Arbeitsgemeinschaft für den Elektrizitätsausbau Norwegens
Arbeitsgemeinschaft für den Elektrizitätsausbau Norwegens eller bare Arbeidsgemeinschaft var et organ opprettet av det nazistiske sivile forvaltningsorgan i Norge (Reichskommissariat Norwegen) under andre verdenskrig, for å få fortgang i norsk vann- og kraftutbygging. Vannkraften skulle brukes for produksjon av krigsviktige metaller, først og fremst aluminium, til fremstilling av militære fly. Dette ble sett på svært viktig fra aller høyeste hold i den nasjonalsosialistiske regjeringen i Tyskland. Arbeidsgemeinschaft var som navnet sier et overordnet samarbeidsorgan der også norske interesser skulle inkluderes.[1]
Til tross for stor innsats og etablering av selskapene A/S Nordag og A/S Nordische lettmetall, gikk den norske samlede aluminiumsprodusenten sterkt ned under andre verdenskrig. Imidlertid ble det bygget flere kraftstasjoner, kraftlinjer og flere oppstartet anlegg ble fullført eller utvidet. Okkupasjonsmakten hadde også helt i begynnelsen av krigen storstilte planer for kraftoverføring fra Norge til Tyskland. På grunn av tekniske og produksjonsmessige forhold kom disse planene aldri lengre enn til skissestadiet.[2]
Bakgrunnen – Planer for storstilt aluminiumproduksjon[rediger | rediger kilde]
Allerede en måned etter okkupasjonen av Norge, ble det gitt en befaling fra Adolf Hitler (Førerbefaling), om at den norske aluminiumproduksjonen skulle utbygges i så stort omfang at den kunne sikre Tyskland nødvendig aluminium til rustningsindustrien. Rikskommissær Josef Terboven hadde funnet ut at «fiendtlig» (de allierte landene) kapitalinteresser var involvert i norske aluminiumsverker. Dermed kunne dette legges til grunn for å overta, og sette inn en forvalter, av disse virksomhetene. Som forvalter ble generaldirektør for Junkers Flugzeug und Motorenwerke, dr. Heinrich Koppenberg valgt. Han tok over som ledelsen av følgende bedrifter den 7. oktober 1940:[3]
- A/S Norsk Aluminium Company
- A/S Norsk Aluminium Industri
- Det norske Nitridaktiselskap
- A/S Haugvik Smelteverk
- A/S Stangfjorden Elektrokemiske Fabriker
- A/S Vigeland Brug og
- A/S Kinservik.
Den 27. mai 1941 ble også Eletric Furnace Products Company Ltd og A/S Saudafaldene inkludert[3].
Utbygging av vannkraft for kraftkrevende industri[rediger | rediger kilde]
Den 27. november 1940 fikk dr. Koppenberg fra Reichmarschall Göring oppdrag med å øke norsk vannkraftproduksjon slik at aluminiumindustriens kapasitet kunne økes fra 35 000 tonn per år til 150 000–180 000 tonn.[4] Fra før var den tyske produksjonen av aluminium betydelig og utgjorde en stor del av verdensproduksjonen. To «norsk» selskap med navn A/S Nordag og A/S Nordische lettmetall ble stiftet, og disse skulle stå for vannkraftutbygging av følgende anlegg: Tyin kraftverk, Mår kraftverk, Sauda kraftverk, Glomfjord kraftverk, Tysse kraftverk, Eitrheim kraftverk, Osa kraftverk og Aura kraftverk.[5]
I tillegg til aluminiumproduksjonen skulle det produseres magnesium på Herøya der I. G. Farbens prosess for magnesiumutvinning fra sjøvann skulle benyttes. Av andre stoffer skulle det utvinnes kalkstein, flusspat og silisium.[6]
Konflikter om samarbeid mellom alle parter[rediger | rediger kilde]
Okkupasjonsmaktens samarbeidsorgan[rediger | rediger kilde]
I Reichskommissariatet ble kort tid etter okkupasjonen opprettet en egen energiavdeling. I august 1940 opprettet så Terboven et samarbeidsorgan som offisielt fikk navnet «Arbeidsgemeinschaft für den Elektrizitätsausbau Norwegens», oftest bare kalt «Arbeitsgemeinschaft» (arbeidsfellesskap). Organisasjonen skulle drive overordnet planlegging for utbygging av kraftforsyningen i Norge. Dette for å kunne skaffe energi blant annet til den storstilte metalproduksjonen som var planlagt. På lang sikt håpet Terboven at dette skulle utvikle seg til et landsomfattende energiselskap. I første omgang var både tyske representanter for okkupasjonsmakten, norske industriledere og ledere fra NVE med. Leder for organisasjonen var Terboven selv. Det norske embetsverket fungerte mer eller mindre som før, men Terboven hadde satt inn sine kommissariske statsråder.[7]
I praksis var maktfordeling mellom Terbovens og Vidkun Quislings innflytelsessfære uklare. Selv om Terbovens administrasjon fikk avgjørende innflytelse i vannkraftsaker, var det også et forhandlingsspill som ga det etablerte norske embetsverket innflytelse. Det var også slik at Terbovens administrasjon i Norge ofte var uenige med tyske ministre i Berlin. I Berlin var det igjen uenighet mellom regjeringskontorene.[8] Også innad blant Quislings ministre var det splittelse. Resultatet av dette var at kraftforsyningen ble preget av skiftene allianser mellom norske og tyske, private og offentlige, nazistiske og ikke-nazistiske institusjoner. Dette var ikke fruktbart for Tyskland behov for å få utnyttet vannkraften.[9]
Etterhvert ble samarbeidet i Arbeitsgemeinschaft også mer og mer vanskelig, og tyskerne selv vurderte flere ganger om det var hensiktsmessig å forsette denne organisasjonen. Så i 1945 bestemte Terboven at videre bevilgninger ikke ville bli gitt. Arbeitsgemeinschaft sine oppgaver ville da bli lagt til Energiavdelingen i Reichskommissariatet.[10]
Konsekvensen av uenighetene[rediger | rediger kilde]
Aluminiumsproduksjonen falt drastisk under de fem krigsårene, mens derimot den samlede ytelsen i vannkraftverkene økte betraktelig. Kraftverker som var under bygging før krigen ble fullført, og for Nore kraftverk sin del ble ytelsen vesentlig økt. Noe av grunnen til at mange av Okkupasjonsmaktens planer gikk tregt var mangel på råstoffer, materialer og kvalifisert arbeidskraft, samt at sabotasje også spilte en rolle. Norsk energiforsynings oppbygging og forhistorie, samt konflikter med norske interesserer virket også inn på å vanskeliggjøre planer.[5][11]
Konflikter rundt konsesjonslovene og norske strategier for energiforsyningen oppstod ofte. Terboven og han stab viste seg å ha forståelse for de norske interessene, og føle seg nødt til å forhandle med det for øye å respektere konsesjonslovene. Dette mente han på sikt ville være gunstig for både samarbeidsklimaet, samt for å få norske kapitalinteresser med på investeringer i aluminiumsverker og annen krigsviktig industri[2]. På den annen side stod Göring og Luftwaffe overfor et enormt behov for stadig nye fly etterhvert som krigsfronten beveget seg stadig langere inn i Sovjetunionen. Göring blandet seg derfor flere ganger inn i forhandlingene om konsesjoner, og trykket på for å få fortgang i kraftutbyggingene. Göring stod midt oppe i krigens realiteter, mens Terboven var lengre unna dens krav.[12]
Alminnelig kraftforsyning[rediger | rediger kilde]
Okkupasjonsmakten hadde ikke bare store interesser av å få bygget ut kraftbehovet for krigsviktig storindustri, men var like opptatt av å få økt kapasiteten for alminnelig kraftforsyning. NVE fikk under krigen støtte for bygging av både kraftstasjoner, transformatorstasjoner og kraftlinjer. Et motiv for denne utbyggingen var opplagt alle Wehrmachts anlegg og forlegninger, men også norske interesser ble imøtekommet.[13]
Planer om kraftoverføring fra Norge til Tyskland[rediger | rediger kilde]
Arbeidsgemeinschaft startet tidlig sonderinger for å se på mulighetene for kraftoverføring fra Norge til Tyskland. I et møte den 22. oktober 1940 ble det tydelig at realiseringen ville ta tid. En kraftoverføring til kontinentet med kapasitet på 800 MW ville kreve en spenning på 400 kV. Selv om dette ville være teknisk mulig å realisere, hadde ikke tysk industri på denne tiden kapasitet til å produsere materialene som trengtes. Videre mente man at en overføring med høyspent likestrøm nok ville være det beste. Her mente imidlertid tyske eksperter at teknologien for dette nok ikke ville være utviklet før om 5-10 år.[14]
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Lars Thune side 357.
- ^ a b Lars Thune side 354.
- ^ a b Johan Vogt side 132.
- ^ Johan Vogt side 133.
- ^ a b Johan Vogt side 134-135.
- ^ Lars Thune side 353.
- ^ Lars Thune side 348.
- ^ Lars Thune side 348-349.
- ^ Lars Thune side 350.
- ^ Lars Thune side 365.
- ^ Lars Thune side 378.
- ^ Lars Thune side 366.
- ^ Lars Thune side 372.
- ^ Lars Thune side 385.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Lars Thune (1994). Statens Kraft 1890–1947 – Kraftutbygging og samfunnsutvikling. Cappelens forlag. ISBN 82-02-14290-3.
- Johan Vogt (1971). Elektrisitetslandet Norge – Fra norsk vassdrags- elektrisitetsvesens historie. Universitetsforlaget.