Olav Heggstad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Olav Heggstad
Professor Olav Heggstad (1940) (4814642625).jpg
Professor Olav Heggstad i 1940
Født5. mars 1877
Namsos
Død2. mai 1954 (77 år)
Trondheim
Ektefelle Emilie Karoline «Mimi» Gulliksen
Utdannet ved Technische Universität Dresden
NasjonalitetNorge
Fagområdevannkraft
UtdannelseTechnische Hochschule Dresden
ArbeidsstedNorges tekniske høyskole
Stilling(er)Ingeniør, professor og rektor
Kjent forStort engasjement i oppbyggingen av elektrisitetsforsyning og vannkraft i Norge
Viktige verkVassbygning, 1924–1927, 1926–1930, 1926–1945

Olav Heggstad (født 5. mars 1877 i Namsos, død 2. mai 1954 i Trondheim) var en norsk bygningsingeniør og professor ved Norges tekniske høgskole.

Han var ansatt som ingeniør i Kanalvesenet (forløper til dagens Norges vassdrags- og energidirektorat) 1897–1902, og var deretter ingeniør ved Sam Eydes ingeniørkontor i Kristiania. Han arbeidet som konsulent ved forskjellige kraftutbyggingstiltak, blant annet fra 1903 som leder for reguleringen av Møsvatn i forbindelse med utbyggingen på Vemork kraftstasjon kraftstasjon. Fra 1912 var han professor i vassbygging ved Norges tekniske høgskole (NTH), og dessuten rektor 1929–1932 og 1942–1945. Han gikk av som rektor samme dag som krigen var over.

Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av professor Marius Hægstad og Pernille, født Midgard. Han utdannet seg ved ingeniørlinjen ved Trondhjems Tekniske Læreanstalt og tok eksamen i 1896. Etter et par års ansettelse ved Kanalvesenet og ved Holmenkollbanen, studerte han videre ved Technische Hochschule Dresden 1899–1900 for å videreutdanne seg innen vannkraftutbygging og elektroteknikk. Etter mer praktisk erfaring ved Siemens & Halske i Tyskland, reiste han tilbake til Norge for å delta i utbyggingen av Kykkelsrud kraftverk. Senere ble han ansatt i Norsk Hydro i den første fase av utbyggingen av kraftstasjonene som skulle skaffe elektrisk kraft til Norsk Hydros fabrikkanlegg på Rjukan.[1]

Heggstad ble i en alder av 30 år leder for bygging av dammer og tunneler i forbindelse med Vemork kraftstasjon. Senere fikk han tilsvarende lederansvar for bygging av Såheim kraftstasjon, også den på Rjukan. Heggstad var en av flere unge ingeniører som Sam Eyde benyttet seg av ved oppbyggingen av Norsk Hydro. Disse prosjektene var nybrottsarbeid,[1] og ved oppstarten var Vemork verdens største kraftstasjon.[2]

Rundt 1910, på den tiden Heggstad ble ansatt som professor på NTH, hadde han sitt eget konsulentkontor for vannkraft med rundt 30 ansatte. NTH-professorene så da ingen konflikter mellom sitt vitenskapelige arbeid og denne typen virksomhet. Imidlertid ble det satt større restriksjoner for denne typen aktiviteter etter 1921.[3]

Akademisk karriere[rediger | rediger kilde]

Praktisk rettet professor[rediger | rediger kilde]

Vannkraftlaboratoriet ved NTNU (tidligere NTH) var og er et viktig sted for vitenskapelige forsøk med vannkraftmaskiner. Olav Heggstad var initiativtaker for opprettelsen av laboratoriet.

Størsteparten av sitt liv var Heggstad professor i faget vassbygging ved NTH, og utdannet sivilingeniørene som i mellom- og etterkrigstiden bygget opp landets kraftforsyning. Han hørte således til den første generasjon professorer ved oppstarten av Norges tekniske høgskole i 1910. Sammen med professor Gudmund Sundby fra maskinavdelingen og fagpersoner fra elektroteknisk avdeling, dannet disse kjernen av kompetanse innenfor vannkraft og elektrisk kraftforsyning i Norge på begynnelsen av 1900-tallet. Han var initiativtaker for opprettelsen av vannkraftlaboratoriet på NTH,[1] der det fremdeles drives forskning på vannkraftturbiner.[4] Heggstad var et organisatorisk talent og ble utnevnt til rektor ved NTH fra 1929 til 1932 og senere fra 1942–1945.[1]

Heggstad var en utpreget praktisk rettet professor, med omfattende industrierfaring fra tidligere. Også som ansatt ved NTH fortsatte han denne virksomheten med et eget konsulentfirma. Flere andre professorer hadde slike omfattende engasjementer og en student ved NTH uttalte: «I min tid som student rekte professorene land og strand rundt på private entepriser til skade for høiskolen og studentene.»[5]

Utover på slutten av 1920-årene og utover i 1930-årene var det vanskelige økonomiske tider, i ettertiden kjent som den store depresjonen, og ved innsettelsen som rektor forutsatte Heggstad at «vanskelighetene vil komme til å vedvare ennu i mange år». Han mente derfor at NTH måtte drive aktiv innen praktisk rettet forskning og utvikling til nytte for landets industri, og sa videre at Norge må hevde seg «i den økonomiske krig som nu føres landene imellom over hele verden».[5]

Elektrisitetsforsyningskommisjonen av 1919[rediger | rediger kilde]

Olav Heggstad ble i 1919 engasjert av stortinget for å være med i den såkalte Elektrisitetsforsyningskommisjonen som skulle lage en landsplan for kraftforsyningen. Kommisjonen skulle utrede, lage planer og foreslå lover for kraftforsyning. Elektrisitetsforsyning hadde på denne tiden flere begrensninger, både teknisk og organisatoriske, som kommisjonen skulle komme med løsninger for.[6] Heggstad var den ledende fagpersonen som fikk teknisk ansvar for landsplanen. Han hadde laget et svært romslig budsjett for landsplanen, og ville blant annet engasjere 44 ingeniører for å hjelpe seg. Kommisjonen mente de ville trenge 500 000 kroner til den første terminen, mens Stortingets opprinnelige bevilgning var på 50 000 kroner. Dette store ambisjonsnivået ble ikke forstått av alle, men Stortinget bevilget til slutt enstemmig det ønskede beløpet.[6] Det ble sett på muligheter både for samkjøring av kraftverker og elektrisitetseksport til Danmark.[1]

Krigsårene[rediger | rediger kilde]

Olav Heggstad som rektor ved NTH.

Professor Fredrik Vogt var rektor ved NTH ved starten av andre verdenskrig. Han gikk av i protest høsten 1941 på grunn av at departementet ville ha innflytelse på hvem som ble opptatt som studenter. Departementet ga fortrinnsrett til søkere som hadde tjenestegjort ved Regiment Nordland, Den norske legion eller Germanske-SS Norge.[5] Viserektor Sundby fungerte som rektor fra september 1941, inntil Heggstad ble oppnevnt av undervisningsminister i Quislings regjering Ragnar Skancke i begynnelsen av 1942. Etter at Heggstad ble rektor, ble Sundby leder av det illegale professorrådet.[7]

Fordi mange ansatte nektet å medvirke til nyordningen måtte Heggstad nærmest alene lede administrasjonen av NTH.[1] Etter okkupasjonsmaktens førerprinsipper fikk han full myndighet. Et mindretall av professorene ved NTH gikk inn for at høyskolen skulle bøye av med henvisning til at «efter Høiskolelovens § 12 pålegger det rektor å dra omsorg for at høiere myndigheters beslutninger blir utført». De øvrige professorene gikk under jorden, og et hemmelig professorråd holdt fra høsten 1943 kontakt med hjemmefrontens ledelse. Disse ledet paroler for blokkering av ledige stillinger ved NTH og deltok i studentenes boikott av undervisningen fra høsten 1944. Høyskolen ble etter dette så godt som øde. Heggstad samarbeidet først og fremst på den administrative siden under krigen.[5][8] Han trakk seg øyeblikkelig tilbake etter krigens slutt. En kilde sier at han fikk avskjed i nåde den 1. september 1945,[1] en annen kilde sier at han tvert om fikk avskjed i unåde.[8]

I en bok om NTHs rolle under krigen sies det om Heggstad: «I ettertid synes det klart at han ikke hadde sympati for tyskerne og nazismen. Men han ble en viljeløs kasteball i sterkere personers hender, i særlig grad Skanckes. På det lokale plan blandet den aggressive NS fylkesfører Henrik Rogstad seg også inn i forholdene på NTH, flere ganger i strid med selveste Skancke.»[7] Heggstad var ikke medlem av NS, og han ble heller ikke straffet etter krigen. Han var en eldre og svekket mann som for det meste lot nazistene bestemme. I 1944 henvendte han seg til Skancke for å meddele at han var sliten og ønsket å fratre sin stilling. Imidlertid fikk han ikke noe svar på dette ønsket. Den 8. mai 1945 fikk han en telefonhenvendelse fra Sundby, som befalte Heggstad om straks å forlate rektorkontoret, noe Heggstad også gjorde. Sundby tok deretter straks over som rektor.[8]

På Frøystul i Tinn kommune, ikke langt fra Rjukan, ble det ført opp et stort tømmerhus som ble kalt Heggstadvillaen etter Heggstad. Han bodde der mens han ledet arbeidet med den andre Møsvannsdammen i 1907.[9]

Professoratet i vassbygging som ble ledig da Heggstad sluttet, stod ledig i tolv år før det ble ansatt en ny professor.[10] Heggstads sønn, Ragnar Heggstad, (1937–) ble professor i vassbygging ved NTH, en stilling han hadde i årene 1961–85.[11]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Publiserte artikler og bøker:[12]

  • Vassbygging Elvereguleringer. NTH, Trondheim, 1926
  • Vassbygging havnebygging. NTH, Trondheim, 1927
  • The Hydraulic Laboratory at the Norwegian Technical University at Trondheim, Norway. «Hydraulic Laboratory Practice»: 837-841, T. R. Freeman, ed. ASME, New York, 1929
  • Vassbygging Kloakkanlegg. NTH, Trondheim, 1930
  • Vassbygging Skipssluser. NTH, Trondheim, 1933

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g Johansen, Inge. (2009). Olav Heggstad i Norsk biografisk leksikon
  2. ^ Vemork kraftverk i Store norske leksikon
  3. ^ Fagerberg, Jan, Mowery, David C. og Verspagen, Bart. Innovation, Dependency and Policy - The Norwegian Case. Oxford Univversity press. s. 67. ISBN 978-0-19-955155-2. 
  4. ^ Vannkraftlaboratoriet; ntnu.no
  5. ^ a b c d Tore Jørgen Hanish og Even Lange:Vitenskap for industrien – NTH – En høyskole i utvikling gjennom 75 år. Universitetsforlaget 1985. ISBN 82-00-07507-9.
  6. ^ a b Lars Thune:Statens kraft – Kraftutbygging og samfunnsutvikling. Universitetsforlaget 2006, ISBN-10:82-15-01054-7
  7. ^ a b Alming: Holdningskamp side 35.
  8. ^ a b c Alming: Holdningskamp side 36.
  9. ^ «Visste du at...Administrasjonsbygget på Frøystul». Grasfjell Tur og Løypelag. 2015. 
  10. ^ Reidar Haugsted (1992). «Fredrik Vogt og NTH». I Knut Endresen. Vår vidunderlige vannkraft – Fredrik Vogt og norsk vannkraftutbygging (norsk). Oslo: Universitetsforlaget. s. 108. ISBN 82-00-21583-0. 
  11. ^ Olav Heggstad i Store norske leksikon
  12. ^ Hager, Willi H. (2009). «Heggstad». Hydraulicians in Europe 800 - 2000, A biographical dictionary of leaders in hydraulic engineering and fluid mechanics. 2. CRC Press/Taylor Francis Group. s. 1328. ISBN 978-1-4665-5498-6. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]