Liberatores

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
La morte di Cesare, maleri av Vincenzo Camuccini, 1804-1805.

Liberatores («frigjørere») er den betegnelsen som Julius Cæsars drapsmenn brukte om seg selv for å rettferdiggjøre drapet.

Mennene som er regnet for å være lederne av sammensvergelsen, var Gaius Cassius Longinus og Marcus Junius Brutus (sønn av Cæsars elskerinne Servilia Caepionis)

Marcus Tullius Cicero var ikke medlem av sammensvergelsen, og ble overrasket da attentatet var et faktum, men skrev senere til konspiratoren Trebonius at han ønsket han hadde blitt «invitert til den herlige banketten».[1] Cicero mente at liberatorene også skulle ha drept Marcus Antonius. Konspiratorene mente imidlertid at én tyranns dødsfall ville ha en sterkere symbolsk effekt, og hevdet i tillegg at hensikten ikke var et statskupp, men å fjerne en tyrann.

Mordet på Julius Cæsar var resultatet av en konspirasjon ved flere romerske senatorer. Det ble ledet av Gaius Cassius Longinus, Decimus Junius Brutus, og Marcus Junius Brutus.[2][3] Der stakk Julius Cæsar til døde på et sted som lå tilstøtende til Pompeius’ teaterIdus martiae (15. mars) 44 f.Kr. Cæsar var romersk diktator av den romerske republikk på denne tiden etter å ha blitt erklært dictator perpetuo (diktator på livstid)[4] av senatet. Denne utnevnelsen førte til at flere senatorer fryktet at Cæsar ønsket å fjerne senatet til fordel for et tyranni. Konspiratørene, liberatores, som de kalte seg, var ikke i stand til å gjenopprette republikken. Forgreningene av konspirasjonen og drapet førte til innbyrdeskrig og til sist at prinsipatet ble innført, noe som var begynnelsen på det romerske keiserrike

Liste over liberatores[rediger | rediger kilde]

Rundt 40 mennesker var involvert i sammensvergelsen, men rundt halvparten av navnene har gått tapt i historien og bortimot ingenting er kjent om de navnene som har overlevd.[5] De kjente attentatmennene var:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Cicero: To Atticus XIV 12
  2. ^ Suetonius (121): De vita Caesarum («De tolv cæsarer»). University of Chicago. s. 107. Sitat: «More than sixty joined the conspiracy against [Caesar], led by Gaius Cassius and Marcus and Decimus Brutus.»
  3. ^ Plutark: Life of Caesar. University of Chicago. s. 595. Sitat: «...at this juncture Decimus Brutus, surnamed Albinus, who was so trusted by Caesar that he was entered in his will as his second heir, but was partner in the conspiracy of the other Brutus and Cassius, fearing that if Caesar should elude that day, their undertaking would become known, ridiculed the seers and chided Caesar for laying himself open to malicious charges on the part of the senators...»
  4. ^ «Julius Caesar: Dates and Events»
  5. ^ Epstein, David F. (1987): «Caesar's Personal Enemies on the Ides of March» i: Latomus T. 46 (3), s. 566-570. JSTOR 41540686
  6. ^ a b c d e f g Appian: Civil Wars II.16.113
  7. ^ Appian: Civil Wars II.16.117
  8. ^ Appian: Civil Wars V.1.7
  9. ^ Velleius Paterculus, II.86.3
  10. ^ Appian: Civil Wars II.16.113, 117
  11. ^ Dio Cassius, LI.8.2

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Koordinater: 41°53′43″N 12°28′37″Ø