Heks

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Magic Circle (1886) av John William Waterhouse viser en kvinnelig heks i ferd med å lage et trollbrygg.
Miniatyrmaleri fra manuskriptet Du Crisme de Vauderye (1460) som viser hekser og valdensere som tilber en geitebukk. Valdenserne var et religiøs samfunn som oppstod i Frankrike på 1170-tallet og ble forfulgt på samme måte som katarene.
Hekser eller valdensere flyvende på sopelime og stokk. Illustrasjon fra Martin Le Frances manuskript Le champion des dames fra 1451.

Heks (av tysk Hexe) er en betegnelse på en utøver av trolldom (hekseri). Heks brukes både om kvinnelige og mannlige utøvere. Ordet brukes i overført betydning også om stygg, ond kjerring og tidligere også om en intrigant eller lunefull kvinne.

Hekseforfølgelsene i Europa fra middelalderen og inn i tidlig moderne tid skal ha begynt som aksjoner mot kjettere i Frankrike og Italia, blant annet den religiøse gruppa katarene. Hekseprosessene var i Norge mest utbredt fra 1570-årene til 1695, og 307 mennesker er det dokumentert ble henrettet for hekseri i landet.

Betegnelsen heks brukes idag på norsk også om medlemmer av moderne «heksebevegelser» som den nyhedenske wicca og om trollkvinner i folketro og tradisjonelle religioner i det moderne Afrika.

Historikk[rediger | rediger kilde]

I Det gamle testamentet oppsøkte Saul før sitt siste slag mot filisterne heksa i En-Dor[1] for å få råd fra de dødes ånder.[2]

Hekseforfølgelser[rediger | rediger kilde]

Se hovedartikkelen Hekseprosessene

Forestillinger om heksesekter, hemmelige heksesamfunn og en heksesabbater i den katolske kirkes lære og i europeisk folketro antas å ha oppstått i forbindelse med forfølgelsen av katarene, en gnostisk, religiøs gruppe i det sørlige Frankrike og nordlige Italia i seinmiddelalderen. Den første heksa ble brent i Toulouse i 1275, og inkvisitorene i Toulouse og Carcassonne anklaget på 1330-tallet kvinner for å ha deltatt i sabbaten og praktisert djeveltilbedelse som et uttrykk for en dualistisk religion. Tilståelser som ble tvuget fram under tortur inneholder grelle beskrivelser av maleficia (skadebringende trolldomskunster og svart magi) og en fordreid versjon av katarenes lære der Gud og Satan blir likestilt som herskere over henholdsvis himmel og jord.

Flygende natthekser har forbilder og inspirasjonskilder i flere folkelige forestillinger, deriblant romernes hvinende, kjøttetende nattvesen strix (i flertall striges og strigae), kvinner omskapt til demoner, ugler eller ravner jakt etter amorøse eventyr eller spedbarn å spise. Troen på uhyggelige, kannibalistiske hekser kommer også til uttrykk i den germanske lovsamlinga «Saliske lov» (Lex Salica) fra 500-tallet og i seinere folkelige forestillinger om striga (også skrevet stria, tilsvarer heksevampyren strigoi i rumensk folklore) som kunne fortære en mann innenfra og fly gjennom natta. Slike forestillinger ser ut til å ha vært vanlig blant en rekke germanske folkeslag tidlig i middelalderen.

Det var også en utbredt tro på en hedensk dyrking av romernes jakt- og månegudinne Diana som overnaturlig leder for en antatt kult av natthekser. Denne rollen hadde også Herodes' datter Herodias samt den flygende Frau Holle (også kalt Holda og Hulda), en sagnfigur i tysk, mellom- og nordeuropeisk folketro knyttet til spinning, husdyr, barnefødsler, men også vinter, hekser og huldre.[3] Skriftlige hentydninger om dette ble gjort i Canon Episcopi fra cirka 905, et verk som inngikk i biskopen Buchard av Worms' Codex Iuris Canonici, den katolske lovkanon. Dette skriftet hevder at påstander om «Diana-ritt» er falske og at slike «åndereiser» ikke skjer i virkeligheten.

«Heksehammeren» (Malleus Maleficarum) fra 1486 var inkvisisjonens håndbok i heksejakt.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

En går ut fra at ordet stammer fra mellomhøytysk Hecse som på sin side stammer fra gammelhøytysk Hagzissa og gammelengelsk Haegtesse (se også Haugtussa). Forstavelsen hag kommer av hegn (heks har altså samme opprinnelse som «hekk»), zissa eller tesse antakelig fra gammelnorsk tysja, en god ånd. Opprinnelig kan det altså ha vært en betegnelse på en ånd som vernet om innhegninger.

I Norge kom betegnelsen i bruk blant de lærde ca. 1700, etter at hekseprosessene var over. Den vanlige betegnelsen på utøvere av skademagi, både i lovverket (til 1842) og i dagligtale, var trollfolk, trollkvinne,-kjerring eller -kone og trollmann, heksemester eller trollkar. «Heks» kunne på dansk tidligere også brukes om menn, selv om det var sjeldnere.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nettbibelen: Første Samuelsbok 28:7
  2. ^ Walton, John H.; Matthews, Victor Harold; Chavalas, Mark W. (2000): The IVP Bible Background Commentary, side 318..
  3. ^ Norman Cohn Europas indre demoner : demoniseringen av kristne i middelalderen (Humanist forl., 1997)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

StubbDenne artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide eller endre den.