktene var følsom for internasjonale økonomiske nedgangskonjunkturer, med sosiale problemer som konsekvens. Statens kraftverk var også del av den ideologiske og konfliktfylte debatten om statsdrift, som aluminiumsverket på Sunndalsøra.

Konfliktene ble imidlertid mer dempet utover i 1960-årene da private selskaper stod bak etableringene. Da stod staten med NVE bak kraftutbyggingen og skaffet billig kraft til private industriforetak. I denne perioden var industrietableringene del av en stor distriktsutbyggingsstrategi med bred oppslutning. En viktig grunn til fortsatt etablering av aluminiumsindustri var frykt for økt arbeidsledighet på grunn av voksende yrkesbefolkning. Statkraftverkene skaffet alene, eller sammen med andre kraftselskaper, forsyning til Sør-Norge Aluminium AS på Husnes, Lista Aluminiumsverk og Alnor AS på Karmøy. Det som var spesielt gunstig for kraftkrevende industri var at kontraktene for kraftoverføring fra statskraftverkene var langsiktige. Mange av kontraktene som ble inngått utover i 1950- og 60-årene var på 50 og 40 år. Dette førte til et institusjonalisert avhengighetsforhold mellom Statkraftverkene og kraftkrevende industri. Både eierne, arbeidstagere, distriktene og leverandørindustrien var avhengig av denne bindingen.

Prisfastsettelse

Statskraftverkenes gunstige priser for elektrisk kraft til storindustrien ble kritisert fra flere hold utover i 1960-årene. Lave priser skapte problemer av bedriftsøkonomisk art, dessuten var det sosialøkonomer som mente at de lave kraftprisene ikke var lønnsomt for samfunnet. Det var politisk press for å sette prisene til den kraftkrevende industrien lavt, noe NVE protesterte mot av frykt for at budsjettene ikke skulle gå i balanse. På denne tiden var det vanlig, så vel for Statskraftverkene som for kommunale kraftverk, at selvkost var utgangspunkt for kraftprisene. Selvkost kan beregnes på mange måter, og spørsmål som avskrivningstider, og om selvkost skal gjelde for det enkelt anlegg, eller for alle Statskraftverkenes anlegg til sammen, kom opp. Videre var spørsmålene om kontraktenes lengde, hvordan prisene skulle indeksreguleres, hvor ofte prisjusteringer skulle gjøres og om prisene for kraftkrevende industri og alminnelig forsyning skulle være like. Politisk sett var det mer eller mindre enighet om at kraftkrevende industri skulle få gunstige priser. Kraftprisene lå langt under langtids grensekostnad, det vil si det prisen ville være om kraften var produsert i nye kraftverk.

Natur- og miljøvern

En annen kritikk som gjorde seg stadig mer gjeldende var kritikken fra naturvernere. Statkraftverkene hadde prioritert store utbygginger på kortest mulig tid. Det ble fra politisk hold lagt vekt på økonomisk vekst, valutainntekter, distriktshensyn og sysselsetning. Naturvern var dog ikke noe nytt tema. De første opphissede debattene om naturvern skjedde allerede i 1920-åren da det var planer om regulering i Jotunheimen, blant annet av Bygdin, Gjende og Sjodalsvatna.

Striden om Aurlandsdalen fra 1965 var en av de største konfrontasjonene mellom naturvern og kraftutbygging. I denne saken stod på den ene siden Oslo Lysverker, bygdefolk og kommunen og på den annen side stod naturvernere som i hovedsak var byfolk. Noen av aksjonistene ville organisere sivil ulydighet, men det ble det ikke noe av. Derimot ble sivil ulydighet brukt i Mardøla-aksjonen i 1970. Her var det en ikke-voldelig aksjon med alt fra bygdefolk til professorer som satte seg ned på anleggsveien.

En enda større aksjon ble organisert mot utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget i 1979 til 1981 form av en landsomfattende folkeaksjon. Her ble sultestreik tatt i bruk. Striden dreide seg i stor grad om samenes rettigheter til land og vann. Det ble stilt spørsmål ved gyldigheten av Stortingets utbygginsvedtak og saken kom helt opp til Høyesterett, som erklærten den gyldig. Her var det Statskraftverkene ved NVE som var utbygger.

I 1973 vedtok Stortinget en verneplan for vassdrag der NVE var sekretariat for en plan der vern og kraftutbyggingsinteresser ble veid opp mot hverandre. Fra 1973 til 1993 ble det fatter fire verneplaner og det kom til et suplement i 2005. Per 2005 var 389 vassdrag vernet.

Senere på begynnelsen av 1970-årene begynte NVE med konkret planlegging av kjernekraft. Et sted i Oslofjordområdet ble pekt ut for bygging av Norges første kjernekraftverk. Dette var forøvrig et samarbeidsprosjekt mellom Norsk Hydro, Institutt for atomenergi og NVE. Planene ble lagt frem i 1972, og skapte stor motstand både lokalt og nasjonalt. Planene ble lagt helt bort på slutten av 1970-årene etter flere store ulykker ved kjernekraftverk.

Utover på 1970-årene ble natur- og miljøvern en del av forvaltningen, og verneplanene for utnyttelse av vassdragene kom på dagsordenen allerede på 1960-årene. Verneplanene ble utarbeidet for å peke ut de vassdrags som skulle vernes mot utbygging. Protestene mot vannkraftutbygging ble mindre utover på 1980-årene. Årsakene til dette var at færre vassdrag var aktuelle for utbygging, samt at naturvern ble tatt hensyn til under konsesjonsbehandlingen. Videre utover på slutten av 1980-årene ble motstand mot gasskraft en kampsak for miljøvernbevegelsen, og i dette perspektivet fremstod vannkraft som miljøvennlig.

Langtids grensekostnad

Kraftverk satt i drift i perioden 1965-2006 av Statskraftverkene eller Statkraft

Navn	Elv og sted	Byggeperiode
Skjomen kraftverk	Langvatnet (Ballangen), Narvik	1973-1980
Jukla kraftverk	Juklevatn, Kvinnherad	1974
Mauranger kraftverk	Mysevatn, Kvinnherad	1975
Grytten kraftverk	Mardøla, Nesset	1975
Sima kraftverk	Sima og Bjoreio, Eidfjord	1980
Ulla-Førreverkene	Blåsjø og flere andre, Suldal	1960-1966
Kobbelv kraftverk	Langvatnet og flere andre, Sørfold	1987
Alta kraftverk	Alta-Kautokeinovassdraget, Alta	1987
Jostedal kraftverk	Jostedøla, Luster	1990
Svartisen kraftverk	Storglomvatnet, Meløy	1993
Bjølvo kraftverk	Bjølsegrøvvatnet, Kvam	2003
Smøla vindpark	Smøla	2003-2005
Hitra vindpark	Hitra	2004

I 1978 ble et utvalg ledet av økonomiprofessor Ole Myrvoll satt ned for å se på spørsmålet om kraftprisene for kraftkrevende industri. Økonomene i utvalget gikk inn for langtids grensekostnad (marginalkostnad) som norm for prisfastsettelsen. Representantene for industri og kraftsektor mente på sin side at kraftkrevende industri skulle gis fordeler med lave priser. Det siste synspunktet fikk gjennomslag og flertallets argumenter var at prisen på kraft måtte sees på i en større samfunnssammenheng. Lave kraftpriser var til nytte for distriktene, og at det hadde gitt en konkurransedyktig industri var viktige momenter. Teorien for prisdannelse slik som økonomene beskrev den ble kritisert for ikke å ta hensyn til at flere av innsatsfaktorene ikke er mobile. Realkapitalen og kunnskapen i industrien kan ikke uten videre flyttes.

Selv om økonomene i utvalget ikke vant frem, ble prisene for kraftkrevende industri skjerpet i siste halvdel av 1970-årene. Kontraktene ble som ble inngått skulle ikke lenger gjelde for 40 år, men for 20 år, dessuten ble det bestemt indeksregulering hvert år istedenfor hver femte. Langtids grensekostnad ble langsomt mer akseptert av politikerne, men industrien gjorde motstand og påpekte at dyrere kraftpriser ville få store konsekvenser for lønnsomheten. Staten responderte med å redusere kalkulasjonsrenten for investeringer i kraftanlegg fra det generelt vanlige syv prosent til fem. Statskraftverkene fikk på sin side økonomiske problemer med de gunstige kraftkontraktene utover i 1980-årene, og løsningen ble en økning av kraftprisene for alminnelig forsyning. Alminnelig strømforbruk stod for 33 % av Statkraftverkenes solgte kraft, men bidrog til 65 % av inntektene i 1988.

Uklare politiske mål og generaldirektørens avgang

I etterkrigstiden var det Arbeiderpartiet som hadde den klart største oppslutningen, men utover i 1970-årene kom det andre politiske strømninger og endrede rammebetingelser for NVE. Den gjeldende industripolitikken i de første årene etter krigen ble det stilt spørsmål ved. Stortingets energimeldinger og innstillinger skiftet fra gang til gang, og dette skapte så store frustrasjoner at generaldirektør Vidkunn Hveding i 1975 søkte avskjed.

NVE ble av myndighetene pålagt å utrede både kjernekraft og andre varmekraftverk. Her hadde NVE selv påpekt at alle vassdragsresurser ville være utnyttet ved inngangen til 1990-årene. Allikevel ble det ikke tatt noen endelig stilling til strategi. Heller ikke ble det enighet i vannkraftsaker som utbygging av vassdrag i Jotunheimen eller Saltfjellet. Hveding klaget over at det som tidligere var uenighet om planer og motstand mot vedtak, hadde utviklet seg til å bli motstand mot planlegging og offentlighetsbehandling. Generelt ble offentlighetsbehandlingen og saksbehandlingen mer omfattende utover i 1970- og 80-årene, med stadig flere aktører.

Statkraft som egen forvaltningsbedrift 1986

Den 1. januar 1986 ble offisielt Statskraftverkene skilt ut fra NVE som en egen forvaltningsbedrift. Samtidig ble Administrasjonsdirektoratet avviklet. I debatten forut for dette hadde flertallet i stortingskomiteen som behandlet energimeldingen i 1980 ment at det var hensiktsmessig å beholde Statkraftverkene i NVE, mens et mindretall var av motsatt holdning. Flertallet av politikerne mente at det var hensiktsmessig å beholde fagmiljøene samlet, samt at Statkraftverkene var tillagt oppgaver som ikke var forretningsmessige, som ulønnsom energiforsyning i distriktene. Det ble også trukket frem at selv om NVE behandlet konsesjonssøknader for andre kraftverk, var det ikke påvist tilfeller av forskjellsbehandling.

I de borgerlige partiene var en derimot prinsipielt imot en statsetat som både skulle drive forvaltning og forretning. Dette var også kritikk fra samfunnsvitenskapelig hold som så på NVE som et lukket ingeniørfellesskap. Kritikk av denne typen var også blitt reist av miljøbevegelsen og av Statkraftverkene selv. Kritikken kom også fra Finansdepartementet som mente at en utskillelse av markedsorientert virksomhet ville lette prissettingen av elektrisk kraft slik at denne blir i samsvar med de reelle utbyggingskostnadene. En annen kritikk som hadde eksistert siden begynnelsen av 1970-årene, var at innenfor NVE var både Elektrisitetsdirektoratet, som fastsatte prognosene for elektrisitetsforbruket, og Statkraftverkene plassert. Spørsmålet om utskillelse av Statkraftverkene gikk gjennom en omfattende høringsrunde i 1982 og 1983. Så forskjellige etater og organisasjoner som Finansdepartementet, Miljødepartementet, Forbruker- og administrasjonsdepartementet, Industridepartementet, Statens Rasjonaliseringsdirektorat, Samkjøringen, Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar, Norske Sivilingeniørers Forening og Norges Naturvernforbund gikk for utskillelse.

I prosessene med omorganisering i 1986 skiftet Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen navn til Norges vassdags- og energiverk. Etter dette ble NVE underlagt Olje- og energidepartementet (OED).

1991 – Ny energilov og liberalisering av kraftforsyningen

Energiloven trådte i kraft 1. januar 1991 og hadde som et hovedpremiss at kraftsektoren skulle deles opp i en konkurransedel og en monopoldel. Kraftoverføring skulle være et monopol, mens produksjon og omsetning av elektrisk energi skulle være konkurranseutsatt. Den vertikalen forbindelsen mellom produksjon og distribusjon skulle løses opp.

Forarbeidet til loven startet med Energilovutvalget som ble opprettet i 1981. Dette utvalgte bruket fem år på å komme frem til et forslag til ny energilov. Anbefalingen var en omstrukturering til færre fylkes- og regionale vertikalt integrerte energiverk, som ble lagt frem i 1986. Dette for å oppnå samfunnsøkonomisk lønnsomhet og prisutjevning. Stortingsproposisjonen til dette ble bearbeidet av Olje- og energidepartementet i 1989, men trukket tilbake av den påtroppende Regjeringen Syse før stortingsbehandling. Finansdepartementet hadde før dette tatt initiativ til en utredning av en markedsreform av kraftforsyningen. Denne utredningen var ferdig i 1989 og Eivind Reiten fra Senterpartiet tok fatt i dette forslaget som ble basis for en ny energilov. I løpet av 1990 ble denne behandlet av Stortinget og vedtatt.

En tidligere arbeidsgruppe i arbeidet med ny energilov var ledet av Generaldirektør i NVE Erling Disen og bestod av representanter fra NEVF, Samkjøringen, Statskraftverkene og Energidirektoratet. Her var det teknologiske eksperter som var representert, og disse ville ha store enheter, sentralisering og samordning. Noe av bakgrunnen for dette var NVEs misnøye med bransjens mange små enheter. Dette førte til at det rundt i distriktene var mange elektrisitetsverker med motvilje mot forandringer. Heller ikke økonomene i Energilovutvalget hadde problemer med forslag til sentralisering og samordning.

Samfunnsøkonomenes tilnærming til prisfastsetting

Blåsjø er den trettende største innsjøen i Norge og tilhører Ulla-Førreverkene og er det største vannkraftverket i Norge og Nord-Europa, med en installert effekt på rundt 2100 MW totalt. Staten ved NVE hadde eierandel i anlegget, men etter mange diskusjoner ble Statens del på 15 % solgt.

Samfunnsøkonomer ved forskjellige forskningsmiljøer mente at prisenfastsettelsen på elektrisitet måtte skje ut fra langtids grensekostnad for investeringene i sektoren. Med en energipris lavere enn langtids grensekostnad var det på tide med en pause i kraftutbyggingen. De norske økonomene var inspirert av metoder som var utviklet av franske og amerikanske økonomer innenfor området. Franske økonomer hadde utviklet kriterier for investeringer og prissetting basert på grensekostnader. Amerikanerne på sin side studerte etterspørsel etter energi, og var opptatt av å finne priselastisitet innenfor forskjellige sektorer.

Det etablerte prinsippet for prising av elektrisk kraft var selvkost både i Statkraftverkene og i de kommunale elektrisitetsverkene. I beregningen av selvkost ble både gamle og nye kraftanlegg sett under ett. Bakgrunnen var at elektrisitet ble sett på som et samfunnsgode, som en del av distriktspolitikken og en del av industripolitikken. Økonomene derimot mente at dette førte til lav avkastning og overinvesteringer, sett i sammenheng med andre av samfunnets behov. Det ble også påpekt at en var for opptatt av tørrårssikring og fastkraftleveranser.

Senter for anvendt forskning (SAF) ved Norges handelshøyskole i Bergen fikk på oppdrag av Finansdepartementet i oppgave å se på en markedsbasert reform av kraftforsyning. Daværende departementsråd Tormod Hermansen hadde vært ansvarlig for utredningen «En bedre organisert stat» (NOU 1989:5), og var en sterk tilhenger av deregulering og liberalisering.

Utredningen ga anbefaling om en deling av i en monopoldel og en markedsbasert konkuransedel. Paradigmeskiftet blant økonomene i synet på markedsbasert energiforsyning kan sees i sammenheng med den internasjonale økonomiske krisen i 1970-årene og påfølgende år med økonomisk ustabilitet. Keynesiansk stabiliseringspolitik, statsdrift og offentlige reguleringer ble sett på som årsaker til denne krisen. De som var inspirert av Chicagoskolen var toneangivende i kritikken, og en mente at tendensen til statlig planøkonomi ble utfordret faglig.

Delingen av Statkraft 1992

Statnett ble av regjeringen Brundtland i 1992 foreslått splittet opp i et produksjonsforetak og et sentrallnettsforetak, disse skulle hete henholdsvis Statkraft SF og Statnett SF. Slik skulle en skille mellom konkurransevirksomhet og monopolvirksomhet, kryssubsidiering skulle unngås, Statkraft skulle ikke få fordeler fremfor andre produksjonsselskaper og bransjen skulle få signal om at Energiloven skulle følges opp av myndighetene. I forslaget lå det også en anbefaling om forvaltning av sentralnettet og driftskoordineringen av kraftsystemet skulle legges til Statnett. Det var diskusjon om langtidskontraktene for kraftlevering til industrien skulle legges til Olje- og energidepartementet, men en kom til enighet om at disse fortsatt skulle ligge hos Statkraft. Statnett SF var operativt fra 1. januar 1992 og fikk ansvar for utbygging og drift av sentralnettet, driftskoordineringen og markedsfunksjonene. Et år senere overtok Statnett SF arbeidsgiveransvaret for Samkjøringens rundt 125 medarbeidere, og Statnett Marked A/S ble operativt.

I 1994 ble hele Norges sentralnett et sammenhengende samkjøringsområde ved at det ble bygget en ny kraftledning i Nordland i forbindelse med Svartisen kraftverk. Kraftledningen forbandt området fra omtrent Narvik til Bodø, der det tidligerer bare var forbindelse via Sverige.

Fra 1. januar 1996 ble utenlandshandelen overført til en felles norsk-svensk kraftbørs, basert på organisasjonen til Statnett Marked. Dette var verdens første internasjonale kraftbørs. Noe senere samme år gikk Statnett Marked over til å hete Nord Pool ASA, der Statnett SF og Svenska Kraftnät skulle eie børsen med halvparten av aksjene hver.

NVEs nye rolle

Etter at Statkraftverkene ble skilt ut av NVE i 1986 mistet etaten de fleste av sine ansatte, i tillegg til ansvaret for kraftverkene og sentralnettet. I juni 1990 ble det besluttet at NVE skulle omdannes til et direktorat og dets øverste leder skulle ha tittelen vassdrags- og energidirektør. Det skulle være seks avdelinger i det nye direktoratet, nemlig Administrasjonsavdelingen, Energiavdelingen, Hydrologisk avdeling, Energiøkonomisering- og markedsavdelingen, Tilsyns- og beredskapsavdelingen, og Vassdragsavdelingen. En annen endring var at Elektrisitetstilsynet skulle overføres til Kommunaldepartementet. NVE fikk en viktig rolle med å utarbeide detaljene for hvordan kraftmarkedet skulle fungere. Etaten fikk med dette ansvaret for å etterse konkurransereglene i kraftmarkedet.

I NVE var det stor tro på markedsreformen, og dets leder Erling Disen uttalte seg positivt til reformen. Det fantes fra før liten økonomisk kompetanse i etaten, og i 1994 var det ikke mer enn ti stillinger for å ivareta monopolkontroll og markedsspørsmål. Blant disse økonomene var det også stor gjennomtrekk fordi medarbeiderne fikk gode tilbud fra andre aktører i sektoren, disse kunne tilby langt høyere lønn enn NVE.

Ved opprettelsen av NVE som direktorat hadde regjeringen fastsatt en forskrift for etatens rolle og myndighet. En viktig oppgave var å etterse at netteiere ikke misbrukte sin monopolstilling. Netteiere som hadde fått omsetningskonsesjon var forpliktet til å stille ledig kapasitet i nettet til disposisjon for andre. Brukere av nettet skulle ikke forskjellsbehandles, og overføringstariffene skulle sikre at kostnadene av utbygging og drift av nettet ble dekket. Overføringstariffene skulle også gi «nødvendig avkastning» på investert kapital. NVE skulle utarbeide retningslinjene for å få tariffene til å virke etter disse hensiktene.

Punkttariffene var et viktig middel i det nye regimet for kraftoverføring. Et viktig prinsipp med punkttariffene er at netteieren skulle utarbeide overføringstariffer som dekket alle tap i nettet til det punktet kraften tas ut. Dette er det kraftkjøperen som skal dekke. Også kostnader knyttet til kraftoverføring i sentralnettet og overføringsnett som eies av andre kraftselskaper skal dekkes. Et annet prinsipp var at punkttariffene i sentralnettet skulle være uavhengig av avstanden strømmen overføres over.

Fra januar 1993 ble alle energiverk pålagt å gå over fra kommunal regnskapsførsel, til regnskap etter aksje- og regnskapsloven. Kryssubsidiering av den delen av virksomheten som er konkurranseutsatt og det som er monopolvirksomhet, skulle unngås ved at regnskapet spilles opp separat i disse to delene. Kostnader skulle også fordeles på de ulike spenningsnivåene i nettet ved regnskapsførsel. Med dette skulle en få kontroll for beregning og kontroll med punkttariffene.

Vassdragsikkerhet

Under den såkalte Vesleofsen på Østlandet i 1995 medførte skader for 1,8 milliarder kroner. Store områder ble satt under vann og en fikk demonstrert hvor sårbart det moderne samfunnet er for naturskader. Etter hendelsen ble NVEs informasjons- og flomvarslingstjeneste styrket. Klimaendringer med kraftig og hyppig nedbør forårsaker både flommer og skred. Dermed er arealplanlegging, sikringstiltak og beredskap, samt varsling viktig for å unngå store konsekvenser.

Litteratur

• Vogt, Johan (1971). Elektrisitetslandet Norge – Fra norsk vassdrags- og elektrisitetsvesens historie. Oslo: Universitetsforlaget. 
• Thue, Lars (1996). Strøm og styring – Norsk kraftliberalisme i et historisk perspektiv. Ad Notam Gyldendal. ISBN 82-417-0746-0. 
• Thue, Lars (2006). Statens kraft 1890–1947 – Kraftutbygging og samfunnsutvikling. I (2 utg.). Oslo: Cappelens Forlag. ISBN 82-02-14290-3. 
• Skjold, Dag Ove (2006). Statens Kraft 1947–1965 – For velferd og industri. II. Tønsberg: Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-01084-7. 
• Nilsen, Yngve og Thue, Lars (2006). Statens Kraft 1965–2006 – Miljø og marked. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-01085-4. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Faugli, Per Einar (2012). Vann og energiforvaltning – glimt fra NVEs historie (NVE-rapport 26-2012) (PDF). Oslo: Norges vassdrags- og energidirektorat. ISBN 978-82-410-0813-9. 
• NVE – Vann og energi i 100 år (PDF). Oslo: Norges vassdrags- og energidirektorat. 2005. 

Autoritetsdata