Nidarosdomen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Nidaros domkirke)
Hopp til: navigasjon, søk

Koordinater: 63°25′37″N 10°23′45″Ø

Nidarosdomen
Nidarosdomen
Sted Trondheim, Sør-Trøndelag
Byggeår ca. 1070–ca. 1300
Endringer Vesentlige endringer i senmiddelalderen, blant annet etter brannene, ombygginger etter reformasjonen, omfattende restaurering 1869–1968, siste skulptur på plass i 1983
Arkitektur
Periode Romansk og gotisk
Teknikk mur, ribbekrysshvelv, åtte traveer i skipet, fem i koret
Materiale kleberstein
Mål 102m x 50m (med tverrskip) 21m høy under skipets hvelv.
Tårn midttårn, to vesttårn
Portal tre i vestfronten, én i oktogonen, to i langkoret, nordportal i nordre tverrskip, to i skipet
Kor kor og oktogon, ytre diameter 18 m, indre 10 m
Skip midtskip, tverrskip, sideskip.
Kirkerommet
Prekestol ble tatt ned i 1890.
Døpefont Vigeland/Ryjord (1905)[1][2]
Alter hovedalter utformet ved domkirkearkitekt Chr. Christie, altertavle midtrelieff. Motiv: Emmausfarerne, apostelfigurer, englerelieffer, ved Christie, utført av Paul Bøe (1882)
Plasser 1850[3]
Diverse Glassmalerier av Gabriel Kielland (1908–1934) og Oddmund Kristiansen (1950–1985)
Nidarosdomen på Commons
Nidarosdomen i vintersol.
Nidarosdomen under Olavsfestdagene.

Nidarosdomen i Trondheim, egentlig Nidaros domkirke, er Norges mest sentrale kirke, fordi den er Olav den helliges gravkirke. Den er i dag en luthersk domkirke og menighetskirke og betraktes både som Norges nasjonalhelligdom og som kroningskirke (selv om det ikke lenger foretas kongekroninger i Norge). I den norske Grunnloven av 1814 ble det slått fast at Kongeriket Norges regent skal krones i Trondheim. Nidarosdomen ble sist benyttet som kroningskirke i 1906, da Haakon VII ble kronet. Etter at Stortinget i 1908 avskaffet kroningsseremonien, har kirken vært brukt til signing av monarken. De norske kronregaliene har vært oppbevart i kirken og er nå utstilt i Erkebispegården like ved.

Fram til reformasjonen i 1537 hadde kirken også det høystemte tilnavnet «Cor Norvegiae» (Norges hjerte), fordi St. Olavs skrin var plassert bak høyalteret. Et vanligere navn var Kristkirken i Nidaros; selv om kirken var sterkt knyttet til Hellig Olav, var den ikke viet til ham, men til den hellige Treenighet.

Kirken i middelalderen[rediger | rediger kilde]

Kirken og Olavs grav ble et viktig pilegrimsmål for hele Nord-Europa, skjønt det også er belagt at det kom pilegrimer fra mange andre deler av den kristne verden. I middelalderen var Nidarosdomen katedral for en katolsk erkebiskop (før 1153: biskop), og erkebispedømmet Nidaros' kirkeprovins omfattet suffraganbispedømmer i hele Norge og på daværende eller tidligere norske skattland. Ansvaret for Domkirkens korbønn ble ivaretatt av augustinerkorherrene og av sekulargeistligheten, ved at disse to kategorier innen presteskapet utgjorde hver sin halvpart av domherrene. Augustinerkorherrene hadde sitt kloster på Helgeseter, på den annen side av Nidelven.

Erkebispegården, som var erkebiskopens residens, ble lagt umiddelbart sør for kirken.

Etter reformasjonen[rediger | rediger kilde]

Etter reformasjonen fortsatte kirken som domkirke i Trondhjems stift for den lutherske superintendent, som erstattet biskopen. Fra 1578 ble kirken menighetskirke for et luthersk kirkesogn – Nidaros Domkirkes menighet – og er det fremdeles. Superintendent-embetet fikk tilbake biskops tittel i 1660 i det lutherske bispedømmet, men den lutherske biskop hadde ikke erkebiskops rang og var heller ikke primas. Kongen i København var kirkens overhode, og Trondheim var ikke lenger Norges kirkelige hovedstad.

Nidarosdomen er en katedral i europeisk sammenheng, selv om den i størrelse ikke kan måle seg med de største og prektigste katedralene i Frankrike, Tyskland og England. Av de middelalderske bispekirkene i den norske kirkeprovins er det ellers bare Stavanger domkirke og MagnuskatedralenOrknøyene som har overlevd. Katedralen i Bergen er nesten helt forsvunnet, og Hallvardskatedralen i Oslo og domkirken på Hamar er det bare ruiner igjen av. Nidarosdomen er også den eneste kirken i Norge som har en fullt utviklet gotisk basilikaform med strebebuer.[4]

Til forskjell fra alle andre lutherske kirkesogn i Norge er det bygningsmessige ansvar ikke et kommunalt ansvar, men fra 1869 ivaretatt over statsbudsjettet, med etableringen av bygghytten Nidaros domkirkes restaureringsarbeider.

Stedsvalg knyttet til Olav den hellige[rediger | rediger kilde]

Nidarosdomen er bygget over det antatt første midlertidige gravstedet for Olav Haraldsson, som ble drept i slaget ved Stiklestad i 1030. Han ble først lagt i en sandmæl ved Nidelven litt ovenfor Trondheimskaupangen, angivelig der koret i Nidarosdomen er i dag. Dette er imidlertid diskutert; en mulig alternativ plassering er på mælen ovenfor Olavskilden ved Hadrians plass ved Nidelven. Vannet fra kilden er i nyere tid ført ned til stedet der den i dag kan sees. Snorre Sturlason beretter inngående om de jærtegn som hadde funnet sted med kongens hellige levninger: En herlig duft strømmet fra hans legeme. Han var rød i kinnene som om han nettopp hadde sovnet. Han ble – etter noen måneder – flyttet, men fire år etter helligkåringen 3. august 1031 ble han flyttet tilbake til et kapell som etterhvert vokste og ble Nidarosdomen.

Nidarosdomen reiser seg, Norge blir egen kirkeprovins[rediger | rediger kilde]

Omkring 1070 lot kong Olav Kyrre bygge en større Kristkirke. Den var av stein og stod ferdig om lag i 1090. Olavsskrinet med Hellig-Olavs legeme stod på høyalteret i Kristkirken.[5]

Det var Olavs helgenstatus som gjorde at pilegrimer flokket til Nidaros. Helgenkongens grav ble en vekstfaktor for byen og gjorde den til det selvfølgelige sete for en biskop nordenfjells. I 1152/53 ble bispesetet i Nidaros opphøyd til erkebispesete og metropolitansete for den nyopprettede norske kirkeprovins. De to første erkebiskopene, Jon og Øystein, satte i gang et stort byggeprosjekt for å gjøre Kristkirken større. De nye delene ble bygd i anglonormannisk romansk stil.[6]

I 1183 kom erkebiskop Øystein hjem fra England. Byggestilen ble lagt om til unggotikk. Kirken sto antakelig ferdig omkring år 1300.[5]

Ved reformasjonen forsvant både den norske katolske kirke og dens erkebiskop.

Beskrivelse og bygningshistorie[rediger | rediger kilde]

Nidarosdomen i høstsol.
Nidarosdomen på 1700-tallet. Illustrasjon fra Gerhard Schønings bok Beskrivelse over den tilforn meget prægtige og vidtberømte Dom-Kirke i Throndhjem, egentligen kaldet Christ-Kirken, 1762.

Kirken har en lang og spennende bygningshistorie fra den ble påbegynt og helt opp til våre dager. Den har bygningsdeler som er mellom 850 og 30 år gamle. Den er blitt utsatt for en rekke store branner og restaureringer. Det største arbeidet må være gjenoppbyggingen av skipet, som hadde stått som en takløs ruin i nesten fire hundre år etter brannen i 1531.[7]

Kirken er bygget etappevis over en lang periode. Slik den står nå, er den en restaurert og i store stykker rekonstruert utgave av den tredje kirken som ble reist på stedet.[4]

Bygningshistorie i middelalderen[rediger | rediger kilde]

Opprinnelig ble det reist en trekirke, nærmest et kapell, over helgenkongens opprinnelige hvilested (allerede på 1030-tallet). Etter få år ble den erstattet med en lang steinkirke. Av den er det i dag lite eller intet igjen, men fundamenter kan lett identifiseres under gulvnivå.[4]

Mot midten av 1100-tallet begynte byggingen av den kirken som står i dag. Den består av følgende deler:[4]

  • Langkoret med tårn, 1220–1240
  • Tverrskipet, 1140–1180
  • Kapittelhuset, 1170–1180
  • Oktogonen, 1183–1210
  • Skipet med Vestfronten, 1248–1320

Kirken ble flere ganger herjet av brann under middelalderen, noe som førte til reparasjoner og av og til nybygg. Den brant i 1328, 1432, 1451 (antagelig), og i 1531.[5] Kirken brant også etter reformasjonen: I 1708 brant hele katedralen, unntatt steinmurene. Kirken brant på nytt i 1719 etter lynnedslag.[5]

Restaurering i nyere tid[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Restaureringen av Nidarosdomen

Rekonstruksjon av østre del av sydsiden av arkitekt Christie.

En stor restaurering av katedralen begynte i 1869. Oppdraget ble gitt til arkitekten H.E. Schirmer.[7] I perioden 1869–1871 ledet han restaureringen av kapittelhuset. Det ble reist kritikk mot Schirmer fordi han tok seg for store kunstneriske friheter i restaureringsarbeidet og hans kontrakt ble ikke fornyet. I 1872 overtok arkitekt Christian Christie arbeidet.[7]

Det ble seinere vedtatt å gjenreise skipet og vestfronten. Fra 1908 ble arbeidet ledet av arkitekt Olaf Nordhagen.[7] På det meste arbeidet det 90 mann ved restaureringsarbeidene, derav 50 steinhoggere.[7] Skipet sto ferdig i 1930, og etter å ha fått sitt forslag til utforming av vestfronten godkjent, tok arkitekt Helge Thiis over arbeidet samme år.[7] Vestfronten med de to vesttårnene var ferdig i 1965,[7] og siste statue på vestfronten ble satt opp i 1983.

Først i 2001 ble restaureringsarbeidene offisielt «avsluttet». Men restaurering av restaureringen er i gang: utskifting av dårlig stein og forsterkning av svake punkter pågår fortsatt, etter en restaureringsplan – utarbeidet i 1998 ved Øivind Lunde og Per Storemyr – for perioden 1999–2019.[8]

De enkelte deler[rediger | rediger kilde]

Koret[rediger | rediger kilde]

Nidarosdomen interiør

Koret ble bygget i to perioder; den første fra 1140 til slutten av 1180-åra, den andre fra omkring 1200. Noen mener at kirken først ble påbegynt etter at Nidaros var blitt erkebispesete i 1152. Koret er i gotik og viser stor likhet med Lincolnkatedralen i England.[6] Bygghytta i Nidaros er trolig gjennom hele 1200-tallet blitt forsynt med håndverkere herfra.

Koret ble skjønnsomt reparert etter brannen i 1328. Det ble gjort enkelte forsøk på reparasjoner av tårnet og koret etter en ny brann i 1531. I 1708 brant hele katedralen, unntatt de ytre murveggene. Den brant igjen i 1719 som følge av et lynnedslag, og da restaureringsarbeidene tok til i 1869, var tårnet et lappverk av ulike nødreparasjoner, og hvelvene i koret hadde rast sammen.[4]

Tverrskipet[rediger | rediger kilde]

Tverrskipet er romansk i stilen. Det er to sidekapell i tverrskipet.

Kapellet på sørsida kalles Johanneskapellet. En innskrift viser at det ble innviet av erkebiskop Øystein Erlendsson i 1161 – den eneste innskrift i kirken med et årstall som kan brukes til datering.[2] Den latinske innskriften forteller at kapellet ble innviet 26. november 1161 til både Døperen Johannes, den hellige Vincens av Saragossa og den hellige pave Sylvester. Dette knippet av helgener var et klart og sterkt programmatisk utsagn fra erkebiskopens side om kirkens selvstendighetsambisjoner. Den hellige Johannes Døperen ble myrdet av den urettferdige konge Herodes Antipas, den hellige Vincens ble torturert i hjel av en annen myndighetsperson, den romerske guvernør Dacian i Spania, som gjorde sitt ytterste for å utrydde kristendommen. Om den hellige Sylvester er det nødvendig å kjenne til (den feilaktige men i middelalderen alminnelig aksepterte) historien om Den konstantinske skjenkelse (Donatio Constantina): Den hevdet at keiser Konstantin overdro til pave Sylvester og hans etterkommere primatet over de store kirkelige patriarkater, men også den verdslige makt og myndighet over byen Roma og alle italienske eller vestlige regioner med tilhørende provinser, byer og steder. Dermed ble middelalderpavenes herskerkrav underbygd.

Ved denne dedikasjonen av det første ferdigstilte kapell i den nye Kristkirken under bygging markerte erkebiskopen overfor den norske kongemakt at den verdslige makt, som stadig hadde latt troens mennesker lide, ville gjøre rett i fullt ut å anerkjenne Kirkens selvstendighet og rettmessige stilling.

Kapellet i den nordre tverrskipsarmen – lektoriet – ble fullført omkring 1130–1150.[2]

Tverrskipene ble noe modifisert i retning av gotikk for å tilpasse dem til det tilbygde koret, og de viser interessante overgangsformer mellom romansk og gotisk arkitektur.[6]

Nidarosdomen 1857, kapittelhuset og Oktogonen nærmest

Kapitelhuset[rediger | rediger kilde]

Kapitelhuset ligger som et frittstående tilbygg på nordsiden av koret; bygd som en miniatyrkirke med kor, tverrskip og skip.[6] Utvendig er det helt romansk, med tykke murer og rundbuete vinduer. Men innvendig har det spissbuer i hvelvene. Kapitelhuset er etter nordiske forhold et uvanlig tidlig eksempel på det forestående stilskiftet.[4] Det omtales også som Mariakapellet.[2]

Nidarosdomen 1892, Oktogonen har fått nytt tak[9]

Oktogonen[rediger | rediger kilde]

Oktogonen er den åttekantede avslutningen av kirken mot øst. Fischer mener at biskop Øystein (Erlendsson) fikk ideen til denne uvanlige koravslutningen under sitt eksil i England i 1180–83. Ved Canterburykatedralen var et martyrium for Thomas Becket under oppføring på denne tida, og dette kan ha gitt en impuls til oktogonen.[6] Den kan også ha vært inspirert av strukturen rundt Jesu grav i Gravkirken i Jerusalem, eller av Aachenkatedralen.[6]

Innvendig har oktogonen en blindarkade – dvs. en dekorativ buegang som springer fram i relieff på hel vegg – med spissbuer med blondeutsmykning og kapitéler med bladutsmykning. Utvendig dominerer figurative utsmykninger – dyrekropper, menneskemasker og bladverk. Et par mannshoder i naturalistisk stil finnes bevart.[4]

Hensikten med denne utfomingen var å skape et ambulatorium, en koromgang, for de mange pilegrimer som slik kunne komme nær opptil Olavsskrinet, som var anbragt på høyalteret. På sin gang rundt høyalteret kom pilegrimene også til en brønn inkorporert i sørøstveggen, over kirkens olavskilde.[2]

Mye tyder på at det under arbeidet med oktogonen utover på 1200-tallet oppsto en egen steinhoggerskole i Nidaros, med figurframstillinger som det hverken i Frankrike eller England finnes direkte forbilder for.[4]

Etter brannen i 1328 ble det utført omfattende reparasjonsarbeider inne i oktogonen. Det ble også oppført en gjennombrutt skillevegg (screen) ut mot koret. Denne ble vakkert restaurert under erkebiskop Erik Walkendorf mellom 1510 og 1521, det siste arbeidet som ble utført på Nidarosdomen før forfallet satte inn i etterreformatorisk tid. Ettersom denne delen av kirken tok mindre skade av seinere branner, framstår oktogonen i dag som den mest autentiske delen av Nidarosdomen.[4]

Skipet med Vestfronten[rediger | rediger kilde]

Kun få statuer gjensto på vestfronten.

Skipet utgjorde en storstilt utvidelse av kirken da det ble påbegynt under erkebiskop Sigurd Erlendsson i 1248. Stilen karakteriseres som høygotikk, med klare engelske forbilder. Blant annet kan englerelieffene på buegangene referere til «englekoret» i Lincolnkatedralen og til Westminster Abbey, som ble påbegynt i 1245. I løpet av 1700-tallet raste hvelvene i skipet sammen, slik at bare en del av ytterveggene sto igjen midt på 1800-tallet.[4]

På 1800-tallet var Vestfronten svært redusert og ødelagt. Bare fem av de opprinnelig 30–40 statuene var i behold. Det var derfor stor tvil om hvordan veggen kunne ha sett ut i middelalderen. En tegning av Jacob Maschius fra 1661 viser én skulpturrekke og to lave tårn over arkaden, og det ga noen holdepunkter. Men da restaureringsarbeidet tok til, oppsto en langvarig ekspertstrid som ikke ble avsluttet før Helge Thiis' forslag med tre skulpturrekker over arkaden ble godkjent i 1928.[6]

Det er enighet om at Vestfronten har vært en skjermfront («screen wall») av dekorativ art foran skipet, og at denne også har dekket nedre del av vesttårnene. Inspirasjonen til en slik skjermfasade kom fra England, særlig Lincolnkatedralen og Wellskatedralen.[6]

Kapeller i triforiehøyde[rediger | rediger kilde]

I «annen etasje» av kirken, det som på arkitektspråket kalles triforiet, er det tre kapeller som vanligvis ikke er tilgjengelige for besøkende. Det mest forseggjorte er Mariakapellet på nordre tverrskips østside. Kapellet er istandsatt med moderne glassmalerier av kunstneren Oddmund Kristiansen.[2] Kristiansen har også laget glassmaleriene i Olavskapellet, som har tilsvarende plassering i søndre tverrskip.[10]

Det tredje kapellet er svært lite og ikke videre klargjort for liturgisk bruk. Det er Mikaelskapellet, helt mot nord i nordre tverrskip, over inngangspartiet. Det er i katolske land vanlig å se Mikaelskapeller på sørsiden av større kirker, ettersom Erkeengelen Mikael ble anropt som vern mot helvetes makter.[6]

Glassvinduene[rediger | rediger kilde]

Rosevinduet: I 1903 forelå et utkast til utforming av vestfronten fra arkitekt Christie. Dette var uten rosevindu, men Jens Thiis mente at et slikt var nevnt i 1500-talls kilder. Dette førte til en heftig debatt som etterhvert ble kalt rosekrigen. Problemet var at en ikke hadde arkeologisk belegg for hvordan vestfronten hadde sett ut. Til slutt godkjente Stortinget Olaf Nordhagens vestfrontutkast fra 1911 med rosevindu.[4]

Glassmaleriene ble utført av Gabriel Kielland i perioden 19071934.[11][6] Han hadde også ansvaret for vinduene i skipet og rosevinduene i sør og nord.[12] Vinduet i vestfronten har temaet dommedag fordi det er vendt mot solnedgangen.[13] I nord finner vi jomfru Maria med barnet omgitt av forfedre og gammeltestamentlige konger. I vinduene under det nordlige rosevinduet finner vi gammeltestamentlige profeter.[13] I syd er temaet Den oppstandne Kristus omgitt av scener fra evangeliene. Apostlene er i vinduet under.[13]

Vinduene er inspirert av de franske katedralene, spesielt Chartres-katedralen.[11] De ble laget i glasshytten ved Nidarosdomen og er ikke direkte kopier av noen bestemte glassmalerier fra middelalderen.[13]

Skulpturene[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Vestfronten på Nidarosdomen

Vestfronten på Nidarosdomen.

Vestfronten har 76 skulpturer; bare fem av dem er bevart fra middelalderen.[12] Under restaureringen måtte en skaffe til veie skulpturer for å fylle vestfronten. Det ble laget et skulpturprogram som var inspirert av middelalderens stil.[4]

Over midtportalen står en fremstilling av korsfestelsen ved Wilhelm Rasmussen, i gavlen over rosevinduet en dommedagsscene, og øverst i den øverste gavlen Kristus i triumf ved Kristofer Leirdal.[4]

Skulpturene fyller tre etasjer. Her finner vi helgener med tilknytning til Norge, som St. Olav og St. Sunniva, apostlene, biskoper og patriarker.

Mange av disse skulpturene er portretter av kjente personer i billedhuggernes samtid. St. Klemens er et portrett av dikteren Olav Aukrust. Biskop Sigurd har tre avhugne hoder på et fat, og de har trekk fra arkitektene Gudolf Blakstad, Herman Munthe–Kaas og Helge Thiis. Bronseskulpturen av Erkeengelen Mikael som kneiser helt øverst over nordre vestfronttårn, modellert av Kristofer Leirdal, bærer Bob Dylans ansiktstrekk.

Vestfronten på Lichfieldkatedralen, et mulig forbilde for Nidarosdomen.

Bakgrunnen for å la billedhuggerne ta seg slike friheter var at forgjengerne i middelalderen også hadde moro av å lage portretter av samtidige biskoper, byggmestre og arkitekter. I middelalderen laget en ikke realistiske portretter ved å overføre modellenes ansiktstrekk til skulptur eller maleri, men snarere typeportretter som fortalte noe om personenes samfunnsposisjon som biskoper eller konger.

Skulpturene på oktogonen: Oktogonen er det rikest dekorerte middelalderske arkitekturverk i stein som fremdeles eksisterer i Norge. Skulpturer er plassert i et bånd under vinduene, og under gesimsen finner vi konsoller som er hugget ut som manns- og kvinnebyster.[4]

Søylene i eksteriøret har ingen statisk funksjon, men er rent dekorative elementer. De er av hvit trøndersk marmor. I engelsk gotikk var det vanlig å bruke mørkegrønne søyler i kontrast til den lyse kalksteinen. Dette var et tema innført av arkitekt Guillaume de Sens i Canterbury-katedralen (1174 – 1178). På Nidarosdomen laget man den omvendte kontrastvirkningen med hvite søyler mot den grågrønne klebersteinen.[4]

Portaler[rediger | rediger kilde]

Kirken har fem portaler, tre i vestfasaden, en i nord og en i sør.[6]

Portalen i nordre tverrskip kalles ofte nordportalen og er i anglonormannisk stil, den utgaven av romansk arkitektur som ble utviklet i Normandie og England på 1000-tallet. Portalen har sik-sak-border (chevron), foldekapiteler og løvemasker.[4]

Orgler[rediger | rediger kilde]

Nidarosdomen har to store pipeorgler.[14] Det eldste ble bygd av den tyske orgelbyggeren Johann Joachim Wagner i 173839 og ble satt opp av mestersvennen Peter Migend i 1741. Det har 30 stemmer, 2 manualer og pedal, og står på et galleri i det nordlige tverrskipet. Etter å ha vært lagret i kirken fra 1930 ble det i 1994 restaurert og satt opp igjen av Jürgen Ahrend. Galleriet er utformet av domkirkearkitekt Arne Gunnarsjaa.

Til 900-årsmarkeringen av slaget på Stiklestad i 1930 ble et nytt stort orgel bestilt fra den tyske orgelfabrikken Steinmeyer. Da det stod ferdig, hadde det 127 stemmer, 4 manualer og pedal. Under en svær ombygging på 1960-tallet ble Steinmeyer-orgelet flyttet til et nytt galleri i vestenden av kirken, og mange stemmer ble fjernet. Dette ødela mye av helheten i instrumentet. Det har lenge vært strid i miljøet rundt Domkirken om «orgelsaken». Orgelet ble restaurert i 2013-2014, og ble gjeninnviet 18. mai 2014 i forbindelse med Grunnlovsjubileet.[15]

Påvirkning fra andre kirker[rediger | rediger kilde]

Relieff fra Englekoret i Lincolnkatedralen.
Relieff fra Vestfronten på Nidarosdomen

Sannsynligvis er det mange kirker som har tjent som forbilder for Nidarosdomen. Hovedtrekkene i kirken følger et vanlig domkirkeskjema, men den har bare ett tverrskip. Det var vanlig med to i engelske kirker. Den mangler også et retrokor eller Lady Chapel. Istedet har den oktogonen som koravslutning i øst. Dette er spesielt for Trondheim, selv om oktogonformen har sine forbilder på kontinentet og i Gravkirken i Jerusalem. En rekke små middelalderkirker bygget i Midt-Norge og annetsteds i Norge har former som er blitt inspirert av oktogonen i Nidarosdomen.[16]

Imidlertid kan det påvises sterk påvirkning fra katedralen i Lincoln og fra koret i katedralen i Canterbury. I skipet finnes likhetspunkter med «englekoret» i Lincoln. Men murene i Trondheim er tynnere, noe som er mer vanlig i franske kirker.[16]

Det som voldte restaureringsarkitektene mest bry, var vestfronten. Én engelsk katedral har en vestfront som ligner litt på Trondheim, Lichfieldkatedralen. Den er en syntese mellom de franske totårnsfasadene og den engelske skjermfasaden. Noen forskere mener at Nidarosdomens vestfront kan ha hatt likheter med denne, men at det er to bygninger med ulik byggehistorie som heller må betraktes som paralleller.[16]

Nidarosdomen kan også ha fellestrekk med Christ Church Cathedral i den eldste del av Dublin (som fra 800-tallet inntil 1170 i hovedsak var en norrøn by (Østmannabyen - Oxmanstown)[17] Nidarosdomen kalles også Kristkirken i Nidaros, som er et tvillingnavn til Kristkirken i Dublin. Kristkirken i Dublin ble bygget fra 1030-tallet av etterkommerne etter vikinger som bosatte seg omkring Irskesjøen, og sto i nær kontakt med Norge til godt etter svartedauden. Den som oppsøker Christ Church i Dublin, vil kjenne igjen byggemåte og stil.

Nidarosdomens grunnplan[rediger | rediger kilde]

Grunnplan med gravstedene avmerket. Merk: Sør er opp på denne tegningen.



Nidarosdomen[rediger | rediger kilde]

Bruken av kirken i dag[rediger | rediger kilde]

Nidarosdomen er i dag menighetskirke i Nidaros domkirke og Vår Frue menighet.[18] Kirkemusikk er en viktig del av gudstjeneste- og musikklivet i kirken. Kirken har fem kor: Nidaros domkor, Nidarosdomens Guttekor, Nidarosdomens jentekor, Nidarosdomens oratoriekor og Schola Sanctae Sunnivae. Det er stor konsertaktivitet i kirken året rundt, både ved korene, kantorene og andre utøvere fra inn- og utland.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Wikborg, Tone (1930-) (1992). Gustav Vigeland i Nidarosdomen. [Trondheim]: Nidaros domkirkes restaureringsarbeiders forlag. ISBN 8276930107. 
  2. ^ a b c d e f Suul, Torgeir (1921-2006) (1991). Nidarosdomen i farger: norsk - English - Deutsch - français. [Trondheim]: Nidaros domkirkes restaureringsarbeider. ISBN 8299077303. 
  3. ^ Nidaros domkirke; kirkesok.no
  4. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p Lidén, Hans-Emil (1981). Norges Kunsthistorie, 2. side 69-84
  5. ^ a b c d Nidarosdomens historie; nidarosdomen.no
  6. ^ a b c d e f g h i j k Nidaros domkirke og erkebispegården. Trondheim: Nidaros domkirkes restaureringsarbeiders forl. 1995. ISBN 8276930158. 
  7. ^ a b c d e f g Restaureringshistorien; nidaorosdomen.no
  8. ^ Storemyr, Per (1998). Restaureringsplan for Nidarosdomen 1999-2019. Trondheim: Nidaros domkirkes restaureringsarbeider. 
  9. ^ Nidarosdomen 1070, Nasjonalbiblioteket (Galleri NOR), Norsk Folkemuseum
  10. ^ Oddmund Kristiansen; Norsk kunstnerleksikon
  11. ^ a b Storemyr, Per (1998). Restaureringsplan for Nidarosdomen 1999-2019. Trondheim: Nidaros domkirkes restaureringsarbeider. s. 27-28. 
  12. ^ a b Vestfronten; nidarosdomen.no
  13. ^ a b c d Suul, Torgeir (1921-2006) (1983). Nidarosdomen: glassmaleriene. [Trondheim]: Nidaros Domkirkes restaureringsarbeider. ISBN 8290536003. 
  14. ^ Orgler; nidarosdomen.no
  15. ^ Innvielse Steinmeyerorgelet; nidarosdomen.no
  16. ^ a b c Lidén, Hans-Emil (1981). Norges Kunsthistorie, 2. side 83
  17. ^ Christ Church Cathedral
  18. ^ Menigheten; nidarosdomen.no

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Danbolt, Gunnar (1997). Nidarosdomen, fra Kristkirke til nasjonalmonument. Oslo. ISBN 82-7694-024-2. 
  • Dybdahl, Audun, red. (2002): Nidaros Domkirkes og geistlighets kostbarheter. Belyst ved 17 skriftlige kilder 1307 - 1577 med oversettelser og kommentarer. Trondheim. ISBN 82-519-1817-0
  • Ekroll, Øystein (2006). «Arkeologi og myter. Hva skjedde omkring Nidarosdomen før år 1200?». Trondhjemske samlinger. Trondheim. s. 7–30. ISBN 82-997479-0-2. 
  • Ekroll, Øystein Stige, Morten Havran, Jiři (2000). Kirker i Norge, 1. Oslo. ISBN 82-91399-09-3. 
  • Fischer, Gerhard (1965). Domkirken i Trondheim, Kirkebyggeriet i middelalderen, 1–2. Oslo. 
  • Hauglid, Kjartan Magnus Prøven (2007). Romanske konsollfriser og en tolkning av konsollfrisen på Nidarosdomens oktogon. Oslo.  [Hovedoppgave i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo]
  • Krüger, Sverre (2006): Elefantene i Nidarosdomen. Fra steinhuggerlivet ved St. Olavs katedral. Trondheim. ISBN 82-92400-24-9
  • Lidén, Hans-Emil (1981). Norges Kunsthistorie, 2. Oslo. ISBN 82-05-12266-0. 
  • Lysaker, Trygve (1973). Domkirken i Trondheim Fra Katedral til Sognekirke 1537-1869, 3. Oslo. 
  • Suul, Torgeir Flekk (1983): Nidarosdomen - glassmaleriene. Trondheim. ISBN 82-90536-003

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]