Øivind Lunde

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Øivind Lunde
Født 1943
Norge Oslo
Yrke Arkeolog, professor
Nasjonalitet Norsk
Medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab
Fagområde Arkeologi
Arbeidssted Nidaros domkirkes restaureringsarbeider
Stilling(er) Professor (pensjonert)
Alma mater Universitetet i Lund
Kjent for Tidligere riksantikvar


Øivind Lunde (født 21. august 1943 i Oslo), norsk arkeolog, forsker og tidligere riksantikvar.

Lunde ble i 1968 ansatt hos Riksantikvaren med ansvar for den arkeologiske virksomheten. Han ble i 1991 utnevnt til riksantikvar for en seks års åremålsperiode, men gikk av i 1996 da han ble tilsatt i stillingen som direktør for Nidaros domkirkes restaureringsarbeider (NDR)[1][2]. Han hadde tidligere vært medlem av Tilsynskomitéen for Nidaros domkirkes restaureringsarbeider.

Lunde ble fil. dr. 1977 i middelalderarkeologi ved Universitetet i Lund. I 1986 ble han utnevnt til professor II ved Oldsaksamlingen, Universitetet i Oslo. Han fratrådte som professor 1. januar 2007.

I 2011 gikk Lunde av med pensjon, men han er fortsatt tilknyttet NDR som forsker på Erkebispegårdens bygningshistorie.

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Lunde er utdannet ved Universitetet i Oslo (kunsthistorie i 1964), ved arkitektavdelingen på Norges tekniske høgskole i Trondheim 19651967 (hospitant) og ved Universitet i Lund, Sverige (arkeologi, spesielt middelalderarkeologi 19681975). Han disputerte i Lund for den filosofiske doktorgrad med avhandlingen «Trondheims fortid i bygrunnen» i 1977.

Virke[rediger | rediger kilde]

Lunde begynte sitt virke som arkeolog som daglig leder for Gerhard Fischers arkeologiske undersøkelser i Erkebispegården i Trondheim 19651968. Dette er et arbeid han senere har gjenopptatt i samarbeid med Nidaros domkirkes restaureringsarbeider. I 1968 ble han ansatt som antikvar hos Riksantikvaren med ansvar for den arkeologiske virksomheten. Han ble avdelingsleder for arkeologi i 1970 og organiserte deretter de regionale utgravningskontorene i Oslo, Trondheim, Tønsberg og Bergen. I 1978 ble han førsteantikvar, og fikk ansvaret for å lede kulturminnedelen i det nasjonale prosjektet «10 års vernede vassdrag». Prosjektet ble et pionerarbeid i å vurdere forskjellige verneinteresser i ulike landskap. Dette førte til ny vurdering av betydningen kulturminner har for samfunnet som helhet. I samarbeid med Direktoratet for Naturforvaltning og andre etater har Lunde påvirket bruken av våre landskapsomgivelser. Spesielt må her nevnes Lundes arbeid med å etablere en samisk kulturminneforvaltning og dessuten arbeidet med kulturminneforvaltningen på Svalbard.

Av internasjonale oppgaver som Lunde har deltatt i kan man nevne samarbeidet med NORAD for å bistå Zimbabwe med å organisere landets kulturminneforvaltning.

Da Lunde ble underdirektør hos Riksantikvaren i 1988, var arbeidet med organiseringen av kulturminneforvaltningen i Norge høyt prioritert og Riksantikvaren ble dette året direktorat for fagfeltet. Lunde hadde en sentral rolle i forhold til museumsvesenet, spesielt da i forhold til de oppgaver som ble forvaltet av de arkeologiske museene og sjøfartsmuseene.

I 1991 ble Lunde assisterende riksantikvar og han ble utnevnt til riksantikvar senere samme år. Lundes mest krevende oppgave var etableringen av Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU (1994)). Dette medførte at en stor del av riksantikvarens ressurser ble overført til det nye instituttet. Dessuten hadde Lunde ansvaret for samarbeidet med Forsvaret om å verne etatens antikvariske og historiske anlegg. I tillegg ble det i hans periode utformet verneplaner for kystdirektoratets verneverdige fyr og andre anlegg. Lunde var sentral i arbeidet med å få etablert en sektorovergripende kulturminneforvaltning.

Nordisk og internasjonalt samarbeide[rediger | rediger kilde]

Maltakonvensjonen medførte at Lunde tok et initiativ til et nordisk samarbeid mellom organene som hadde ansvaret for kulturminneforvaltningen. Dette fikk også på Lundes initiativ betydning for vernet av den arkeologiske kulturarven i Europa. Han bidro sterkt til etableringen av den europeiske arkeologorganisasjonen ”European Association for Archaeologists” (EAA).

Universitetet i Lund[rediger | rediger kilde]

Lunde ble i 1984 utnevnt til dosent i middelalderarkeologi ved Universitetet i Lund og underviste der. I 1986 ble han utnevnt til professor II ved Universitetet i Oslo. Han ble professor i 1996. Lunde har vært gjesteforeleser og sensor ved en rekke universiteter. Han har publisert flere arbeider innenfor sitt fagområde hvor han spesielt har lagt vekt på byarkeologi.

Andre verv[rediger | rediger kilde]

Lunde ble i 1993 medlem av Det Norske Vitenskaps-Akademi og i 2003 medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Han er æresmedlem av European Association of Archaeologists fra 2004 og Norsk kulturarv fra 2005. Lunde er leder av foreningen Munkholmens venner.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Kongen utnevnte 20. november 2008 Lunde til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for hans innsats for bevaringen av norske kulturverdier.»[3]

Publiserte arbeider[rediger | rediger kilde]

1971 «Premonstratenserklosteret i Tønsberg», Vestfold-minne 1971, utgitt av Tønsberg Sparebank som særtrykk i 1971 under tittelen St. Olavsklosterets kirke. 20 s.

1977 Trondheims fortid i bygrunnen. Middelalderbyens topografi på grunnlag av det arkeologiske materialet inntil 1970. Trondheim 1977. 305 s. Riksantikvarens skrifter nr. 2.

1978 «Byarkeologi – kildemateriale – hypotesedannelser», Heimen XVII, 1978, s. 633–639.

1978 «Våre middelalderbyer – Arkeologi og fornminnevern». Middelalderske bykjerner. Deres historiske betydning og juridiske status. Innlegg og referat fra konferanse i Bryggen Museum, nov. 1977, Bergen 1978, s. 14–21.

1982 Dokumentasjon ved bygravninger i Norden. Nordisk seminar i Tønsberg Norge, 23.–26. februar 1981. Øvre Ervik 1982. Riksantikvarens Rapporter nr. 3.

1984 ‹The Medieval Town as a Protected Historical Monument›. Foredrag holdt på konferansen Archaeology and Planning, Colloquy organised jointly by the Council of Europe and the Region of Tuscany, Florence, 22–25 Oct., 1984 (Eng., fr., og italiensk). Strasbourg 1984. 7 s. Også utgitt i Architectural Heritage. Reports and Studies, No. 5. Strasbourg 1987.

1984 «The Planning of Archaeological Investigation ant the Establishment of Priorities». Interchange of Experience concerning the Care of Archaeological Remains – Seminar in Stockholm, 7.–9. Nov. 1983, s. 23–26. Stockholm 1984. Riksantikvarieämbetet, International Report No. 3.

1985 «Archaeology and the Medieval Town of Norway». Medieval Archaeology, Vol. XXIXm 1985, s. 120–135.

1986 «Tre norske middelalderbyer i 1970-årene». Fornminne- og utgravnings- resultater. Hamar – Oslo – Tønsberg. Redaktør Ø. Lunde. Øvre Ervik, Riksantikvarens Rapporter nr. 12.

1986 «Middelalderbyen – forvaltningen av det skjulte fornminne». Riksantikvarens Rapporter, nr. 12, Øvre Ervik 1986, s. 7–20.

1986 «Kan arkeologien forbli politisk nøytral?» Nicolay, nr. 46, 1-1986, s.14– 23. 1986 «Norske klostre i fugleperspektiv» – Medeltiden och Arkeologin, Lund 1987, s. 183-189. Lund Studies in Medieval Archaeology, no. 1.

1987 «Archaeology in Medieval Towns». Monuments & Sites. Norway, A Cultural Heritage, Oslo 1988, s. 298–309, ICOMOS Bulletin No. 7.

1987 «Klosteranleggene». Foreningen til norske fortidsminnemerkers bevaring, Årbok 1987, s. 85–120.

1988 «Byene under gatene», Kulturarv og Vern, Riksantikvaren, Oslo 1988, s. 181–187.

1989 «When did it really begin?». Historisk Museum Arkeologiske skrifter, No 5, Bergen 1989, s. 41–51.

1990 «Samisk kulturminnevern. Kompetansekrav». Samisk kulturminnevern- forskning. NAVF, Oslo 1990, s. 50–55.

1992 «Fra middelalderarkeologi til historisk arkeologi». Meta, nr. 4, 1992, s. 38–44.

1993 «Kulturminnevern i Zimbabwe og Tanzania». ICOMOS nytt, Del 1. nr.1, 1993, s. 5–8. Del 2, nr. 2, 1993 s. 5–8.

1994 ”Forord”, s.6 og ”Rein kloster”, s.155-161, En reise gjennom norsk byggekunst, Fortidsminneforeningens eiendommer 150 år, redaktør Terje Forseth.

1996 «Gamlebyen som middelaldersentrum i et moderne Oslo», Mennesker, miljø og kirkeliv i Gamlebyen: Oslo Hospitals kirke 1796–1996, Oslo: Gamlebyen historielag, 1996, s.111–128.

1997 ‹Nidaros domkirkes restaureringsarbeider. Ny tid og nye oppgaver i tradisjonsrike spor», Menighetsblad for Nidaros domkirke og Vår Frues kirkes menigheter, 3/97, s.5–9

1998 «130 Jahre Dombauhütte Nidaros: Restaurering gestern, heute und, morgen», Storemyr,P. & Lunde.Ø.: Internationale Tagung der Dombau-,Münsterbau- und Hüttenmeister, Dombauhütte Köln, Tyskland.

1998 «Restaureringsplan for Nidarosdomen 1999–2019», Storemyr, P. & Lunde, Ø., NDR rapport 9801, 58 sider.

2001 «Report Raphael II Nidaros Cathedral restoration Trondheim 2000», Kristin Bjørlykke...[et al.], red. Arne Gunnarsjaa og Øivind Lunde

2003 «Erkebispegården – fra maktsentrum til symbol», Det Kgl. Norske Videnskabers selskabs Forhandlinger 2003, s.87–100.

2003 «Roar Hauglid, Minneord», Det Kgl. Norske Videnskabers selskabs Forhandlinger 2003, s.61–65.

2006 «Dom zu Trondheim - Restaurierung der südlichen Chorwand und die neuen Gebäude», s. 141-146, Dombaumeistertagung in Strasbourg, 2006, Fondation de l'Œuvre Notre-Dame Bischeim 2007.

2009 «Erkebispegården», 32 sider, Nidaros Domkirkes forlag, Trondheim 2009 (ISBN 978-82-991445-6-8).

2010 «Nidaros Domkirkearbeider (NDR); 140 års historie og nye utfordringer», s. 8-19. Nidaros domkirkes restaureringsarbeiders forlag 2010 (ISBN 978-82-990773-3-0).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Riksantikvarens historie» Arkivert 28. juli 2014 hos Wayback Machine., Riksantivaren, 17. desember 2013.
  2. ^ «Øivind Lunde tilsatt som direktør ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider», Regjeringen, pressemelding 27.09.1996.
  3. ^ «Utnevnelser til St. Olavs Orden», Kongehuset, 20. november 2008.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Stephan Tschudi-Madsen 
Riksantikvar
(1991–1996)
Etterfølger:
 Nils Marstein