Gunnar Sætren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Gunnar Sætren
Gunnar Sætren.jpg
Født7. september 1843
Elverum
Død10. november 1928 (85 år)
Aker (nå Oslo)
Ektefelle Inger Marie, født Gundersen
Beskjeftigelse Ingeniør
Nasjonalitet Norge
Utmerkelse Ridder av St. Olavs Orden
UtdannelseETH (Diplomingeniør)
InstitusjonerKanalvæsenet (nå Norges vassdrags- og energidirektorat)

Gunnar Sætren (født 7. september 1843, død 10. november 1928) var en norsk ingeniør som var en sentral person i Kanalvæsenet (forløper for dagens NVE).[1]

Sætren satte sitt preg på Kanalvæsenet, hvor han ble ansatt i 1866 som teknisk tegner. Han arbeidet hele 41 år i Kanalvæsenet, de siste 18 årene som kanaldirektør.[1] Etter at Sæteren forlot Kanalvæsenet ble han engasjert med å lede utbyggingen av Numedalslågen med Nore kraftverk.

Oppvekst og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Sætren vokste opp i Elverum og var elev på Lillehammer Latin- og Realskole, deretter på den polytekniske avdeling ved Qvams skole i Christiania.[1] Han tok eksamen ved ETH i Zürich og ble sannsynligvis Norges første diplomingeniør[2]

Arbeid og virke[rediger | rediger kilde]

Kanalvæsenet ble opprettet 1847 og var en statlig etat som arbeidet med elveforebygginger, flomskadetiltak, tørrlegningsarbeider med senkning av vannstanden i elver og innsjøer, opprenskninsarbeider og forbedring av forholdene for tømmerfløting, samt kanalbygging for skipstrafikk.[3] Kanalvæsenet var på mange måter en kommunikasjonsetat, og ifølge historiker Edgeir Benum en etat skapt for å tilfredsstille tømmer- og trelastinteressene på Østlandet.[2] Våren 1866 ble Gunnar Sætren ansatt i Kanalvæsenet som teknisk tegner. Samme år ble han overført til vassdragsarbeider og -undersøkelser på Vestlandet som assistent frem til 1873, deretter arbeidsbestyrer til 1887.[1]

Bandak–Norsjøkanalen[rediger | rediger kilde]

Vrangfoss sluserBandak–Norsjøkanalen som Gunnar Sætren fikk mye av æren for. Fotokromtrykk fra 1890-tallet.

Bandak–Norsjøkanalen ble bygd i årene 1887–92 med Gunnar Sætren som den første byggleder. I Europa ble denne kanalen i europeiske reisehåndbøker betegnet som et «verdens åttende underverk» da den var ferdig.

Oppretting av en hydrologisk avdeling i Kanalvæsenet[rediger | rediger kilde]

Sætren så den fremtidige verdien av fossefall for industrielle formål. Det forutsatte imidlertid kunnskaper om nedbørsforhold og tilsig. Han stod bak opprettelsen av en egen avdeling for vassdragshydrologi i Kanalvæsenet 1895. 1904 og 1907 utgav han vassdragsbeskrivelser og kart over vannkraftressursene i Norge.[3][2]

Fossespekulasjon og statlige fossekjøp[rediger | rediger kilde]

I tiden fra rundt 1890 til 1914 var storhetstid for fossespekulasjonene. Spekulanter som ikke hadde til hensikt å bygge ut kraftverker, kunne kjøpe vannfall for senere å selge disse med stor fortjeneste til en reel vannkraftutbygger. Dette kunne også skje i flere ledd. Spekulasjon i oppkjøp av fallrettigheter kunne føre til begrenset produktiv utnyttelse, med andre ord gå på bekostning av industrietableringer og lønnsomheten.[3]

I mars 1906 stod det i Verdens Gang (ikke det samme som dagens VG) et stort oppslag om en påstått utenlandsk konspirasjon for å kjøpe all tilgjengelig norsk vannkraft for spekulasjon. Det ble påstått fra mange hold at agenter streifer rundt i landet for å kjøpe vannfallrettigheter. Disse var ledd i en stor plan der utenlandske kapitalinteresser lå bak.[2]

Stortingsrepresentant Gunnar Knudsen foreslo i Stortinget i 1892 at staten skulle kjøpe vannfallrettigheter. Knutsen argumenterte med at vitenskapen på dette tidspunkt med sikkerhet kunne fastslå at elektrisitet ville kunne brukes til industri, jernbane, belysning og fremstilling av metaller. Statlig oppkjøp av fallrettigheter skulle også forhindre spekulasjon.[3] Det ble besluttet å kjøpe vannfall for elektrifisering av jernbanen og for industrielt bruk. I 1895 bevilget Stortinget penger til formålet, og Kanalvæsten med Gunnar Sætren stod for oppkjøp av fallrettigheter. Senere igjen var tanken at fallrettighetene skulle selges til industribedrifter uten fortjeneste, annet enn renter. Staten skulle dermed sikre rimelig kraftutbygning for initiativtagere som ville bygge opp industri.[2]

Kritikk og kompromittering på grunn private interesser[rediger | rediger kilde]

Under behandlingen av budsjettet for Kanalvæsenet i stortinget i desember 1900 ledet statsminister Gunnar Knudsen an i et stormløp mot kanaldirektør Gunnar Sætren. Han ble kritisert for å manglende forståelse for hva hans ansvar i etaten inkluderer. Spesielt ble han hard kritisert for manglende initiativ for oppkjøp av vannfall. Det hadde oppstått spekulasjon rundt oppkjøp av vassdrag, og på grunn av Sætrens påståtte initiativløshet hadde prisen på disse økt voldsomt.[2] Gunnar Knudsen mente at Sætren var en teknisk begavelse og at Telemarkkanalen som han hadde planlagt var et av landets storverker. Problemet, mente Knudsen, var at Sætren ikke hadde de administrative evner som skulle til for å lede Kanalvesenet.[3]

Sætren ble selv engasjert i oppkjøp av fossefall da han i 1890-årene fikk eierinteresser i Rjukan Hotell med tilliggende vannrettigheter. Da eiendommen ble solgt til A/S Rjukanfoss i 1903, fikk han aksjer istedenfor i det nye selskapet. I tillegg hadde han interesser i A/S Vamma som var stiftet i 1900 og som stod bak oppkjøp av vannfallet nedenfor Kykkelsrudfoss. I tillegg til disse interessene hadde han i flere brev til Sam Eyde kommet med konfidensiell informasjon. Sætren gjorde i et av brevene rede for spekulasjonene som var på gang for oppkjøp av vannfall, og kunne fortelle hvem som var interessert i hvilke vannfall, etc.[2]

På denne tiden, i mars 1906, startet Verdens Gang en artikkelserie som satte søkelyset på utelandsk oppkjøp av vannfall. Her ble det rettet skarp kritikk av kanaldirektøren, både på grunn av interessene i Rjukan og for at han angivelig skulle ha stilt et kart over nedbørfelter og fosser i Norge til disposisjon for den svenske finansmannen Marcus Wallenberg. Wallenberg, sammen med Sam Eyde var på denne tiden engasjert i industrireisning i Norge. Verdens Gang antydet at Wallenberg stod i spissen for oppkjøp av fosser for spekulasjon. Sætren mente at kartet ikke var hemmelig, og at han heller ikke hadde gitt det til Wallenberg. Kartet hadde han derimot gitt til andre interessenter, både norske og utenlandske.[2]

Sætrens posisjon som kanaldirektør ble enda mer svekket da det kom frem at Gotfried Sætersmoen, også ansatt i Kanalvæsenet, hadde kjøpt opp fallrettigheter til et selskap som han selv hadde eierinteresser i. Senere var disse fallrettighetene blitt tilbudt til staten. Sætren søkte avskjed fra Kanalvæsenet 1907, og ingeniør Gotfred Sætersmoen sluttet også. Stortinget ville nå at tjenestemenn ikke skulle han noen private interesser i vannfallene eller foreninger relatert til vannkraft. Ingvar Kristensen (1863-1947) etterfulgt som leder og etaten skiftet navn til Vassdragsvesenet, og Kristensen fikk tittelen vassdragsdirektør.[2]

Sætren som sjef for utbygging Nore kraftverk[rediger | rediger kilde]

Nore kraftverk i Numedalslågen var et omfattende prosjekt som Gunnar Sæteren var sjef for. I de etterfølgende årene ble det store kontroverser om anlegget. Det ble bestem at staten skulle selge kraftverket på begynnelsen av 1930-tallet, men da en ikke kunne ble enige om prisen ble det til at staten fortsatte som eier.

Gunnar Sætren var 64 år da departementet høflig måtte anmode ham om å forlate sin stilling. Han ble konsulent og med seg til sitt nye «hydrotekniske bureau» hadde han Gotfred Sætersmoen. En tid etter avskjeden som kanaldirektør ble han kontaktet av Arbeidsdepartemente med statsråd Kristofer Lehmkuhl med spørsmål om å planlegge regulering av Numedalslågen. Her hadde staten kjøpt fallrettighetene og nå var det klart for bygging av Nore kraftverk i regi av Vassdragsvesenet. Begrunnelsen for å la Sæteren stå for dette arbeidet var at Vassdragsvesenets arbeidsmengde var for stor til at arbeidet kunne gjøres der. Det ble den nye vassdragsdirektøren Ingvar Kristensen som hadde hatt Sætren som sin sjef, som nå skulle følge opp Sætrens store prosjekt.[2]

Arbeidet med Nore tok mye lengre tid enn forutsatt og kostet også langt mer. Planen inkluderte en stor regulering av vassdragene som inkluderte regulering av Tunhovdfjorden med en 18 m høy dam, regulering av Pålsbufjorden med en 8 m høy dam, regulering av Rødungen, samt regulering av vann på høyfellet, nemmelig Hein, Halnefjorden, Langsjø og Bjornesfjorden. Denne planen mente Sæteren ville imøtekomme behovene både for kraftverket og brukseiernes behov. Noe av det som viste seg å by på store utfordringer var grunnforholdene. En fryktet at fjellet i området ikke var tilstrekkelig godt til å kunne tåle trykket fra Tunnhovddammen, dessuten om tunneler kunne sprenges slik som ønsket og om kraftstasjonen kunne bygges der Sætren hadde planlagt. Ingvar Kristensen overprøvet Sætrens planer, og kom med blant annet nye alternative løsninger for plassering av kraftstasjonen. Vassdragsdirektørens plan ble igjen faglig etterprøvet av en komite bestående av professor Olav Heggstad, konsulent Ragnvald Lie og direktør Thomas Norberg Schulz. Denne etterprøvingen var til stor ergrelse for Kristensen. Komiteen kom etter mye arbeid fremt til at vassdragsdirektørens valg av sted for kraftverket var det beste. Denne løsningen som ble kalt for Rødberg-Norefjord alternativet, ble valgt for Nore kraftverk.[2]

Departementet la altså opp til en omfattende politisk og administrativ behandling av utbyggingen, med høringer der alle parter kunne komme med innspill. Dette viser både forvaltningens mål om mest mulig enighet mellom berørte parter, og i neste omgang høy grad av politisk styring med forvaltningen. Vassdragsvesenet fikk på ingen måte stelle med saken alene.[2]

Øvrige virkefelt[rediger | rediger kilde]

Sætren var den første redaktør i Norsk Teknisk Tidsskrift (nå kjent som (Teknisk Ukeblad) 1883–86. I Christiania arbeidet han for byggingen av Holmenkolbanen og var formann i direksjonen for denne i de første 10 årene fra 1896.[1] Sætren ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden i 1893.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e [1] Haveraaen, Sverre. (2009, 13. februar). Gunnar Sætren. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 28. juni 2014 fra http://nbl.snl.no/Gunnar_S%C3%A6tren.www.snl.no
  2. ^ a b c d e f g h i j k l Lars Thune:Statens kraft – Kraftutbygging og samfunnsutvikling. Universitetsforlaget 2006, ISBN-10:82-15-01054-7
  3. ^ a b c d e Johan Vogt: Elektrisitetslandet Norge – Fra norsk vassdrags- elektrisitetsvesens historie. Universitetsforlaget. 1971
  4. ^ [2] Gunnar Sætren. (2009, 15. februar). I Store norske leksikon. Hentet 28. juni 2014 fra http://snl.no/Gunnar_Sætren.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Lars Thune:Statens kraft – Kraftutbygging og samfunnsutvikling. Universitetsforlaget 2006, ISBN-10:82-15-01054-7.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]